For de er mye større i virkeligheten, minst som meloner

Jeg vil ikke drømme om å sammenlikne meg meg Jesus. Jeg drister meg bare til å antyde at vi kunne utgjort et godt team. 

Så kunne han mette 5000 med noen brød og fisker, og deretter kunne jeg sørge for at hele gjengen drakk seg utørste ved hjelp av vannblemmene på hælene mine alene.

 
Ja, dette er resultatet av splitternye tursko. Og ingen forholdsregler overhodet. Noen av oss lærer langsomt og smertefullt.

Men på den lyse siden har du kanskje nettopp lært at du ikke bør surfe på nettet mens du spiser? 

Insekthøst

Fordelen med å sykle gjennom skogen ved Nebbursvolden for tida, er at man ikke trenger å ta seg bryet med å spise frokost på forhånd. Det ordner seg med proteinene i forbifarten, så å si.
Man legger ut på veien sulten, og er mett når man kommer fram på jobb.
Mange minutter spart!
– Pføy, sa hun, og renset tennene for små vinger.

Så kom ikke her og si at man ikke gjør en innsats for miljøet.

Kvinne (37) slått ned av fjærkre

Jeg så den plutselig på vei hjem fra skolen, den fløy faretruende lavt, rett mot meg. En overivrig redebygger med en altfor stor grein i nebbet. Greina var godt over halvmeteren lang, og fuglen ikke på langt nær like stor. Snakker om sviktende dømmekraft. Den kjempet for å holde høyden. Det måtte gå galt. Jeg dukket ned over sykkelstyret, men ikke langt nok.
Whækk, sa det da greina traff meg midt i hodet så det sang.

Slått ned av fjærkre, nå.
Så har man prøvd det også. Og jeg som hadde et anstrengt forhold til fugler allerede. Små, stikkende øyne, spisse nebb, rare klør og ekle, lusete fjær.
Morderiske jævler. Nå er det personlig.

Hvit, raus og folkelig

Dette er saken: Det tradisjonelle bladmarkedet er hvitskurt og homogent som nypasteurisert skummamelk. Intet nytt der, altså. Men hva med redaktørenes forklaring på det?


(faksimile: nrk.no)

NRK har gått igjennom alle utgaver av Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad fra juli til og med november. I de 81 bladene finnes ikke én modell eller ett illustrasjonsbilde med mennesker som er mørke i huden. Redaktør i Allers, Elisabeth Lund-Andersen, mener folk er på bærtur når de antyder ekskludering eller diskriminering. Hun forklarer fraværet av mørkhudede modeller slik:

– Jeg hadde fått veldig mange telefoner, sier hun til NRK.
Derfor vil hun heller ikke ha mørkhudede kvinner på forsiden eller i illustrasjonsbilder inne i bladet.

Tenk det - telefoner!
Det finnes vel knapt verre ting som kan vederfares en redaktør enn at hun får engasjerte telefoner fra leserne sine. Nei, Gud forby at man faktisk skulle kommunisere med dem.
Hva blir det neste? Et verdensomspennende datanettverk, hvor all slags kulørte personer er bare et tastetrykk unna?
Nei, redaktøren må ikke risikere å rykke tante Gunda fra Hokksund ut av sin dype, dype nuperelledvale. Nå kan det faktisk hende at tante Gunda fra Hokksund feirer både jul og søttendemai med en svigersønn med brun hud eller et barnebarn som er født i Kina. Men la oss for moro skyld anta at tante Gunda ville tilta i vinkel over å se en nordmann med litt andre fargeavskygninger i bladet sitt, midt mellom kakeoppskrifter og slanketips. Da har jaggu tante Gunda godt av å sette småkakene i vrangstrupen et øyeblikk, før hun tar inn over seg at nordmenn kommer i mange fargetoner.

Når alle går i utakt
Nå er det ikke noen nyhet at ukebladsegmentet er sidrump... eh... konservativt. Ei heller er det noe særnorsk fenomen å velge bort hudfarger og mangfold. Legendariske Vivienne Westwood har for lengst gått i strupen på de store motemagasinene av nettopp samme grunn. Hun nøler ikke med å kalle dem rasistiske:
Describing the fashion industry as "racist", Dame Vivienne singled out magazines as particularly culpable.

Og hvordan er ståa på catwalken? New York Times skrev dette for et par år siden:
Although black women in the United States spend more than $20 billion on apparel each year it was hard to discern an awareness of this fact on the part of designers showing in New York (...) Of the 101 shows and presentations posted on Style.com during the New York runway season, which ended a month ago, more than a third employed no black models, according to Women’s Wear Daily. Most of the others used just one or two.

Grumsete landskap
I et sånt selskap ville det vært mer enn bemerkelsesverdig om blader som Allers og Norsk Ukeblad skulle vært cutting edge på området, for å si det sånn. Jeg har jobbet i bladbransjen selv (dog ikke i noen av de nevnte publikasjonene), og vet hvor mange lumre holdninger som lurer i kontorlandskapene (minn meg på å fortelle den historien en annen gang). Derfor blir jeg bare litt slitent oppgitt over disse tallene, og tenker at det lønner seg nok å føre kampen på annet hold.
Men så leser jeg forklaringene ukeblad-redaktørene kommer med, og det er da jeg kjenner at det begynner å koke litt allikevel. For makan til gjørmete tullball! Se her:

Også sjefsredaktør for Hjemmet og Norsk ukeblad Kjetil Opaas mener bladene er tilpasset målgruppen voksne norske kvinner.

– Det går på dette med å være opptatt av familie og nærmiljø, være rause, positive og folkelige.

ÅÅÅÅJA, daså!
Klart man må bruke hvite modeller til å vise verdier som handler om familie, nærmiljø og positivitet. End of discussion, spør du meg.
Raus og positiv er jo som kjent særnorske fenomener. Kultur, må vite.
Eller er verdiene kanskje knyttet til farge - på hud og pass? Hvit hud og rødt pass = raus, positiv og folkelig. Brun hud og rødt pass = gnien, negativ og eh...hæh? Nei, dette ble vanskelig, her trenger jeg nok en utdyping.

Rett skal være rett: Jeg er ikke i målgruppa til Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet uansett. Riktignok er jeg opptatt av både familie og nærmiljø, men mitt nærmiljø ser ganske annerledes ut enn hva som avspeiles i disse bladene. Det gjør familien min også, forsåvidt. Men både mora mi og svigermora mi leser bladene. Svigermor bor i det samme nærmiljøet som jeg. Mamma bor midt i målgruppeland.

Jeg tar en kjapp telefon til mamma (69), Mysen:

- Mamma, har du fått med deg saken om at ukebladene stort sett bare bruker bilder av hvite modeller, spør jeg.
- Æsj ja, jeg ble så irritert da jeg hørte om det på radioen. Helt sykt, spør du meg. Men jeg sa det til naboen, at det stemmer jammen.
- Men tror du at du hadde reagert bittelitt om det plutselig dukket opp en ikke-hvit modell?
- Errukerektig, du da! Det hadde vel ikke spilt noen rolle? Jeg tror de fleste mener det, jeg, Hanne. De har bare ikke tenkt så mye over det, sier hun beroligende.
- Men hva med disse norske verdiene da, mamma; raus, positiv, opptatt av familie og nærmiljø, vet du...
- Pfff, jeg har aldri hørt noe så dumt! I mange tilfeller er det nesten omvendt, vet du. Jeg kjenner få som er så omsorgfulle og rause som X og Z (bekjente av mamma med innvandrerbakgrunn). Nei, jeg må bare le, jeg.

Go Facebook
Enten man velger å le eller gråte, det er oppløftende å se at noen reagerer. Jeg ble kjempeglad da jeg oppdaget Facebook-gruppa Er dette norsk nok?, som hjelper ukebladredaktørene å forestille seg mørke nordmenn som kunne passet inn i bladet deres.
Vidunderlig initiativ, og i skrivende stund ligger det 124 finfine bilder der inne, noen av dem med svært treffende kommentarer. Er du på Facebook, oppfordrer jeg deg til å bli med i gruppa!


(faksimile: Er dette norsk nok?)

Hva er norsk?
Mange medlemmer (undertegnede inkludert) har lagt inn bilder av ikke-så-blonde-og-blåøyde nordmenn som gjør ganske klassisk norske ting. De er iført bunader, går på ski, vandrer i fjellheimen og denslags. Det er viktig å poengtere at når folk legger ut sånne bilder, er det ikke fordi vi tror eller mener at man må bruke bunad og gå på ski for å være norsk. Men ettersom ukebladene (og åpenbart en del andre) er av den oppfatningen, er det ment som vennlig hjelp til de som trenger en øyeåpner.
Selvsagt er det helt åpenbart at man kan både være og føle seg hvor norsk som helst uten å ha satt sine bein i fjellheimen, og selv om man foretrekker sari eller sushi framfor bunad og kjøttkaker. Folk må få definere seg selv. Jeg eier ikke ski, spiser sjelden poteter og leser altså verken Allers eller Norsk Ukeblad. Jeg forbeholder meg uansett retten til å føle meg norsk.

Nye kompetansemål
På diskusjonsforumet til Er dette norsk nok? er det referert en mailutveksling mellom et medlem og Allers-redaktør Lund-Andersen, hvor sistnevnte er oppgitt over å ha blitt misforstått så grundig. For de har jo skrevet om både Michelle Obama og moren til Michael Jackson, må vite, og det hender til og med at de bringer artikler med "våre nye landsmenn" (SIC!).
Og da kan man vel ikke antyde at valg av forsidebilder, illustrasjonsbilder, motebilder osv har noe å si? Du kan jo lese mailutvekslingen selv, men redaktøren avslutter altså med følgende:
Vil nok en gang presisere at man faktisk må skille mellom innkjøpte illustrasjonsbilder og reportasjestoff når man begir seg inn i denne debatten. Det er gjennom reportasjestoffet at meningene og holdningene våre målbæres.
Oi! Jeg synes det er ganske interessant (les: skremmende) at en redaktør ikke innser at også illustrasjonsbilder målbærer bladets holdninger og verdier - i aller høyeste grad. For ikke å snakke om coverbilder!
Helhetlig kommunikasjon, noen?

Hvis redaktør Lund-Andersen vil, kan hun godt få hospitere vg1 eller vg2-klassene mine i faget mediekommunikasjon, hvor akkurat dette blir forklart ganske greit. Eller, hun må nok vente til neste år, for mine 16 og 17 år gamle elever har lært dette, og vi har gått videre til litt mer avanserte greier.


P.S. Er det så nøye da?
Mens jeg skriver dette, ser jeg på dokumentaren Det nye landet (3:5) på NRK1.
Å, kjære vene. Se den. Den anbefales på det aller groveste.
Deretter kan du svare på om det er så nøye.

OPPDATERING (28.01):
Jeg fikk mail fra min godeste svigermor, som også er i målgruppa til disse bladene. Se hva hun skriver om saken. Go svigermor!

"Jeg må si det er forstemmende at presumptivt intelligente mennesker, som man jo vanligvis mistenker redaktører for å være, kan uttale seg slik som du gjengir. Det er en fornærmende undervurdering av intelligens og kulturell horisont hos blonde, blåøyde bestemødre i ”målgruppen” som vitner om holdninger som jeg trodde tilhørte en forgangen tid. Og dessuten – hva er det i vegen med mørkhudede voksne damer som medlemmer i målgruppen? Mine naboer med pakistansk, irakisk, tyrkisk, vietnamesisk og sikkert flere etniske tilhørigheter som jeg ikke kjenner er da lesekyndige alle sammen og bruker klær og kosmetikk og hva det nå er disse bladene reklamerer for. Jeg har fått med meg at de fleste ukebladene sliter tungt med opplagstallene, så kanskje det kunne være en god ide å søke å utvide målgruppen til også å omfatte nordmenn med fremmedkulturell bakgrunn.

Min indignasjon er nok ikke sterk nok til at jeg vil si opp abonnementet på Hjemmet og mine kryssord, men jeg gremmes.

Hilsen Torhild"

Menneskeforakt i listeform

Aftenposten melder at NorgesPatriotene (sic!) har samlet nok underskrifter til å stille med liste til Stortingsvalget. Leder Øyvind Heian mener at hijabdebatten har vært til god hjelp. For de godeste NorgesPatriotene har selvsagt islam som sin fiende nummer én, men tar man en titt på "partiets" hjemmeside, ser man raskt at de er rause nok til fordele det stinkende fremmedhatet sitt utover langt flere.

Kudos til den som klarer å være lenge der inne, for det er en smertefull opplevelse.
Og da sikter jeg ikke bare til den ubehjelpelige omgangen med det norske språket (tips til NP: dersom dere er så innmari bekymret for norsk kulturs forfall, kan det være lurt å begynne med å lære seg norsk rettskriving) og de glorete og hatefulle visuelle effektene.
Det er selve innholdet som får en til å tvile på menneskehetens framtid, dog ikke på den måten NP ønsker seg.

Jeg har vært litt usikker på om dette bør bringes videre, for disse gutta trenger strengt tatt ingen PR. På den annen side har de fått lov til boltre seg ganske usjenert på nettet, og det er ikke småtteri som publiseres der. Det er kanskje greit at trollet får komme ut i sola?

Dette er hva de skriver om drapet på Martine Vik Magnussen, under tittelen "Odd Petter Magnussen medansvarlig i Martines død":

NorgesPatriotene har ingen medfølelse eller sympati med Odd Petter Magnussen for tapet av sin datter. Tvert imot, han har selv bidratt til hennes død. Enhver som støtter det gigantiske flerkulturelle eksperimentet som Norge og Europa blir utsatt for, har bare seg selv å takke dersom en selv eller noen i ens nærmeste familie blir utsatt for grov kriminalitet fra ikke-vestlige innvandrere. Gjennom deres aktive eller stilltiende samtykke får de alle som fortjent dersom tragedien innhenter dem.

Kan virkelig 550 personer på lista i Vestfold stille seg bak en sånn hårreisende uttalelse, så blottet for anstendighet og empati?
Jeg blir svimmel.
Og kvalm.
Det er visst all mulig grunn til å bekymre seg for tilstanden her til lands.

Men det er ikke bare politikk og alvor på hjemmesiden. Neida, NorgesPatriotene linker også til en humorside, hendig inndelt etter hvilke grupper du ønsker å hate mest. Der kan "partiets" sympatisører flire godt og slå seg på låret av "vitser" som:

Hvorfor lukter det slik av negere?
Så blinde også kan hate dem.

Dette er bare trist.
Og jeg ber, jeg trygler dere som også får en vond smak i munnen av sånt: Si ifra!
Ta avstand. Latteliggjør dem. Plukk argumentene deres fra hverandre. Enten du gjør det på en blogg, i lunsjpausa på jobben, via Facebook eller i familieselskap.
La dem vise seg fram i all sin menneskeforakt og dumskap.

Men gjør noe, vær så snill.
Ellers kommer de kanskje til en liste nær deg.

"All that is necessary for evil to triumph is for good people to do nothing."

Så mye de skal lære

I dag innviet jeg Lillesøster i et uvurderlig stykke livsvisdom:

Ikke spis gul snø.

Det var i grevens tid. Urk.

Den stripete terroristen

På t-banen oppfører vi oss som lobotomert kveg, hele gjengen, der skal det ikke mye til før man er ureglementert i oppførselen. Så satt jeg der i dag tidlig på banen mot sentrum, med bok og morgentrøtt fjes. Rundt meg satt andre i hver sin verden. I øyenkroken la jeg imidlertid merke til at folk begynte å flytte ureglementert på seg, litt urolige, mens de flakket med blikket. Noe var i gjære.
En bitteliten blindpassasjer med gulstripet badedrakt og rastløs summing skapte uro rundt seg. Veps i vogna!

Jeg har et utrolig anstrengt forhold til veps, på grensen til hysterisk. Det kommer nok av at jeg har hatt noen ublide møter med dette satans eget insekt tidligere. Da jeg var fem, fikk jeg vepsestikk i halsen, med dertilhørende panikk. Og ettersom jeg stort sett løp rundt barbeint i gresset hver sommer, fulgte noen sesonger med vonde vepsetråkk sånn omtrent annenhvert år.
I tenåra ble jeg ydmyket på det groveste da en veps forvillet seg inn under blusen min midt i byen, og jeg i panikk rev opp hele plagget. Det var på den tiden ingen brukte BH, så dermed var jeg blitt blotter. En skikkelig flau blotter midt i den verste alt-er-flaut-alderen.

Jeg har med andre ord all grunn til å hate og frykte veps. Etter at jeg fikk barn, har jeg klart å undertrykke den panikkartede hylingen og veivingen en del. Man vil jo ikke overføre frykten sin til ungene, heller. Men inni meg er jeg på randen av et primalskrik hver gang.

Dermed oppsto et finfint lite dilemma på banen i dag. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg rolig, mens jeg fulgte den stripete lille terroristen i øyekroken hele tiden. De kan sikkert lukte frykt, for den bestemte seg ganske snart for å konsentrere sirklingen sin rundt meg alene. De andre pustet lettet ut, mens jeg brukte stadig mer energi på å se uforstyrret ut (eller i det minste bare lett irritert). Alt jeg klarte å tenke var ”nå flyr den inn under jakka mi, hjelphjelphjelpHJELP”. Til slutt klarte jeg ikke mer, og dengte til den med boka så den ble sendt langt ut av kurs. Heldigvis kom vi til stortinget og jeg kunne flykte ut i friluft mens jeg så meg nervøst rundt.

Inntil videre sitter jeg trygt forskanset bak lukkede vinduer i fjerde etasje. Men nå regner jeg med at vepsen har summet seg (ahahaha) og varslet alle kollegene sine. På banen hjem kommer jeg sikkert til å møte en hel hær av hevnlystne små krek. Og hører jeg ikke en litt urovekkende summing her også, når jeg lytter litt ekstra godt?

Gud hjelpe oss alle. Vepsesesongen er over oss.

Syngende tær og navlepirking - en skikkelig æsjpost

Åh æsjæsjæsjæsj - jeg har nettopp sett verdens ekleste reklame!
Her sitter jeg og aner fred og ingen fare, midt mellom "Scrubs" og "That 70s show", og hva dukker opp på skjermen?
SYNGENDE TÆR! Jada, du leste riktig. To store føtter, hvor hver eneste tå har øyne, nese og syngende munn. Det var så ubegripelig ekkelt at jeg har nesten ikke ord for det. Tær skal IKKE ha munn, og de skal IKKE synge eller snakke. Æsjæsjæsj! Det minner om den forferdelige neglsoppreklamen med de små, ekle soppfyrene som hopper inn under neglen. Hyyyyl!

Ok, jeg innrømmer at jeg har et litt anstrengt forhold til føtter i utgangspunktet. De er rett og slett ikke pene, og på akkurat det punktet er jeg utrolig langt fra å dele preferanser med Quentin Tarantino, som jeg ellers har stor sans for. Fotfetisj, lissom? Nei, ellers takk. Da fjerner jeg heller min egen blindtarm med ovnsrake, via bihulene. Men det var ikke bare jeg som reagerte på den reklamen med de syngende tærne. Storebror, som vanligvis synes ekle ting er storveis (sjuogethalvtåringer er rare sånn), rynket også på nesa. Den var virkelig helt spektakulært ekkelt lagd.

Og når vi er inne på ekle ting: Navler, dere. DE er ekle, de. Jeg vil nødig forholde meg til dem, verken min egen eller andres. Min store skrekk under svangerskapet var at navlen min plutselig skulle poppe ut i verden. Heldigvis forble den innovervendt, og nå har jeg tilstrekkelig med magefett til å skjule den for evig tid. Noen fordeler skal man jo ha av vektøkning, også.
Men jeg lever dessverre ikke helt navlefritt, for de andre i familien er magre krek med svært synlige navler. Og når gutta i familien skal plage meg litt, er navlefremsyning med pirking en yndet aktivitet. Æsj. Æsj. Æsj.

Men tilbake til reklamen. Hvordan kan noen komme på noe slikt - og tro at de kan selge sko på det?