Varsel om oppsigelse (og partyhatter)

Noen ganger krangles det her i huset. Det er forsåvidt heller ikke helt uvanlig at noen lar seg rive en smule med, blir litt ekstra sinna og tramper litt, eller roper noe barnslig de angrer litt på etterpå. Men nok om meg.

I kveld hadde Lillesøster besøk av Nabokusinebestevenninna, og de ville spille Lego Pirates of the Carribean på PS3. Det passa ikke særlig godt. For det første sto spillkonsollen nede i stua der vi satt, og for det andre var det snart leggetid. Da ble Lillesøster muggen og usedvanlig kreativ i ordbruken. Den som gir seg er en dritt, synes Lillesøster, så til slutt måtte vi ta fram de ganske høye strengestemmene.

Lillesøster trampa opp trappa med Nabokusinebestevenninna på slep, og etter litt romstering og konspiratorisk hvisking skred hun ned igjen, denne gang med to store bæreposer og et papirark. Jeg har noe til dere! erklærte hun triumferende. Og overrakte en oppsigelse.

Jeg har fjerna noen navn på bildet, sånn for ordens skyld, men for øvrig bør det være krystallklart:
Til (storebror), Hanne, (pappa)
Jei (lillesøster) flyter komer ike tilbake. 
Jeg flyter til (nabokusinebestevenninna, onkel og tante)
 <3
Fra (lillesøster)

Komplett med hjerter og tegning av to lykkelige småjenter som åpenbart har det mye bedre etter at den ene fikk flytte fra de fæle foreldrene sine og ned i gata til den andre.

Vi iførte oss sørgmodige og alvorstyngede fjes og erklærte at det var veldig, veldig synd at hun ville flytte fra oss (det har forsåvidt skjedd før, men aldri med skriftlig varsel).
Har du pakka, da jenta mi? spurte jeg.
Jada, det hadde hun. Og ganske riktig, i bæreposene fantes alt en person i etableringsfasen kan få behov for: Kosedyrene Lammen og Kuli, et par dukkevotter, en plastblomst, ei lommelykt, litt plastilina og det etiopiske flagget.

Lillesøster tenker på alle, så hun delte også ut avskjedsgaver til oss som ble igjen. Og hjalp oss med å ta dem på i en høytidelig seremoni.

Jepp, dette virket som en alvorlig trussel mot kjernefamilien vår. Lillesøster lånte telefonen og ringte ned til tante for å spørre om hun kunne få bo der.
Du må huske å finne ut hvor mye husleie du skal betale, påminte Mannen hjelpsomt. Han jobber ikke i bank for ingenting.

Vi hørte ikke så mye av samtalen, bare den mumlende forespørselen om husvære og noen ja og nei og nei og javel, og spørsmålet om pris, før Lillesøster sukket tungt: Markedsleie, ja. Ha det.

Og dermed fikk vi heldigvis reforhandla avgjørelsen hennes. Og vi kom godt ut av det, vil jeg si: Ikke bare blir Lillesøster boende her. Vi får attpåtil beholde partyhattene!

Snapshot (23)

Mange snakker om at dagens unger er blaserte og trenger dataspill eller actionfilmer for å bli underholdt. Det stemmer ikke.

Noen ganger holder det med en ny printer/kopimaskin i huset – og en mamma som forklarer hva kopifunksjonen kan brukes til.

Men jeg satte ned foten for rumpe, altså.

Retrorussespesial

Det er pre-søttendemaitider og vi vasser i russ. I lokalavisa vår leste jeg tidligere i vår noen intervjuer hvor vg3-elever fortalte om forventningene til russetida. De var jevnt over skyhøye. Ei jente sa noe sånt som "Jeg satser på å se tilbake på russetida som den aller beste tida i livet mitt".

Jeg lo og lo. Og da jeg var ferdig med å le, tenkte jeg huff da. Du regner altså med at alt du opplever etter 18 blir en nedtur? Snakker om å legge lista lavt for resten av livet!

Og jeg ser dem jo overalt, på skolen og butikken, jeg hører dem i gatene om natta. De prøver vel forsåvidt å være både sprø og kreative, men sant å si er det ikke overvettes imponerende, det de driver med. Noe slurvstripping her, litt forsøpling der, akkompagnert av skikkelig høy musikk.

For all del, jeg synes de er fullstendig bedårende og fine. Men det er all mulig grunn til å håpe at det ikke er høydepunktet i livene deres vi bevitner nå. Særlig fordi allmentillstanden til de mest iherdige russefeirende elevene begynner å bringe tankene over på klassikere som tæring, sott og skjørbuk. Det hostes og hveses, haltes og jamres i korridorene. Og da snakker vi bare om de som faktisk er friske nok til å møte opp.

Og med den gammeldamegneldringa er det på tide å skule skue litt bakover. Nærmere bestemt til Moss i mai 1991, da undertegnede og vennene hennes løp rundt med rød kjeledress (ja, vi hadde hele kjeledresser, den gangen) og følte oss sprøere enn flatbrød.

"Kom ikke og si at berlinmuren er revet - hold deg til pensum! (Sponsa av norsk lærerlag)"            
 Åjada, fanen vår i russetoget-91 var både tidsriktig og satirisk. Pilutta lærerne, lissom.

Vi hadde gleda oss til russetida siden barneskolen. Russetida! Ooooæææh! Den lå der i enden av 12 års skolegang (ja, vi hadde tolv års skolegang, den gangen) som en skimrende, magisk periode da alt var ellevilt og vidunderlig, og vi skulle finne på de mest crazy ting.
Selvfølgelig ble det ikke sånn. Vi prøvde riktignok, vi også, men sant å si var det ikke overvettes imponerende, det vi drev med. Noe slurvstripping her, litt forsøpling der, akkompagnert av skikkelig høy musikk fra skikkelig middels bilstereoer.
Det viste seg at russetida rett og slett var litt oppskrytt, og heldigvis har jeg hatt både ellevillere og mer vidunderlige perioder senere i livet. Hele tida, faktisk.

Så jada, jeg skjønner jo greia med forventninger og alt det der.
Men allikavæl, da. Burde de ikke ha lært noe på alle disse årene?

...påsken er ikke over, for tenk!

Dette fant jeg da jeg skulle legge meg – noen drar den derre jula varer helt til påske helt ut. Helt til siste dag i påsken, åpenbart.
Men da er det også slutt, da låser vi ned nissestæsjet. Alternativt må vi arrangere en intervensjon. Noen må innse graden av sin egen avhengighet.

Den varer helt til påske, for tenk!

Vi skulle egentlig bake ostehorn og pizza. Men noen sliter litt med å gi slipp på enkelte høytider.

Den der spontane følelsen

Når man skal holde foredrag om tilknytning og adopsjon på treff for ventende besteforeldre og andre spente familiemedlemmer, og har forberedt seg grundig med sirlige notater og en fiffig planlagt dramaturgi i det hele for å være sikker på å huske og ikke minst å få fram alle de viktige poengene, og kommer fram til lokalet som befinner seg i bydel Vestre Aker åtte minutter før foredraget skal begynne, bare for å oppdage at notatene ligger trygt og godt plassert i jobbesekken – som står i stua hjemme på Skjetten. 

Den følelsen.

Snapshot (17)

Det er utrolig hva slags triks enkelte tyr til for å utsette leggetida. Skjønner ikke hvem hun har det fra. Hun er åpenbart adoptert.