Si meg hva jeg spiser, og jeg skal si tusen takk

Nøkkelen til et lykkelig liv er å legge lista lavt i hverdagen. Det har jeg ofte proklamert både for meg selv og for andre. Hva mener jeg med det? At man skal ha færrest mulig mål? Slett ikke - snarere tvert i mot. Men det er viktig å innse at man ikke kan gjøre eller få absolutt alt her i verden. Hvis jeg velger å prioritere én ting, så må jeg godta at noe annet må neglisjeres litt. Dette høres sjukt banalt og enkelt ut, men hvis det hadde vært så enkelt å huske, hadde ikke så mange pådratt seg stive skuldre, magesår, dårlig samvittighet og andre kjipe bivirkninger i jaget etter perfeksjon både inne, ute, sosialt og på jobb.

Jeg skal ikke nekte for at jeg av og til går i fella selv, og det irriterer meg noe så inn i gamperæva hver gang. Jeg har egentlig sverga på at jeg ikke skal være noen forbanna tidsklemmesyter, jeg har ikke noe til overs for tidsklemmesyting. Ja, jeg har det grisetravelt av og til, men jeg har selv valgt å jobbe og deltidsstudere og attpåtil anskaffe både unger og hund og ymse tillitsverv. Da må jeg forholde meg til det regnestykket, og enten kneppe igjen eller gjøre noe med situasjonen.

Nøkkelen er altså å legge lista lavt for enkelte ting. Her i huset betyr det blant annet å sluntre unna husarbeidet så mye som mulig uten at det blir helseskadelig, noe som ikke faller så tungt for meg, da jeg er relativt lurvete av legning. Man kommer langt med litt dempa belysning og noen skippertak i ny og ne. Hadde jeg vært avhengig av strøkne omgivelser, måtte jeg ha kutta ut noe annet i stedet, fordi (og her kan du godt lese høyt i kor med meg) man kan ikke få eller gjøre absolutt alt samtidig. 

En våre hverdagshodepiner har vært middag. Vi liker god mat, og vi vil gjerne spise sunt og variert. Men det er pokker så vanskelig å få lure middagsideer hver bidige dag, og det er kjedelig å handle veldig ofte. Nå har vi langt på vei løst det problemet: Vi har begynt å abonnere på middag! Foreløpig har vi bare gjort det annenhver uke, men jeg tror det er på tide på oppgradere medlemsskapet.  Det foregår altså sånn: søndag kveld eller mandag ettermiddag (avhengig av hva vi har avtalt) ringer det på døra, og utenfor står en hyggelig fyr med ei kasse full av mat. Kassa inneholder kjøtt, fisk, grønnsaker, pasta og annet snadder til tre middagsretter (eller fem, vi har tre) den uka, og oppskrifter til hva vi skal lage. Ingrediensene er beregnet sånn at de skal rekke akkurat til de aktuelle matrettene, uten at det blir rare ting til overs som vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med. Det er rene råvarer, null halvfabrikata, mye økologisk.

     Så i dag spiste vi jamaicansk kylling med limeris (du ser den i bildet øverst), en rett som falt så til de grader i smak hos både de store og de små rundt bordet at det så ut som vi hadde støvsugd tallerknene etterpå. Friskt, spicy og fabelaktig nammenam! Og jeg må innrømme at jeg liker skikkelig godt at noen bare tar sånne middagsavgjørelser for meg. Denne uka skal du spise hjemmelagde fiskepinner av torsk, spaghetti bolognaise og jamaicansk kylling, sier Matfryd. Okei, sier jeg. Takk for maten! 1

Vanligvis liker jeg å ta avgjørelser og bestemme over mitt eget liv. Når det gjelder hverdagsmiddager er jeg imidlertid veldig fornøyd med å gjøre et unntak. Tida jeg sparer, kan jeg jo bruke til andre ting. Som for eksempel husarbeid blogging. 

1 Jeg må understreke at denne bloggposten er et helt uavhengig uttrykk for glede over å slippe å tenke sjæl i matveien, jeg er ikke på noen måte sponsa av Matfryd eller lignende tjenester. Skjønt, nå bør de kanskje vurdere det. Neida. Joda. Neida. 

Julelur i en fei

Nå skal jeg gi dere verdens lureste tips! Det er et skikkelig klask-meg-i-panna-at-jeg-ikke-visste-dette-før-tips. Ulempen er at det kommer nå, etter at alle skikkelige folk for lengst er ferdige med pepperkakebakestria. Ja, faktisk så seint at de fleste av bildene allerede er forsvunnet fra Facebook-feeden. Da får dere prøve å huske det til neste år (lykke til med akkurat det).

Når man er langt over snittet juleglad, langt under snittet huslig, middels travel og ellers ganske bedagelig anlagt, lærer man seg å prioritere. I denne sammenhengen er prioritere et fint ord som betyr å få maks ut av julekosen med et minimum av stress (jeg viser for øvrig til fjorårets festskriv om å velge de tradisjonene som gir glede, framfor de som stjeler energi).

Pynting av pepperkakehus er et av førsjulstidas høydepunkter her i huset, særlig for dessa som er små. Selve bakinga og monteringa av pepperkakehus er som regel en langt mindre barnevennlig aktivitet. Sant å si er den lite voksenvennlig, også. Jeg har lenge kjøpt ferdig byggesett for pepperkakehus, og det fungerer greit. Men man må fremdeles montere delene, og varm sukkermasse eller melis er standardmetoden. Det har sine ulemper. Melisen er skjør og svak og stivner sakte, mens sukkermassen er djevelens eget verk: Først er den så varm at den brenner fingrene av deg, og vips! så stivner den og blir beinhard før den har vært i nærheten av ei pepperkake-husnov. Dessuten er den nesten umulig å fjerne fra kjeler og sleiver etterpå.

Her er tipset: Bruk Smørbukk-karameller! Det er helt genialt, folkens. Deng en pose Smørbukk-karameller i gryta, smelt dem på lav varme, og voilà! Verdens aller beste lim til pepperkakehus¹. Karamellene smelter på lav temperatur, så selv små barnehender kan komme borti massen uten at fingre går tapt. Massen er snill og formbar, og stivner langsomt nok til at man faktisk rekker å bruke den, men raskt nok til at man slipper å støtte opp bygningsmassen i lange tider.

Man kan ta på det og leke med det
– så får det heller være at bildet ser litt ekkelt ut. 

Dessuten smaker det godt  bedre enn sukkermasse vidunderlig! Egentlig trenger man ikke en hel pose for å montere to hus, som vi gjorde i går. Men man trenger definitivt såpass for å få tilfredsstilt karamelltrangen. At ungene kan trille kuler og lage slanger og behandle karamellmassen helt som plastilina, kommer som en ren bonus på juleverkstedet.

Karamellmassen varmer seg dessuten opp igjen i en fei, noe som er kjekt hvis noen for eksempel (og dette rent hypotetisk) skulle komme til å stappe pipa så full av marshmallows, nonstop og seigmenn at den simpelthen sprekker. Om noe sånt (mot formodning) skulle skje, er det kjekt å kunne lunke litt på kjelen og ha fiks ferdig fugemasse klar på et blunk.

Naboskapet i pepperkakebyen tok seg betraktelig opp
etter at den nye bygningsnormen ble innført. 

Så kan glade pepperkakehuspyntere slå seg løs, helt uten skam, blygsel og voksenstyring. Less is a bore, heter det i pepperkakehusbyen. Og når glade småjenter pynter lystig og skråler julesanger av full hals, kommer julestemninga byksende på den voksne som sitter på sidelinja (og snufser glad, men diskret, fordi hun blir så rørt av det hele).




1 Jeg har ikke kommet på dette selv, altså. Jeg fant det et sted på internettet i fjor, og ble umiddelbart omvendt til smørbukkmodellen. Jeg kan bare ikke huske hvor jeg fikk det fra, så jeg får ikke kreditert rette vedkommende. Beklager, rette vedkommende!

Meals on wheels

Jeg pakker og rydder manisk i stua i ettermiddag før Mannen og Svoger kommer med henger for å kjøre gamle, utslitte og generelt ubrukelig ting på søplefyllinga. Nå skal det jaggu bli ordning og reda!

To restevaffelplater ligger innpakket på kjøkkenbenken. Lillesøster (6) kommer feiende inn på rollerblades.
- Mamma, kan jeg og I og D få vaffel?
- Klart det, bare dere deler likt.
- OK!
Lillesøster ruller ut igjen til venninnene i gata. Jeg rydder videre. Tretti sekunder senere ruller Lillesøster inn igjen.
– Mamma, kan jeg ta smør og brunost på dem?
– Klart det, bare du ordner det selv, svarer jeg, mens jeg lemper ting i esker og ikke tenker så mye mer over den saken.

To minutter senere ruller Lillesøster inn igjen, mens jeg tilfeldigvis er på kjøkkenet. Hun sveiper bort til kjøkkenskuffen, griper ostehøvelen og er på vei ut igjen.
– Øøh, stopp en hal. Hva skal du med den ostehøvelen?
– Skjære brunost, vel!
Mammaer er jammen tungnemme noen ganger.
– Oookei, men hvor er osten?
– Den er ute, vel. Sammen med smøret og syltetøyet. Lillesøster himler utålmodig med øynene så de nesten går opp i hjelmen. Hvor teit går det an å bli, lissom?

Det viser seg at klart du kan få brunost er et helt åpenbart klarsignal til å flytte kjøkkenet utendørs. Et kulinarisk carte blanche, om du vil.

Det viser seg også at det er helt kul umulig å forklare en seksåring hvorfor det er en dårlig idé å ta med seg en hel kilo brunost (!), et stort syltetøyglass og en pakke smør ut i gata for å smøre på to vaffelplater. Mens man står på rollerblades.

Noen ganger må noen bare leve med at det bare er sånn. Det varierer litt hvem som er noen. 

Hvis denne grønnsaken var en TV-serie...

I butikken her forleden ble jeg stående og fnise litt for meg selv ved denne artige grønnsaken mens assosiasjonene fikk flanere fritt. Ja, jeg trakk sågar fram telefonen og tok bilde, mens jeg tenkte at jeg skulle lage en liten bloggpost med noen festlige ordspill og fiffige referanser til sci-fi-serier generelt – og én bestemt serie spesielt.
Vel hjemme kom jeg i bedre tanker. De artige ordspillene dukket aldri opp, og sammenhengen var vel strengt tatt temmelig fjern for alle andre enn meg selv. Bildet ble liggende.

I dag var jeg på vei til å slette det, da Storebror (11) lurte på hva jeg drev med. Tja, det skader jo ikke å teste, tenkte jeg, og spurte ham:
– Hvis du skulle tenke på en film eller TV-serie hvor dette er mat, hva ville du sagt da?
– Star Trek, repliserte Storebror uten ett eneste sekunds betenkningstid.

Enten er vi vanvittig mange som tenker sånn, eller så er Storebror og jeg mye likere enn jeg trodde.

Tygge først, så svelge

Har ikke amerikanere lært av mammaene sine at de skal tygge maten grundig? Dette lurer jeg fælt på, kjenner jeg.



Forrige dagen så jeg den episoden av The Simpsons hvor Homer og en trailersjåfør konkurrerer om å spise en gigantisk biff på en restaurant, og restauranten har sin egen Heimlich-manøver-automat for gjester som setter mat i halsen.
Siden har jeg gått og tenkt på at restaurantgjester utrolig ofte setter ting i halsen i amerikanske filmer og TV-serier. Det chokes rett og slett over en lav sko.

Rollefigurene har en hyggelig middag og diskuterer forholdene sine eller planetens framtid eller et mordmysterium på jobben, og plutselig, brak! så faller en av gjestene sammen og det ropes oh my God, is there a doctor here (og ekstra vanskelig blir det selvsagt de gangene en av folkene i serien har gitt seg ut for å være lege, noe som også skjer helt urimelig ofte, men det er en digresjon).

Og her er vi altså tilbake til det egentlige spørsmålet mitt: Setter amerikanere mat i halsen oftere enn folk ellers på kloden? Eller er dette en typisk film-og-TV-greie, tilsvarende sånne ting som at folk på film aldri sier ha det når de avslutter en telefonsamtale, mens i virkeligheten gjør de selvsagt det.

Noen som vet?

Løksuppe er større enn forstanden

Jøss, jeg presterte visst verdens beste løksuppe i dag, sånn helt på slump og tilfeldigheter. Nå sitter jeg her, mett og helt idiotisk selvtilfreds, og tenker at jeg bør dele opplevelsen (og en slags oppskrift) med mine medmennesker.

Nybakte prektigpromper går lett i noen feller, og sånn var det med oss i dag. Vi er i ferd med å jobbe oss inn i et slags ukemenysystem som skal lette hverdagen både handle-, koke- og pengemessig. Nedtur da, å komme sulten hjem etter en hektisk arbeidsdag og påfølgende taekwon do-trening med ungene bare for å oppdage at vi helt hadde glemt å planlegge mandagsmiddagen. Ungene hadde riktignok spist før trening, men det var verre med oss voksne. Da var det bare å snoke i skapene og kjenne på magefølelsen.
– Løksuppe! hvinte vi, magefølelsen min og jeg.
– Hmmm, mumlet Mannen skeptisk. Og forlot kjøkkenet, klok av skade. Det går ikke alltid like bra når jeg skal spontankokkelere, for å si det sånn.

Jeg laina opp de aktuelle ingrediensene:
løk (duh!)
hvitløk
olivenolje
smør
mel
sukker, salt, pepper, timian
en slant hvitvin
oksekraft
vann
grovt speltbrød
ost (litt vanlig gulost, litt ridderost)

Og sånn gjorde jeg det:
Jeg skar 3 store løk i tynne, tynne skiver (skulle egentlig bruke alle de fire vi hadde, men den ene var ødelagt og ekkel).
Hadde litt smør og litt olivenolje i en kjele, og stekte løken i dette til den ble skikkelig myk og blank, nummeret før gyllen. Et par fedd hvitløk fikk være med på moroa, også.
Så strødde jeg over litt sukker og litt salt (kanskje en teskje av hver?) og lot det surre litt, før jeg gjorde det samme med en spiseskje hvetemel.
Deretter slumpet jeg oppi væske, og det er her det blir litt vanskelig, for jeg er slett ikke sikker på hvor mye jeg brukte. Men jeg tipper at det var snaut 2 dl hvitvin, ca 7 dl vann og en raus klunk med sånn toro oksekraft på gul flaske.

Dette fikk putre lystig med ei klype timian mens jeg ordnet brødet. Tre skiver grovt speltbrød ble pannestekt med litt olivenolje og gnidd inn med et fedd hvitløk.

Så var det bare å denge suppa over i en ildfast form, legge på brødskivene og toppe med osten. Etter et kvarters tid i stekeovnen var det en gyllen, boblende, velduftende herlighet.
Og den tidligere så skeptiske Mannen, som er en gourmet (les: kjøkken-nazi) av de helt store, ble gledelig overrasket. Det var etter sigende den beste løksuppa han hadde smakt i hele sitt liv.

Slett ikke rusk på en vanlig mandag i oktober.

Sånn i forbifarten

Jeg har prøvd meg fram med ymse etiopisk mat (med vekslende hell) men injera har jeg lenge vegret meg for å lage. Det handler om at det virker litt vanskelig å få til ordentlig, og ikke minst at det tar så innmari lang tid. Vi snakker dagevis for å få til den der surdeigspannekaka. Ikke er det lett å få tilgang på teff, heller.

Men for et par uker siden la en Facebook-venn ut en link til en svensk side om Marcus Samuelsson, og der var det lovende saker. Samuelsson har jeg lest en del om før, han er (var? litt usikker nå) blant annet prisbelønt sjefskokk på den skandinavisk restauranten Aquavit i New York. Han er svensk, adoptert som liten fra Etiopia, og han har gitt ut mange kokebøker, som Africa on my mind, med afrikanske oppskrifter - tilpasset skandinavisk tilgang på råvarene (og sannelig har han ikke klart å få Desmond Tutu til å skrive forord til boka, hva gir du meg).
Uansett: Sist lørdag prøvde vi injera-oppskriften, og den fungerte kjempebra. Lett å lage, godt resultat. Anbefales!

Og nå kunne Rikke fortelle meg at den godeste Samuelsson er gjest hos Skavlan i morgen. Jeg gleder meg, for nå er jeg fan.

Jepp, det var det jeg ville si i dag.

Indiske fiskeboller

Da jeg omtalte Vesterålens fiskeboller i en tidligere bloggpost ble det en del snakk om hjemmelagde, indiske fiskeboller i kommentarfeltet - og en del oppfordringer om å legge ut oppskriften her. Jeg har vært litt i stuss, ettersom oppskriften slett ikke er min egen. Den er hentet fra boka indisk! som er utgitt av Schibsted. Men dersom jeg anbefaler boka på det varmeste og attpåtil legger ved link til en omtale, kan jeg i hvert fall forsvare meg med at jeg gir den god reklame. So here goes - oppskrift på fiskeboller.
Sånn ser forresten boka ut, hvis du vil kjøpe den:



Pikante fiskeboller i krydret tomatsaus
750 g skinn- og beinfri hvit fiskefilet (f.eks hyse eller torsk)
2 ss sitronsaft
1 egg
1 1/2 ts salt
50 g kikertmel (besan) eller hvetemel
1-4 grønne chilier, uten frø og stilk, finhakkede
1 løk, finhakket
2 ss brødrasp
ghee eller olje til steking
nykvernet svart pepper

Saus
2 1/2 ss ghee eller olje
1 stor løk, i tynne skiver
2 hvitløksfedd, i tynne skiver
1 kanelstang
2 laurbærblad
1-2 ts malt spisskummen
1-2 ts malt koriander
1 1/2 ts gurkemeie
1 ts mildt chilipulver eller 1 ts paprikapulver
1 knivspiss sterkt chilipulver
1 boks tomatpuré
6 dl fiskekraft
2 ss sitronsaft
50 g kokosrasp
frø fra 10 kardemommekapsler, malt eller støtt
2 ts bukkehornkløverfrø (fenugreek), malte eller støtte (kan sløyfes)
salt og nykvernet pepper

Legg fiskefiletene i et ildfast fast og drypp på sitronsaft. Dekk godt med aluminiumsfolie og sett i ovn ved 160 grader. La stå i 15 minutter eller til fisken er gjennomkokt. Avkjøl fisken og del opp i flak (hvis du har fiskerester fra dagen før, kan du bruke det, og dermed hoppe over dette avsnittet, og rett til neste).

Visp sammen egg, salt og pepper. Sikt i melet, rør til du har klumpfri røre.
Tilsett fisk, chili, løk og brødrasp. Rør sammen til en ganske fast farse. Form til ca 20 små boller. Varm olje i en stekepanne og stek bollene i omganger. Rist på pannen så de blir jevnt stekt på alle sider.

Lag sausen: Varm ghee/olje i en kasserolle. Rørestek løk og hvitløk på middels varme til den er blank og myk, ca 5 minutter. Tilsett krydder og rørestek i 2 minutter. Ha i tomatpuré og fres i et halvt minutt. Tilsett resten av ingrediensene og kok opp. La sausen småputre i 10 minutter. Smak evt til med mer krydder.

Legg i fiskebollene og la dem trekke i sausen i 5 minutter.
Server med kokt ris og grønnsaker/salat til.

Husbyggetips for smågriser

Hvis de tre små griser skulle være på jakt etter mer solid bygningsmateriale enn strå, kvist og murstein, bør de seriøst vurdere havregrøt.
Den store stygge ulven kommer ikke til å ha en snøballs sjanse i helvete til å blåse ned et sånt hus. Størknet havregrøt må være noe av det mest bestandige og gjenstridige materialet som finnes.

Aaargh!

Sjokolade: smak, engasjement og personlige grenser

Jeg er ikke noen stor sjokoladeperson (riktignok er jeg stor, men altså ikke på sjokkis), men noen ganger er det allikevel ingenting som er så godt og riktig som en smak av sjokolade. Som i dag, da jeg svingte innom butikken for å hanke inn en superrask middag mellom jobb og - ja, mer jobb.
Da lå den der i hylla, rett foran øynene mine, og bød seg fram i all sin skamløse lekkerhet: Melkedrøm, kalte den seg.
Fylt med bringebær og yoghurt.
Med ordet bringebær var jeg pirret, og med yoghurt var jeg solgt. Jeg måtte bare ha den.


Fig.1: Sjokolade som byr seg fram

Den minnet meg om en gammel flamme fra nittitallet. Soho, sjokoladen med den pussige fasongen og det deilige yoghurtfyllet. Den som dukket opp med brask og bram og massiv markedsføring (målgruppa var visstnok unge, urbane mennesker med sans for design eller noe sånt), og forsvant igjen før jeg visste ordet av det. Den etterlot seg et tomrom.


Fig. 2: faksimile fra Nidar.no

Naturligvis måtte jeg google Soho straks jeg kom hjem, og dermed oppdaget jeg at det selvfølgelig finnes en egen interessegruppe på Facebook som kjemper for å få Soho tilbake i produksjon.
Og da må jeg være veldig rask med å påpeke at nei, jeg er ikke medlem av Facebook-gruppa for relansering av Soho.
Der går grensa, synes jeg.
Jeg lærer altså stadig nye ting om meg selv.
Det er interessant å oppdage at grensa mi for godteriengasjement åpenbart går et sted mellom blogging om det (fullstendig sunt og akseptabelt) og interessegrupper på Facebook (trist og kleint, få deg et liv).
"Le cœur a ses raisons que la raison ne connaît point", som den godeste Pascal sa. Eller på godt norsk: Fins ikke fornuft i sånt, men jeg mener det visst allikevel.

Nok om det, tilbake til smakingen.
Kunne Melkedrøm erstatte den svake, men langvarige lengselen etter Soho? Yess søri bob.
Dette var nammenam-sjokkis, med frisk bringebærsmak og syrlig yoghurtsmak på én gang. Nå vet jeg du er nysgjerrig på hvordan den ser ut inni, for det er jo innsiden som teller.


Fig. 3: Tverrsnitt av sjokkis, med yoghurtfyll og fragmenter av bringebær. Nam.

Det var alt jeg ville si for denne gang. Morn igjen!

Retro-mat til folket!

(Hannes dåp, 1973)

Noen ganger har jeg skikkelig gamlissmak i matveien. Ikke på en sånn jordnær og rotnorsk Kaffistova- og husmannskostmåte, for jeg er virkelig ikke glad i verken fårikål, grøt eller ting med poteter og kokte grønnsaker.

Nei, gamlissmaken min går mer i retning av gammel dame som skal slå seg løs og unne seg noe godt.
Jeg liker terteskjell med fiskepudding- og rekefyll, snitter med roastbeef og bladpersille, konfekt med likørfyll og et wienerbrød til kaffen.
Joda, jeg liker massevis av nyere og spenstigere mat også, men dette er typiske ting som gjør at folk fniser og kommer med nesevise kommentarer om å være litt i utakt.

For en stund siden skulle Mannen trøste meg, og serverte meg Anthon Berg-klassikeren plomme i madeira, som ifølge ham har en nedre aldersgrense på noenogåtti.
Det virket finfint for meg.
Jeg måtte leve med noen dagers tyn da vi var på Ikea og stakk innom kafeteriaen. Ikke bare insisterte jeg på et wienerbrød etter kjøttbollene.
Men da jeg etter å ha tatt en liten bit, utbrøt spontant: "Det smaker liksom ikke det samme uten en kopp kaffe!", fikk jeg mitt pass påskrevet. Og ifølge det passet var jeg straks i ferd med å runde søttitre.

Og da har jeg ikke engang ymtet frampå om den gangen jeg trampet avgårde til et møte i menighetsrådet (sic!) med fornuftige sko og ei rullekake i ryggsekken (det var hålkeføre, ryggsekk virket som et smart valg), mens enkelte her i huset sto tvekroket av latter.

Vel, jeg lever greit med min hang til gårsdagens mathits, og kan sågar finne på å servere noe av det i (halv)festlig lag.
Er selvstendig kvinne, trygg på egen smak. Hever meg over hån.
Men jeg benytter stadig vekk sjansen til å gnåle om at før vi vet ordet av det, kommer terteskjell og snitter på moten igjen, og jeg er retrodronninga i matveien. Moahahahaha!

Derfor ble jeg oppglødd da jeg snublet over smushi-konseptet i København. The Royal Café serverer tradisjonelle, danske smørrebrød med en moderne vri, derav navnet (smørrebrød + sushi = smushi).
Og jeg har gått og ventet i mange og lange måneder på at noe tilsvarende skal skje her, sånn at jeg kan slå meg på brystet og le sist.

Men ennå har det ikke dukket opp noen trendy terteskjell-barer eller råe rullekake-lounger i hovedstaden.
Eller kanskje det har det?
Jeg må selvsagt ta høyde for at jeg ikke følger helt med.

Auberginer og bobleplast

Det snør og snør og snør og snør (tiddelibom).

Men vi kan lage moro innendørs, vi! Noen ganger kan det gjøres både billig og enkelt:
Man tager simpelthen et stort stykke bobleplast (som man tilfeldigvis har fått i en postforsendelse tidligere samme dag) og legger det på stuegulvet.
Så lar man barna klatre på sofaen og hoppe ned på plasten derfra.
Det resulterer i noen praktfullt morsomme og høylytte smellelyder. Hours of fun, folkens!

Ungene er i aktivitet, trener motorikk og lærer seg å vente på tur. Mor kan lese lørdagsavis. Jeg har alltid hevdet at foreldreutbyttet blir optimalt når man klarer å kombinere latskap og pedagogikk på sånne fiffige måter.


Og når en sliten Lillesøster er i seng, får de voksne lørdagsgodtet sitt. I kveld hadde Mannen lagd entrecôte med pastinakk og auberginerullader.

Etter en moussakakveld med gode venner for et par uker siden, havnet vi på auberginekjøret.
Det har blitt en del variasjoner over den litt vrange grønnsaken i det siste. For auberginen er litt vrien og sær, men når den behandles riktig, er den så god! Her er aubergineskiver stekt i grillpanne, påført en blanding av fetaost, mynte, chili og sitron og rullet sammen. Enkelt og nammenam.
Egentlig skulle det vært pinjekjerner til rulladene, men det glemte Mannen, og det gjorde ikke så mye. Det var så mange gode smaker uansett.

Og ute snør det fremdeles. Jeg tar meg et glass rødvin.

Grøt-ungdommen

Da suppe var kult for noen år siden, og suppesteder med snedige navn etablerte seg over alt, var det noen (Are Kalvø? Knut Nærum?) som harselerte med at snart dukker vel grøt-barene opp som paddehatter på Løkka og Grønland sånne steder som gjerne vil være først ute med ting.
Jeg er ikke så innmari oppdatert på alt som er hipt og kult i byen lenger, men jeg har i hvert fall ikke sett noen grøtsteder med lange køer av livstrette urbanister de gangene jeg forviller meg ut i denslags strøk.

Men jeg er her for å rapportere at dette muligens kommer til å endre seg, for sannelig spiser kidsa på videregående mye grøt for tiden.
Det lukter kanel i korridorene, og "åh, tar du med en grøt til meg?" er ikke uvanlig å høre når noen skal i kantina.
Vi snakker havregrøt og risgrøt, vi snakker rød saft og kanel, vi snakker smørøye for de mest ekstravagante.

Jeg trodde at grøt var for småbarn og gamliser og andre folk som av åpenbare grunner foretrekker maten sin uten konsistens og tyggemotstand, og er litt forbløffet over at tenåringer fra bynære strøk bruker lommepengene sine på grøt framfor kylligwraps og tacobaguetter. Ikke er det nytt, og ikke er det særlig bærbart.

Hva blir det neste?
Kommer rullekaka til å erstatte rullebrettet?
Blir Kongen av Danmark det nye partydopet?

Dette lover i hvert fall godt for planen min om å begynne å undervise med flanellograf.
Jeg er muligens svært ungdommelig.


Oppdatering: Grøtskrivingen satte sine spor. Dette er hva ungene ble servert etter skole og park i dag.

Wot er hot i høst

Forrige dagen kom naboene våre på døra med favnen full av injera og wot og annet snadder.
"What??" tenker du kanskje.

La meg forklare: Dette er tradisjonell mat fra Etiopia og Eritrea. Wot betyr simpelthen stuing/gryterett, mens injera er et pannekakelignende surdeigsbrød som utgjør hjørnesteinen i det etiopiske kjøkken. Det er laget av en kornsort som heter teff. Teff er først nylig å få kjøpt her til lands, markedsført som helsekost til den nette sum av 55 kr/kg.

Lillesøster ble glad som ei lerke. Hennes første tid med fast føde inneholdt store mengder av denne maten, og det husker en liten gane. Selv har jeg en utmerket livskvalitet uten injera, men de forskjellige typene wot og sauser som finnes i det etiopiske kjøkkenet er skikkelig, skikkelig snaddermat.
Så jeg har prøvd å gjenskape noen oppskrifter (med god hjelp fra folk som kan mer om dette enn jeg), og har kommet frem til et par brukbare resultater.
I dag skal jeg dele med dere en oppskrift på doro wot. Ordrett oversatt betyr det rett og slett kyllinggryte.

Ifølge ekspertise jeg har konferert med, heter min variant alicha doro wott. Den er ikke helt autentisk, f.eks. mangler det spesielle, harsknede smøret som brukes mye i etiopisk kjøkken.
Men oppskriften er vennlig mot norske ganer (uten å være tannløs) og gir en finfin smak av Etiopia.

DORO WOT

Du trenger:
4-5 kyllingfileter
3-5 løk, hakket i store biter

2 ts salt
saften av en sitron

4 ss smør
1 ss knust ingefær
4 fedd hvitløk, finhakket eller knust
1/2 ts fennikel
1/2 ts kardemomme
1/2 ts muskat
1 ss sukker
1/2 ts berbere - veldig ca, må smakes til (mer om berbere lenger ned)
2-3 ss tomatpuré eller tomatjuice
1 dl hønsebuljong
1 dl rødvin

4-5 hardkokte egg

Slik gjør du det:
Skjær kyllingfiletene i store biter. Legg dem i en bolle sammen med sitronsaften og halvparten av saltet. La marinere i 30 minutter (eller lenger).

Stek løken på medium varme i et par minutter i en stor gryte, uten fett eller olje. Rør konstant så den ikke blir brunet. Den skal bare bli myk og blank.

Tilsett smøret sammen med hvitløk, ingefær, fenikkel, kardemomme, resten av saltet, sukker, berbere og tomatpuré. Rør.
Tilsett hønsebuljong og vin. Gi et oppkok og la det putre et par minutter mens du rører. .

Tilsett kyllingbitene, vær sikker på at sausen dekker dem. La det hele småkoke i 30-40 minutter – eller til kyllingen er ferdig. Smak til med mer berbere mot slutten av koketiden.

På dette tidspunktet pleier etioperne å tilsette hele, hardkokte egg i gryta. Jeg synes det er litt ekkelt og dropper det gjerne, men hvis du føler deg gæern, så kjør på.

Server.
Den tradisjonelle måten er å servere doro wot sammen med injera, men for oss som ikke er fullt så etiopiske, fungerer det utmerket med ris og/eller nanbrød ved siden av.

BERBERE



I wot-oppskriften er berbere en ingrediens. Og ikke en hvilken som helst ingrediens, heller: Dette er selveste Krydderet i etiopisk kjøkken, og forekommer i utrolig mange av rettene. Det har en nydelig, særegen lukt og smak.
Vi kjøpte med oss uanstendig mye berbere fra Etiopia, og ettersom det er sterkt, har vi sannsynligvis nok av det til Lillesøster når konfirmasjonsalder, sånn omtrent.
Det er slett ikke umulig at man får tak i det i såkalte innvandrerbutikker. Du kan også prøve å lage det selv, eller du kan bestille det her.
Jeg er heller ikke fremmed for å sende noen gram til trengende sjeler, gi evt et lite vink.

For å gi det hele et snev av autentisitet slenger jeg på et bilde av hvordan det ser ut når man spiser injera & wot på restaurant i Etiopia.


Ha en gla'-etnisk høst!

Dronninger og prinsesser

Lillesøster har planlagt Den Store Dagen siden påske. I kveld var det vanskelig å få sove. Den lille kroppen var stappfull av maur og moro, spenning og sommerfugler. For i morgen, fredag 5.september, blir hun hele tre fingre gammel! Kravene fra den lille naziplanleggeren har vært krystallklare hele veien: Det skal være kake, krone og sang. Og kaka? Der stiller hun tre betingelser:
1) den skal være noosa
2) den skal være av suttelade
3) det skal være noe med pinsese

Ettersom jeg er en langt over middels ivrig festarrangør, skred jeg til verket med heftig engasjement. Riktignok ligger min kakekompetanse mer innenfor sjørøverskip og fotballbaner. Men hvis jentungen vil ha rosa prinsessesjokoladekake, skal hun jaggu hoppe og danse meg få det, koste hva det koste vil!
Det viste seg faktisk å koste litt, sånn estetisk sett, men det gikk til slutt. Jeg er egentlig uanstendig stolt av resultatet. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang.

Jeg begynte altså med å bake sjokoladekake. For enkelhets skyld brukte jeg Møllerens Kakemons sjokoladekake-mix: Den er nemlig uten egg og melk, og dermed kan alle de små gjestene få smake på kaka. Et ubetinget pluss for en hyggelig bursdagsfeiring.
Jeg lagde to springformer med sjokoladekake. Så langt, alt vel. Men så kom utfordringen: Å lage noe som kan minne om et stort prinsesseskjørt ut av de to springformkakene. På diverse nettsider skrives det så fint om å skjære det til og modellere og blablablabla. Jeg fant til slutt ut at sølekakemetoden (også kalt røsk-og-klask) fungerte vel så bra.



Man fjerner litt her, klasker på litt der, og klemmer det hele i fasong. Det ser litt ulekkert ut, men pyttsann - det er slikt man har glasur til!

- Glasur er konditorens botox, fniste jeg innvendig mens jeg plystrende blandet sammen melis, vann og konditorfarge for den perfekte barbierosa fargen.
Det ble ikke helt sånn. For glasuren var skikkelig vrien å påføre uten å lage brokklignende utvekster i kaka, og den var påfallende rennende (jeg er sikker på at plastiske kirurger ikke har det problemet, heldiggrisene. Så mye for botox-poenget).

Det jeg manglet i fingerspitzgefühl, tok jeg igjen i kvantitet og innbitthet. Til slutt hadde jeg dekket kakemonsteret med rosa glasur og tok et skritt tilbake for å beskue vidunderet.
- Tjaaa...hva synes du? sa jeg prøvende til Mannen, som akkurat da ryddet kjøkkenet.
- Det ser ut som noe Courtney Love ville lagd til datteren sin, var Mannens lakoniske kommentar.



Jeg valgte å ta det som en kompliment. Men når alt kommer til alt, er det vel ikke annet enn det gamle hore-madonna-dilemmaet: Courtney Love eller Martha Stewart. Vil man være en kakebakende Courtney eller en løssluppen Martha? Pokkers valg.
Uansett hadde jeg viktigere ting å tenke på: Nå var tiden inne til å demontere dama. Prinsessedama altså, ikke ms. Love.
Ideelt sett burde jeg brukt en mørkhåret, mørkhudet prinsessedukke. Men det er jammen ikke lett å finne en som ikke koster flesk (når jeg tenker meg om, skulle jeg virkelig ønske at noe bokstavelig talt kunne kostet flesk, da hadde jeg gladelig betalt i dyre dommer). Jeg endte opp med et slags kompromiss; en mørkhåret, lyshudet prinsesse med rimelig nøytralt utseende.



Dama fikk fjernet begge beina i et enkelt og smertefritt inngrep. Deretter ble underkroppen hennes viklet inn i plastfolie. På dette tidspunktet begynte det hele å minne om en slags syk, syk spabehandling.
Men nå var jeg allerede langt inne i en tung, tung rosapsykose. I det øyeblikket dukken ble plassert, var jeg solgt. Det så nyyyyyydelig ut! Rett og slett henrivende! Jeg dekorerte skjørtet med begeistrede hvin, og måtte ta jevnlige pauser for å klappe i hendene.

Se på dette, da!



Ville du ikke dødd av lykke om du var en treåring med en langt fremskreden rosasjokoladeprinsessefetisj? Jeg er som sagt uanstendig stolt, og eventuelle ufine kommentarer vedrørende klumpete skjørt, ujevn dekorasjon eller tilsvarende vil umiddelbart bli slettet - eller grovt redigert.

Det er så mye glasur på kaka at vi sannsynligvis må bruke motorsag for å dele den, og småjentene får nok dekket sukkerbehovet sitt frem til konfirmasjonsalder.
Men jeg klarte det!

Nå lurer jeg bare på hvor jeg skal gjemme kaka, så Lillesøster ikke ser den før festen. Jeg trenger en kakeburka.

God fisk til hverdags

Mannen lagde en skikkelig god fiskemiddag forrige dagen. Den ble mottatt med begeistring hos (nesten) hele familien, riktignok av litt forskjellige grunner. Mannen selv var fornøyd med at retten var lettlaget og smakfull, undertegnede likte de gode smakskombinasjonene og at den var sunn, mens Lillesøster elsket det faktum at ertepureen var grønn, lett å tygge og så ut som den inneholdt æææbokææbo (les: avokado). Samme det, så lenge maten går ned.

Her er oppskriften, ført i pennen av mannen i huset. Anbefales!(1)


Hvit fisk med ertepuré og gromme gulrøtter

HVIT FISK

150-200g fileter/stykker hvit fisk per person (vi brukte frossen pangasius fra SmartClub)
Sitron
Salt og pepper
Tabasco

Begynn med fiskeforberedelsene så de får ekstra smak av krydringen. Skvis godt med sitron over de opptinte eller ferske filetene, salte og pepre, 5-6 dråper med tabascosaus per filet/stykke. La hvile en stund.
Stek fisken når erter og gulrøtter er ferdig, eller nesten ferdig. Stekes på middels varme i en teflonpanne med lokk 2-3 minutter (avhengig av tykkelse). Overkokt/stekt fisk er ikke bra.


ERTEPURE

150g frosne erter pr person
1-2 fedd hvitløk (etter hvor mye man liker, det skal ikke prege pureen så voldsomt)
2-3 sjalottløk, eller en liten vanlig løk
Salt og pepper
½ ts sukker (kan sløyfes)
En solid klatt med smør (ordentlig smør, hvis man skulle være i tvil om det)
Litt kremfløte (matfløte kan brukes)

Smelt smør og blank løk og hvitløk, hiv oppi de frosne ertene og sjenk på en fløteskvett (alt på middels varme). Bruk stavmikseren rett i gryta, juster fløtemengden til den konsistensen du vil ha. Salte, pepre og evt sukre etter smak

GROMME GULRØTTER

1-2 gulrøtter per person (avh av størrelse)
Solid smørklatt
½ - 1ts fennikelfrø
Salt og pepper
Litt sukker
Et par dl appelsinjuice, de skal dampes mer enn kokes.

Smelt smør, hiv oppi fennikelfrø, la de få et minutt i smøret før du hiver oppi gulrøtter(jeg kapper i staver) og appelsinjuice. Strø over salt, pepper og sukker rist litt rundt.
Kok ca 7-8 min eller til gulrøttene har den tyggemotstanden du liker.


Det går selvfølgelig an å ha ris/pasta/poteter til, men jeg bruker ikke noe annet tilbehør enn dette, så det er bare å lage solide porsjoner med grønn- og oransjesaker.
I denne retten kommer smakene bedre til sin rett uten mer tilbehør, etter min mening.

--------------------------------------------------------

(1) Retten, altså, ikke mannen. Han beholder jeg selv.

Sannheten om frukt

Frukt er skikkelig oppskrytt.

Sånn, nå er det sagt. Min mørke hemmelighet, som jeg knapt har våget å tilstå for meg selv. For alle er da begeistret for frukt, og det er jo så sunt, og så godt - nature's own candy. Men nå har jeg altså kommet ut av skapet som fruktskeptiker.
Jeg synes rett og slett det er poengløst å gumle på et eple, og en banan er ubrukelig som mellommåltid for meg. Skal jeg velge sunn snacks, spiser jeg langt heller gulrøtter enn pærer. Grønnsaker elsker jeg nemlig, virkelig og ubetinget. De har altfor lenge stått i fruktens skygge, som dens litt snusfornuftige søskenbarn fra landet, men av meg får de dobbel tommel opp.

Bearbeidet frukt kan fungere. Jeg sliter med å spise frokost, og en smoothie fungerer utmerket i stedet. Likeledes liker jeg fruktsorbeter, fruktsalater og fruktfyll i gjærbakst, for eksempel.

Nå kom jeg forresten til å tenke på en kjempemorsom scene fra That 70s Show. Det er Halloween, og Kitty (mammaen) har lagret opp rosiner, nøtter og diverse frukt for å gi til de godteritiggende hordene. Red (mannen hennes) fnyser av henne, og spår katastrofe. Kitty er urokkelig og deler det ut til ungene.
Kitty: "Raisins are nature's own candy".
(Noe smeller i vinduet)
Kitty: "Red, what was that?"
Red: "Eggs. Nature's own hand grenades".

Det er ikke umulig at den scenen er morsommere når man ser den selv enn når jeg gjenforteller den, det tar jeg høyde for.

Men poenget mitt er uansett: Frukt er ikke godteri. Ikke er det mat heller.
Vil du ha godteri, spiser du sjokkis eller pottis. Vil du ha sunn mat, spiser du grovbrød eller grønnsaker. Frukt er en ingrediens, som kan brukes i både drikker og desserter, eller som garnityr (noen epleskiver på osten, er for eksempel godt), men som har svært begrenset egenverdi. La meg for ordens skyld gjøre et hederlig unntak for klementiner og riktig modnet ananas.

Jeg er klar over at jeg er sørgelig alene om fruktsynet mitt, selv i mitt eget hus. Men nå har jeg i hvert fall tilstått.

Luft, kjærlighet og gode råd

Den unge mannen er syk. Han har hanglet noen dager, og i dag har han stort sett tilbragt febersvak i sengen, med lyset av, uten verken lesestoff eller Nintendo. Stakkars liten.
Næringsinntak frem til kl 17.30 i dag: ½ glass eplejuice.
Da må han være dårlig, tenker du kanskje. En fremdeles raskt voksende sjuåring. Men den unge mannen har aldri utmerket seg ved stort næringsinntak. Jeg skjønner ikke helt hvordan han har vokst opp i det hele tatt. Det går visst an å leve på luft og kjærlighet, jeg har beviset her hjemme. Finfine 128 centimeter med luft og kjærlighet.

Men vi foreldre til småspiste og særspiste barn har heldigvis tilgang på nok av folk som vet bedre enn oss. Det har ikke manglet på gode råd og overbærende kommentarer:

Man må la dem smake variert mat fra de er små.
Akkurat som om vi lever på vassgraut her i huset. Som ettåring satt han og suttet på marinerte scampi. Han har vært med på restauranter fra han var en navle stor. Han har foreldre som elsker å eksperimentere på kjøkkenet, en far som gjerne bruker en uke på å forske seg frem til akkurat den rette sausen, og en lillesøster som fungerer som en menneskelig søplekvern. Så klapp igjen med variasjonspratet.

Gi maten morsomme navn!
Fungerer omtrent like godt som å døpe al-Quaida om til KFUM, og forvente at det alene skal få slutt på terrorisme i verden i dag.
What’s in a name, har en litt mer publisert mann enn meg spurt en gang. Ikke mye, Bill. Ikke mye.

La barna delta i matlagingen, da spiser de med god appetitt!
Jeg har hatt maxi cosi’n kilt fast på kjøkkenbenken, jeg altså. Jeg har kuttet grønnsaker mens jeg diktet festlige barnesanger om mat, moste poteter og klappet på kinnet. Han har rørt i gryter, pepret og saltet, eltet deig og plukket basilikum fra urtepottene (akkurat basilikum er forresten en av de få tingene han liker, når jeg tenker meg om). Han liker å lage mat. Det er å spise den som er problemet.

Prøv å lure grønnsaker inn i ting de liker, som for eksempel tomatsausen.
Duh! Det forutsetter at de faktisk spiser tomatsaus.
Og et mikroskop er for øvrig svake greier sammenlignet med de atomliknende løkfragmentene min sønns blotte øye kan oppfange. Kanskje ungen din er treig i oppfattelsen, men min gjennomskuer faktisk sånt.

Du må presentere maten litt festlig og/eller delikat!
Ingen kan bygge høyere tårn av gulrotstaver enn jeg. Og ingen har kastet flere tårn av gulrotstaver når kvelden kommer. Det samme gjelder fiskekaker i hjerteform og andre ting jeg ikke orker å vedkjenne meg nå. Festlig schmestlig. Pføy.

Ikke tilby dem alternativer. Er de sultne, spiser de!
Har du sett noen a la carte-meny ved middagsbordet vårt? Her i huset har vi bare en hverdagsmiddag (per dag, altså). Ingen må spise absolutt alt som står på bordet, men de får finne noe de liker. Liker han ikke fisken, får han spise grønnsakene. Liker han ikke grønnsakene, får han spise risen. Liker han ikke risen, får han la være å spise middag. Og det gjør han. Gladelig. Men av eller annen grunn liker jeg ikke å la ham gå mer enn to-tre dager uten fast føde. Kall meg gjerne feig.
Det koster nemlig ikke den ungen mannen noe som helst å gå ganske lange perioder uten mat, hvis det er det det spørres etter. Etter to uker i Etiopia var han blitt så skremmende tynn at en mindre politisk korrekt person enn meg kunne vært fristet til å spøke upassende med at...vel, nok om det.


Jeg vet at rådene er velmente. De fungerer sikkert på en del unger. Og det finnes sikkert unger som er blitt kresne fordi foreldrene diller for mye med dem. Men stol på at vi har prøvd en del varianter, og at vi jobber med saken. Samtidig er det grenser for hvor mange (negative) følelser jeg ønsker å knytte til mat og måltidssituasjoner. Derfor lager vi lite oppstyr rundt det. Hjemme oppfordres han til å smake, men når vi har gjester eller er i selskap, lar vi ham slippe billig unna. Jeg synes nemlig det er viktigere at han koser seg i sosiale situasjoner enn at han utvikler motvilje mot dem fordi folk maser om hvor lite han spiser.