fredag 30. mars 2012

Fredagsdiktet: Pusteøvelse


PUSTEØVELSE

Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

– til deg selv.


(Rolf Jacobsen)

Improvise, adapt, overcome

Det er tøffe tider for skole-Norge. Snart er det alvorlig lærermangel her til lands, og noe må gjøres! Det finnes forsåvidt ganske brukbare kampanjer som skal øke rekrutteringa av unge (og litt voksne) håpefulle, men jeg har lenge hatt en følelse av at vi kan gjøre mer. Hva skal egentlig til for å få folk til å velge et liv i skolens tjeneste? Her må vi tenke utenfor boksen.

Enter utenfor boksen:


Bildet er fra en undervisningsøkt denne uka, og det er forsåvidt snasent nok i seg selv (legg for eksempel merke til hvordan jeg kløktig og non-verbalt kommuniserer med ungdommen ved hjelp av såkalt duck-face), men vi trenger en catchy tekst også.

Jeg ser for meg noe à la dette (og nå bare idémyldrer jeg noen forslag, altså, helt fritt  – og oppfordrer deg til å gjøre det samme i kommentarfeltet):

* Er DU tøff nok til å ta kampen for landets framtid?

* I love the smell of kritt in the morning.

* We have nothing to fear but igorance itself!

* Jeg kom, jeg så, jeg underviste.

* We shall fight them in the classrooms, we shall fight them on the beaches
nei, feil signal.

* Tante Kristin trenger DEG!

* Ask not what Fylkeskommunen can do for you, ask what you can do for your Fylkeskommune.

torsdag 29. mars 2012

Meals on wheels

Jeg pakker og rydder manisk i stua i ettermiddag før Mannen og Svoger kommer med henger for å kjøre gamle, utslitte og generelt ubrukelig ting på søplefyllinga. Nå skal det jaggu bli ordning og reda!
To restevaffelplater ligger innpakket på kjøkkenbenken. Lillesøster (6) kommer feiende inn på rollerblades.
- Mamma, kan jeg og I og D få vaffel?
- Klart det, bare dere deler likt.
- OK!

Lillesøster ruller ut igjen til venninnene i gata. Jeg rydder videre. Tretti sekunder senere ruller Lillesøster inn igjen.
– Mamma, kan jeg ta smør og brunost på dem?
– Klart det, bare du ordner det selv
, svarer jeg, mens jeg lemper ting i esker og ikke tenker så mye mer over den saken.
To minutter senere ruller Lillesøster inn igjen, mens jeg tilfeldigvis er på kjøkkenet. Hun sveiper bort til kjøkkenskuffen, griper ostehøvelen og er på vei ut igjen.
– Øøh, stopp en hal. Hva skal du med den ostehøvelen?
– Skjære brunost, vel!

Mammaer er jammen tungnemme noen ganger.
– Oookei, men hvor er osten?
– Den er ute, vel. Sammen med smøret og syltetøyet.
Lillesøster himler utålmodig med øynene så de nesten går opp i hjelmen. Hvor teit går det an å bli, lissom?

Det viser seg at klart du kan få brunost er et helt åpenbart klarsignal til å flytte kjøkkenet utendørs. Et kulinarisk carte blanche, om du vil.

Det viser seg også at det er helt kul umulig å forklare en seksåring hvorfor det er en dårlig idé å ta med seg en hel kilo brunost (!), et stort syltetøyglass og en pakke smør ut i gata for å smøre på to vaffelplater. Mens man står på rollerblades.

Noen ganger må noen bare leve med at det bare er sånn. Det varierer litt hvem som er noen. 

fredag 23. mars 2012

Den varer helt til påske, for tenk!


Vi skulle egentlig bake ostehorn og pizza. Men noen sliter litt med å gi slipp på enkelte høytider.



Fredagsdiktet: Ugledikt III

UGLEDIKT III

Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen og ikke
vil komme ut?
Kom ut da vel, du som gjemmer deg langt,
langt inne i skogen og ikke vil komme
ut. Jeg vil så gjerne hilse på deg, og bli
kjent med deg, og snakke med deg – og så kan du
hilse på meg, og snakke med meg, og bli
kjent med meg du også.
Jeg syns det er dumt at du gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se meg, og at jeg står
her ute på veien og ikke kan se deg – for hvis vi
ikke kan se hverandre, og snakke med
hverandre, tenker vi kanskje stygge tanker
om hverandre – du tror at jeg er en tyv, og jeg
tror at du er en tyv, og du tror at jeg er
stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror
at du er stor og stygg og sterk og vil
slå meg, og du tenker at jeg spytter på
deg, og jeg tenker at du spytter på meg – og slik
står vi langt, langt fra hverandre og tenker
dumme stygge
ting om hverandre. Derfor roper jeg på
deg nå, jeg roper så høyt jeg
bare kan: Kom ut av skogen da!
Kom ut og hils på meg da!

… Vil du ikke sier du?
Tør du ikke sier du?
Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?
Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg …

torsdag 22. mars 2012

Makeover 2.0 by Lillesøster

Noen ganger våkner jeg med ekstrem makeover.
Lillesøster (6) liker nemlig at noen ligger litt sammen med henne om kvelden, og sant å si hender det jeg synes det er ganske behagelig å legge meg litt nedpå selv. Lure Lillesøster pjusker meg i håret, for det vet hun jeg blir trøtt av. Av og til er det så behagelig at jeg sovner som en stein, og da ser den lille stylisten sitt snitt til å slå seg løs. Mer enn én gang har jeg våkna med håret fullt av små hårklemmer, strikker, fletter, spenner og andre fiffige frisyreknep, og med Lillesøster lykkelig snorkende i armkroken min.

Nå har Lillesøster tatt businessen litt videre. Her forleden slo hun nemlig kloa i iPaden min på nattbordet, og da jeg våkna var det til atter en ny makeover.

Virtuell, denne gang. 


Er litt usikker på hele den derre blondes have more fun-effekten. Men papegøya kler jeg ganske godt, om jeg skal si det selv.

tirsdag 20. mars 2012

Snapshot (21)

Lykke i et lite glass.

Årets første hestehov høytidelig overrakt av en opprømt liten giver. Hvert år blir jeg like boblende, tullete glad. Hvert år settes blomsten i vann med stor seremoni. Hvert år beundrer vi oppsatsen og snakker om at nå, nå er det vår! Og at sannelig er jeg verdens heldigste mamma som får blomst. 
Og i år tok den store ungen bilde av blomsten den lille ungen hadde plukket, og alle var enige om at dagen var ualminnelig lys og fin.

lørdag 17. mars 2012

Fredagsdiktet: Oase

Som nevnt i en tidligere bloggpost har jeg vært på norsksamling i dag, og der analyserte vi dikt. Jeg likte eksempeldiktet vi analyserte. Vi så også på en liten Youtube-snutt hvor det ble analysert. Dikt er fint, og analyse er fint, men jeg kan ikke tenke annet enn at jeg liker bedre å bare kjenne diktene. Uansett vil jeg gjerne dele eksemplediktet med dere, og så kan dere velge om dere vil klikke på analyselinken eller ikke. Jeg liker dette diktet. Uansett.


OASE

Ørkenen løfter skåle
af ler mod
himmelen

Dine henders delta
strømmer over min
krop


(Annemette Kure Andersen)

Eg er ein hai. Ein ekstremsport-hai.


Tenk at folk tror at det ikke er noe action i rekkehus-stasjonsvogn-og-lærerjobb-tilværelsen. Hah! I frown in your general direction. Hvis ikke dette er ekstremsport, så vet ikke jeg.

Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at jeg hadde en innleveringsoppgave med frist i dag tidlig (ja, mange lærere driver med ting på si' – vi er ellevillere enn dere tror, og jeg studerer altså norsk).
I går kveld skulle jeg legge siste hånd på oppgaven min. Riktignok hadde jeg prokrastinert en del, men jeg opplevde full kontroll. Jeg hadde til og med kjøpt bøker! Jeg var åpenbart bedre forberedt enn de fleste. Etter noen timer i dyp konsentrasjon nærmet jeg meg et fullendt mesterverk. Jeg hadde noen praktfulle formuleringer, veldig briljante og bokmålsaktige. Klokka 01 om natta kastet jeg et ekstra blikk på oppgaveteksten for å dobbeltsjekke de formelle kravene, for de hadde jeg ikke brydd meg så mye om. Jeg kjenner jo høyskolens krav om fontstørrelse og linjeavstand og sånn. Dette leste jeg:
Formelle krav: tekststørrelse 12, linjeavstand 1,5, sidemål.
Sidemål. Sidemål? SIDEMÅL???

Når man er ferdig med oppgaven sin, bare skal se over en ekstra gang, og oppdager sidemålkravet.
Den kjensla.

Da var det bare å oversette (omsetje/omsette). Jeg er faktisk glad i nynorsk, men jeg har ikke skrevet nynorsk siden 1991. Jeg måtte slå opp hvert eneste ord. Hvert eneste! Etter det første avsnittet slo nynorskordboka opp også – med meg. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde nådd grensa for antall søk i løpet av et døgn. Det finnes altså en grense for sånt på nettet, hvem visste det?

Men for all del, jeg kom i mål. Klokka 05.30 kunne jeg sette punktum og stavre meg i seng for en hel times ren og ubesudlet kvalitetssøvn før jeg dro på jobben. Der tilbragte jeg to finfine timer med å kommandere elever til å skrive refleksjonsnotater (og litt til å snakke med meg, for det var så stille i klasserommet), og så bar det rett på høyskolen for norsksamling. 
Syntaktisk setningsanalyse! KAL-prosjekt og tekstkulturer! Diktanalyse! 
Og man skulle tro at jeg hadde besvimt av søvnmangel, men jeg var høy som en drage på spontanjobbing og mestring (og bittelitt på setningsanalyse, for det er skikkelig moro!). 
I hele dag har jeg vært en hai. Jeg har holdt meg oppe og i bevegelse – og glefset dårlig ånde til alle som har kommet for nære. Attpåtil har ikke kontaktlinsene mine kommet i posten som de burde, så i dag tidlig måtte jeg krafse rundt i toalettveska mi og bruke de to restelinsene jeg fant der: Den ene var vanlig, den andre var med farge. Jeg har altså trampa runt hele dagen med ett grønt og ett blått øye. Eg er Noregs svar på David Bowie. Og ingen la merke til det. Selv ikke på lønningspilsen med kolleger. Hva er greia med det?
Folk som påstår at det ikke er noe action i livet til arbeidende og studerende småbarnsforeldre i forstaden må altså ta seg ei bolle. Nå. Vi lever nemlig livet, skikkelig på kanten, flørter med grensene. Herlighet, jeg var jeg SÅ nære å levere oppgaven etter tidsfristen.

mandag 12. mars 2012

Nå skal vi få se hvem som ler sist!


Se på det fine Sagbladet som pynter opp ved Nitelva i Lillestrøm sentrum, og som jeg knipsa et kjapt mobilbilde av på runde med Tjukkasgjengen i kveld. Jepp, jeg har altså kastet meg med på dette mosjonsopplegget, og det funker finfint.

Den offisielle versjonen er at jeg tenker på helsa og blodtrykket og blablabla ispedd en smule snikende førtiårskrise. Men den egentlige grunnen er selvsagt at jeg prøver å forberede meg litt til zombieapokalypsen. Alle vet jo at når den kommer, er det vårs tjukkaser som ryker først. Nå er det på tide å mobilisere – jeg nekter å bli slowfood for de udøde.

Dere får meg ikke uten kamp, walkers! I'll walk faster (i hvert fall hvis dere jager meg i en åttetallsrunde rundt Nitelva, da har dere ikke nubbsjangs).

Det er mye god organisering i prokrastinering

Jeg er, som den oppmerksomme leser har merket seg, deltidsstudent. Mange tror at det er skrekkelig slitsomt å jobbe og studere samtidig, og lurer på hvordan jeg rekker alt. Det er ikke noe problem, for det er viktig å huske på hvor vanvittig effektiv man blir av å studere.

Denne uka har jeg for eksempel en oppgave som skal leveres (drøft hvordan man kan jobbe med skrivekompetanse i videregående skole).
I ettermiddag begynte jeg å tenke på den, og vips! Før jeg visste ordet av det, hadde jeg rydda to søplesekker med avlagte klær fra garderoben.
Jeg tipper huset kommer til å være rimelig velorganisert innen fredag.

fredag 9. mars 2012

Fredagsdiktet: Hva lykken er


HVA LYKKEN ER

Jeg hørte nylig at en tenker gav
sitt livssyn form i få, men sterke ord
og så presist som når det greske kor
slår fast hva skjebnens hånd vil gi og ta.

"Så heldig, du, at jeg ble meg!" En glad
idé ble meddelt filosofens mor.
Og han som sa det, var en neve stor.
Og han som sa det, mente hva han sa.

Alldeles uten hovmod slo han fast
et deilig faktum: For et lykkekast
at nettopp jeg blant alle var så heldig!

Hva lykken er, vet bare den som selv
kansi: at jeg ble meg – sånn helt tilfeldig –
er rent ut sagt et usannsynlig hell!

(André Bjerke)

torsdag 8. mars 2012

Snapshot (20)

Det siste døgnets møkkasnøvær tar ikke motet fra meg, for jeg vet at det bare er høyst midlertidig. Noen av de sikreste vårtegnene som finnes har nemlig dukka opp allerede. De første russe-effektene gjorde sin entré på skolen allerede i forrige uke, og da vet i hvert fall vi lærere at tida kommer til å gå forsvinnende fort fram til eksamen.
Og på parkeringsplassen utenfor klukker og bruser elva lystig. Et lite stykke natur, midt i byen (og forsåvidt midt i veien for alle, men så smålig pirkete kan vi ikke være). 


Det blir vår. 
I år. 
Igjen. 
(gjenta etter behov)

tirsdag 6. mars 2012

Lest i februar

Bake kake søte - Jan Mehlum
De tidigere bøkene til Mehlum var helt greie, og denne var lett tilgjengelig som e-bok (i motsetning til en del andre norske bøker), så jeg bestemte meg for å fortsette mitt bekjentskap med tønsbergadvokaten Svend Foyn. Og for all del, han er et ålreit bekjentskap, men vi kommer aldri til å bli nære venner. Han stikker nesa si i litt for mange ting det er rart å blande seg opp i og jeg tror ikke alltid på motivasjonen hans. Ikke minst begynner det å bli temmelig påfallende med alle disse tilfeldige sammentreffene og usannsynlige hjelperne som mirakuløst løser de mange situasjonene. Men spennende, det er det til tider. 

I 2002 var Bryson i Afrika for første gang, nærmere bestemt i Kenya, sammen med CARE International. Dette er altså en slags prosjektbok for organisasjonen, og han donerer overskuddet av salget til CARE. Jeg var litt skeptisk til en sånn "hvit mann besøker Afrika og forteller om det"-greie, men dette er Bryson, og han er helt fantastisk. Han bruker uvitenheten sin med en enorm porsjon ydmykhet og selvironi, og forteller medrivende om prosjektene til CARE og utfordringene i Kenya. Dette er en kort, lettlest bok med mening. Dermed er den absolutt verdt pengene (det synes sikkert CARE også, så det er bare å kjøpe). 

A Tiny Bit Marvellous - Dawn French
Dawn French er morsom, smart og tøff, og jeg ønsker virkelig at jeg kunne si det samme om den første romanen hennes. Det kan jeg dessverre ikke. Boka handler om førtiniårige Mo, som lever et travelt hverdagsliv med barnepsykiater-jobb, en litt usynlig mann, en atten år gammel datter i konstant og høylytt opposisjon og en tenåringssønn som tror han er Oscar Wilde. En dag går det opp for henne at hun er i ferd med å bli gammel, og samtidig mottar hun uventet oppmerksomhet fra en kjekk, yngre kollega.
Dette kunne vært et artig utgangspunkt, men French klarer ikke å gjøre personene til noe annet enn pappfigurer - og litt dårlig utklipte sådanne. Attenårige Dora ville kanskje vært hakket mer overbevisende som fjortenåring, men selv da er hun ikke særlig moden. Ektemannen er stort sett bare en passiv, uthvisket figur i bakgrunnen, helt til han agerer noe så grundig og usannsynlig. Og jeg blir bare sur av hvordan Mos oppmerksomhet-dilemma blir løst (jeg vil ikke avsløre altfor mye i tilfelle noen finner på å lese boka). Jeg kan leve med at dette ikke er veldig dypt og klokt, men ikke at det er umorsomt og kjedelig. For når jeg virkelig ikke bryr meg det grann om hvordan det går med disse menneskene, blir jeg en kjip leser.

Se meg, Medusa - Torkil Damhaug
Gledelig overrasket, nå! Jeg leser en del krim, men blir sjelden veldig begeistret av det, så ofte skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg gidder. Men Damhaug begeistret, altså. Se meg, Medusa er en lettlest pageturner med et snedig plott. Jeg leste den på et blunk, slukte den grådig i store gulp. Underveis tenkte jeg at dette klarer han neppe å ro i land, for her er det noen ganske drøye muligheter. Men han klarte det, jeg ble ikke skuffa over avslutningen. Jeg skal prøve flere Damhaug-bøker, det er helt sikkert. Har han ikke nettopp skrevet en med handling i Lillestrøm, tro? 

Oioioi, dette er en av de aller mest interessante og underholdende bøkene jeg har lest, tror jeg!
Hva består egentlig historien av, tenker Bill Bryson mens han spaserer rundt i boligen sin, et hus i Norfolk fra 1851. Jo, den består av århundrer med mennesker som holder på med helt dagligdagse aktiviteter: sover, spiser, har sex, prøver å ha det så bra som mulig. Og hvor foregår alle disse helt dagligdagse aktivitetene? Hjemme! Men dette leser vi lite om i historiebøkene, som ofte er fulle av store slag og kriger, kongerekker og oppfinnelser.
Og med utgangspunkt i sitt eget hus, begynner han altså å forske i historikken til alle disse dagligdagse tingene. Hvorfor har vi for eksempel salt og pepper på bordet, og ikke salt og sennep? Når begynte vi å bruke dører? Og hvorfor forekommer ikke ordet "room" i vår betydning av ordet før i Tudor-tiden? 
What I found, to my great surprise, is that whatever happens in the world – whatever is discovered or created or bitterly fought over – eventually ends up, in one way or another, in your house. Wars, famines, the Industrial Revolution, the Enlightenment – the are all there in your sofas and chests of drawers, tucked into the folds of your curtains, in the downy softness of your pillows, in the paint on your walls and the water in your pipes. So the history of household life isn't just a history of beds and sofas and kitchen stoves, as I had vaguely supposed it would be, but of scurvy and guano and the Eiffel Tower and bedbugs and body-snatching and just about everything else that has ever happened. Houses aren't refuges from history. They are where history ends up.      
At Home er en gullgruve av fun facts og fiffige sammenhenger. Og det er akkurat en sånn bok det er perfekt å lese på brett, ettersom ordforklaringer og utdypinger bare er et klikk unna.
Jeg anbefaler den noe så innmari sterkt! Den er som en sesong QI i bokformat, skrevet av kjærlighetsbarnet til Stephen Fry og Marian Keyes. Bare mye bedre.


Se også: Lest i januar

For de er mye større i virkeligheten, minst som meloner


Jeg vil ikke drømme om å sammenlikne meg meg Jesus. Jeg drister meg bare til å antyde at vi kunne utgjort et godt team. 
Så kunne han mette 5000 med noen brød og fisker, og deretter kunne jeg sørge for at hele gjengen drakk seg utørste ved hjelp av vannblemmene på hælene mine alene.

 

Ja, dette er resultatet av splitternye tursko. Og ingen forholdsregler overhodet. Noen av oss lærer langsomt og smertefullt.


Men på den lyse siden har du kanskje nettopp lært at du ikke bør surfe på nettet mens du spiser? 

lørdag 3. mars 2012

Fredagsdiktet: Mamma mia

Åh. Verdens beste dag, en sånn dag hvor jeg tenker: Er det mulig å være så heldig?
Og svaret er ja!

Noen dager, altså. Jeg våkna utvhilt (skulle bare mangle etter omtrent fjorten timers søvn), oppdaget at jeg hadde både fine barn og en ålreit mann, ting gikk relativt på skinner i morgenrushet hjemme – og sannelig var det ikke sol i tillegg. Så kom jeg på jobb, og der var det både viktige møter og litt vanskelige samtaler som skulle gjennomføres. De vanskelige samtalene er kanskje de viktigste. Det er ikke nødvendigvis sånn at det å ha det fint er det samme som å ha det knirkefritt i hverdagen - og omvendt. Gnisninger kan vi lære mye av. Jeg håper det er tilfelle nå også.

Og har jeg nevnt at jeg har så fantastisk fine elever? Åh, de er helt utrolige. De går rundt og er tenåringer med alt det måtte medføre, noe som på mange måter er en heltidsjobb i seg selv. Men samtidig tryller (les: jobber) de fram de flotteste produktene, diskuterer med hverandre, sliter med hver sine ting, er kloke, meningssterke, morsomme, sinte, sjarmerende og helt alldeles unike. I dag hadde vi altså et langt og viktig møte med en ekstern oppdragsgiver, og jeg blir så glad når jeg ser responsen på hva elevene våre kan tilby av løsninger.

Tenk om folk flest hadde visst hvor morsomt det er å være lærer! utbrøt jeg spontant i lunsjen, da en kollega fortalte med glade fakter om en klasse som hadde oppført seg litt overraskende brukbart. De andre var helt enige. Tenk om folk hadde visst! Burde vi dele hemmeligheten?
Og så dro jeg til bakeren for å hente to kaker som den finfine avdelingslederen vår hadde bestilt for å feire. I dag kom nemlig tallene for såkalte primærsøkere til vg1, og det viste seg at MK på Lillestrøm vgs gjorde det ganske så skapelig. Pæh, mye mer enn skapelig: Vi slo faktisk alle rekorder – det er vanvittig mange som vil tilbringe skoletida si hos oss! Elevene våre hadde gjort en kjempejobb med å selge inn skolen og utdanningsprogrammet på både messer og besøksdager, så det er klart at de måtte få kake. Det var stas. For oss alle!
Nevnte jeg at det var sol i tillegg? Og fredag?

Og da arbeidsdagen gikk mot slutten dro de lettere euforiske MK-lærerne et lite stykke ned i gata, til Sakura, hvor vi spiste sushi og vårruller og andre godsaker mens vi skravla hverandre svimle og skålte for hvor heldige vi er. Og tok en del tullete bilder av hverandre. Og kanskje en bitteliten filmsnutt, som aldri skal publiseres på verdensveven. Mens vi lo en hel del, og prata enda litt mer.

Tenk om folk flest hadde visst hvor fint det er å være lærer. Det tenkte jeg fremdeles på da jeg kom hjem utpå kvelden. Og da Lillesøster (som for lengst hadde lagt seg) ropte meg opp til sengekanten fordi hun ville dele det aller fineste diktet hun vet om, det er kjempemorsomt altså, mamma! var dagen komplett – for da fikk jeg fredagsdiktet på kjøpet.


Mamma mia
satt på sklia
mista puppa
opp i suppa

Kokken sa:
Hipp hurra!
Puppesuppe
vil jeg ha

(ukjent)