Hvor mye tåler et barn før det er nok?

Krenkelsestyranni. Det er moteordet. Alle må tåle så inderlig vel. Folk må kunne uttrykke meninger fritt. Selv de mest politisk korrekte blant oss geiper ironisk når det er snakk om å verne mottakeren. Man må jo ha vett på å verne seg selv og ikke være så forbanna krenkbar, lissom!

Er det blitt helt umoderne å ta hensyn til mottaker?

Ja, okei, vi vet at ord ikke nødvendigvis fører til handling. Voksne må være litt hardhudede. Vi som omgås barn vet at vi må lære ungene å tåle litt av hvert, de må faktisk lære at bare fordi noe er sagt, betyr det ikke at det er sant. Barn må utvikle robusthet og resiliens. Det er viktig at vi hever oss over det og tåler mer. Ja, vi må tåle. Men skal vi virkelig tåle så inderlig vel – uansett?

Hvor mye tåler for eksempel et barn før det er nok, før ukvemsord blir internalisert og sant, før barnet bøyer seg og tenker at ja, det er nok sant det andre sier: Jeg er nok litt skitnere enn de andre. Det er klart at noen må gjøre et nummer ut av å unngå de stedene der jeg har gått. Selvfølgelig sier noen ”æsj” når de kommer borti pulten min i timen. Jeg fortjener nok ikke det samme som de andre. Og jeg er jo en neger. Som de sier. Og jeg burde ikke ta meg nær av det. Det er jo bare ord! Hva feiler det meg egentlig, som tar meg nær av det? Selv om det skjer nesten hver dag. Men det er jo ikke vondt ment. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og man må ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.

Om barnet hever blikket litt, hva får det se? At noen voksne, noen som er på forsida av avisa, blir kalt ting som ”frekke motbydelige halvape” og blir bedt om å ”flytte tilbake til Afrika … jævla nigger”. Hva ser barnet av folks reaksjoner på dette? Ja, okei, folk er rystet over at det skjer med noen som er så innmari pene og flotte og flinke og virkelig ikke fortjener det.
Folk mener at det må dreie seg om absurde unntak fra normalen. Enkelte gærninger som gjør gærne ting. Det kan umulig være et samfunnsproblem, sånn egentlig. For folk flest er ikke sånn. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og uansett må man ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.

Jeg har en melding til dere alle sammen: Løft hodet opp fra navlen et øyeblikk! Se dere omkring – på ordentlig! Det er ikke bare enkelttilfeller. Det er ikke bare å heve seg over det. Ja, det finnes mange fine folk som sier ifra når noen blir urettferdig behandla. Og det finnes noen som er veldig ekstreme og synes at fremmede bør brenne i helvete. Men mellom der flyter mange – de aller fleste – av de som helst ikke vil ta stilling til at noe teit kan skje i det hele tatt, som synes at det er dumt at noen er slemme, sånt rent generelt, men som unnskylder helt soleklare tilfeller av sjikane, rasisme, diskriminering og dritt med at det er enkelttilfeller og noe som vanligvis ikke skjer.

Vel, det skjer. Og for hver gang dere feier det bort som enkelttilfeller, misforståelser, hårsårhet, krenkbarhet, sinnssykhet eller hva det måtte være dere bruker som balsam for å dempe ubehaget deres, så bidrar dere til problemet. Og for hver gang en offentlig person (som må tåle såpass, offentlig som hen er), eller navnløse, ansiktsløse grupper hetses og omtales, sitter det veldig ekte personer som mottakere av streifskudd i de verbale skyttergravene.

Og til deg som ble skikkelig, personlig forbanna (og kanskje til og med litt krenka på majoritetens vegne?) av det jeg skriver her: Mener du at jeg tar skikkelig feil, må du gjerne møte opp og diskutere det med meg personlig.

Men du må slutte NÅ med å la barnet mitt tåle det, altså summen av det. Det er nemlig en grense for hvor mye et barn tåler før det er nok. Og det er en grense for hvor mye du kan bortforklare som enkelttilfeller og tilfeldigheter uten å være en førsteklasses kuk.

Jeg skriver kuk, jeg roper KUK, jeg kaller deg en skikkelig KUKSKALLE, for det er jo bare et ord. Og da betyr det vel ikke så mye?

Førtismobbing på Facebook - når foreldrene er på feil banehalvdel

Det er ikke ålreit å mobbe småbarn. Det er helt greit å mobbe fjortiser. Nå er jeg usikker: Kan noen forklare meg nøyaktig hvor denne aldersgrensa går?

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra folkedypet om at hele landet skulle tyne fjortiser på Facebook. Og alle dro av sted for å trykke liker, hver med sin smiley. 

”Norge med massiv støtte til åtte-åringene”, står det på forsida av VG i dag. Saken handler om de to guttene som inviterte til bursdagsselskap og opplevde at ingen kom. Det er en hjerteskjærende historie, og mange har (som seg hør og bør!) reagert kraftig. Det reageres faktisk fra fjern og nær, og vi står harmdirrende sammen for å forhindre mobbing og ekskludering. Ingen ting er bedre enn det.

Men samtidig er en av de hyppigste sakene i min Facebook-feed i dag et bilde av fire fjortiser fra Asker som uttaler seg om bruk av skoleuniformer. De fire gutta stilte visstnok til intervju med NRK og mente at skoleuniform ikke var noen god idé, fordi folk må få velge selv hva de vil ha på seg. Og det er nettopp dette så mange voksne i Norge synes er hysterisk morsomt, fordi gutta er iført nesten klin like ytterjakker, alle fire (jeg deler verken bilde eller link, for jeg vil ikke spre det videre).

Jeg har ikke sett selve intervjuet, bare bildet – og de mange, mange kommentarene som følger med. Jeg trenger egentlig ikke se intervjuet, for uansett hva disse gutta har sagt, eller hvordan de har sagt det, får jeg en vond smak i munnen av å se hvordan de blir delt til allmenn latter og skadefryd i dag. Av voksne mennesker, ansvarlige foreldre, tanter, onkler og besteforeldre, som garantert synes mobbing er en skrekkelig uting. Men som samtidig henger ut fire guttunger som uttaler seg i en sak. Det har nok disse gutta lært at de bør slutte med nå.

Jeg vet at de færreste (så å si ingen) av FB-vennene mine som delte dette, er slemme mennesker som gjorde det med onde hensikter. Ingen av dem hadde til hensikt å være kjipe mot barn. Mange av dem gjorde det med glimt i øyet og en tanke om at de er nå søte i den alderen. Jeg er imidlertid litt usikker på hvordan de ville ha reagert hvis det var deres egne purunge tenåringsbarn som ble utsatt for en sånn strøm av pek-og-le-bilder. Eller hva med dem selv?

Så vidt jeg kan se er disse kidsa akkurat i den alderen da nittini prosent har konformitet øverst på dagsorden og ønskeliste, uavhengig av bosted, tidsånd og foreldres inntekt. I den alderen er det livsviktig å passe inn. I den alderen sparte jeg i åtte måneder for å kjøpe meg en hvit og rosa Poco Loco-joggedress, akkurat en sånn som alle andre hadde, men som foreldrene mine syntes kosta altfor mye. Jeg husker fremdeles den euforiske (og skuffende forbigående) lykkefølelsen av å legge de fem møysommelig oppsparte hundrelappene på disken og få selve inngangsbilletten til kulheten med meg hjem.

I den alderen står man på terskelen av å ”finne seg sjæl” ved å prøve seg fram med ulike roller og identiteter. Mange veksler mellom trygg konformitet og ellevill annerledeshet (som påfallende ofte også har sin egen møysommelig utformede uniform, hvor grensene er akkurat like strenge, kodene er bare annerledes). Ikke lenge etter Poco Loco-joggedressen hadde jeg piercinger i nesa og lilla hår.
Hvor mange av dere som delte bildet i dag var uberørt av andres oppfatning av dere da dere var i den alderen? Det skulle vært artig å vite.

Jeg lurer på hvordan det oppleves for en såkalt fjortis å bli delt som dagens moro-ting på Facebook. Sannsynligvis var det stas å bli intervjua av NRK. Litt flaut, kanskje, men veldig stas. Men så deler noen et bilde med en sarkastisk kommentar, og det sprer seg. Fem delinger, ti delinger, voksne på alder med foreldrene dine som peker og ler, peker og deler med andre voksne, som deler med andre voksne, og alle ler, de lager latter-smileys og skriver åhåhå du verden, det var umodent sagt, ganske dumt igrunn, og for øvrig er du og vennene dine veldig lite originale og ikke så rent lite bortskjemte, og du verden så ironisk at dere rikmannsunger med dyre jakker tror at dere kan uttale dere om motepress. Hahahaha! Ha! HA!

Jeg lurer på hva fire fjortiser skal lære av dette. At hvis foreldrene dine har råd og lyst til å kjøpe dyre klær til deg, er du fritt vilt? At du, i motsetning til andre, fortjener tyn basert på dine foreldres valg og kjøpekraft? At hvis du gjør som de fleste andre på din alder, er det greit å le av deg? At det ikke lønner seg å stille opp på intervjuer? At voksne mennesker kan oppføre seg skikkelig drittalt?

De lærer i hvert fall ikke å oppføre seg med folkeskikk i sosiale medier, det kan jeg garantere her og nå. De har nemlig fått tusenvis av dårlige rollemodeller i dag (bildet er delt 743 ganger per nå, og så kan du plusse på et titalls kommentarer per deling).

Men det er jo morsomt og ironisk, når de står der i kjempedyre, identiske jakker og er imot uniformering, innvender noen. Den ironien hadde vært adskillig mer treffende hvis det var foreldrene deres som hadde vært avbilda der. Da skulle jeg kosta på meg et aldri så lite fnis.

Det er nemlig vi i foreldregenerasjonen som må ta ansvaret, og det hadde absolutt vært herlig ironisk å se fire førtiåringer stå der i like jakker, med like frisyrer og vesker og dresser og julepynt og solnedganger og Birkentider og spa-opphold og TV-serier og kjøkkenutstyr og statusoppdateringer om noe rødt i glasset – og snakke om uniformering.

Men det er ikke ironisk når hundrevis av voksne folk gjør narr av fjortiser. Det er tragisk.

Denne er til deg. Dette kan du gjøre.

Søttendemai er vel overstått. Det ble en alldeles fabelaktig nasjonaldagsfeiring både for store og små, tobeinte og firbeinte her i huset. Årets opptelling konkluderte med at 63 personer i alderen 0 år til man-spør-ikke-om-alder var innom, samt tre hunder i aldersgruppa valp. Knusebedårende, var de alle sammen (og da har jeg ikke engang begynt å beskrive valpene).

Samtidig benytta vi anledningen til å markere den andre 17. mai-dagen, den som betyr noe også utenfor landets grenser. Datoen er nemlig også IDAHO, den internasjonale dagen mot homofobi og transfobi. Det var jo en ypperlig mulighet til å feire to ting på en gang, og slå et slag for mangfold og toleranse på skikkelig vis. Heldigvis var vi godt forberedt, vi hadde nemlig kjøpt splitternytt regnbueflagg. Se, så fine de to flaggene er sammen:

At jeg ser litt molefonken ut bør ikke gå ut over de fine flaggene på bildet.
Dessuten var det fotografens skyld. 

Hvis du ønsker å bidra til kampanjen, trenger du ikke gråte for at 17. mai er over. Hele mai er nemlig Europarådets kampanjemåned mot hatprat, dedikert til lesbiske, homofile, bilfile og transpersoner sine rettigheter. Du kan lese mer om hvordan du deltar på Skeiv ungdoms nettsider.

Er du ikke sikker på om sånne kampanjer er nødvendige, sier du? Er vi kommet så langt allerede, sier du? La meg hjelpe deg litt på vei.

Du kan begynne med å ta innover deg disse tallene, gjengitt i Tidsskrift for norsk psykologforening:

Flere studier fra vestlige land har vist at homofile har mer angst og depresjon, og at de har høyere forekomst av selvmord enn heterofile. I tillegg viser en NOVA-rapport fra 2007 at homofile tenåringer er mer utsatt for trusler, mobbing og vold. 

Ifølge rapporten har fire av ti homofile/bifile gutter og to av ti lesbiske/bifile tenåringsjenter oppgitt at de har vært utsatt for vold som gjorde det nødvendig med behandling av lege siste året. Det er fire ganger så mye som hos heterofile tenåringer. 

Rapporten dokumenterer også at homofile tenåringer oftere har vært utsatt for vold fra sine foreldre enn heterofile tenåringer.

Du kan ta en kikk på dette nummeret av Utdanning, som slår fast at "jævla homo" fremdeles er det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder, og at nesten halvparten av alle homofile er skjult på arbeidsplassen.

Lærere på ungdomstrinnet og helsearbeidere er de som har de største utfordringene knyttet til åpenhet, viser undersøkelsen «Homofile, lesbiske og bifile arbeidstakere i storbyen.»

Du kan lese leserbrevet som ble postet på Twitter av selveste Stephen Fry, som kommenterte the best letter I've read for a long time. Not ashamed to say it made me cry: 

I am the mother of a gay son and I've taken enough from you good people. I'm tired of your foolish rhetoric about the "homosexual agenda" and your allegations that accepting homosexuality is the same thing as advocating sex with children. You are cruel and ignorant. (...)  

My firstborn son started suffering at the hands of the moral little thugs from your moral, upright families from the time he was in the first grade. He was physically and verbally abused from first grade straight through high school because he was perceived to be gay.

Du kan for eksempel se på dette videoklippet, hvor Joel Burns snakker om tenåringer som har tatt livet sitt på grunn av homohets, og forteller om hvordan han nesten endte sitt eget. Budskapet hans til tenåringer som ser på er "stick around, it gets better". 
Du kan bidra til at det budskapet blir sant. DU KAN SE HELE FILMEN!



Jeg kunne fortsatt i det uendelige, med tall, statistikker, personlige fortellinger og ymse videoklipp. Men hvis du ikke har blitt overbevist ennå, er du neppe i den gruppa som lar seg overtale av fakta (eller av følelser, eller din egen samvittighet, for den saks skyld). Denne siste oppfordringa er derfor ikke til deg.

Denne er til DEG: 
Du kan gjøre en forskjell. Du kan si ifra når du hører diskriminerende ytringer. Du kan bruke inkluderende ord og vendinger. Du kan lære barna dine å være rause. Du kan være et forbilde for de som er rundt deg. Du kan redde liv og psykisk helse. Du kan begynne nå.
Og du kan lese mer her.

P.S. Hvis du blir litt nedtrykt av dette, ta deg noen minutter og se den filmsnutten som alltid gjør meg skikkelig, skikkelig glad: It gets better!



P.P.S. Du kan også gjerne legge inn en kommentar med tips, fakta, oppfordringer, linker, erfaringer eller annet som folk bør kjenne til. Kanskje kan du også dele denne bloggposten. Eller et bilde av deg selv med kampanjeteksten. Noe kan du gjøre, det er helt sant. 


P.P.P.S. Du kan snakke med noen, hvis du for eksempel er en ungdom som føler deg ensom, på Ungdomstelefonen.

Ja, vi elsker (med blandete følelser)

– Er bunaden min helt klar, mamma? Lillesøster (7) har vært bunadsentusiast siden før hun lærte seg hva plagget het, i mange år var det bare ”søttendemaikjolen” som gjaldt, helst uttalt med pipeglad stemme. Nå gleder hun seg til å debutere i selveste rondastakken som mamma hadde da hun var liten, endelig passer den! Hun har prøvd den flere ganger, svingt rundt foran speilet og øvd med både flagg og finsko.

De siste dagene har søttendemaifeberen blitt gradvis trappa opp. Først måtte de vanlige nattasangene byttes ut med nasjonalsangen, må vite. Lillesøster står stolt og rank i senga hver kveld og framfører Ja, vi elsker med en lidenskap som ville fått de såkalte NorgesPatriotene (sic! pføy!) til å rødme av misunnelse. Hver ettermiddag kommer hun hjem fra skolen og forteller små bruddstykker av norgeshistorien: Frigjøring fra Danmark, samling på Eidsvoll, andre verdenskrig, kong Haakon og kong Olav og kong Harald. Hun har perla et armbånd i rødt, hvitt og blått, og i dag ser hun på Youtube-klipp med Jens Book-Jensen som framfører Norge i rødt, hvitt og blått mens hun prøver å akkompagnere ham på munnspill (og jada, selv munnspillet har nasjonalfargene).

Jeg ser på henne og overveldes av mildt sagt blandete følelser. Jeg kjenner også igjen den kilende søttendemaifryden, og jeg setter pris på at hun lærer seg sanger og historie og føler eierskap til både norske flagg og norsk kulturarv. Samtidig kjenner jeg et stikk i magen og en klump i halsen.

Ennå vet nemlig ikke Lillesøster at nettopp disse symbolene også brukes som et virkemiddel for å ekskludere folk som ser ut som henne. Foreløpig er hun lykkelig uvitende om de ilske nettkommentarfeltene som uttrykker at hun ikke har noe i bunad å gjøre, og som hevder at hun kan lære seg sanger og vifte med flagg så mye hun orker, men norsk kommer hun aldri til å bli. Riktignok har hun allerede støtt på kommentarer som har gjort henne både forvirra og trist, men i Lillesøsters verden er dette kjipe enkelthendelser. De store sammenhengene, innsikten både i såkalt hverdagsrasisme og det uttrykte brungrumshatet som bobler i enkelte deler av folkedypet er ennå ukjent for henne.

Og jeg, som høytidelig framfører flaggsangen på egenhånd hver gang jeg ruller ut terrasseflagget og alltid har elska 17.mai, kjenner at nasjonaldagsgleden min blandes med en økende motvilje. Jeg vil så gjerne hylle fedreland, flagg og demokrati og alt som er fint, men ikke på bekostning av mangfold. Ikke bruk symbolene mine til å holde andre utenfor. Da blir jeg både sur og sår.

Så jeg sender ut ei bunadskledd, flaggsvingende, mørkhuda jente på 17.mai, mens jeg trekker pusten dypt og krysser fingre for at det eneste hun skal få i fleisen den dagen er is som hun søler selv. Det er nemlig bare et tidsspørsmål før noen serverer henne den fulle innsikten. Og jeg vil gjerne gi henne enda flere verktøy med i bagasjen innen den tid. Det kommer hun til å trenge.

Kjønnsrollene i garderobeskapet vårt

Det er påskeferie. Venninne Rikke er på besøk, og vi bygger garderobe i andre etasje. Den dekker nesten hele endeveggen på foreldresoverommet og skal ha massevis av fiffige oppbevaringsløsninger og praktfulle skyvedører. Vi lemper og måler, hamrer, skrur og lirker. Vi har fått på plass selve stammen og skal til å begynne med dørene da Lillesøster (7) kommer innom sammen med Nabokusinebestevenninna (6). De to småjentene bråstopper og stirrer imponert på det vi har gjort. Er det ikke fint, spør vi? Åjo, det er helt sikkert.

– Jeg trodde det bare var gutter som bygde ting, utbryter Lillesøster.
Jeg mister nesten hammeren i ren forskrekkelse. Hæ?

Vi forsikrer dem om at alle som liker å bygge ting kan gjøre det, enten de er gutter eller jenter. Det handler om interesse og øvelse, ikke om kjønn. Etter en stund fyker de rastløse små ut i vårsola igjen, og vi fortsetter arbeidet vårt mens vi lurer på hva som nettopp skjedde. Hvor i all verden har hun fått det fra at bare gutter gjør sånne ting?

Dagen før fikk jo Lillesøster lov til å hjelpe oss med å male det samme soverommet, samt peisen i første etasje – mens faren hennes sto på kjøkkenet og lagde middag til alle sammen. I fjor hang hun rundt oss mens vi pussa opp stua på hytta. I forfjor var det Rikke og jeg som lagde Lillesøsters nye soverom. Jeg kunne fortsatt med eksempler, men du skjønner sikkert hva jeg vil fram til: Lillesøster er slett ikke uvant med å se jenter og damer som bygger, maler, bærer, flytter, planlegger og jobber (hun er heller ikke uvant med å se gutter og menn som lager mat, passer barn, handler og henter). Dessuten pleide hun da vitterlig å snekre mye i barnehagen?

Allikevel hadde hun en klar oppfatning av at bygging er en guttegreie. Har hun fått det fra venner, skolen, bøker, filmer, reklamer, eller de til tider ufattelig irriterende TV-seriene hun ser på? Jeg tipper ja. Til alt.

Det er vel ikke så farlig. La nå jenter være jenter hvis de vil, er det mange som sier. Og selvfølgelig skal jenter få være jenter. Hvis de vil. Jeg synes forsåvidt at hvem som helst bør får være jenter (eller gutter) hvis de vil. Utfordringa er imidlertid at det valget sjelden er fritt og uhildet. Når for eksempel ei lita jente har en idé om at bygging for gutter, er det grunn til å anta at det kan påvirke valgene og preferansene hennes framover.

Og det er bare ett eksempel – av mange. Her er et annet. Les gjerne hele bloggposten det er hentet fra, den heter Jente, gutt eller menneske:

Vi har filmet barn og ansatte i barnehagen for å undersøke om det er forskjell på hvordan personalet møter jenter og gutter, fedre og mødre. Resultatet er klart – det er forskjeller! For eksempel brukes guttenes navn hyppigere enn jentenes navn, gutter får flere oppfølgingsspørsmål og de voksne har lengre samtaler med gutter enn med jenter. Gutter får mer oppmerksomhet fra de voksne enn jentene får. Vi har filmet vanlige barnehagesituasjoner, måltid, lek, garderobe og lignende.

Det viste seg også at personalet møtte fedre og mødre forskjellig. Når far kom og hentet var det en mer spøkefull tone, det ble fortalt små historier fra barnets dag i barnehagen, mens når mor kom var det antall bleieskift og hvor mye barnet hadde spist som var det viktigste å formidle.

Altfor ofte definerer og defineres vi ut fra kjønn, og det påvirker prioriteringene våre. Vi velger nemlig som regel de tingene som gir oss positiv respons fra omgivelsene. Og det er, pussig nok, de samme tingene som stemmer overens med kjønnsstereotypiene. Og så har vi det gående. Med mindre vi er klar over disse mekanismene, da. For det går faktisk an å gjøre noe med det, og jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor ikke alle er interessert i å bli møtt som de personene de først og fremst er, ikke som representanter for et sett med kjønnsroller.

Utpå kvelden samme dag begynner garderoben å bli ferdig. Lillesøster og Nabokusinebestevenninna kommer løpende inn igjen med tre plankebiter under armen.
– Kan vi få bruke disse plankene, mamma?
– Hva skal dere bruke dem til?
– Vi har fått låne hammer av tante, vi skal snekre!

Klart de får lov til å snekre. Og så gjør de det. Ikke bare har vi fått verdens fineste garderobe (den er virkelig helt praktfull, kors på halsen!). Lillesøster har fått en viktig erfaring hun kan legge til i verktøykassa si, den som rommer kjønnsroller og identitet. Det er kanskje det beste med hele garderobeprosjektet.

Til sommeren tror jeg sannelig vi skal mure utepeis.

Kvinnedagen. Hva skal vi med den?

Det er kvinnedag. Jeg er på jobb og har dårlig tid, og i kveld skal jeg skrive oppgave. Derfor gjør jeg det enkelt og fiffig: Jeg slår på stortromma og tilbyr en feminisme-kavalkade fra egen blogg, til glede (og irritasjon) for nye og gamle lesere.

Her til lands er det heldigvis ikke behov for mer av det irriterende likestillingsgnålet. Vi vestlige kvinner er jo så frie og likestilte at det nesten går helt over styr (mange mener jo det har gått for langt allerede):

Frihet, likhet og søsterskap. Sånn cirka. 

Og når kvinnedagen kommer, kan vi rolig slå oss på struttebrystene og konsentrere oss om å frelse andre kulturers kvinner. Vi er jo ferdige.Look to Norway! Our work here is done.

Hvis du leste posten og trykket på lenkene, skjønner du sikkert at jeg var gruelig ironisk. Hvis du leste både innlegget og lenkene og allikevel ikke skjønte det, men heller ville rose meg for at jeg "har skjønt det", kan det hende du henger for mye i nettavisenes kommentarfelt og/eller lider av for tidlig kommentaravgang.

For ja, det stilles fremdeles forskjellige forventninger til gutter og jenter, og rollene er ganske forskjellige. Noen ganger er urettferdigheten stor og skrikende, andre ganger er den del av et subtilt system.
Av og til kan sånt være vanskelig å uttrykke og få gehør for mens man står midt oppi det:

De er rundt meg og over meg, det er guttehender overalt, de drar i knapper og haler i kjolekanten. Jeg kjenner kjolen glipper, jeg får panikk når jeg tenker på at jeg snart er naken i bussen. Jeg kan ikke være naken i bussen!
Jeg klorer så hardt jeg kan i det første og beste kvisete guttekinnet jeg får negletak på. Og jeg skriker. Og NÅ har bråket gått for langt. NÅ kommer Læreren bakover i bussen.

Men dette skjedde jo for lenge siden. Det går heldigvis framover, tenker du kanskje. Og visst går det framover, på mange områder. Mens på andre områder har vi tatt et gigantisk skritt bakover. Hvis du har vært i en lekebutikk i det siste vet du kanskje hva jeg snakker om.
Det er til å grøsse av. Eller spy.
For en ikke særlig beskjeden sum kunne du ta henne med hjem og få med armbånd, neglelakk, parfyme, leppestift, hårbørste og et par glossy moteblader på kjøpet.
Dette er hva hun sa:
"I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Målgruppe: jenter i alderen 6-9 år.

Men vi skal selvfølgelig ikke bare være navlebeskuende luksusfeminister som dermed diskvalifiserer oss selv fra å mene noe som helst. Det er nok av arbeid som må gjøres, uansett hvor fingeren treffer på globusen. Og tro det eller ei, det går fint an å se både Norge og verden fra et feministisk perspektiv – samtidig! (her kunne jeg kommet med et litt platt poeng om at vi kvinner vitterlig kan multitaske og ha flere tanker i hodet på en gang, men det skal jeg spare både dere og meg for).

Tallene er altfor alvorlige til denslags fjas.

• Langt flere jentebarn enn guttebarn dør før fylte fem år.
• Over 500 000 kvinner dør i barsel hvert år – de fleste av dem i afrikanske land.
• Tre firedeler av hiv-smittede i alderen 15–24 år er jenter.
• 75 prosent av alle analfabeter er kvinner.
• Når fattige familier ikke kan sende alle barna på skolen, holdes jentene hjemme.
• Ett ekstra år med grunnskole øker kvinners framtidige inntekt med mellom 10 og 20 prosent.
• Verdens kvinner eier kun 1 prosent av jordas ressurser.
• Kvinner gjør 60 prosent av verdens arbeid, men tjener bare 10 prosent av inntektene.
• Tall fra Verdensbanken viser at når en fattig kvinne får økt inntekten, bruker hun 90 prosent på familien. Tallet for menn er under 40 prosent.

Vil du lese mer? To boktips. 

1. Egalias døtre av Gerd Brantenberg.
Et retro-feministtips (1977) til evig underholdning og forargelse. Forfatteren skildrer det oppdiktede samfunnet Egalia, hvor kvinnene har toppjobbene, definisjonsmakten og pengene. Menn passer barn, steller hus og gjør seg attraktive for å bli tatt vare på av en kvinne. Hovedpersonen er den usikre tenåringsgutten Petronius, som drømmer om å bli sjøkvinne og snart må begynne å bruke PH, for det gjør dam. Dagligspråket i Egalia avspeiler kjønnsrollene og maktbalansen, og Brantenberg har konstruert et omfattende vokabular. Jeg leste den første gang på ungdomsskolen og fikk en AHA-opplevelse av de helt sjeldne. Jeg leste den (foreløpig) siste gang for noen uker siden i forbindelse med en litteraturoppgave på HiOA. Jeg ble ikke mindre engasjert, for de språklige maktstrukturene har selvsagt ikke gått noe sted. Det kommer jeg for øvrig til å skrive en egen bloggpost om snart.

2. Half The Sky av Nicholas Kristof & Sheryl WuDunn. 
Jeg anbefaler deg å kjøpe boka og lese om hvordan kvinner over hele verden utsettes for urettferdighet, kriminalitet, slaveri og regelerette drap – fordi de er kvinner. Tallene er så meningsløst store og historiene er så inn i margen rystende. Du kan jo begynne med å gå inn på nettsiden Half the Sky, hvor du selvsagt også kan bestille boka ved samme navn.

Jeg fikk den til jul og leser den i små, små porsjoner, for å orke å fordøye det. Men det er ikke ei bok uten horisont. Det finnes løsninger. Som det også fastslås der: Women are the solution. As the chief economist of the World Bank once wrote: Investment in girls' education may well be the highest-return investment available in the developing world.

"Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati."

- Kofi Annan

Når man blir helt tom inni seg

I kveld fortalte Lillesøster (7) at en av sjuendeklassingene på skolen har plaga henne noen ganger. Han har dytta henne og sagt noe til henne som gjorde henne lei seg.
– Hva sa han for noe, da? lurte jeg på.
– Han sa …n…han sa neger, mumlet Lillesøster med nedslått blikk.

Lillesøster har aldri nedslått blikk, hun pleier å møte verden med knyttede never og et kjempestort smil, men nå så det ut som hun skammet seg over noe. Jeg kjente at det sank litt i meg, ikke først og fremst på grunn av n-ordet, men på grunn av Lillesøsters ukarakteristiske kroppsspråk. Men jeg svarte i samme tonefall som jeg vanligvis gjør når hun forteller om ting som har hendt, jeg prøvde å få alle kjensgjerninger på bordet før jeg reagerte.

– Vet du hva neger betyr, da? spurte jeg.
– Neei, måtte Lillesøster medgi. Så trakk hun pusten og kikka opp på meg:
– Men jeg skjønte at det var noe fælt!
– Hvorfor tenkte du det?
– Fordi han sa det på en sånn sinna ertemåte. Og fordi jeg ble helt tom inni meg.

Den beskrivelsen av å bli utsatt for nedsettende bemerkninger var så presis at jeg ble ganske tom inni meg, jeg også. Men Lillesøster satt der og venta på et svar og en forklaring. Jeg trakk pusten og prøvde å fortelle. At neger er et ord som blir brukt om de som er brune i huden, som kommer fra Afrika eller ser ut som de kommer fra Afrika.

– Sånn som meg, da? Så han får SI sånn? Hun sperret opp øynene og jeg følte det som å drukne en sekk med kattunger. Jeg forklarte videre. At ordet var vanlig i gamle dager, men at det ikke brukes så ofte nå lenger. At mange, særlig voksne og gamle mennesker, bruker det uten å mene noe galt med det, og uten å ville erte noen. De har bare ikke fulgt helt med.

Men at det også finnes noen som bruker det for å være slemme med vilje, og at hun nok hadde helt rett i at akkurat denne gutten tilhører den sistnevnte gruppa. Sånn kan man som regel merke.
Og jeg sa at ingen har rett til å kalle noen noe som gjør at de blir helt tomme inni seg, uansett hva det ordet betyr. Men at det allikevel finnes mange som sier forskjellige ting nettopp for å gjøre andre lei seg. Og noen ganger sier folk ting uten å ville gjøre andre lei seg, men så blir de det allikevel.

Vi hadde en ganske lang prat i sofakroken, og enda en etter at kveldens sengekant-lesestund var ferdig. Vi drøftet hva som er greit å si til andre og hva som ikke er greit, og hvorfor. Om hva vi skal si hvis vi har kommet i skade for å gjøre andre tomme inni seg, og hva vi skal si hvis andre gjør det med oss. Og om at det er verre hvis noen vi liker og er glad i, sier dumme ting til oss. For denne ukjente gutten var jo tross alt ikke en som Lillesøster hadde noe behov for å bli anerkjent av, men allikevel da, mamma.

Egentlig hadde jeg planer om å bruke voksentida mi i kveld på zombieserier og annen moro, men jeg endte opp med å gruble litt i stedet. Ganske løst og fragmentert, må jeg tilstå, for mentalt er jeg faretruende nært zombienivå, akkurat nå. Men la meg få tenke høyt uansett (det er tross alt min blogg, så jeg gjør som jeg vil): Alle er i prinsippet enige om at det ikke er lov å si ting for å være slem. Den konkrete episoden Lillesøster fortalte om, faller åpenbart i den kategorien. Men hvor tar de det fra, de som sier sånne ting? Og hvor går grensene for øvrig? Det er ingen enige om.

For ikke så lenge siden hadde jeg en prat med noen av elevene mine på videregående. De har en ganske tøff tone i klasserommet, og flere har reagert på at slengbemerkningene sitter løst i den gruppa. Blant annet skjer det litt for ofte at noe karakteriseres med nedsettende prefikser som pakkis-, hore- og homo- (til dømes homomusikk, altså musikk som enhver oppegående fyr med kjønnsidentiteten i orden burde holde seg for god til å høre på). Elevene selv kunne ikke helt skjønne at det var noe problem. Vi tuller jo bare! Vi sier det bare til de som tåler å høre det, de er med på spøken!

Det er klart det skal være lov å tulle med venner. Men humorens grenser er skjøre og utydelige. Ordene vi bruker har så mange valører. Den enes morosjargong kan være den andres mareritt. Jeg mener ikke noe vondt med det, geiper vi, og da skal det være greit. For all del; man vil jo ikke ha et jeg-føler-meg-krenket-tyranni, hvor enhver motstand noen måtte oppleve skal være normgivende for alle andres oppførsel. Men samtidig trenger vi å være gnistrende klar over at hver gang vi velger å si noe drøyt (eller ikke si noe fint) om eller til noen, tar vi et valg som påvirker alle rundt oss.

Hva med han som egentlig ikke er med på spøken? Han som ler anstrengt, for han vil ikke være gledesdreper og sutrepave? Og hva med han som tilfeldigvis deler klasserom (eller pauserom, eller middagsbord) med de to som spøkefullt bruker nedsettende betegnelser på hverandre? Han som ikke er direkte mottaker av fy faen, du er så jævla homo, asså!, han som egentlig ikke har noe med det å gjøre, men som sitter i det samme rommet, og plutselig blir helt tom inni seg. Og ingen andre sier noe til det.
Så han er helt tom helt alene.

Det er aldri greit at noen blir helt tomme inni seg.

Storebror ser på Skavlan

Jeg ser på Skavlan mens Storebror (11) spiller på PC-en, eller hva de nå driver med for tida, disse kidsa (mulig han mobber folk, legger ut bilder han ikke har rett til, chatter med førtisju år gamle menn og kjøper masse ting så vi går konk, for hva vet vel jeg om hva unger holder på med på nett, jeg kan jo ikke kontrollere sånt).

Uansett: Jeg ser på Skavlan, Storebror følger delvis med på det samme programmet. Han liker samtaler, Storebror.

Gahr Støre og Sahlin snakker om Gro Harlem Brundtland. Storebror våkner fra spilldvalen og følger oppmerksomt med. Han lurer på om jeg husker hva som skjedde i sommer?

Klart jeg husker: Mannen og Lillesøster (da 5) var på handletur i vår hyttelokale butikk. Lillesøster styrte handlevogna med myndig hånd. Plutselig sto ei dame i veien for vogna, og Lillesøster reagerte kontant: TUT!! TUT!! utbrøt hun med sin myndigste, dype stemme, og dama hoppet forskrekket til side og slapp den lille feltmarskalken forbi.
Storebror er fremdeles imponert: Selveste Gro Harlem Brundtland, kjent over hele verden, hoppet til side for lillesøstra mi!

Så dukket John Gray opp i Skavlan-studio (han derre Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus-fyren, gidder ikke å linke til ham, du får google det sjæl). Storebror glemte helt å følge med på PC-spillet. Han satt med åpen munn, og ble stadig mer rystet. Sa han virkelig det, mamma? Mener han virkelig at menn må få slappe av på sofaen, og at de hjelper konene når de gjør noe hjemme? Hvor er han egentlig fra?

Til slutt erklærte han at noen må skrive en ny bok. Den skal hete "Menn er fra Mars OG Venus. Kvinner er fra Mars OG Venus. Og Pluto, og Saturn, og Neptun. Hvis de vil."
– Men det blir kanskje en litt lang tittel, mamma?
– Jeg synes den høres helt fin ut, jeg.

Menn er fra Confex, kvinner er fra forstanden

Er du en leder, typen mannlig (vel, duh!), som sliter med å lede? 

Opplever du at dine ansatte dobbeltkommuniserer, baksnakker, skaper konflikter og er lite motiverte? 
Frykt ikke, du er ikke alene!

Du har nemlig ikke et ledelsesproblem. Du har et kvinneproblem. Kanskje arbeidsplassen din rett og slett er infisert av jentelus – og hva skal du gjøre med det?
Taram–ta–tam (faksimile, klikk for større utgave):

Med dette kurset kan du lære deg å lede dine østrogenbefengte undersåtter inn på fornuftige veier. Bare se på disse fengende kulepunktene:

• Kunsten å motivere dine kvinnelige medarbeidere (for vi er jo Pavlovs takknemlige tisper, hele gjengen, vi responderer på akkurat den samme bjella)
• Unngå konflikter - bli forstått og unngå feiltolkninger (det holder åpenbart ikke å være konkret, saklig og lydhør, man må ha egne østrogen-knep – stryke hønene litt med fjøra, så å si)
• Lær deg å tolke de non-verbale signalene – hva sier hun egentlig (det holder åpenbart ikke å oppmuntre til en konkret, saklig og lydhør kommunikasjon. Dessuten er det jo bare damer som driver med kroppsspråk, det vet jo alle)
• Bli en mer tydelig leder – unngå baksnakking og usikkerhet i avdelingen (se her ja, her kom tydeligheten inn. Var ikke det litt i seneste laget?)

Jeg blir litt matt av at sånne kurs ikke bare arrangeres i 2012, men at kursarrangørene kan forlange relativt ublu priser for det. Men for all del, kurset kommer jo med rikelig dokumentasjon.

Som dette (du kan lese dette, samt det praktfulle programmet hvis du laster ned brosjyre):

70 % av mannlige norske ledere sier de ønsker å bli bedre ledere for kvinnelige medarbeidere!

(hvordan denne undersøkelsen er utført, og blant hvem, framgår pussig nok ikke av materialet. Dessuten: Hvor mange prosent av norske ledere ønsker å bli bedre ledere for mannlige medarbeidere? Hvor mange ønsker å bli bedre ledere generelt? Hvor mange ønsker å bli verre? Og hvor representativt er utvalget? Så mange spørsmål! Typisk kvinnfolk, så jeg beklager selvfølgelig)

Skulle du fremdeles nøle, vipper nok dette deg over kanten:

Som leder vet du at menn og kvinner ikke kan ledes likt.

(Vårs ledere imellom, nudge-nudge, så veit du at du må forskjellsbehandle etter kjønn. Ellers er du ingen leder)

Og denne forskningsmessige juvelen:

Undersøkelser viser at menn og kvinners motivasjon for å yte maksimalt på jobb er ulik.

(Jeg lurer fremdeles på kilder og dokumentasjon for disse undersøkelsene: Sparer arrangørene dem til selve kurset? Kanskje er det en slags cliffhanger for betalende kunder?)

Og til slutt, rett under signaturen til selveste sjefen for det hele (som for øvrig ser fram til å ønske oss velkommen):

PS: Programmet er anbefalt og utviklet i samarbeid med ledere.

(Ooooooh! Ja, DA er jeg overbevist. Ledere, du! BÅDE anbefalt og utviklet. Tenk det!)

OK, nå har jeg vært veldig flåsete. Med rette, for i valget mellom å le og å gråte, velger jeg ofte å forkaste begge og peke nese i stedet. 

Men la meg få være seriøs et øyeblikk:

Ja, det er riktig at det på gruppenivå finnes noen forskjeller mellom kvinner og menn. Stikkordet her er gruppenivå.

De individuelle forskjellene er imidlertid så store at det er vanskelig å se noen gevinst i et sånt kurs. Snarere tvert om: De sementerer kjønnsroller og lærer ledere å se på ansatte som representanter for kjønnsstereotypier framfor enkeltpersoner. Er dette veien å gå for samspill på arbeidsplassen? At sjefen min tenker at jeg motiveres på samme måte som Magda, fordi vi begge er kvinner, selv om vi ikke har noe annet (ikke et pokkers fnugg!) til felles. Mens Arne, han er mann og har dermed helt andre måter å kommunisere på (tydelig! direkte!) enn damene, selv om han bruker alle pauser til å analysere hva noen egentlig mente med det de sa i et møte og synes at sjefen bør ta mye mer hensyn til ham, mens han griner på do. Jeg kan ikke se at verken Magda eller Arne har noe å tjene på at lederne deres tar dette kurset (men jeg tilstår at jeg nok gled litt ut i flåseri og stråmenn her, helt mot slutten).

Hva med et kurs som lærer ledere å lede - punktum. Lærer dem å lede en mangfoldig, variert gruppe med vidt forskjellige motivasjonstriggere og stort spenn i kommunikasjonsmetoder. Uavhengig av kjønn. Et kurs som lærer ledere å gjenkjenne uheldige tendenser i arbeidsmiljøet, enten det dreier seg om baksnakking eller ryggklasking, og som viser dem at deres egne stereotypier ofte kan skygge for forståelsen av hva som egentlig foregår. Et kurs som øver ledere i å være tydelige og lydhøre, uavhengig av kjønnet til den de kommuniserer med. Et kurs som lærer dem å gjenkjenne (og unngå) hersketeknikker og å håndtere nedsettende og diskriminerende ytringer som "bare er for moro, din gledesdreper".

Det er et kurs jeg ville betalt gode penger for. Men jeg innser at jeg ikke er i målgruppa til Confex.

Først tenkte jeg at jeg burde meldt meg på dette kurset. Bare sånn for underholdningas skyld. Men det er ikke verdt de fullstendig urimelige prisene. 

Min neste tanke er at jeg bør begynne å holde kurs selv i stedet. 

Kurs nr 1: Slutt å være tett i kålen!

Her er opplegget mitt: 

Kursavgiften setter jeg til 6000 kroner, cash. Og når deltakerne kommer med pengene, tar jeg seddelbunken, rister den kraftig foran nesa deres og skriker SLUTT Å VÆRE TETT I KÅLEN! 

Og så er det kaffe og oppsummering.





PS. Jeg vil også benytte anledningen til å anbefale Beates bloggpost om samme tema. 

Nesten som ekte damer og herrer!

 

Forrige dagen kom Storebror (11) hjem fra skolen med en lapp. På den lappen sto det at han og de andre ungene på sjette og sjuende trinn skulle bli tidsreisende. Whoopee!

"Kl 17.50 møtes guttene nede ved samlingssalen for å trekke borddame mens jentene går inn i gymsalen.
Kl 18.00 starter polonaisen. Det blir videre koldtbord med mye god mat, damenes og herrenes tale, dansekonkurranse, fridans og kåring av ballets Konge, Dronning, Prins og Prinsesse."

– Jasså, dere skal ha vinterball på 50-tallet? var den umiddelbare kommentaren som glapp ut av meg.

For all del, vi hadde også klassefester og skolefester på barneskolen. Vi møttes i gymsalen, det var underholdning og disco – og sågar en og annen form for halvhjertet knuging som med litt godvilje kunne kalles klinedans, for dem som var interessert i sånt (og ja, jeg tilstår at jeg var veldig interessert).

Men det var fest for barn som ville fjase, tulle og danse.
Det var ikke et ball for små damer og små herrer.
Det var ikke en fest hvor små mennesker ble presset inn endra mindre båser.

Jeg kikka på lappen og prøvde å tenke fordomsfritt og åpent over følgende spørsmål:
Når er det hensiktsmessig med kjønnsdeling på fester i barneskolealder?
Det er ikke helt åpenbart, nemlig. For meg som voksen er det én logisk grunn jeg kan tenke meg for å sortere og kategorisere folk etter kjønn i festøyemed, nemlig å se hvem jeg kan og vil ha sex med. Jeg går umiddelbart og uten videre ut fra at det aspektet er utelukket for 6. og 7.klassingene på skolen her.
Så hva gjenstår da, tenkte jeg høyt (jeg gjør ofte det). 

– De skal jo danse, da, sa Mannen lett mens vi ryddet kjøkkenet (det er greit for ham å trekke dansekortet, han som ble kåra til Coca Cola Disco King 1988). 

– Danseargumentet suger, repliserte jeg. Jenter kan godt danse med jenter, og gutter kan danse med gutter. Ja, det er sågar sånn at i den alderen er det mange som foretrekker å danse med noen av samme kjønn. Uhøytidelig forskning viser faktisk at unger foretrekker å velge dansepartner helt på egen hånd (og at den dansepartneren ofte er dem selv).

– Det er jo en veldig praktisk måte å organisere det på, innvendte en kompis halvhjertet på chat.
Jepp, jeg skjønner at det er praktisk når man først har bestemt seg for å pare opp to kull (om lag hundreogfemti) barneskoleelever. Men la oss stille det evige kontrollspørsmålet: Hvorfor?
Hvorfor MÅ vi dele dem inn etter kjønn i første omgang? Kan de ikke bare få lov til å være seg selv?

For blant de hundreogfemti elevene er det garantert noen som forelsker seg i noen av samme kjønn, men som får enda en bekreftelse fra samfunnet og skolen om at de helst bør pares sammen med noen av motsatt kjønn.
Blant de hundreogfemti er det kanskje noen som slett ikke identifiserer seg med det kjønnet samfunnet og skolen mener de tilhører, men som får enda en bekreftelse på at det gjelder å innordne seg.
Og blant de hundreogfemti er det veldig mange som på ingen måte vil forholde seg til noe av dette her og nå, fordi de er barn, og de bør få være barn. Men vi velger å trykke kjønnsrollemønstrene godt og grundig inn i dem. Så er det gjort, en gang for alle.

La oss et øyeblikk godta at det bare er sånn: På fest her til lands deles folk inn etter kjønn. Gutter og jenter deles inn over en lav (alternativt halvhøy) sko: Vi setter dem sammen i par.
På denne barneskolefesten skal altså gutta møtes for å trekke borddamer.

Gutta. Skal trekke. Borddamer.
Det er nok velegnet til å dempe enhver gnisning i gruppa, tenker jeg.
Og jeg tenker at hvis noen på død og liv skulle trekke noen andre i et slags parlotteri, kunne de ikke i det minste la jentene få trekke bordkavalerer? For å være litt elleville med kjønnsrollene, lissom? Det hadde vært forfriskende, i den forstand at jentene kunne få være de aktive.

Ikke at det hadde spilt så stor rolle uansett. Det er lett å se for seg rollespilet som foregår etter kveldens lottotrekning:
Den tøffe gutten som rynker på nesa og gjør halvdiskrete brekke-seg-grimaser til kompisene fordi han har fått hun derre kleine jenta med de rare faktene som borddame. Den kule jenta som fniser megetsigende mens øyenbrynene morser febrilsk til venninner gjennom hele middagen fordi hun pares opp med han derre nerdete kjempetaperen.
Hvem er det som tror at sånt ikke merkes (smertelig og tydelig) av den uønskede parten?
Kjempestas å få lov til å danse sammen etter noe sånt, gitt. Som å vinne i lotto. Bare at lottogevinsten er bæsj – på de nye ballklærne.

Og hva med jentene som blir til overs fordi det alltid (alltid! det er en naturlov!) er flere jenter enn gutter på sånne tilstelninger. Når flokken pares sammen gutt-jente, gutt-jente, gutt-jente, skal overskuddsjentene attpåtil føle litt ekstra på at de ble til overs? For de fleste andre jentene blir jo valgt eller trukket ut av en person av typen hankjønn. La nå endelig jenter i elleveårsalderen føle litt på at de ikke fikk seg en (bitteliten, sannsynligvis utilpass) mann. Sånn gjør vi ungene til gagns mennesker, helt i tråd med den generelle læreplanen.

Nå er ikke min intensjon med dette å henge ut de ivrige sjelene som har jobbet med dette på skolen til Storebror, virkelig ikke. Jeg ser at de har gjort en fabelaktig innsats og at de gidder mer enn snittet. Jeg tror virkelig ikke noen mener noe vondt, og de har heller ingen lumske kjønnskonspirasjoner på lur – så vidt jeg vet. De opererer etter gode, trygge, veletablerte normer i samfunnet vårt.

Men skal vi virkelig sementere de normene hos ungene våre før de har rukket å bli kjent med seg selv?
Poenget mitt er at her gjør vi det mye vanskeligere enn vi trenger.

Kan ikke ungene våre få lov til å definere seg selv?

Mobbing er teit - i teorien

"Jeg lover at jeg skal mobbe så mye og grundig som jeg kan."
Dette er en statusoppdatering jeg har hatt lyst til legge inn på Facebook-profilen min.

Ikke fordi jeg så gjerne vil mobbe, men fordi jeg er så pisselei av å se folk som ellers har vært fulle av dritt, legge inn høytidelige løfter om at de ikke vil mobbe noen. For det er veldig lite kontroversielt å være imot mobbing, men det er ikke så trendy å definere dette og dermed ta avstand.
For jada, jeg hater mobbing, men han derre teitingen på jobben gjelder ikke, for han snakker jo ikke med en sjel. Eller javisst skal vi inkludere alle, bortsett fra hun som ler så rart og dessuten har så pussige interesser, det får da være grenser – det er jo ikke sånt folk mener når de snakker om mobbing.

Jeg har lest mange svært gode saker om om mobbing. Jeg har lest mange middels gode mobbesaker hvor relativt kjente folk har uttalt seg om mobbing. Det varierer hvor mye de har vært utsatt for sånt, men de er alle skjønt enige i at de aldri, aldri har sett noen blitt mobbet, og langt mindre vært med på å mobbe. Jeg har en melding mange av dere:
TREKK HUE UT AV RÆVA ET ØYEBLIKK!!!

Jeg vet at mange av dere har deltatt som bare pokker.
Noen av dere vet jeg om fordi jeg kjenner historiene, resten av rein statistikk. Det går nemlig ikke an at 0,01 prosent av landets befolkning står bak systematisk mobbing av mer enn 50 prosent av landets befolkning mens sånn omtrent 40 prosent av landets befolkning er totalt og lykkelig uvitende om at det foregår ufin oppførsel.
Eller noe sånt. Jeg er ingen matematiker, men uansett går ikke dette regnestykket opp, på en sosial arena.

Herregud, er det ikke på tide at vi tar oss sammen? Jeg kan godt begynne:
Jeg har aldri blitt mobbet. Jeg har sannsyligvis vært med på å mobbe.

Nye undersøkelser viser at femti prosent av befolkningen er mobbeofre. Heldigvis er jeg ikke såpass trendy (sagt med kjip bismak og ironisk vri på leppa). For jeg har aldri blitt regelrett mobbet. Klart jeg har opplevd å følge meg utenfor. Klart jeg har opplevd å være på den kjipe siden av en vits. Klart jeg har fått en snøball i bakhodet. Klart jeg har opplevd å at noen har såkalt spurt på meg uten at det er tilfelle. Klart jeg har vært livredd for ikke å ha noen å snakke med på skoletilstelninger. Klart jeg har hatt folk jeg har grudd meg for å møte. Klart jeg har opplevd negativ oppmerksomhet, i form av nedsettende betegnelser.

Men jeg har aldri, aldri blitt mobbet. Det var ikke systematisk, det var ikke organisert, jeg var ikke alene. Dette er ikke mobbing, det er vanlig, smertefull oppvekst, av typen Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Jeg har derimot bidratt til mobbing. Det er jeg skikkelig sikker på.

Jeg har himlet med øynene når noen har snakket om andre. Jeg har fnist når noen har sagt ting om andre. Jeg har latt være å forsvare jenter når de har blitt snakket stygt om. Jeg har videreført ufine kallenavn og vage rykter. Jeg har smilt overbærende når noen har sagt noe stygt om andre. Jeg har latt være å gripe inn. Jeg har prist meg lykkelig over å være den som unnslipper de kjipe, vonde tingene.

Jeg har bistått, rett og slett. Store deler av barne- og ungdomsskoletiden min gikk med til sånt. Det var et spørsmål om posisjonering og overlevelse. Jeg snudde ryggen til og håpet at ingen skulle se akkurat meg, for jeg klarte ikke være den tøffe, flotte personen. Jeg var glad for all positiv oppmerksomhet, for det plasserte meg ett trinn nærmere den trygge kjernen.

Uansett hvor mye jeg vil det annerledes, uansett hvor gjerne jeg vil at historien min skal handle om de gangene jeg har protestert og ropt RETTFERDIGHET, så inneholder altså historien min en mengde hendelser hvor jeg har latt ting skje, hvor jeg har latt folk kalle andre folk stygge ting, hvor jeg har ledd i stedet for å si ifra, og noen stygge, mørke flekker hvor jeg har vært den som deltok med liv og lyst. En gang spente jeg sågar bein på en gutt som var yngre enn meg. Med vilje. For å tøffe meg. Jeg blir fremdeles kvalm av å tenke på det, men jeg gjorde det. Jeg gikk i sjette klasse, og jeg tenker på det fremdeles.

Æsj. Det er helt forferdelig å tenke på.

Så hva er poenget i dette lange innlegget? Kanskje det er at jeg ble voksnere etter hvert, og skjønte at den som ikke protesterer, er med på overgrepet. At jeg på et tidspunkt tok et standpunkt om at jeg aldri skulle la nedsettende handlinger og ytringer få stå uimotsagt. At jeg rett og slett bestemte meg for hvem jeg ville være, og at det var en enorm lettelse. Men at jeg fremdeles, med mange års trening, sannsynligvis bommer av og til. Viljen er der. Og hukommelsen. Men jeg vet ikke om jeg klarer å se alt. Det er forferdelig å være lærer, kjenne til alle mekanismene, og samtidig vite at jeg ikke fanger opp alt.

Jeg driter i mobbeløfter og "liker"-knapper på Facebook, så lenge sånne ting kan brukes som hellig avlat for folk som burde vite bedre. Det holder ikke å legge antimobbelogoen på profilen din, du må faktisk mene det.

Og dersom du er voksen, bør du ikke bare være redd for at barnet ditt kan bli mobbet – du bør være vettskremt ved tanken på at ungen din kan være en mobber.

Jeg vet at jeg er det.

Jeg roper med siste pust av min stemme

Vi sto tett-i-tett på Youngstorget i dag, Storebror (10), jeg og flere tusen andre. Til minne om gutten som løp for livet med hatet i hælene.

For ti år siden satt jeg hjemme og så nyhetene med en ganske nyfødt guttebaby i fanget og gråt og gråt mens jeg lurte på hva slags samfunn han skulle vokse opp i. Jeg tenkte på ansvaret vi har, hver eneste en av oss, for å si ifra om at dette er ikke greit, dette angår oss alle sammen, uavhengig av farge på hud, hår og pass. Og at vi kan ikke leve med å holde kjeft, snu oss bort, glemme eller teoretisere hele problemstillinga. Det er så hjertet brister. En femten år gammel gutt.

Og nå, ti år etter, er det så mange andre som fremdeles kjemper for livet, selv om det ikke nødvendigvis er så tydelig og så grotesk som det som skjedde på Holmlia den kvelden for ti år siden. For hva med den såkalte hverdagsrasismen (rar betegnelse, synes jeg), den som ligger og lurer bak unnvikende blikk, grumsete vitser, overbærende smil og tankegangen bak “vi” og “dem”? Hva med alle hendelsene som blir bortforklart med at det umulig kan dreie seg om rasisme? Hva med alle som ikke defineres som seg selv, men som en del av en gruppe? For ikke å snakke om debattklimaet, som har hardnet betraktelig i løpet av de siste ti årene.

Altfor passende da, at mottoet for fakkeltoget var Glem ikke!
Jeg måtte søke opp diktklassikeren Du må ikke sove av Arnulf Øverland, og plutselig kom jeg over en versjon som gjorde enormt inntrykk, men som lenge var tapt for meg: Albino Slugs versjon av diktet, lest av Arnulf selv, men tonesatt av dette punkelektronikaprogmetalaktige bandet. Jeg fikk den på kassett av en studiekamerat i Volda (takk, Håvard!) men kassetten forsvant. Nå er versjonen plutselig her, på nett. Komplett med tung bakgrunnsmusikk og Arnulfs rare, skarrende riksmål.

Det er fint. På en skikkelig, skikkelig vond måte. Allerede i 1936 sa Arnulf Øverland at du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.
Og fremdeles, søttifem år senere, er det nødvendig å rope at du har ikke lov til å gå der og glemme!

Du har heller ikke lov til å la være å høre på absolutt hele denne (og det er en mild, men bestemt ordre):

Jeg er ikke rasist, altså...

Rasist. Det er ordet sitt, en brannfakkel som kan få fyr på selv den mest nedpissa debatten. Noen er livredde for betegnelsen, andre deler ut merkelappene som godteri på Halloween. Og atter andre begynner setningene sine med jeg er ikke rasist, altså, men.... Påfallende ofte etterfulgt av et ganske så lummert utsagn.

Ta en titt på dette klippet fra C-SPAN med en 90 år gammel innringer (alderen hennes er slett ikke irrelevant, all den tid hun holder den foran seg som en fane, en prestasjon i seg selv, eller som et hendig frikort for å si hva hun vil):



Jepp. Ikke dårlig.
Dette klippet fikk skribenten Ta-Nehisi Coates i The Atlantic til å stille følgende spørsmål i spalta si:

I'm very interested in, precisely, what it means among white people to be considered a racist.
I don't mean under the sanction of black people. I mean in places where there are no black people. It almost feels like, among whites, to be accused of being a racist is a class slur.
Like racist is short for "inbred uncultured hick." It's fascinating.

I tastende stund har han fått 528 kommentarer til spørsmålet sitt, og ja – det er litt av hvert.
Jeg har ikke gått gjennom samtlige (herlighet, det får være grenser), men noen har heldigvis tatt seg bryet med å lese en del av svarene.
Enkelte av kommentarene er først og fremst relevante i en amerikansk konstekst, vi har tross alt ikke den samme historien. Mens andre ting kan vi ha svært god nytte av å tenke over:

My current theory is that we have the pictures and videos of the white hatred during the civil rights struggles, including against school children. We say to ourselves that is what racism looks like, and I would never do that so therefore I’m not a racist.

I don’t think you’ll find any white persons (very few, anyway) who would defend those contorted angry white faces, but I think we are ready to pat ourselves on the back for not being like that.

We let a black driver pull out in front of us and say to ourselves, “I’m not a racist. No sir, not me.” We nod at a mixed race couple at a restaurant and say to ourselves, “My grandfather would have punched that black so-and-so in the nose, but not me. See how civilized I am.” We have a black family living in our suburban neighborhood and congratulate ourselves that it doesn’t even bother us.

To my chagrin, I find myself making the same arguments, and then I realize what I’m doing and I’m ashamed.

We have defined racism down to the most virulent level and everything else is OK, proof that we’re not racists. This is probably similar to what the owners of those contorted angry faces were thinking in the fifties, “I think slavery is bad, so therefore I can’t be a racist.”

Jeg slutter ikke å la meg fascinere av de mekanismene vi bruker for å definere oss selv og holdningene våre, og noen ganger må vi våge å ta et dypdykk ned i vårt eget grums, våre egne mekanismer og skjemaer. Vi må kjenne litt på både det som er pynteglasert og det som er ekkelt, ta en real vårrengjøring, rett og slett.

Det er sunt å møte seg selv i døra, da kan man bli litt bedre kjent. Med seg selv.
Herrejemini, høres jeg ut som en selvhjelpsbok nå? Det får stå sin prøve. Jeg taster dette med venstre hånd fordi høyre ikke virker, så jeg kan ikke unne meg den luksusen det er å omskrive.

Uansett: Noen ganger hjelper det ikke verken med kultur eller kontekst, noen ganger uttrykker folk seg ikke bare klønete, men beint fram rasistisk. Det finnes midler mot sånt også.

Stick around, it gets better

Hvis du ikke har sett dette klippet ennå, bør du gjøre det nå. Det er grusomt vondt og veldig fint og uendelig viktig - for alle.



Som det står i denne artikkelen:

Since last Tuesday, more than 1.5 million viewers have watched Joel Burns, a young, openly gay Texas city councilman tell teens to "stick around, it gets better." Burns talks about teens that have recently ended their lives, including the contemplation of ending his own.

TV-bilder kommer langveis fra

Jeg snublet over Unicef-showet på TVNorge i kveld, og det tok ikke mange minuttene før jeg kjente en motvilje i meg som har dukket opp stadig oftere i denslags sammenhenger de siste par årene. Da er veien kort til høyttenking på Facebook.

Jeg vil raust dele ranten med bloggleserne også, men ettersom jeg er litt latræv (hei, det er jo høstferien min), orker jeg ikke finpusse dette ytterligere akkurat nå. Noen ganger må det dessuten være rom for umiddelbar undring og ditto kommentarer.

Derfor poster jeg rett og slett skjermbilder fra diskusjonstråden. Jeg har foretatt litt navnesensur av FB-vennene mine, ettersom jeg (i motsetning til PFU) synes folk flest må få kommentere i forbifarten på den lukkede profilen min uten å få navnet sitt kringkastet verdensvidt.

(klikk på bildene for større versjon)





Anm 1: Av en eller annen grunn ble det litt krøll med tidsangivelsene på kommentarene, men de står altså i kronologisk rekkefølge.
Anm 2: Mulig jeg poster evt flere kommentarer, håper ikke det skremmer noen. Jeg fjerner som sagt navnet, og det er mulig å reservere seg.
Anm 3: For den som vil lese bloggposten jeg nevner, er linken her.

Jeg vet at jeg stiller meg lagelig til for hugg med dette, men det gir jeg blaffen i, jeg synes dette er noe vi bør tenke over i mye større grad.
Nå kan vi for n'te gang sukke og akke oss ukritisk over TV-bilder som kommer langveis fra, mens vi raper pizza, ringer givertelefonen og brer all vår velgjørenhet over oss som ei dyne om kvelden. Fra oss til dem, lissom. Fordi vi er så snille og greie.

Som jeg sier i tråden: Det må da finnes andre måter? Anyone?


Oppdatering: Flere kommentarer (og som vanlig er bildet klikkbart for større versjon)

Er det synd på afrikanere?

Via internettets fiffige krumspring og omveier snublet jeg nylig over en gammel tekst av Haddy N'jie. Den er verdt å lese, synes jeg: Er det synd på afrikanere?

Samme året satt jeg på en benk midt i Oslo og ventet på at mamma skulle hente meg etter ballettrening. En gruppe middelaldrende damer gikk forbi. Alle så medlidende på meg, og idet de passerte, klemte en av dem en tier inn i hånden min. – Stakkars liten, sa hun.

Den er ikke lang, men den tar opp et interessant tema. Når det snakkes om Afrika, handler det som regel om fattigdom, sult, passivitet og andre ting med negativt fortegn. Afrika blir en stor og stakkarslig sekkebetegnelse, som om det var ett eneste stort land, fylt med elendighet – i stedet for en verdensdel med et enormt mangfold av språk, religioner og rik historie. Ikke så rart da, kanskje, at ordet "stakkars" så ofte knyttes til omtale av afrikanere. Men hvor stas er det å bli møtt med generalisering og stakkarsliggjøring til stadighet? Det er ikke optimalt for selvbildet, i hvert fall.

Når du først er i gang, kan du jo ta en titt på et par av de andre artiklene det er lenket til nederst på den siden:

Finnes det afrikanere i Afrika? – om hvordan Afrika blir omtalt i skolebøker.
Dette er interessante greier. Jeg er velsignet med en usedvanlig historieinteressert sønn, og han har opptil flere bøker om verdenshistorie for barn og ungdom. I en av dem er det gamle Aksum-riket omtalt, men ellers er Afrika en forsvinnende liten del av verden, ifølge bøkene. En ting er at de velger å være eurosentriske, men i de selvsamme bøkene får flere land i både Amerika (nord- og sør-) og Asia langt fyldigere omtale.

Det medieskapte Afrika – om hvordan mediene velger å vinkle afrikastoff.

Kunsten å være norsk i Norge

Dagens innlegg er skrevet av Kristina, som i tillegg til å være en av leserne mine, også er en venninne av en venninne. Det var sånn jeg fikk snusen i denne historien. Kristina ble mildt sagt overrasket da hun oppdaget at barna hennes ifølge VG var en del av disse ikke-norske ungene som kan by på utfordringer i osloskolene, så hun undersøkte avisas tallmateriale og definisjoner. Dette vil du lese, så jeg gir ordet til Kristina:

Hvis noen hadde spurt meg for noen år tilbake om barna mine skulle bli norske, hadde jeg kanskje lurt på om det hadde rabla for ham eller henne. Jeg er jo født og oppvokst her på berget, med ski på beina og topplue øverst. Norsk pass har jeg også. Hvorfor skulle jeg ikke få norske barn?

Men det viser seg at ungene mine ikke er etnisk norske. Pussig. Hvordan skjedde det egentlig? Jo, det viser seg, skal man tro norske medier, at for å få innpass i den eksklusive klubben for de etnisk norske, må man ha TO norske foreldre. Det røyk det medlemskapet.

For mine poder har en pappa fra det store, skremmende utlandet. Tenk det. Og da teller man plutselig med i den store samlepotten – de ”ikke etnisk norske”. Det er helt sant.
Tidligere i sommer trykket VG denne saken som del av sin serie ”Det nye Norge": Nesten ingen etnisk norske i 1.klasse.

Dette er skremmende lesning for mange, og spesielt for dem med skolebarn i hovedstaden. Her lukter det dårlig integrering og elendige norskkunnskaper lang vei. For antallet ikke etnisk norske barn er jo skyhøyt mange steder. Men hvem er egentlig disse ikke etnisk norske elevene? Det sier jo saken fint lite om.

Så jeg sendte mail til journalisten og ba henne forklare. Hun svarte:
”Jeg har definert ikke etnisk norske som barn født i et annet land enn Norge, eller barn av foreldre født i et annet land enn Norge”.
Hmmm, tenkte jeg. Og sendte et nytt spørsmål; Holder det at én av foreldre er ikke-norsk, for at barna havner utenfor ”det gode selskap” av de etnisk norske?
Svaret var ”ja”. Ser man det.

Per definisjon har jeg altså ikke etnisk norske barn. Jeg kjente at det nappet litt i irritasjonsnerven oppi tinningen. For sist jeg sjekket snakket ungene mine ganske så godt norsk, om jeg må få si det selv, og forholdsvis godt integrerte i det norske samfunnet synes jeg nok også de er (selv om jeg kanskje kan påstås å være inhabil i saken).

Naboenes barn, med norsk/danske og norsk/engelske foreldre (alle barna født og oppvokste her til lands), framstår heller ikke for meg som en spesiell utfordring i skolesammenheng. Men i VGs røde tallmateriale bidrar alle disse barna til den høye prosentandelen og plasseres implisitt i en slags ”problembås”. Minner også om VGs artikkel i vinter: Norskspråklige elever kan bli i mindretall, der de viser fordelingen av de minoritetsspråklige barna i Osloskolene, nok en gang uten å definere hvem som regnes for å tilhøre gruppen.

Jeg påpekte for journalisten at hun kanskje burde ha gjort tallmaterialet sitt noe klarere, og at en definisjon av begrepene nok ville gjort saken mer nyansert, dog kanskje ikke solgt like mange aviser. Jeg fikk følgende svar:
”Jeg har vært usikker på hvordan jeg skal formulere meg i denne saken, for å unngå å støte noen. Vi diskuterte dette på morgenmøtet vårt nå, og ble enige om at ikke etnisk norske og etnisk norske er i alle fall mye bedre enn "svarte" og "hvite".

Heisann, det var ikke småtterier heller! Greit at det norske språket kanskje ikke er like ordrikt som andre, men klarer virkelig ikke redaksjonen i en av Norges største aviser å komme opp med flere alternative måter å uttrykke seg på enn dette???
Og hva er det egentlig man forsøker å oppnå med en slik artikkel?
Bidrar den egentlig med noe som helst, annet enn å nøre oppunder fremmedfrykt og fordommer? Lærer vi noe som helst av dette? Er kilder og tall som presenteres pålitelige?

Jeg sendte en ny mail, denne gangen til SSB, for å høre hvordan de definerer ”ikke etnisk norsk”. Men det gjør de visst ikke, viste deg seg. De svarte nemlig at:
”SSB inndeler ikke sin statistikk i etnisitet, men etter landbakgrunn og statsborgerskap”. Vips var plutselig barna mine norske igjen! Og det helt uten språkkurs og innføringskurs i norsk kultur.

Hva må egentlig til for å kunne kalles norsk? Må man ha 2 norske foreldre, 4 norske besteforeldre, 8 norske olderforeldre og 16 norske tipp-oldeforeldre?
Misforstå meg rett. Det viktigste for meg er ikke at barna mine på død og liv skal regnes som etnisk norske.

Det jeg ønsker meg er presis journalistikk, som bidrar til å opplyse og belyse, ikke skape frykt og fordommer. I vår bydel finner man familier som vår i annethvert hus. En forelder fra Norge, den andre ikke. Etnisk norsk eller ikke, spiller ingen rolle egentlig. Men ikke fremstill det som om disse barna er fremmedspråklige og fremmedkulturelle. Barna er flerspråklige og flerkulturelle, det er en forskjell. De er ikke et problem for norsk skole, de er en ressurs.

Om en uke starter eldstejenta i 1. klasse på en skole som, ifølge VG, har 77 prosent minoritetselever. Om vår håpefulle er en av dem – ja det kan jeg jo bare lure på (selv om jeg nok vet svaret).

-----------------------------------------------------

Og så tar Hanne ordet igjen: Takk for innlegget, Kristina!
Det er ingen tvil om at disse begrepene sauses sammen på de mest forvirrende vis, og jeg lurer også på hvilket formål det tjener å behandle det så lemfeldig.
At det er flere medier som sliter med både tall- og begrepsbruk, kan man for eksempel lese i disse bloggpostene borte hos Eirik Newth:

Aftepostens bevisstløse språkbruk
NRKs bevisstløse bruk av rasebegrepet

Snørr er også tykkere enn blod

blod er tykkere end vand
blæk er tykkere end vand
mælk er tykkere end vand
tykmælk er tykkere end vand

Verset er hentet fra samlingen Find Holger Danske (2006) av Maja Lee Langvad. Hun er født i Sør-Korea i 1980 og kom via adopsjon til Danmark. Utdannet fra Forfatterskolen i 2003, tre år senere kom altså boka som ble bejublet i kritikerkretser, sitert og debattert i adopsjonskretser – og ellers ikke så skrekkelig mye omtalt i det brede lag av befolkningen.
Og det er ganske dumt.

Mange ville hatt god nytte av å bli rystet litt i språk- og virkelighetsoppfatningen sin av Langvads vers, collager, invaderende skjemaer og språklige krumspring.

På nettsidene til Bergen offentlige bibliotek skriver Cathrine Strøm om boka:

Hun har skrevet en bok som er tynn som en diktsamling og som kategoriseres som dikt, men den består av spørsmål, påstander, ordbokoppslag, omskrivninger av politiske program, kopi av fødselsattester med mer. Collage, dikt eller debattbok eller alt sammen?

Et sted i boka listes det opp en lang rekke påstander om verden – slike som stadig blir uttalt, av en selv eller av andre, som var de Sannheter. Når de settes sammen på denne måten blir det tydeligere at det ikke finnes én sannhet, bare en rekke ulike oppfatninger av verden. Vi tar oss bare altfor sjelden tid til å virkelig tenke over hva som blir sagt.

Selv stiftet jeg bekjentskap med boka til Langvad da den kom ut, via et lukket, dansk adopsjonsforum jeg er så heldig å være del av, og jeg kan egentlig ikke skjønne at jeg ikke har skrevet noe om den før. Kanskje det er fordi de tilsynelatende enkle, og tildels lekne, diktene hennes rommer så mye kompleksitet og følelser, at det tar litt tid før det synker ned. Hun er så sint.

Det kan rett og slett være litt ubehagelig å lese diktene hennes, nettopp fordi de snur så opp-ned på alle de språklige konstruksjonene som danner en slags virkelighetsoppfatning hos oss.
Som i verset over her, med at blod liksom er tykkere enn vann (akkurat den formuleringen har jeg et aldri så lite horn i siden til selv, men Langvad gjør virkelig underverker med å trekke ned buksa på klisjeene).

Hun endevender dessuten alle relasjonene i en adopsjon og stiller nådeløse spørsmål, både for den delen av meg som er adoptert, og for den delen som er adoptivmor. Men nettopp derfor er hun også en veldig viktig stemme.

Jeg holdt foredrag på Hafjell sist helg (for Sør-Afrika-foreningen), og da snakket jeg selvsagt om min egen erfaring som adoptert. Som at i den grad jeg har følt meg annerledes eller spesiell, har det stort sett vært på en positiv måte. Det sies at man ikke kan velge familien sin, men foreldrene mine ble håndplukket til meg. De måtte gjennom både det ene og det andre av spørsmål, undersøkelser og attester og vente en evighet for å få lov til å ta vare på nettopp meg.

Jeg har alltid synes at det har en litt eksklusiv klang, og at det ellers i dagligdagse vendinger fokuseres altfor mye på dette med at man er blitt "oppgitt", "gitt bort" eller "forlatt".
Derfor pleier jeg som regel også å oppfordre foreldre til å snakke med barna om hvor etterlengtet de er, hvor ønsket de er og hvor heldige foreldrene er som har fått dem.
I et intervju snakker Langvad også om nettopp dette:

"F.eks. har jeg ofte fået at vide, at jeg er et ønskebarn. Det er jeg muligvis også set med mine adoptivforældres øjne, men ikke nødvendigvis set med mine biologiske forældres øjne.
Ved at fortælle adopterede, at de er ønskebørn, fortrænger man det faktum, at adopterede overhovedet er biologiske børn."

Det er vanskelig å være uenig med henne. Hun har et ekstremt godt - og viktig - poeng.
Vi skal ikke glemme "den andre siden" av adopsjonen. Jeg er redd for at den oftere ble unnlatt av forrige generasjons adoptivforeldre. Sannsynligvis i beste vilje, men med et uheldig resultat.
Jeg både tror og håper at denne generasjonens a-foreldre er flinke til å snakke med barna sine om nettopp de potensielt såre eller vanskelige tingene også.

For vi må jo ikke være redde for å åpne opp for barnas tvil, sorg og undren i forhold til hva som skjedde før de kom til oss. Og vi må aldri, aldri late som om bioforeldrene ikke har eksistert, eller ikke trenger å bety noe. Jeg håper at de fleste kan klare å romme begge deler – både smertedelen og ønskebarndelen, men jeg mener fremdeles at det er lurt å bygge opp en god posjon trygghet hos barna om at de er usedvanlig ønsket. Alt til sin tid, for å ty til klisjeene. Det er nok av andre som vil være ivrige etter å fråtse i de negative følelsene - og ikke engang språket vi bruker hjelper på det, jamfør dette med at blod er tykkere enn vann og liknende uttrykk.

I mellomtiden kan vi kanskje ta en god og grundig kikk på hvilke språklige bilder og selvfølgeligheter vi strør om oss med, og bli opplyst og martret av Langvad og hennes likekvinner.

Men det er altså ikke bare adopsjon Langvad tar for seg i boka.
Hun snakker om danskhet, nasjonalitetsfølelse og identitet. Hva vil det si å definere seg som en bestemt nasjonalitet? Hva skal til for å regnes som "en av oss"?

Dette er Danskerloven (hentet herfra):

1. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du er født i Danmark.

2. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du snakker flydende dansk.

3. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du er dansk statsborger.

4. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du bor i Danmark.

5. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du respekterer de danske love.

6. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi dine bedsteforældre tror det.

7. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du hejser Dannebrog i din have.

8. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du kalder nogle for nydanskere.

9. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du vil dø for Danmark.

10. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du føler dig dansk.

Det bør ikke være umulig å overføre en hel del av dette til norske forhold.
Jamfør VGs serie om det nye Norge (som jeg kommer tilbake til senere). Blæh.

Ukas fredagsdikt: Leserbrevet

Denne uka går jeg virkelig ut over all sedvane med fredagsdiktet. Riktignok har jeg vært spenstig og slått til med sanger tidligere, men nå drar jeg det et hakk lenger og tilbyr et leserbrev.
Jepp, et leserbrev.
- Hvorfor det, spør du kanskje?
En link til dette leserbrevet ble postet på Twitter av @stephenfry i går, med teksten
"The best letter I've read for a long time. (...) Not ashamed to say it made me cry".
Rikke (som er på langhelgsbesøk her nå) leste det høyt for meg, og vi gråt begge to.
Uten å være det spor flaue.

Det er så godt at det trygt kan regnes som poesi, og budskapet bør deles med mange, mange
– ergo blir det fredagsdikt i avisform:

Many letters have been sent to the Valley News concerning the homosexual menace in Vermont. I am the mother of a gay son and I've taken enough from you good people.

I'm tired of your foolish rhetoric about the "homosexual agenda" and your allegations that accepting homosexuality is the same thing as advocating sex with children. You are cruel and ignorant. You have been robbing me of the joys of motherhood ever since my children were tiny.

Les resten her.

God helg.

Hvit, raus og folkelig

Dette er saken: Det tradisjonelle bladmarkedet er hvitskurt og homogent som nypasteurisert skummamelk. Intet nytt der, altså. Men hva med redaktørenes forklaring på det?


(faksimile: nrk.no)

NRK har gått igjennom alle utgaver av Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad fra juli til og med november. I de 81 bladene finnes ikke én modell eller ett illustrasjonsbilde med mennesker som er mørke i huden. Redaktør i Allers, Elisabeth Lund-Andersen, mener folk er på bærtur når de antyder ekskludering eller diskriminering. Hun forklarer fraværet av mørkhudede modeller slik:

– Jeg hadde fått veldig mange telefoner, sier hun til NRK.
Derfor vil hun heller ikke ha mørkhudede kvinner på forsiden eller i illustrasjonsbilder inne i bladet.

Tenk det - telefoner!
Det finnes vel knapt verre ting som kan vederfares en redaktør enn at hun får engasjerte telefoner fra leserne sine. Nei, Gud forby at man faktisk skulle kommunisere med dem.
Hva blir det neste? Et verdensomspennende datanettverk, hvor all slags kulørte personer er bare et tastetrykk unna?
Nei, redaktøren må ikke risikere å rykke tante Gunda fra Hokksund ut av sin dype, dype nuperelledvale. Nå kan det faktisk hende at tante Gunda fra Hokksund feirer både jul og søttendemai med en svigersønn med brun hud eller et barnebarn som er født i Kina. Men la oss for moro skyld anta at tante Gunda ville tilta i vinkel over å se en nordmann med litt andre fargeavskygninger i bladet sitt, midt mellom kakeoppskrifter og slanketips. Da har jaggu tante Gunda godt av å sette småkakene i vrangstrupen et øyeblikk, før hun tar inn over seg at nordmenn kommer i mange fargetoner.

Når alle går i utakt
Nå er det ikke noen nyhet at ukebladsegmentet er sidrump... eh... konservativt. Ei heller er det noe særnorsk fenomen å velge bort hudfarger og mangfold. Legendariske Vivienne Westwood har for lengst gått i strupen på de store motemagasinene av nettopp samme grunn. Hun nøler ikke med å kalle dem rasistiske:
Describing the fashion industry as "racist", Dame Vivienne singled out magazines as particularly culpable.

Og hvordan er ståa på catwalken? New York Times skrev dette for et par år siden:
Although black women in the United States spend more than $20 billion on apparel each year it was hard to discern an awareness of this fact on the part of designers showing in New York (...) Of the 101 shows and presentations posted on Style.com during the New York runway season, which ended a month ago, more than a third employed no black models, according to Women’s Wear Daily. Most of the others used just one or two.

Grumsete landskap
I et sånt selskap ville det vært mer enn bemerkelsesverdig om blader som Allers og Norsk Ukeblad skulle vært cutting edge på området, for å si det sånn. Jeg har jobbet i bladbransjen selv (dog ikke i noen av de nevnte publikasjonene), og vet hvor mange lumre holdninger som lurer i kontorlandskapene (minn meg på å fortelle den historien en annen gang). Derfor blir jeg bare litt slitent oppgitt over disse tallene, og tenker at det lønner seg nok å føre kampen på annet hold.
Men så leser jeg forklaringene ukeblad-redaktørene kommer med, og det er da jeg kjenner at det begynner å koke litt allikevel. For makan til gjørmete tullball! Se her:

Også sjefsredaktør for Hjemmet og Norsk ukeblad Kjetil Opaas mener bladene er tilpasset målgruppen voksne norske kvinner.

– Det går på dette med å være opptatt av familie og nærmiljø, være rause, positive og folkelige.

ÅÅÅÅJA, daså!
Klart man må bruke hvite modeller til å vise verdier som handler om familie, nærmiljø og positivitet. End of discussion, spør du meg.
Raus og positiv er jo som kjent særnorske fenomener. Kultur, må vite.
Eller er verdiene kanskje knyttet til farge - på hud og pass? Hvit hud og rødt pass = raus, positiv og folkelig. Brun hud og rødt pass = gnien, negativ og eh...hæh? Nei, dette ble vanskelig, her trenger jeg nok en utdyping.

Rett skal være rett: Jeg er ikke i målgruppa til Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet uansett. Riktignok er jeg opptatt av både familie og nærmiljø, men mitt nærmiljø ser ganske annerledes ut enn hva som avspeiles i disse bladene. Det gjør familien min også, forsåvidt. Men både mora mi og svigermora mi leser bladene. Svigermor bor i det samme nærmiljøet som jeg. Mamma bor midt i målgruppeland.

Jeg tar en kjapp telefon til mamma (69), Mysen:

- Mamma, har du fått med deg saken om at ukebladene stort sett bare bruker bilder av hvite modeller, spør jeg.
- Æsj ja, jeg ble så irritert da jeg hørte om det på radioen. Helt sykt, spør du meg. Men jeg sa det til naboen, at det stemmer jammen.
- Men tror du at du hadde reagert bittelitt om det plutselig dukket opp en ikke-hvit modell?
- Errukerektig, du da! Det hadde vel ikke spilt noen rolle? Jeg tror de fleste mener det, jeg, Hanne. De har bare ikke tenkt så mye over det, sier hun beroligende.
- Men hva med disse norske verdiene da, mamma; raus, positiv, opptatt av familie og nærmiljø, vet du...
- Pfff, jeg har aldri hørt noe så dumt! I mange tilfeller er det nesten omvendt, vet du. Jeg kjenner få som er så omsorgfulle og rause som X og Z (bekjente av mamma med innvandrerbakgrunn). Nei, jeg må bare le, jeg.

Go Facebook
Enten man velger å le eller gråte, det er oppløftende å se at noen reagerer. Jeg ble kjempeglad da jeg oppdaget Facebook-gruppa Er dette norsk nok?, som hjelper ukebladredaktørene å forestille seg mørke nordmenn som kunne passet inn i bladet deres.
Vidunderlig initiativ, og i skrivende stund ligger det 124 finfine bilder der inne, noen av dem med svært treffende kommentarer. Er du på Facebook, oppfordrer jeg deg til å bli med i gruppa!


(faksimile: Er dette norsk nok?)

Hva er norsk?
Mange medlemmer (undertegnede inkludert) har lagt inn bilder av ikke-så-blonde-og-blåøyde nordmenn som gjør ganske klassisk norske ting. De er iført bunader, går på ski, vandrer i fjellheimen og denslags. Det er viktig å poengtere at når folk legger ut sånne bilder, er det ikke fordi vi tror eller mener at man må bruke bunad og gå på ski for å være norsk. Men ettersom ukebladene (og åpenbart en del andre) er av den oppfatningen, er det ment som vennlig hjelp til de som trenger en øyeåpner.
Selvsagt er det helt åpenbart at man kan både være og føle seg hvor norsk som helst uten å ha satt sine bein i fjellheimen, og selv om man foretrekker sari eller sushi framfor bunad og kjøttkaker. Folk må få definere seg selv. Jeg eier ikke ski, spiser sjelden poteter og leser altså verken Allers eller Norsk Ukeblad. Jeg forbeholder meg uansett retten til å føle meg norsk.

Nye kompetansemål
På diskusjonsforumet til Er dette norsk nok? er det referert en mailutveksling mellom et medlem og Allers-redaktør Lund-Andersen, hvor sistnevnte er oppgitt over å ha blitt misforstått så grundig. For de har jo skrevet om både Michelle Obama og moren til Michael Jackson, må vite, og det hender til og med at de bringer artikler med "våre nye landsmenn" (SIC!).
Og da kan man vel ikke antyde at valg av forsidebilder, illustrasjonsbilder, motebilder osv har noe å si? Du kan jo lese mailutvekslingen selv, men redaktøren avslutter altså med følgende:
Vil nok en gang presisere at man faktisk må skille mellom innkjøpte illustrasjonsbilder og reportasjestoff når man begir seg inn i denne debatten. Det er gjennom reportasjestoffet at meningene og holdningene våre målbæres.
Oi! Jeg synes det er ganske interessant (les: skremmende) at en redaktør ikke innser at også illustrasjonsbilder målbærer bladets holdninger og verdier - i aller høyeste grad. For ikke å snakke om coverbilder!
Helhetlig kommunikasjon, noen?

Hvis redaktør Lund-Andersen vil, kan hun godt få hospitere vg1 eller vg2-klassene mine i faget mediekommunikasjon, hvor akkurat dette blir forklart ganske greit. Eller, hun må nok vente til neste år, for mine 16 og 17 år gamle elever har lært dette, og vi har gått videre til litt mer avanserte greier.


P.S. Er det så nøye da?
Mens jeg skriver dette, ser jeg på dokumentaren Det nye landet (3:5) på NRK1.
Å, kjære vene. Se den. Den anbefales på det aller groveste.
Deretter kan du svare på om det er så nøye.

OPPDATERING (28.01):
Jeg fikk mail fra min godeste svigermor, som også er i målgruppa til disse bladene. Se hva hun skriver om saken. Go svigermor!

"Jeg må si det er forstemmende at presumptivt intelligente mennesker, som man jo vanligvis mistenker redaktører for å være, kan uttale seg slik som du gjengir. Det er en fornærmende undervurdering av intelligens og kulturell horisont hos blonde, blåøyde bestemødre i ”målgruppen” som vitner om holdninger som jeg trodde tilhørte en forgangen tid. Og dessuten – hva er det i vegen med mørkhudede voksne damer som medlemmer i målgruppen? Mine naboer med pakistansk, irakisk, tyrkisk, vietnamesisk og sikkert flere etniske tilhørigheter som jeg ikke kjenner er da lesekyndige alle sammen og bruker klær og kosmetikk og hva det nå er disse bladene reklamerer for. Jeg har fått med meg at de fleste ukebladene sliter tungt med opplagstallene, så kanskje det kunne være en god ide å søke å utvide målgruppen til også å omfatte nordmenn med fremmedkulturell bakgrunn.

Min indignasjon er nok ikke sterk nok til at jeg vil si opp abonnementet på Hjemmet og mine kryssord, men jeg gremmes.

Hilsen Torhild"