Om å svelge kameler – og velge privatskole

Når Storebror denne uka avslutter sjuende klasse, tar han ikke bare farvel med barneskolen, men med offentlig skole som sådan. Det føles som et nederlag. Samtidig er det en stor lettelse.

Jeg har alltid tenkt at den offentlige skolen både er og må være god og romslig nok for alle, og jeg har snakka varmt om inkludering, individuell tilpasning og differensiering. Lenge før jeg begynte å jobbe som lærer selv har jeg vært opptatt av å være en skolepositiv forelder som ser etter løsninger og samarbeid, og som støtter opp under det som skjer på skolen. Dette mener jeg fremdeles.

Men for om lag to måneder siden kom jeg hjem fra jobben til Storebror som hadde en klar melding til meg:
– Nå er det nok. Nå vil jeg begynne på privatskole! sa han, og jeg kunne se at han var så dønn sikker som en ganske så reflektert tolvåring noensinne kan bli. Jeg ble egentlig ikke veldig overraska, for han har mistrivdes på skolen lenge.

For to år siden skrev jeg innlegget Elsker å lære, hater skolen, og lite har endra seg siden den gang. Eller, det er ikke helt sant. Misforholdet mellom læringsglede og skoleglede har blitt enda mer uttalt siden den gang. Jeg har en sønn som står opp ekstra tidlig i helgene for å se litt på CNN, som låner faktabøker i stort monn på biblioteket og som gjerne vil snakke om sammenhengen mellom kaffens ankomst til Europa og opplysningstiden. Da elevene i engelsktimen skulle holde foredrag om et idol, valgte han å snakke om Edward Jenner (og før du tror at noen av oss har tipsa ham: Vi måtte google Jenner selv for å skjønne hva sønnen snakka om).

Han er slett ikke noe geni. Han er bare veldig, veldig interessert i (og ditto kunnskapsrik om) en del temaer. Selvfølgelig er det emner og øvelser han sliter med, han også. Men det er så mange ting han faktisk kan – mye av det på høyt nivå. Og da er det sørgelig å se at han faller så utenfor i klasserommet.

I grunnskolen er det mange elever i hver klasse, og stor variasjon i elevmassen. Lærere må gjøre så mye mer enn å undervise i fag: De skal lytte, trøste og oppmuntre, de må fungere som sosialarbeidere, spesialpedagoger, trenere og ekstraforeldre. Det er nesten ikke grenser for hva som skal inn i lærernes ansvarsområde, for det vanlige mantraet som følger alle slags utfordringer og samfunnsproblemer er at det må inn i skolen. Jeg vet så altfor godt hvor lite tid det i praksis blir til å følge opp hver enkelt elev. Derfor har vi lenge tenkt at okei, det er ikke nok ressurser for alle, men heldigvis kan vi følge opp ganske brukbart selv – så får vi håpe at den tida som ikke brukes på barnet vårt, kommer andre til gode, kanskje noen som ikke har den muligheten hjemme.

Dette kan jeg leve med. Jeg kan leve med at sønnen min, som tross alt er ganske så heldig, ikke får noe skreddersydd opplegg.

Det jeg imidlertid ikke kan leve med, er å oppdage at han har gått rundt og følt seg dum. Jeg kan ikke leve med at det bare fokuseres på hva han ikke er flink til, og at vi knapt har hørt et ord om hva han faktisk mestrer. Jeg kan ikke leve med at læreren hans uttaler på et møte at ”problemet med (Storebror) er at han har så mange sære interesser”.  Ja, han sa problem og han sa sære interesser. Det er et direkte sitat. Og da jeg hørte det holdt jeg på å begynne å grine. For det avslører en holdning til elever som er så langt fra det ideelle at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. 

Jeg kan ikke leve med den holdningen.

De sære interessene læreren sikta til, er for øvrig fysikk, kjemi, astronomi, historie og politikk. Heldigvis begynte jeg ikke å grine. Jeg sa at på den videregående skolen der jeg jobber er ikke slike interesser det aller minste sære, de er tvert om temmelig vanlige. Og så sa jeg ganske mye mer. Det hjalp lite.

Så da Storebror en ettermiddag for to måneder siden sa at han ville begynne på privatskole, var jeg åpen for å undersøke alternativene. Det viste seg at den skolen han hadde i tankene var en kristen privatskole i en nabokommune. Riktignok er jeg kristen selv, mens Storebror tror bare på vitenskapen, som han selv uttrykker det. Jeg lufta dette med ham. Det viste seg at han var innforstått med det, og at han var villig til å svelge hvor mange salmevers det skulle være for å gå på en skole hvor han blir sett. 

Det viste seg dessuten at privatskolen det er snakk om har en elevmasse med stor variasjon både i livssyn og etnisitet, faktisk vel så mye som den offentlige skolen. Det var veldig viktig for oss, for jeg vil ikke ha barn som vokser opp i en homogen enklave. Og etter å ha lest utallige rapporter, snakka med tidligere elever og foreldrene deres og ikke minst besøkt skolen, ble vi enige om at Storebror skulle få begynne på privatskole fra høsten.

Jeg mener som sagt fremdeles at den offentlige skolen bør være god og romslig nok for alle. Jeg mener at den allerede er veldig god for veldig mange, men det er desto verre for de som av ulike årsaker ikke føler seg hjemme der. Jeg er villig til å kjempe for den offentlige skolen. Men jeg er ikke villig til å drive prinsipprytteri på vegne av barnet mitt. Jeg kan ikke ofre ham på noe ideologisk alter. Den kampen må vi ta på andre arenaer. Jeg er klar. 

I mellomtiden nyter jeg å ha en sønn som for første gang på årevis gleder seg over noe som har med skole å gjøre. 

Mitt løfte til deg, Anders

Etter 22/7 ble det stille her på bloggen veldig lenge. Jeg mista alle ordene mine, og det var rart og uvant. Smått om senn fikk jeg tilbake noen av dem, men jeg har allikevel holdt meg unna elefanten i rommet: Han derre og det han gjorde. Av flere årsaker.

Det er så mange som sier så fine og kloke ting. Det er mange som sier ukloke ting, også. Uansett har jeg kjent at dette kan ikke jeg si så mye om, for ordene mine blir bare klisjeer, og det er ikke jeg som eier denne sorgen. Jeg tar del i den og jeg føler, jeg føler sterkt og det er så uendelig vondt, men den er allikevel ikke min, det er den hjelpeløse tilskuerens sorg. Jeg ser de overlevende som har opplevd en sånn skrekk og smerte, og jeg blir svimmel. Jeg hører historier fra elever på jobben min og blir så uendelig trist over at de må forholde seg til dette, jeg har lyst til å beklage til dem, unnskyld! Unnskyld at vi lot dette skje, at han fikk vokse til den han ble, jeg beklager at dere må gå gjennom dette. Jeg aner bare en liten flik av sorgen til foreldre som har mistet barnet sitt, den viktigste i verden. Nå må de gjennomleve rettssaken. Og bare den lille fliken jeg kjenner, den lille vippen på kanten av avgrunnen får meg til å ville kaste opp.

Jeg er mot dødsstraff. Jeg ønsker ikke gjerningsmannen død, jeg mener at han bør idømmes straff i henhold til de prinsippene vi har i rettsstaten vår. Hevntanken kan være søt, men forskning viser visstnok at folk som faktisk tar hevn, sliter mer med å komme seg videre etterpå. Jeg vet ikke. Jeg aner ikke hvordan det må være å se ens barns drapsmann håndhilse på aktor i rettssalen, å se den personen man løp for livet fra forklare seg, iført pen dress og et svakt smil. Jeg takker Gud for at jeg ikke vet hvordan det er, samtidig som jeg blir så sint, så sint for at noen må kjenne på dette hver eneste dag.

Så mange av de overlevende og de pårørende er så tapre og verdige at jeg føler meg bitteliten i forhold, som et stusselig menneske. For ja, jeg tenker stygge og slemme tanker. Riktignok prøver jeg å moderere meg, men kanskje det bare er et skalkesjul. Jeg ønsker jo ikke gjerningsmannen død, jeg insisterer på at han må behandles etter gjeldende prinsipper. Men jeg har samtidig brukt uforholdsmessig mye tid på å pønske ut plager han gjerne må få, allerede i sommer snakket vi om dette, venninne Rikke og jeg. Vi ønsker ham et langt liv fylt av små, slitsomme plager som tærer på tålmodigheten og ødelegger livskvaliteten.

Hvis han henrettes, blir han en martyr, og det er noe han ønsker. Den tilfredsstillelsen skal han selvfølgelig ikke få. Han ønsker å framstå som en verdig kriger, en flott og tapper fyr som kjemper for en sak. Lykke til med å få sympati for den sjuke saken din med gnagsår og papirkutt som virkemidler, Anders Breiflabb Buse.

Her er mitt ønske for deg: Jeg ønsker deg et langt liv. Jeg ønsker at du hver eneste dag skal våkne tidlig og tilbringe riktig mange søvnløse timer med å kjenne på nettopp gnagsår, halsbrann og inngrodde tånegler. Jeg håper du sliter konstant med flass, sti på øyet, leamus, krampe i lilletåa, musearm, betente hårsekker, kink i nakken, tørre øyne, søvnparalyse, hemoroider, kviser presist plassert i neseåpningen, elveblest, flis i fingeren og sånne vonde blemmer i munnen som visstnok kalles after.

Jeg håper at beina dine sovner hver eneste gang du krysser dem. Jeg ønsker deg papirkutt hver gang du rører en avis. Jeg krysser fingrene for at du får munnsår så store at de synes veldig godt på bilder og sprekker når du prøver å smile arrogant, så du føler deg skikkelig teit i tillegg til at det gjør vondt. Og selv om du sannsynligvis ikke får oppsøke så mye friluft, håper jeg frilufta allikevel klarer å snike seg inn på cella di, i form av mygg, flått og klegg. Jeg håper du klør deg til blods.

Alt dette ønsker jeg deg, hver eneste dag i resten av ditt lange, ensomme liv. Lykke til med å være den flassende, kløende, sutrende martyren, den selverklærte krigshelten med papirkutt i stedet for medaljer. Lykke til med å rekruttere følgere når du bare framstår som stusselig og sutrende.

Og hver dag skal vi andre leve livene våre i frihet, bruke rettighetene våre, leve og elske og le, kjempe for det demokratiet og det mangfoldet du hater, mens du sitter der alene med de langt fra heroiske plagene dine. Vi går videre i fellesskap, vi kan fremdeles utrette flotte ting, minnes og hedre de som døde den dagen, glede hverandre og utvikle oss. Vi skal synge sangene du hater, diskutere ideene dine sønder og sammen og lære barna våre om toleranse. Barna mine er så unge og så mye klokere enn deg, og vet du hva? De er såkalt multikulturelle. Er ikke det irriterende? Vi kan utrette alt! Mens du sitter på cella di og plukker på ei skikkelig vond kvise og lurer på hvor det gikk galt.

Vi skal hedre de som døde. Vi skal le av deg. 

Det lover jeg deg.

Jeg roper med siste pust av min stemme

Vi sto tett-i-tett på Youngstorget i dag, Storebror (10), jeg og flere tusen andre. Til minne om gutten som løp for livet med hatet i hælene.

For ti år siden satt jeg hjemme og så nyhetene med en ganske nyfødt guttebaby i fanget og gråt og gråt mens jeg lurte på hva slags samfunn han skulle vokse opp i. Jeg tenkte på ansvaret vi har, hver eneste en av oss, for å si ifra om at dette er ikke greit, dette angår oss alle sammen, uavhengig av farge på hud, hår og pass. Og at vi kan ikke leve med å holde kjeft, snu oss bort, glemme eller teoretisere hele problemstillinga. Det er så hjertet brister. En femten år gammel gutt.

Og nå, ti år etter, er det så mange andre som fremdeles kjemper for livet, selv om det ikke nødvendigvis er så tydelig og så grotesk som det som skjedde på Holmlia den kvelden for ti år siden. For hva med den såkalte hverdagsrasismen (rar betegnelse, synes jeg), den som ligger og lurer bak unnvikende blikk, grumsete vitser, overbærende smil og tankegangen bak “vi” og “dem”? Hva med alle hendelsene som blir bortforklart med at det umulig kan dreie seg om rasisme? Hva med alle som ikke defineres som seg selv, men som en del av en gruppe? For ikke å snakke om debattklimaet, som har hardnet betraktelig i løpet av de siste ti årene.

Altfor passende da, at mottoet for fakkeltoget var Glem ikke!
Jeg måtte søke opp diktklassikeren Du må ikke sove av Arnulf Øverland, og plutselig kom jeg over en versjon som gjorde enormt inntrykk, men som lenge var tapt for meg: Albino Slugs versjon av diktet, lest av Arnulf selv, men tonesatt av dette punkelektronikaprogmetalaktige bandet. Jeg fikk den på kassett av en studiekamerat i Volda (takk, Håvard!) men kassetten forsvant. Nå er versjonen plutselig her, på nett. Komplett med tung bakgrunnsmusikk og Arnulfs rare, skarrende riksmål.

Det er fint. På en skikkelig, skikkelig vond måte. Allerede i 1936 sa Arnulf Øverland at du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.
Og fremdeles, søttifem år senere, er det nødvendig å rope at du har ikke lov til å gå der og glemme!

Du har heller ikke lov til å la være å høre på absolutt hele denne (og det er en mild, men bestemt ordre):

Stick around, it gets better

Hvis du ikke har sett dette klippet ennå, bør du gjøre det nå. Det er grusomt vondt og veldig fint og uendelig viktig - for alle.



Som det står i denne artikkelen:

Since last Tuesday, more than 1.5 million viewers have watched Joel Burns, a young, openly gay Texas city councilman tell teens to "stick around, it gets better." Burns talks about teens that have recently ended their lives, including the contemplation of ending his own.

Spionen og journalisten

Den elleville gjenopplivningen av Treholt-saken fikk meg til å tenke på noe jeg skrev i forrige århundre. Jeg var på humorkurs for skrivende journalister på IJ da en annen spionaffære eksploderte: Svein Lamark og hans Kodenavn Havmåke. Blodtåka lå tungt over presse-Norge. Dermed gikk vi spion-bananas.
For de som ikke husker saken, har PFU (!) en brukbar oppsummering:

Norsk Telegrambyrå (NTB) sendte tirsdag 3. november 1998 ut en nyhetsmelding med tittelen "Tre utnevnelser - en spion?". Meldingen tok utgangspunkt i lanseringen av boken "Kodenavn Havmåke", skrevet av Svein Lamark. Lamark ble landskjent tidligere samme år, da han sto frem som norsk dobbeltagent i forbindelse med utvisningen av flere russiske diplomater fra Norge

Kursholder Are Kalvø (iiiihhh!) ga oss en oppgave: Skriv en humoristisk tekst basert på dagens nyheter. Her er min besvarelse:

Spionen og journalisten

Det er spion jeg skulle ha vært. Levd et spennende og risikofylt dobbeltliv. Alltid på farten, alltid i gang med et viktig oppdrag. På fornavn med betydningsfulle mennesker som bestemmer over skumle ting.

Så kunne jeg møtt mystiske personer med oppbrettede krager, og drukket tett med dem i dunkle restaurantlokaler på Sagene eller Kløfta, for den saks skyld. Jeg ville kalt dem «Tormod» eller «Kalinka», og nektet å avsløre deres sanne identitet, fordi det var en fare for rikets sikkerhet.

Jeg ville stått helt alene, aldri visst hvem jeg kunne stole på eller hvem som var min venn. Og folk som trodde at jeg var deres venn, ville ha tatt helt feil, fordi jeg plutselig og uten forvarsel kunne dolke dem i ryggen.

Jeg kunne ha ringt opp mennesker og kommet med kryptiske meldinger som «Kaffe, kaffe. Petter liker sitron», meldinger som bare kontaktene mine fant noen mening i.

Jeg kunne ha pleiet kontakter i KGB, CIA, MI6 og andre bokstavkombinasjoner, og de ville kanskje blitt så imponert over arbeidet mitt at jeg fikk et rykte som en moderne versjon av James Bond.

Jeg ville ha sett journalister overalt, og vært redd for at de skulle få snusen i saken min. Jeg ville fått betalt for å gjøre ting som mannen i gata synes er komplett uforståelig, og i verste fall straffbart.

Og når vanlige folk begynte å spekulere over virkelig store saker, kunne jeg lent meg tilbake med et vitende og hemmelighetsfullt smil. For dette visste jeg naturligvis alt om fra før, men jeg kunne ikke røpe noe.

Og til slutt kunne jeg skrive en bok som rystet grunnvollene i det norske samfunn og ga gjenklang langt over landegrensene. Jeg ville nok kalt den «Operasjon Måltrost: Mitt liv som spion».


Det er journalist jeg skulle ha vært. Levd et spennende og risikofylt dobbeltliv. Alltid på farten, alltid i gang med et viktig oppdrag. På fornavn med betydningsfulle mennesker som bestemmer over skumle ting.

Så kunne jeg møtt mystiske personer med oppbrettede krager, og drukket tett med dem i dunkle restaurantlokaler på Sagene eller Kløfta, for den saks skyld. Jeg ville kalt dem «Tormod» eller «sikre kilder», og nektet å avsløre deres sanne identitet, fordi det var en fare for demokratiet.

Jeg ville stått helt alene, aldri visst hvem jeg kunne stole på eller hvem som var min venn. Og folk som trodde at jeg var deres venn, ville ha tatt helt feil, fordi jeg plutselig og uten forvarsel kunne dolke dem i ryggen.

Jeg kunne ha ringt opp mennesker og kommet med kryptiske meldinger som «Kaffe, kaffe. Petter liker sitron», meldinger som bare desken min fant noen mening i.

Jeg kunne ha pleiet kontakter i NHO, Ap, LO og andre bokstavkombinasjoner, og de ville kanskje blitt så imponert over arbeidet mitt at jeg fikk et rykte som en moderne versjon av Gunther Wallraff.

Jeg ville ha sett spioner overalt, og vært redd for at andre journalister skulle få snusen i saken min. Jeg ville fått betalt for å gjøre ting som mannen i gata synes er komplett uforståelig, og i verste fall straffbart.

Og når vanlige folk begynte å spekulere over virkelig store saker, kunne jeg lent meg tilbake med et vitende og hemmelighetsfullt smil. For dette visste jeg naturligvis alt om fra før, men jeg kunne ikke røpe noe.

Og til slutt kunne jeg skrive en bok som rystet grunnvollene i det norske samfunn og ga gjenklang langt over landegrensene. Jeg ville nok kalt den «Operasjon Måltrost: Mitt liv som journalist».


(Publisert i Journalisten november 1998)

TV-bilder kommer langveis fra

Jeg snublet over Unicef-showet på TVNorge i kveld, og det tok ikke mange minuttene før jeg kjente en motvilje i meg som har dukket opp stadig oftere i denslags sammenhenger de siste par årene. Da er veien kort til høyttenking på Facebook.

Jeg vil raust dele ranten med bloggleserne også, men ettersom jeg er litt latræv (hei, det er jo høstferien min), orker jeg ikke finpusse dette ytterligere akkurat nå. Noen ganger må det dessuten være rom for umiddelbar undring og ditto kommentarer.

Derfor poster jeg rett og slett skjermbilder fra diskusjonstråden. Jeg har foretatt litt navnesensur av FB-vennene mine, ettersom jeg (i motsetning til PFU) synes folk flest må få kommentere i forbifarten på den lukkede profilen min uten å få navnet sitt kringkastet verdensvidt.

(klikk på bildene for større versjon)





Anm 1: Av en eller annen grunn ble det litt krøll med tidsangivelsene på kommentarene, men de står altså i kronologisk rekkefølge.
Anm 2: Mulig jeg poster evt flere kommentarer, håper ikke det skremmer noen. Jeg fjerner som sagt navnet, og det er mulig å reservere seg.
Anm 3: For den som vil lese bloggposten jeg nevner, er linken her.

Jeg vet at jeg stiller meg lagelig til for hugg med dette, men det gir jeg blaffen i, jeg synes dette er noe vi bør tenke over i mye større grad.
Nå kan vi for n'te gang sukke og akke oss ukritisk over TV-bilder som kommer langveis fra, mens vi raper pizza, ringer givertelefonen og brer all vår velgjørenhet over oss som ei dyne om kvelden. Fra oss til dem, lissom. Fordi vi er så snille og greie.

Som jeg sier i tråden: Det må da finnes andre måter? Anyone?


Oppdatering: Flere kommentarer (og som vanlig er bildet klikkbart for større versjon)

Er det synd på afrikanere?

Via internettets fiffige krumspring og omveier snublet jeg nylig over en gammel tekst av Haddy N'jie. Den er verdt å lese, synes jeg: Er det synd på afrikanere?

Samme året satt jeg på en benk midt i Oslo og ventet på at mamma skulle hente meg etter ballettrening. En gruppe middelaldrende damer gikk forbi. Alle så medlidende på meg, og idet de passerte, klemte en av dem en tier inn i hånden min. – Stakkars liten, sa hun.

Den er ikke lang, men den tar opp et interessant tema. Når det snakkes om Afrika, handler det som regel om fattigdom, sult, passivitet og andre ting med negativt fortegn. Afrika blir en stor og stakkarslig sekkebetegnelse, som om det var ett eneste stort land, fylt med elendighet – i stedet for en verdensdel med et enormt mangfold av språk, religioner og rik historie. Ikke så rart da, kanskje, at ordet "stakkars" så ofte knyttes til omtale av afrikanere. Men hvor stas er det å bli møtt med generalisering og stakkarsliggjøring til stadighet? Det er ikke optimalt for selvbildet, i hvert fall.

Når du først er i gang, kan du jo ta en titt på et par av de andre artiklene det er lenket til nederst på den siden:

Finnes det afrikanere i Afrika? – om hvordan Afrika blir omtalt i skolebøker.
Dette er interessante greier. Jeg er velsignet med en usedvanlig historieinteressert sønn, og han har opptil flere bøker om verdenshistorie for barn og ungdom. I en av dem er det gamle Aksum-riket omtalt, men ellers er Afrika en forsvinnende liten del av verden, ifølge bøkene. En ting er at de velger å være eurosentriske, men i de selvsamme bøkene får flere land i både Amerika (nord- og sør-) og Asia langt fyldigere omtale.

Det medieskapte Afrika – om hvordan mediene velger å vinkle afrikastoff.

Kunsten å være norsk i Norge

Dagens innlegg er skrevet av Kristina, som i tillegg til å være en av leserne mine, også er en venninne av en venninne. Det var sånn jeg fikk snusen i denne historien. Kristina ble mildt sagt overrasket da hun oppdaget at barna hennes ifølge VG var en del av disse ikke-norske ungene som kan by på utfordringer i osloskolene, så hun undersøkte avisas tallmateriale og definisjoner. Dette vil du lese, så jeg gir ordet til Kristina:

Hvis noen hadde spurt meg for noen år tilbake om barna mine skulle bli norske, hadde jeg kanskje lurt på om det hadde rabla for ham eller henne. Jeg er jo født og oppvokst her på berget, med ski på beina og topplue øverst. Norsk pass har jeg også. Hvorfor skulle jeg ikke få norske barn?

Men det viser seg at ungene mine ikke er etnisk norske. Pussig. Hvordan skjedde det egentlig? Jo, det viser seg, skal man tro norske medier, at for å få innpass i den eksklusive klubben for de etnisk norske, må man ha TO norske foreldre. Det røyk det medlemskapet.

For mine poder har en pappa fra det store, skremmende utlandet. Tenk det. Og da teller man plutselig med i den store samlepotten – de ”ikke etnisk norske”. Det er helt sant.
Tidligere i sommer trykket VG denne saken som del av sin serie ”Det nye Norge": Nesten ingen etnisk norske i 1.klasse.

Dette er skremmende lesning for mange, og spesielt for dem med skolebarn i hovedstaden. Her lukter det dårlig integrering og elendige norskkunnskaper lang vei. For antallet ikke etnisk norske barn er jo skyhøyt mange steder. Men hvem er egentlig disse ikke etnisk norske elevene? Det sier jo saken fint lite om.

Så jeg sendte mail til journalisten og ba henne forklare. Hun svarte:
”Jeg har definert ikke etnisk norske som barn født i et annet land enn Norge, eller barn av foreldre født i et annet land enn Norge”.
Hmmm, tenkte jeg. Og sendte et nytt spørsmål; Holder det at én av foreldre er ikke-norsk, for at barna havner utenfor ”det gode selskap” av de etnisk norske?
Svaret var ”ja”. Ser man det.

Per definisjon har jeg altså ikke etnisk norske barn. Jeg kjente at det nappet litt i irritasjonsnerven oppi tinningen. For sist jeg sjekket snakket ungene mine ganske så godt norsk, om jeg må få si det selv, og forholdsvis godt integrerte i det norske samfunnet synes jeg nok også de er (selv om jeg kanskje kan påstås å være inhabil i saken).

Naboenes barn, med norsk/danske og norsk/engelske foreldre (alle barna født og oppvokste her til lands), framstår heller ikke for meg som en spesiell utfordring i skolesammenheng. Men i VGs røde tallmateriale bidrar alle disse barna til den høye prosentandelen og plasseres implisitt i en slags ”problembås”. Minner også om VGs artikkel i vinter: Norskspråklige elever kan bli i mindretall, der de viser fordelingen av de minoritetsspråklige barna i Osloskolene, nok en gang uten å definere hvem som regnes for å tilhøre gruppen.

Jeg påpekte for journalisten at hun kanskje burde ha gjort tallmaterialet sitt noe klarere, og at en definisjon av begrepene nok ville gjort saken mer nyansert, dog kanskje ikke solgt like mange aviser. Jeg fikk følgende svar:
”Jeg har vært usikker på hvordan jeg skal formulere meg i denne saken, for å unngå å støte noen. Vi diskuterte dette på morgenmøtet vårt nå, og ble enige om at ikke etnisk norske og etnisk norske er i alle fall mye bedre enn "svarte" og "hvite".

Heisann, det var ikke småtterier heller! Greit at det norske språket kanskje ikke er like ordrikt som andre, men klarer virkelig ikke redaksjonen i en av Norges største aviser å komme opp med flere alternative måter å uttrykke seg på enn dette???
Og hva er det egentlig man forsøker å oppnå med en slik artikkel?
Bidrar den egentlig med noe som helst, annet enn å nøre oppunder fremmedfrykt og fordommer? Lærer vi noe som helst av dette? Er kilder og tall som presenteres pålitelige?

Jeg sendte en ny mail, denne gangen til SSB, for å høre hvordan de definerer ”ikke etnisk norsk”. Men det gjør de visst ikke, viste deg seg. De svarte nemlig at:
”SSB inndeler ikke sin statistikk i etnisitet, men etter landbakgrunn og statsborgerskap”. Vips var plutselig barna mine norske igjen! Og det helt uten språkkurs og innføringskurs i norsk kultur.

Hva må egentlig til for å kunne kalles norsk? Må man ha 2 norske foreldre, 4 norske besteforeldre, 8 norske olderforeldre og 16 norske tipp-oldeforeldre?
Misforstå meg rett. Det viktigste for meg er ikke at barna mine på død og liv skal regnes som etnisk norske.

Det jeg ønsker meg er presis journalistikk, som bidrar til å opplyse og belyse, ikke skape frykt og fordommer. I vår bydel finner man familier som vår i annethvert hus. En forelder fra Norge, den andre ikke. Etnisk norsk eller ikke, spiller ingen rolle egentlig. Men ikke fremstill det som om disse barna er fremmedspråklige og fremmedkulturelle. Barna er flerspråklige og flerkulturelle, det er en forskjell. De er ikke et problem for norsk skole, de er en ressurs.

Om en uke starter eldstejenta i 1. klasse på en skole som, ifølge VG, har 77 prosent minoritetselever. Om vår håpefulle er en av dem – ja det kan jeg jo bare lure på (selv om jeg nok vet svaret).

-----------------------------------------------------

Og så tar Hanne ordet igjen: Takk for innlegget, Kristina!
Det er ingen tvil om at disse begrepene sauses sammen på de mest forvirrende vis, og jeg lurer også på hvilket formål det tjener å behandle det så lemfeldig.
At det er flere medier som sliter med både tall- og begrepsbruk, kan man for eksempel lese i disse bloggpostene borte hos Eirik Newth:

Aftepostens bevisstløse språkbruk
NRKs bevisstløse bruk av rasebegrepet

Vettskremt er du blant kvinner

Jeg tenker mer og mer på Maria, den purunge Maria, og hvordan hun hadde det. Stakkars, hun var jo bare en jentunge.

Det ene øyeblikket spaserer hun rundt i Galilea og passer sine egne saker. Og vips, så kommer en engel til henne med tidenes mest skremmende og uforståelige budskap. Akkurat det fordrer selvsagt at vi faktisk tror på den biten. I motsatt fall er Maria verdens dyktigste bortforklarer og bør i det minste hylles som Hun Som Oppfant Påhengsmotoren, men la meg som kristen ta utgangspunkt i det bibelske som sies om det stakkars pikebarnet:

Tenåring og trolovet til Josef i en tid og en kultur som ikke akkurat la forholdene til rette for alenemødre som hadde drevet hor. Vips - uforklarlig gravid. Enter engel med et budskap som i beste fall er uforståelig, i verste fall skremmende på randen av total lammelse.

Heldigvis viser det seg at Josef er verdens mest støttende og forståelsesfulle fyr, og de er sammen om dette. Tenk, for en lettelse, midt i alt det nye. Hun får støtte! Hun blir trodd!

Men hvor lenge var Maria i Nasaret? Ikke fælt lenge, viser det seg, for her skal folket telles, og noen må legge ut på langtur. Josef drar som kjent fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han er av Davids hus og ætt. Høygravide Maria må være med.

Jeg hadde termin et par uker før Maria (nå legger vi den kristne juleforklaringen til grunn for Jesu fødselsdato, altså), og det siste trimesteret før Storebror kom krevde jeg ekstra puter både her og der i senga, mens jeg jamret over halsbrann og var generelt utilpass.
Jeg blir ubegripelig uvel av å tenke på hva en langtur på eselryggen ville gjort med meg - og jeg tør ikke engang tenke på det stakkars eselet.

Og jeg husker hvor stort kontrollbehovet mitt var i forhold til hvordan ting skulle være på stell før Arveprinsen meldte sin ankomst. Barnerommet måtte males pent (i duse, nøytrale gulfarger), vogn, sprinkelseng og diverse utstyr måtte på plass, rutiner skulle gjennomgåes og vi var på forberedende kurs på Ahus.

Maria satt og humpet på et esel, og fikk ikke plass i herberget. De måtte finne et annet sted å overnatte. Er det mulig å finne en tid i en kvinnes liv hvor hun er mindre klar for backpacker-tilværelsen?
Neppe.

Tenk hvor redd, ukomfortabel og utrygg hun var. Jeg blir svimmel.
Så fant de til slutt denne stallen, og hun fikk barnet, og hun fødte i smerte (det gis det nemlig ganske klare føringer på tidligere i Bibelen, og jeg har ingen grunn til å tvile på akkurat det).

Hun var kringsatt av fremmede: Okser, gjetergutter og et og annet asen. Hun var en besøkende, hun hadde ikke familie og kjente rundt seg. Nye mennesker kom og dro, noen viste fram lamunger som guten sku få sjå, andre tilbød det nyfødte barnet gull, røkelse og myrra (hvor nyttig var det, liksom, kunne ikke et vettugt menneske kommet med kluter, bleier, tilbud om barnevakt eller god mat til Maria?).

Det er ikke lett å få barn på et fremmed sted, langt borte fra hjem og familie.
Tenk hvor ensom hun må ha følt seg. Hadde hun virkelig ingen kvinner der, eller er de bare behendig utelatt fra fortellingene? Uansett er det ingenting som tyder på at hun hadde andre kjente rundt seg enn Josef, sin trolovede.
Ikke noen enkel situasjon, det der. Maria må ha følt seg så ensom!

Og jeg husker hvordan det var da vi reiste over halve kloden for å få Lillesøster. Vi ble foreldrene hennes i en annen verdensdel, i et fremmed land. Den første tiden sammen med henne hadde vi ingen kjente rundt oss, og ingen som snakket samme språk.
For oss var det ikke noe problem, vi var forberedt. Vi var heldige.
Stakkars Maria var velsignet, men ikke særlig heldig.

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.

(Evangeliget etter Lukas, Kap 2, 13-19)

Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.
Selvsagt gjorde hun det. Det er relativt universelt i forhold til det å få barn. Man grunner på ting. Det er stort. Det er mystisk. Det er skremmende.

Men at det er (ikke helt nåtidens) menn som har skrevet evangeliene, er helt klart. Okser, asen, logistikk og flotte gaver. Og menn i de fleste roller, som kommer med viktige meldinger.

Jeg tenker på hvordan Lillesøster gestaltet Maria i fjor, på julespill i kirken. Hun gjemte ansiktet bak armen og mumlet "Jeg vil ikke!":
Og innen gjetere og tre vise menn nådde frem til stallen, kastet hun fra seg det lille Jesusbarnet og gikk sin vei. Trampet bestemt avgårde.

Og som vår nydelige, kloke sogneprest sa det etter gudstjenesten i fjor:
Kanskje det var nettopp sånn den purunge Maria egentlig følte det innerst inne, den gangen for lenge, lenge siden i en kald stall: "Denne oppgaven er for stor for meg. Jeg vil ikke!"

Men Maria hadde ikke noe valg. Stakkars jentunge.
Jeg tenker på hvordan det sies om Maria: "velsignet er du blant kvinner".

Og jeg tenker på alle de kvinnene som i disse dager, akkurat nå, er gravide, på flukt, langt fra familie og venner, uten planer, uten trygghet, som føder sine barn i lønndom og fattigdom, og med store bekymringer de grunner på i sine hjerter.

Velsignet er de blant kvinner.
Måtte Gud og hvermann beskytte dem.

How To Tell People They Sound Racist

Noen av oss har undret oss litt over akkurat hvor mye diskriminerende oppgulp folk kan klare å lire av seg og samtidig insistere på at "jeg er ikke rasist, altså, men....".
Bystyremedlem og nestleder i Moss Frp, Roger Madsen, tar utfordringen og tester ivrig akkurat de grensene.
Han omtaler afrikanere som halvaper og påpeker at de må ha flere generasjoner på å tilpasse seg, for de henger litt etter. Derfor har ikke kronprinsparet noe i Afrika å gjøre.

Sagt på nachspiel over et par-sju solide norgesglass med konjakk, tenker du kanskje? Åneida, hr Madsen skrev det på den nye Facebook-sida til kronprinsparet.
Og når han blir konfrontert med drittpraten, er han altså rask med å bedyre at "neida, det var ikke rasistisk ment".

Det er naturligvis fristende å gå inn i en "Roger Madsen er rasist, nei det er han ikke, jo det er han det så"-debatt, men stopp en hal. Ta en titt på denne filmsnutten først:



Og deretter kan vi gi et hett tips til Hr Madsen:
- Roger, du uttrykte deg rasistisk. Slutt med det!

... og så kan vi hviskende legge til "din forbanna vattnisse!" for oss selv, men vi ville ikke drømme om å skrive det på internettet.
Å, neida.

Ooops.
Ljugekors!

Det var ikke vondt ment, altså.

Oops.
Ljugekors igjen, gitt!

Jaja, du vet vel hvordan det er, Roger.

-----------------------
Oppdatering: Roger vet virkelig hvordan det er, for dette har han gjort før, viser det seg.
Roger er flink til å bruke Facebook, han. Men er det for mye forlangt at han lærer seg norsk?
En tilfeldig (hel)ape med skrivemaskin kan sannsynligvis stave bedre.

Dagen derpå, uten sammenlikning for øvrig

Åh, trøtt i dag - noen av oss drev med iherdig telling av stemmer til langt på natt i går, og sørget dermed for å holde demokratiets hjul i gang, eller noe i den stilen.
Men jeg orker simpelthen ikke analysere eller reflektere nå, jeg er for trøtt.

På spørsmålet "Er du fornøyd med valget, da, Hanne?", nøyer meg meg med å svare:
- Mnjoda, når det gjelder Stortingsvalget kunne det absolutt vært verre. Men det kunne også vært bedre. Når det gjelder Kirkevalget, hadde vi god oppslutning.
Undertegnede fikk en bråte stemmer i Menighetsrådsvalget (flest stemmer, faktisk, hvis jeg skal være ubeskjeden) - men Bispedømmerådsvalget må jeg komme tilbake til når jeg har bedre oversikt.
Nok om det.

Borte i et kommentarfelt i den utmerkede bloggen Haralds strøtanker snublet jeg over denne hysterisk morsomme YouTube-snutten med den svenske komikeren Robert Gustavsson. Den vil jeg gjerne dele med dere:

Hva slags kirke vil DU ha?

Alle mener noe om været, men ingen gjør noe med det.
Det samme kan sies om Den norske kirke.

Kjenner du kantineklageren? Det er han som sitter i kantina på arbeidsplassen og klager over at ledelsen er treig og stemningen er dårlig, uten at det kunne falle ham inn at hans innsats også er med på å legge premissene. Det er hun som høylytt synser om at styret i borettslaget er en gjeng inkompetente tullinger, uten at hun møtte opp for å stemme på kandidater da styret ble valgt. Det er mye greiere å klage i ettertid, enn å medvirke i nåtid.
Du finner kantineklagere de fleste steder, og jeg er ganske sikker på at du kjenner igjen typen.

Det er mange som har sterke meninger om Den norske kirken.
Ikke så rart, ettersom kirken er en del av de store anledninger i folks liv:
Dåp, konfirmasjon, vielser og gravferd.

Kjærlighet, håp og død.
Og selv folk som ikke har satt sine bein i en kirkebenk siden de selv ble døpt, lar seg engasjere til hvitglødende raseri av de to store debattene: statskirkeordningen og ny ekteskapslov.
”Kirken er i utakt med folket”, lyder mantraet. ”Vi ønsker oss mer levende menigheter”, sier andre. ”Kirken bør være for alle”, lyder kravet.
Jeg har gode nyheter til dere:
Kirken ER for alle.
Det er ikke kirken mot folket: kirken er folket.

De lokale menighetene i folkekirken lever – takket være folk. Gamle og unge, konservative og liberale, permanentkrøller og hanekam, praktiske kakebakere og teoretiske synsere, faste kirkegjengere og sporadiske slengere. Det er behov for alle sammen, og sammen er vi med på å forme den kirken alle snakker om. Dersom menighetene skal fortsette å leve og være en viktig del av menneskers liv, trenger vi engasjement. For det er ingen hemmelighet at det er store variasjoner i det kirkelige klimaet. Noen steder er det en liten, intens gjeng som regjerer, andre steder er det en stor og variert gruppe som deltar.

Når du deltar i valget, er du med på å påvirke hva slags kirke du får.
Sammen med stortingsvalget 14.september er det kirkevalg. Da har du sjansen til å påvirke hvilke kandidater som velges til ditt lokale menighetsråd og til bispedømmerådet. Ikke la sjansen gå fra deg til å delta i det kirkelige demokratiet.

DU er kirken. Vi trenger deg.

Men hvem er de, og hva gjør de egentig?

Menighetsråd
Lurer du på hvem som er dine lokale kandidater, og hva de står for? Du finner kandidatene her (ved å klikke på kartet, og deretter velge menighet). Om du lurer på hva kandidatene mener, bør det finnes presentasjoner i menighetsblad, brosjyrer eller lignende. Der er det lokale variasjoner (du kan jo eventuelt google dem, så finner du kanskje noe gøyalt).
Her er (beskjedent nok) undertegnedes presentasjon:
(klikk på bildet for større versjon)

La oss ta en kikk på paragraf 9 i Kirkeloven, som er menighetsrådets "formålsparagraf". Der kan man blant annet lese følgende om menighetsrådets oppgaver:

«Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv, særlig at Guds ord blir rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis dåpsopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig hjelp avhjulpet. Menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk innarbeides og utvikles i soknet."

Det betyr egentlig at vi bestemmer om det skal satses mest på småbarn eller ungdom, gamle eller syke - eller alt sammen, og hvordan det skal gjøres. Her på 2013 Skjetten har vi blant annet et familiekor og en middagsordning, og vi har arrangert bruktsalg av barneklær og -utstyr, i tillegg til "vanlig" trosopplæring med babysang, konfirmantundervisning og lignende.

"Menighetsrådet avgjør om det skal tas opp offer eller foretas innsamling i kirken og forvalter de midler som blir samlet inn, bevilget eller gitt som gave til kristelig virksomhet i soknet, med mindre annet er fastsatt."

Offer (også kalt kollekt), er de pengene som samles inn i kirken. Noen ganger er det mange penger, andre ganger veksel og glansbilder. Men vi avgjør altså hvorvidt pengene skal gå til bibler eller bistand, barnekor eller bymisjon. I vår menighet har noen av oss for eksempel insistert på en del av pengene skal gå til Kirkens Bymisjon og til internasjonale bistandsorganisasjoner, særlig de med fokus på kvinner.

"Menighetsrådet medvirker ved utnevning og tilsetting i kirkelige embeter og stillinger etter de regler som gjelder til enhver tid. "

Hva slags folk skal døpe, vie, trøste og begrave folk i bygda di? Oh yes - vi får være med på å påvirke denslags også! Ganske viktige temaer, særlig når man står midt oppi dem.

Bispedømmeråd/Kirkemøtet:
Hva i alle dager driver de med, da? Denne faksimilen bør gi en pekepinn (klikk på bildet for større versjon):

Her kan du lese mer om dette.
Hvis du bryr deg om hva Den norske kirke styrer med offisielt og mener om ting, bør du bry deg om dette valget.
Du kan for eksempel velge å stemme homovennlig med anbefalinger du finner her.

Uansett hva slags kirke du måtte ønske deg: Er du medlem av Den norske kirke (og 15 år eller eldre), er kirkevalget DITT valg.
Du bestemmer.
Vil du være en kantineklager?

Slik stemmer elevene i Lillestrøm

Så fikk vi lov til å offentliggjøre resultatet av skolevalget ved Lillestrøm videregående skole, og jeg må si at det var interessante greier:

Antall elever ved skolen: 788
Antall avgitte stemmer: 680
Deltakerprosent: 86.3%



Aller flest stemmer til Arbeiderpartiet og Venstre, med SV på tredjeplass og Høyre på en fjerdeplass. Frp fikk sannelig bare 8,4 prosent av stemmene. Hvis man ser på det fine skjemaet her, kan man se at selv om Ap fikk flest stemmer, gikk de littegrann ned fra forrige gang, og det samme gjorde både H og Frp.
SV har fått litt flere stemmer enn ved siste valg, mens Venstre, gurimalla, har gått opp med hele 15,9 prosentpoeng!

Nå skal jeg løpe avgårde til et møte eller to, og senere i kveld skal jeg sammenlikne med lands- og fylkesoversikter, for å se hvor typiske (eller kanskje utypiske?) vi er. De endelige oversiktene foreligger nemlig ikke før kl 20.00, selv om noen juksa litt i går kveld.

Hva mener partiene om adopsjon?

Adopsjon er politikk både her hjemme og i utlandet, skriver Adopsjonsforum, og oppfordrer alle som er opptatt av adopsjon til å sette seg inn i hva de forskjellige politiske partiene mener om adopsjonsrelaterte spørsmål.

I mai sendte Norsk Adopsjonsråd (NAR) flere spørsmål om adopsjon til partiene, og her får du en oversikt over hva de svarte.

Jeg synes flere av spørsmålene er veldig viktige, blant annet dette med heving av adopsjonsstøtten til 1G. Dette er noe de fleste partiene har lovt å gjøre, eller stilt seg positive til, uten at det har skjedd fælt mye på den fronten. Resultatet er at det blir stadig dyrere å adoptere.
I 2006 skrev jeg et muggent innlegg om nettopp dette.

Andre interessante temaer er hvorvidt det bør jobbes for å etablere kontakt med flere giverland, om adopsjonsforberedende kurs bør være obligatorisk (det synes jeg absolutt) - og hva partiene vil gjøre for å få mer lik behandlingstid for adopsjonssøknader her til lands.

Ta en kikk på svarene, og press en politiker nær deg. Mange av dem er godt tilgjengelige på nett.

Om to måneder skal Delara dø

Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å forhindre dette.



May the bad not kill the good,
Nor the good kill the bad
I am a poet, without any bias,
I say without doubt or hesitation
There are no good assassins.
(Pablo Neruda)

Iranske Delara Darabi risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser.
Delara tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss.
Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

There is no crueler tyranny than that which is perpetrated under the shield of law and in the name of justice.
(Montesquieu)

Du kan bidra på flere måter:

* Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten)
* Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
* Kopier teksten under, som kan:
- mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
- fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Jeg ble oppfordret til å blogge om dette av Hjorthen, og håper at riktig mange av dere som leser om Delara velger å bringe budskapet videre. Via blogg, Twitter, Facebook eller andre kanaler. Du er herved oppfordret.
Ja, DU, som bor her!

One is absolutely sickened, not by the crimes that the wicked have committed, but by the punishments that the good have inflicted; and a community is infinitely more brutalized by the habitual employment of punishment than it is by the occasional occurrence of crime.
(Oscar Wilde)

Også i påsken, da!

Dagbladet forteller om ville tilstander i Bø natt til søndag. Ifølge politiet var det et helvete: Politi og vitner forteller om den reneste lynsjestemningen i Telemark i natt.
Tre personer med utenlandsk opprinnelse, et brødrepar og deres far, ble jaget av en illsint mobb på rundt 50 Bø-ungdommer. Faren og de to sønnene måtte til slutt ha politieskorte og søke tilflukt på Nome lensmannskontor.

Dette er selvfølgelig bare trist. Men heldigvis sørger varaordfører Bjørn Magne Lankås for å holde fokuset der det bør være:



Hadde de enda holdt seg til fastelavn eller Maria budskapsdag.
Men påsken, da gitt!
Det er ingen folkeskikk lenger. Trasig er jaggu ordet.

Menneskeforakt i listeform

Aftenposten melder at NorgesPatriotene (sic!) har samlet nok underskrifter til å stille med liste til Stortingsvalget. Leder Øyvind Heian mener at hijabdebatten har vært til god hjelp. For de godeste NorgesPatriotene har selvsagt islam som sin fiende nummer én, men tar man en titt på "partiets" hjemmeside, ser man raskt at de er rause nok til fordele det stinkende fremmedhatet sitt utover langt flere.

Kudos til den som klarer å være lenge der inne, for det er en smertefull opplevelse.
Og da sikter jeg ikke bare til den ubehjelpelige omgangen med det norske språket (tips til NP: dersom dere er så innmari bekymret for norsk kulturs forfall, kan det være lurt å begynne med å lære seg norsk rettskriving) og de glorete og hatefulle visuelle effektene.
Det er selve innholdet som får en til å tvile på menneskehetens framtid, dog ikke på den måten NP ønsker seg.

Jeg har vært litt usikker på om dette bør bringes videre, for disse gutta trenger strengt tatt ingen PR. På den annen side har de fått lov til boltre seg ganske usjenert på nettet, og det er ikke småtteri som publiseres der. Det er kanskje greit at trollet får komme ut i sola?

Dette er hva de skriver om drapet på Martine Vik Magnussen, under tittelen "Odd Petter Magnussen medansvarlig i Martines død":

NorgesPatriotene har ingen medfølelse eller sympati med Odd Petter Magnussen for tapet av sin datter. Tvert imot, han har selv bidratt til hennes død. Enhver som støtter det gigantiske flerkulturelle eksperimentet som Norge og Europa blir utsatt for, har bare seg selv å takke dersom en selv eller noen i ens nærmeste familie blir utsatt for grov kriminalitet fra ikke-vestlige innvandrere. Gjennom deres aktive eller stilltiende samtykke får de alle som fortjent dersom tragedien innhenter dem.

Kan virkelig 550 personer på lista i Vestfold stille seg bak en sånn hårreisende uttalelse, så blottet for anstendighet og empati?
Jeg blir svimmel.
Og kvalm.
Det er visst all mulig grunn til å bekymre seg for tilstanden her til lands.

Men det er ikke bare politikk og alvor på hjemmesiden. Neida, NorgesPatriotene linker også til en humorside, hendig inndelt etter hvilke grupper du ønsker å hate mest. Der kan "partiets" sympatisører flire godt og slå seg på låret av "vitser" som:

Hvorfor lukter det slik av negere?
Så blinde også kan hate dem.

Dette er bare trist.
Og jeg ber, jeg trygler dere som også får en vond smak i munnen av sånt: Si ifra!
Ta avstand. Latteliggjør dem. Plukk argumentene deres fra hverandre. Enten du gjør det på en blogg, i lunsjpausa på jobben, via Facebook eller i familieselskap.
La dem vise seg fram i all sin menneskeforakt og dumskap.

Men gjør noe, vær så snill.
Ellers kommer de kanskje til en liste nær deg.

"All that is necessary for evil to triumph is for good people to do nothing."

Minus og minus gir pluss

Fremskrittspartiet vil innføre sanksjoner mot fattige og arbeidsløse ikke-vestlige innvandrere. - Nå må det bli en slutt på at innvandrerne tjener seg rike på å være fattige, sier en for anledningen klinkende edru nestleder i Frp Per Sandberg.

Hvis man ikke helt vet om man skal le eller gråte, er satire som regel den eneste fornuftige veien å gå: Le så du griner.
Takk til Opplysningskontoret.

Popcorn og presidenter

Jeg er altså så innmari spent på dette valget.

I lange tider har jeg fulgt valgkampen med en syk, syk blanding av ekte politisk interesse og en følelse av at jeg ser på en knallgod serie av typen West Wing.
For valgkampen har vært så stappfull av underholdningshøydepunkter at det er så man kan kjenne popcornlukta.
Anders Giæver har oppsummert sine høydepunkter i Amerikanske tilstander, og det er selvsagt en god liste (elsker Anders Giæver!), men bare toppen av kransekaka.

Jeg må selvsagt innrømme at i denne serien har Obama vært selveste Helten.
Helt siden jeg leste "Dreams from My Father" har jeg gitt ham et snev av superheltstatus.
Vel å merke superhelt som i “Åh, for en fin forfatter og en imponerende reflektert fyr”, ikke som i “åh, han kan sikkert fly”.

Det har vært uker og måneder med spennende debatter, hylende morsomme parodier, interessante analyser, gode bakgrunnsartikler, elendige oppfølgingsartikler, nedrige angrep, brillefine argumenter og en hel masse underholdende utenomfjas.

Og så topper hele greia seg med at Obamas bestemor, som han delvis vokste opp hos, sovner inn dagen før valget. Da måtte jeg virkelig klype meg i armen for å sjekke om jeg virkelig var våken, eller om jeg hadde forsvunnet inn i TV-en min ved en glipp. Dramaturgisk sett kunne neppe Aaron Sorkin gjort det bedre.

Såfremt Obama faktisk vinner valget, da.
For hvis han taper ender dette opp som den største dramaserieavsporingen siden Lost gikk av hengslene og ble teit og ingen gadd følge med lenger. Totalt antiklimaks.

Faren for antiklimaks er vel uansett overhengende, når jeg tenker meg om. For når valgstøvet har lagt seg, er hvetebrødsdagene over.
Da kommer den kjedelige hverdagen, og vi må begynne å bli kritiske igjen.
Ikke minst må jeg finne meg annen underholdning.
Noen som har en god TV-serie å foreslå?


------------------
Liten oppdatering: Jeg snublet over denne finfine posten om valget og West Wing hos Eirik Newth. Les den i stedet for å henge her!

Alarm! Skandale!

Altså, det er forsåvidt greit at nettaviser har mange teite oppslag.

Jeg har vent meg til å se saker som "Lager torturporno for pengenes skyld" (om Saw-filmene).
Her har vi en tittel som sikkert frembringer en liten tabloid-desk-orgasme for finfin kombinasjon av ord (tortur + porno + penger = cum), og attpåtil en skandaløs avsløring: Folk lager spekulative skrekkfilmoppfølgere for pengenes skyld!!!
Og her gikk jeg rundt og trodde det var idealisme som drev dem.
Nok en illusjon knust, der altså. Hold på meg.

Nå trekker Dagbladet "vi-gir-deg-selvfølgeligheter-men-pakker-dem-inn-som-skandaler"-linja si enda litt lenger, som i denne saken.

Dramaturgien er klar: Våre helter, Ryan og Nadine, møter opp på et Palin-møte nedsyltet i Obama-effekter - og får tyn for det.
Tenk det!
Oooh, nå får jeg virkelig en følelse av hvor tøft klimaet er i USA, altså. Det er jo nesten som å være vitne til et gjengoppgjør i The Wire.
Våre to hovedpersoner ble "utskjelt i flere timer" og utsatt for grusom sjikane, som for eksempel:
"- Er dere med i Acorn, eller?"

Tenk hva folk blir utsatt for. Og her sitter vi i våre trygge hjem og tåler så inderlig vel.

Det er for j&%¤lig.