Fredagsdiktet: Me skal elska som dyr

Nynorsk, altså. Jeg har blitt ekstra glad i nynorsk i det siste!

Jeg har for så vidt vært begeistra for målformen siden jeg begynte å lese dikt, altså sånn i tenåra en gang. Men jeg har aldri følt noe særlig eierskap til nynorsken. Vi som vokste opp i østlandsområder ikke så langt fra svenskegrensa sleit litt med det. Ofte endte vi opp med å svorske noe skrekkelig når vi prøvde å konstruere noe vettugt på nynorsk. Ikke var det mye hjelp å hente i lærerens råd om å bruke dialekta vår som rettesnor, heller.

Vår egen østfolddialekt ble (og blir fremdeles) altfor ofte omtalt som fordummende og "ikke så mye en dialekt som en talefeil", og vi ville jo ikke forbindes med sånt. Og dermed ble dialekta dempa ned, og nynorsk ble et poetisk språk som noen flinkinger kunne bruke til å skrive dikt og sånt, men ikke noe som egentlig angikk oss (og med oss mener jeg vel egentlig mest meg).

Men nå har jeg jobba meg gjennom opptil flere lange innleveringsoppgaver på dette sidemålet mitt i forbindelse med norskstudiet, og jeg begynner å kjenne på en snikende begeistring for å skrive nynorsk også. Altså bruke det, skikkelig bruke det, til å drøfte, debattere, reflektere og argumentere. Tenk at jeg får det til! Ennå er jeg ikke på et nivå hvor jeg tør (og klarer) å slenge sammen bloggposter i forbifarten på nynorsk, jeg har rett og slett litt prestasjonsangst og klamrer meg fremdeles til ordboka, bare for sikkerhets skyld.

Men allikevel, da. Det er et på alle måter framifrå språk. Nynorsk er så tøft og så poetisk på en og samme tid. Nynorsk har rett og slett både baller og silkemyke fingre.

Her er ukas fredagsdikt, bare bittelitt forsinka. God helg, dere.


ME SKAL ELSKA SOM DYR

Me skal elska som dyr
og som englar
Som blakke hestekroppar
og sommarfuglkyss
Me skal storma fram
over sanddynene saman
og sitja heilt roleg
i sofakroken
medan det grå jærregnet
siler over knausane
si fiolette hud
Måltid lått og
det merkelege huset
me kallar framtid
Eg skal elska deg
med det hav
eg eig inni meg
Me skal elske som dyr
og som englar

(Helge Torvund)

Fredagsdiktet: Eye halve a spelling chequer

Når lysten til å spille Mindcraft overgår evnen til å stave. Den følelsen.

Tjære alle sammen, jeg vil hjerne påpeke noe viktig. Jeg hard registrert at mange stoler på stavekontrollene i word og lignende programmer, og lar være å dobbeltsjekke språket før en tekst publiseres. Men staveprogrammer kan aldri erstatte sund fornuft, og det er fort hjort å bomme. Maskinen har ikke logisk sans, og homonfone ord merkes for eksempel ikke av som feil. Det er mye å vinde på å lese gjennom teksten en ekstra korridor gang. Dette er ikke gjernekirurgi, og er du usikker, kan du be noen om hjelp. Eller ønske deg ei ordbok til hjul. Den er hvert vær krone.
God helg!

Eye halve a spelling chequer

Eye halve a spelling chequer
It came with my pea sea
It plainly marques four my revue
Miss steaks eye kin knot sea.

Eye strike a quay and type a word
And weight four it two say
Weather eye am wrong oar write
It shows me strait a weigh.

As soon as a mist ache is maid
It nose bee fore two long
And eye can put the error rite
It's rare lea ever wrong.

Eye have run this poem threw it
I am shore your pleased two no
It's letter perfect awl the weigh
My chequer tolled me sew.

(Martha Snow)


P.S. Takk til superdupre Roger som sendte meg diktet!

Grammatikknostalgi

Noen ganger blir jeg nostalgisk. På pluskvamperfektums vegne, for eksempel. Stakkars, fine pluskvamperfektum som ikke finnes lenger. I navnet, altså. Jeg var alltid litt ekstra glad i det navnet. Plus que parfait, som det heter på fransk: Mer enn fullført. Skikkelig ferdig, med andre ord. 

Jeg var et sånt rart barn som likte grammatikk og smakte på verbtidene som små drops, lærte dem utenat og sa dem for meg selv. Pluskvamperfektum, hviska jeg til meg selv. Første og andre kondisjonalis, sang jeg inni hodet mitt på vei hjem fra skolen. Jeg ble sterk av å kunne de ordene, jeg var Hermione Granger flere tiår før hun ble født i bokformat. 

Men nå! Nå er det plutselig nye navn som gjelder. Der de gamle var som knitrende, hemmelighetsfulle boksider, er de nye som sånne rene, sterile stålredskaper i et kjøkken. Jeg har ikke bruk for de gamle ordene lenger. Nei, det er skikkelig ferdig nå. Det er bare noe som kunne/ville ha vært. 

...og før jeg visste ordet av det var det eksamenstid igjen. Snart er tre fjerdedeler av det toårige norskstudiet mitt fullført. Begynte jeg ikke for omtrent to uker siden?

Når man blir helt tom inni seg

I kveld fortalte Lillesøster (7) at en av sjuendeklassingene på skolen har plaga henne noen ganger. Han har dytta henne og sagt noe til henne som gjorde henne lei seg.
– Hva sa han for noe, da? lurte jeg på.
– Han sa …n…han sa neger, mumlet Lillesøster med nedslått blikk.

Lillesøster har aldri nedslått blikk, hun pleier å møte verden med knyttede never og et kjempestort smil, men nå så det ut som hun skammet seg over noe. Jeg kjente at det sank litt i meg, ikke først og fremst på grunn av n-ordet, men på grunn av Lillesøsters ukarakteristiske kroppsspråk. Men jeg svarte i samme tonefall som jeg vanligvis gjør når hun forteller om ting som har hendt, jeg prøvde å få alle kjensgjerninger på bordet før jeg reagerte.

– Vet du hva neger betyr, da? spurte jeg.
– Neei, måtte Lillesøster medgi. Så trakk hun pusten og kikka opp på meg:
– Men jeg skjønte at det var noe fælt!
– Hvorfor tenkte du det?
– Fordi han sa det på en sånn sinna ertemåte. Og fordi jeg ble helt tom inni meg.

Den beskrivelsen av å bli utsatt for nedsettende bemerkninger var så presis at jeg ble ganske tom inni meg, jeg også. Men Lillesøster satt der og venta på et svar og en forklaring. Jeg trakk pusten og prøvde å fortelle. At neger er et ord som blir brukt om de som er brune i huden, som kommer fra Afrika eller ser ut som de kommer fra Afrika.

– Sånn som meg, da? Så han får SI sånn? Hun sperret opp øynene og jeg følte det som å drukne en sekk med kattunger. Jeg forklarte videre. At ordet var vanlig i gamle dager, men at det ikke brukes så ofte nå lenger. At mange, særlig voksne og gamle mennesker, bruker det uten å mene noe galt med det, og uten å ville erte noen. De har bare ikke fulgt helt med.

Men at det også finnes noen som bruker det for å være slemme med vilje, og at hun nok hadde helt rett i at akkurat denne gutten tilhører den sistnevnte gruppa. Sånn kan man som regel merke.
Og jeg sa at ingen har rett til å kalle noen noe som gjør at de blir helt tomme inni seg, uansett hva det ordet betyr. Men at det allikevel finnes mange som sier forskjellige ting nettopp for å gjøre andre lei seg. Og noen ganger sier folk ting uten å ville gjøre andre lei seg, men så blir de det allikevel.

Vi hadde en ganske lang prat i sofakroken, og enda en etter at kveldens sengekant-lesestund var ferdig. Vi drøftet hva som er greit å si til andre og hva som ikke er greit, og hvorfor. Om hva vi skal si hvis vi har kommet i skade for å gjøre andre tomme inni seg, og hva vi skal si hvis andre gjør det med oss. Og om at det er verre hvis noen vi liker og er glad i, sier dumme ting til oss. For denne ukjente gutten var jo tross alt ikke en som Lillesøster hadde noe behov for å bli anerkjent av, men allikevel da, mamma.

Egentlig hadde jeg planer om å bruke voksentida mi i kveld på zombieserier og annen moro, men jeg endte opp med å gruble litt i stedet. Ganske løst og fragmentert, må jeg tilstå, for mentalt er jeg faretruende nært zombienivå, akkurat nå. Men la meg få tenke høyt uansett (det er tross alt min blogg, så jeg gjør som jeg vil): Alle er i prinsippet enige om at det ikke er lov å si ting for å være slem. Den konkrete episoden Lillesøster fortalte om, faller åpenbart i den kategorien. Men hvor tar de det fra, de som sier sånne ting? Og hvor går grensene for øvrig? Det er ingen enige om.

For ikke så lenge siden hadde jeg en prat med noen av elevene mine på videregående. De har en ganske tøff tone i klasserommet, og flere har reagert på at slengbemerkningene sitter løst i den gruppa. Blant annet skjer det litt for ofte at noe karakteriseres med nedsettende prefikser som pakkis-, hore- og homo- (til dømes homomusikk, altså musikk som enhver oppegående fyr med kjønnsidentiteten i orden burde holde seg for god til å høre på). Elevene selv kunne ikke helt skjønne at det var noe problem. Vi tuller jo bare! Vi sier det bare til de som tåler å høre det, de er med på spøken!

Det er klart det skal være lov å tulle med venner. Men humorens grenser er skjøre og utydelige. Ordene vi bruker har så mange valører. Den enes morosjargong kan være den andres mareritt. Jeg mener ikke noe vondt med det, geiper vi, og da skal det være greit. For all del; man vil jo ikke ha et jeg-føler-meg-krenket-tyranni, hvor enhver motstand noen måtte oppleve skal være normgivende for alle andres oppførsel. Men samtidig trenger vi å være gnistrende klar over at hver gang vi velger å si noe drøyt (eller ikke si noe fint) om eller til noen, tar vi et valg som påvirker alle rundt oss.

Hva med han som egentlig ikke er med på spøken? Han som ler anstrengt, for han vil ikke være gledesdreper og sutrepave? Og hva med han som tilfeldigvis deler klasserom (eller pauserom, eller middagsbord) med de to som spøkefullt bruker nedsettende betegnelser på hverandre? Han som ikke er direkte mottaker av fy faen, du er så jævla homo, asså!, han som egentlig ikke har noe med det å gjøre, men som sitter i det samme rommet, og plutselig blir helt tom inni seg. Og ingen andre sier noe til det.
Så han er helt tom helt alene.

Det er aldri greit at noen blir helt tomme inni seg.

Skolestart

Lillesøster (5) har endelig blitt skolejente, og er overivrig etter å lære nye ting. Snart er nok forskjellen mellom F og P på plass, også. Inntil videre får vi holde maska.

Reisesyke

Er det bare jeg som stusser over at hele nasjonen driver og reiser for tida? Ikke bokstavelig talt (skjønt, det er ikke mangel på sydenfarere, heller), men i overført betydning.

Folk utvikler seg for eksempel ikke lenger, de foretar en reise. Det er ikke snakk om å drøfte hypotetiske situasjoner eller ha idédugnad, men å være med på en tankereise. Og dersom noen kritiserer noen, blir kritikken slått til jorden med en beskjed om dette er min reise. Herlighet, for en utferdstrang.

Det finnes motespråk, og akkurat nå sprer reisen seg som ruccola på nittitallet. Jeg trenger reisesyketabletter, tror jeg.

Fredagsdiktet: Man burde

Det er noe fint med gamle bibliotekbøker, særlig med lommene bakerst. Dikt-antologien Dette står jeg inne for ble ifølge Bokklubben utgitt i 1969. Jeg aner ikke når boka ble plassert i hyllene på skolen som den gang het Lillestrøm gymnas, men på lånekortet bakerst kan jeg se at Bente-Gry lånte den (og fornyet lånet én gang) i 1977, mens i 1978 hadde Grete den i to måneder. Et bittelite, historisk datalagringssystem i hver bok, tenk det!

Nordiske naboer forstår hverandre stadig dårligere, leste jeg i siste nummer av Språknytt, og det står visstnok dårligst til blant de yngre. Nordmenn og færøyinger kommer imidlertid best ut, og det interessante er at dette også gjelder blant innvandrerne i de respektive landene. Det er mye som er interessant med nordisk språkforståelse, men jeg skal ikke la meg rive med akkurat nå, dette kan vi snakke mer om i en senere post.

La oss i stedet fryde oss over alle de fine ordene i dette danske diktet fra antologien jeg nevnte. Som Benny Andersen selv sier det: "Jeg sætter selv pris på dette digt, fordi det så intenst udtrykker et av mine hovedmotiver: konflikten mellem tilskyndelse og hæmning; men først og fremmest på grund af det underfundige og for mig selv overraskende modspil mellem tema og ord: de ord, som stærkest udtrykker bundetheden og nødvendigheden af at bryde ud af sine hæmninger, er i sig selv og i deres sammenstillinger så sprælske, at jeg synes de sprenger hæmningene idet de beskriver dem.
Mit ideal af et digt: Ord der ikke nøjes med at beskrive, men griber aktivt ind i det de beskriver."

Man burde

Bløde lyde smuldres mod ruden
lommemumlen
skorpeskutten
vatgny
gadens maveknurren
klang av fjerne gummikødben
filtbassiner fyldes
visere stryger tæt forbi hinanden
luften middagssyrlig af ledninger
ir
og væltede blækhatte

man burde gå i gang
børste klips og krummer af sig
finde ud av noget
indfinde sig
styrte sig ud i Vanløse med opsmøget sjæl
Vanløse uden klips
uden noder
uden videre
man burde blande sig
i et kort vildt nu omgåes brødkuske
piloter
og næppe overkørte børn
og ind imellem foretage spændstige indkøb
af nøgleringe, svampeatlas, knystskånere
komme til orde
til sin ret
komme til
omsider synke sin indre bowlerhat
man burde leve
ikke mindst livet
timen
fristen
man burde burde
eller man burde hvile først
man har tiden for sig
tiden bag sig
har endnu gammel fråde om munden
man burde samle kræfter
hvile intenst
nådeløst
holde vejret
stillingen
stangen
lude energisk ind i sig selv som en høstak
dynge alle middagslumre impulser oven i hinanden
og knurrende afvente selvantændelsen

(Benny Andersen)

Jeg er ikke rasist, altså...

Rasist. Det er ordet sitt, en brannfakkel som kan få fyr på selv den mest nedpissa debatten. Noen er livredde for betegnelsen, andre deler ut merkelappene som godteri på Halloween. Og atter andre begynner setningene sine med jeg er ikke rasist, altså, men.... Påfallende ofte etterfulgt av et ganske så lummert utsagn.

Ta en titt på dette klippet fra C-SPAN med en 90 år gammel innringer (alderen hennes er slett ikke irrelevant, all den tid hun holder den foran seg som en fane, en prestasjon i seg selv, eller som et hendig frikort for å si hva hun vil):



Jepp. Ikke dårlig.
Dette klippet fikk skribenten Ta-Nehisi Coates i The Atlantic til å stille følgende spørsmål i spalta si:

I'm very interested in, precisely, what it means among white people to be considered a racist.
I don't mean under the sanction of black people. I mean in places where there are no black people. It almost feels like, among whites, to be accused of being a racist is a class slur.
Like racist is short for "inbred uncultured hick." It's fascinating.

I tastende stund har han fått 528 kommentarer til spørsmålet sitt, og ja – det er litt av hvert.
Jeg har ikke gått gjennom samtlige (herlighet, det får være grenser), men noen har heldigvis tatt seg bryet med å lese en del av svarene.
Enkelte av kommentarene er først og fremst relevante i en amerikansk konstekst, vi har tross alt ikke den samme historien. Mens andre ting kan vi ha svært god nytte av å tenke over:

My current theory is that we have the pictures and videos of the white hatred during the civil rights struggles, including against school children. We say to ourselves that is what racism looks like, and I would never do that so therefore I’m not a racist.

I don’t think you’ll find any white persons (very few, anyway) who would defend those contorted angry white faces, but I think we are ready to pat ourselves on the back for not being like that.

We let a black driver pull out in front of us and say to ourselves, “I’m not a racist. No sir, not me.” We nod at a mixed race couple at a restaurant and say to ourselves, “My grandfather would have punched that black so-and-so in the nose, but not me. See how civilized I am.” We have a black family living in our suburban neighborhood and congratulate ourselves that it doesn’t even bother us.

To my chagrin, I find myself making the same arguments, and then I realize what I’m doing and I’m ashamed.

We have defined racism down to the most virulent level and everything else is OK, proof that we’re not racists. This is probably similar to what the owners of those contorted angry faces were thinking in the fifties, “I think slavery is bad, so therefore I can’t be a racist.”

Jeg slutter ikke å la meg fascinere av de mekanismene vi bruker for å definere oss selv og holdningene våre, og noen ganger må vi våge å ta et dypdykk ned i vårt eget grums, våre egne mekanismer og skjemaer. Vi må kjenne litt på både det som er pynteglasert og det som er ekkelt, ta en real vårrengjøring, rett og slett.

Det er sunt å møte seg selv i døra, da kan man bli litt bedre kjent. Med seg selv.
Herrejemini, høres jeg ut som en selvhjelpsbok nå? Det får stå sin prøve. Jeg taster dette med venstre hånd fordi høyre ikke virker, så jeg kan ikke unne meg den luksusen det er å omskrive.

Uansett: Noen ganger hjelper det ikke verken med kultur eller kontekst, noen ganger uttrykker folk seg ikke bare klønete, men beint fram rasistisk. Det finnes midler mot sånt også.

Snapshot (8)

Jeg trodde aldri at jeg skulle si dette, men here goes:
Noen ganger er særskriving å foretrekke.


Enda godt det ikke var kake.

Rimer på Delft

Når man planlegger utvekslingstur med 24 elever, er det mange potensielle utfordringer å forholde seg til. Å sitte fast i Nederland på grunn av vulkanutbrudd var ikke blant de tingene vi forutså. Vi skulle reist med fly hjem fredag formiddag, men i stedet ble det en laang busstur og en svært forsinket ankomst til Lillestrøm. Men det endte godt, og for en fin tur vi hadde!

Dette kan imidlertid vente litt, la oss ta det viktigste først:
I løpet av oppholdet knatret jeg ned en og annen Facebook-oppdatering om ståa i Delft og omegn (jeg bodde hjemme hos en vertslærer i Den Haag), og da dukket følgende oppfordring opp blant kommentarene (klikk på bildet for større versjon):



Det var selvsagt en besnærende utfordring, men herlighet, så vanskelig det er å finne noe som rimer på Delft! Jeg brukte uforholdsmessig mye tid på å pønske og gruble, uten resultat. Det var nesten så jeg ble lettet da jeg skjønte at jeg ikke ville rekke hjem i tide til fredagsdiktet.
Men den som gir seg er en dritt. Jeg måtte til slutt innse at det norske språket ikke var tilstrekkelig for oppgaven, så nå har jeg benyttet meg av selve utvekslingsideen og inkorporert noen nederlandske ord. Juks, sier du? Neida - kravet var at Delft måtte være rimordet. Og det er det.
So here goes (trommevirvel)....

Ukas fredagsdikt: Delft-rick på en tirsdag

En lærer på reise til Delft
ble kjent med kulturen, sånn helft
hun syklet seks mil,
utvekslet med stil
men nektet å smake på elft.

Hah! Og det henger helt på greip, altså.
Helft er altså nederlandsk for en halv, og elft er en sildesort.

Limericken skildrer en sann historie fra virkeligheten, all den tid jeg:
1) faktisk syklet seks mil forrige tirsdag - en bragd, om jeg skal si det selv (to mil lenger enn den offisielle sykkelturen med elevene, ettersom jeg syklet til og fra Den Haag i tillegg)
2) takket høflig, men bestemt nei den dagen på strandpromenaden da våre nederlandske verter prøvde å prakke på meg hele sild som skulle slukes på tilnærmet pingvinvis.

Hvilken rase tilhører du? Menneskerasen

Dagens anbefaling: Les Eirik Newths blogginnlegg om bruk av rasebegrepet på mennesker.

Og når vi først er inne på denslags: Kanskje du synes det er interessant å ta en titt på prosjektet RACE - Are We So Different?
Her finner du blant annet en enkel forklaring på hvorfor tradisjonelle rasebegreper i beste fall er upresise, og du kan teste dine egne kunnskaper ved å ta denne quizen: Human Variation Quiz - Are We More Similar Than Different?

How To Tell People They Sound Racist

Noen av oss har undret oss litt over akkurat hvor mye diskriminerende oppgulp folk kan klare å lire av seg og samtidig insistere på at "jeg er ikke rasist, altså, men....".
Bystyremedlem og nestleder i Moss Frp, Roger Madsen, tar utfordringen og tester ivrig akkurat de grensene.
Han omtaler afrikanere som halvaper og påpeker at de må ha flere generasjoner på å tilpasse seg, for de henger litt etter. Derfor har ikke kronprinsparet noe i Afrika å gjøre.

Sagt på nachspiel over et par-sju solide norgesglass med konjakk, tenker du kanskje? Åneida, hr Madsen skrev det på den nye Facebook-sida til kronprinsparet.
Og når han blir konfrontert med drittpraten, er han altså rask med å bedyre at "neida, det var ikke rasistisk ment".

Det er naturligvis fristende å gå inn i en "Roger Madsen er rasist, nei det er han ikke, jo det er han det så"-debatt, men stopp en hal. Ta en titt på denne filmsnutten først:



Og deretter kan vi gi et hett tips til Hr Madsen:
- Roger, du uttrykte deg rasistisk. Slutt med det!

... og så kan vi hviskende legge til "din forbanna vattnisse!" for oss selv, men vi ville ikke drømme om å skrive det på internettet.
Å, neida.

Ooops.
Ljugekors!

Det var ikke vondt ment, altså.

Oops.
Ljugekors igjen, gitt!

Jaja, du vet vel hvordan det er, Roger.

-----------------------
Oppdatering: Roger vet virkelig hvordan det er, for dette har han gjort før, viser det seg.
Roger er flink til å bruke Facebook, han. Men er det for mye forlangt at han lærer seg norsk?
En tilfeldig (hel)ape med skrivemaskin kan sannsynligvis stave bedre.

Mannlige tenkere og kvinnelige talere

I et samfunn hvor stadig færre insisterer på å understreke forskjellene mellom lege og kvinnelig lege, prest og kvinnelig prest, er det godt at noen går foran med et godt eksempel for å bevare de små nyansene.

DENVER (Dagbladet.no): Barack Obamas ektefelle skulle toppe kvelden på den viktige første dagen av demokratenes landsmøte, og mange mener hun lyktes.
Blant dem var miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV), som fikk se talen på nært hold i 05-tida i natt norsk tid.

Han møtte Dagbladet.no utenfor Pepsi Center i Denver like etter at Michelle Obama hadde gått av talerstolen, og sitret av begeistring etter den følelsesladde opptredenen.

- Absolutt briljant. Hun er den beste kvinnelige taleren noe sted i verden, og gjorde alt riktig, var Solheims spontane analyse, som var på linje med mange amerikanske kommentatorer i natt.

Så hyggelig at Erik Solheim vet å sette pris på talere i Kvinneklassen også.
Og vel så hyggelig at vi blir gjort oppmerksom på at det eksisterer en egen klasse for kvinnelige talere. Det var på høy tid, sånn at vi kvinner også får mulighet til å delta - på vårt nivå, lissom, og til tross for våre åpenbare hindringer. Litt som Paralympics, egentlig.

Første dag i første klasse

Det er høst, det er nye tider. Jeg er blitt gymnaslærer Hanne! Mer om det senere, det har vært morsomme og travle dager - og mye å sette seg inn i for en fersking som attpåtil skal hjelpe nye elever å finne seg til rette.
I bunken med papirer og skjemaer vi nyansatte fikk, lå et parkeringsbevis til bilen. Det er forsåvidt fine greier, men en nærmere kikk gjorde at jeg er bittelitt beskjemmet over å ha den klistret på innsiden av bilruta mi.

Finn feilen:

Voldtekter loddrett, negerlandsby vannrett

4 vannrett:
Rasisme på 19 bokstaver.
Løsningsord: Aftenpostenkryssord.

Kanskje er du en av dem som koser deg med kryssord? Kanskje kommer du til 4 loddrett og grubler litt over følgende ledetråd: Nesten tre av fire av slike i Oslo begås av «flerkulturelle». Etter å ha bitt litt i blyanten og funnet noen flere ord, kommer du til slutt frem til løsningsordet, og klasker deg selv i panna. Selvsagt måtte det være VOLDTEKTER! Hvor dum går det an å bli, lissom?
Så går du videre til neste kryssord og kan bryne deg på godbiter som Negerlandsby.
Du fryder deg over å løse nok et koselig kryssord, i maiutgaven av en avis som skal dekke størsteparten av Oslos mangfoldige befolkning.

Takket være Kristiane ble jeg gjort oppmerksom på dette innlegget av Haddy Jatou N'Jie. Først måtte jeg gni meg litt i øynene. Så måtte jeg sjekke datoen innlegget ble publisert. Var det fra 1.april i år? Eller kanskje det var fra nittenfemtiåtte? Men nei. Det var fra i dag.

N'Jie lurer på hvorfor ingen har reagert. Kristianes teori er at kryssordløsere er ekstremt dølle og saktmodige. En annen mulighet er at absolutt ingen faktisk løser kryssordene i Aften. Det siste kan vi selvsagt håpe på. Men det er vel grunn til å anta at selve avisen har en eller annen form for kontroll på hva de slipper til? Uansett får det meg til å lure på hva som egentlig formidles rundt i landets kryssordspalter, som vi ikke-kryssordløsere er lykkelig uvitende om.

Uansett: Dette går for pokker ikke an. Jeg mangler ord, så jeg må stoppe her.
Eller okei da, et lite budskap til Aftenpostens kryssordmaker:



Oppdatering:
Det ER åpenbart en skjult rasistisk kryssordkonspirasjon på gang. Moroa fortsetter nemlig her.

Hjelp, vi har partrøbbel!

Det kunne jeg hatt som tittel på denne posten dersom vi befant oss midt på åttitallet og bloggen var oppfunnet da. Men nok om det, jeg vil heller snakke litt om noen problempar i norsk språk. Dette er nemlig ord som kan skape problemer for selv den mest språkbevisste skribent.

Kan du forskjellene? La oss ta en titt:


Enda - ennå
Jeg fikk enda mer kake etter middag. (gradsadverb)
Han har ikke kommet ennå. (tidsadverb)


Altfor - alt for
Han gjør alt for Norge.
Hun er altfor opptatt av særskriving.


Ettersom - etter som
Ettersom jeg er en ivrig språkbruker, skriver jeg om sammensatte ord.
Etter som tiden gikk, ble leserne lei av maset hennes.


Overalt - over alt
Jeg har lett overalt etter nøklene mine.
Hun satte kjærligheten over alt.


Ifølge - i følge
Ifølge språkrådet er enkelte former valgfrie, men det får være grenser.
Han dro alltid på fest i følge med Skybert, stakkar.


Servise - service
Jeg har kjøpt et pent servise til middagsbruk.
Det var elendig service der jeg kjøpte det pene serviset.


Slåss - sloss
Ungene slåss hver bidige dag.
I fjor sloss de bare hver oddetallsmandag.

Ord om ord

Sagt av undertegnede 2.juledag kl 13.45:
"Nei Signe, det er ikke lov å kjevle juletreet"

Det hender at man sier eller overhører setninger som er såpass pussige (selv om de er helt logiske der og da) at man bare kan regne med at det er relativt historisk. Altså at det er første gang den setningen er blitt sagt. Uansett tilhører den ikke kategorien Verdens mest brukte setninger, som de mer ordinære "hvor mange ganger har jeg ikke sagt at....".

Min tidligere gode kollega (og fremdeles gode venn) Vetle og jeg hadde mye moro med sånne ting. En gang fikk han en festlig visittkortholder formet som en liten koffert i gave. Den så tilforlatelig ut, men luktet skikkelig vondt. Det forsårsaket utsagnet "Vil du lukte på kofferten min?", som vi lo av i minst etpar uker.

En annen klassiker dukker opp da Storebror skulle få fireårsbok i kirken. Det var høsttakkefest, og ungene skulle gå inn i prosesjon med mat som skulle legges på alteret. Dermed hørte jeg meg selv si formanende: "Storebror, hold godt på blomkålen din og følg etter presten".

Ord, dere. Mange muligheter - kjekke å ha.

Dagen derpå - og litt om språk

Dagen etter valget ser det slik ut i min hjemkommune. Noe nedslående, men dessverre ikke uventet. Mye er fremdeles uklart.

I Skedsmo har både Ap, H og Frp kvinnelige ordførerkandidater. Lite oppsiktsvekkende i våre dager, sier du? Jeg er enig. Men på nettsidene til Romerikes Blad kunne man finne denne hovedsaken før valget (jeg siterer tittel og ingress):

Kvinnekamp i Ap-bastionen
LILLESTRØM:
Tre kvinner krangler så busta fyker. Særlig om eiendomsskatt, konkurranseutsetting og eldreomsorgen. Det er nerver på høykant i valgkampen i Skedsmo.

Hm. "kvinnekamp", "krangler så busta fyker" og "nerver på høykant".
Praktisk øvelse: Spør deg selv om hvordan ordbruken ville vært om det var tre mannlige ordførerkandidater.
Ville den sett sånn ut?

Mannskamp i Ap-bastionen
LILLESTRØM:
Tre menn krangler så busta fyker. Særlig om eiendomsskatt, konkurranseutsetting og eldreomsorgen. Det er nerver på høykant i valgkampen i Skedsmo.

Og i dagens avis:
"Hvem som er best på forhandlinger og har den største porsjonen kvinnelist, vil kunne avgjøre hva Skedsmos ordfører de neste fire åra vi hete"

La oss et øyeblikk se bort fra den ubehjelpelig dårlige setningskonstruksjonen, og heller ta en titt på ordet kvinnelist.
Paktisk øvelse: Finn ut hvilket ord som ville blitt brukt om ordførerkandidatene var menn. Jeg holder en knapp på taktikk. Men jeg er åpen for innspill.

Språk er morsomt. Og avslørende.