Lillesøster velger boka

Ved leggetid i kveld ville Lillesøster (7) lese høyt for meg på sengekanten igjen. Okei, sa jeg, og foreslo at hun i så fall kunne lese Morgon og kveld av Jon Fosse eller 1975 av Jesper Halle, for de må jeg uansett ha lest ferdig innen torsdag.

Men det gadd hun ikke. I stedet ble det Mia velger leken av Anneli Klepp. Igjen.

Noen er åpenbart ikke interessert i å utvide horisonten sin.

For det er ikke til å stikke under en stol at vi har vært gjennom noen runder med boka om Mia som ofte vil bestemme. Lillesøster er blitt veldig glad i å lese, og vil gjerne lese høyt (og med enorm innlevelse) for oss. Det er mulig hun bruker samme taktikk som jeg gjorde som barn, nemlig å lese selv for å slippe å bli lest for. I så fall har vi en spennende tid foran oss, fylt med subtil maktkamp helt til noen kapitulerer. Det er også mulig at hun simpelthen fryder seg over lesemestringa, og derfor vil gjøre det så mye som mulig. Det er selvfølgelig helt greit. Jeg er ikke kjip, heller.

Mia-bokas suverene posisjon de siste par ukene har sin naturlige årsak. På Lillesøsters skole har det nemlig vært leseaksjon, og i den forbindelsen fikk de minste besøk av Anneli Klepp – selveste forfatteren! Jeg må tilstå at jeg tvilte litt i forkant på at forfatterbesøk kunne ha noen særlig innvirkning på sånne småtasser. Er det ikke litt mer uttelling på sånne opplegg i de eldre klassetrinnene, da? Blir det kanskje litt abstrakt for de små? Bortkasta penger, rett og slett? Dette tenkte jeg.

Jeg kunne ikke tatt mer feil. Skikkelig, heidundrende feil. Lillesøster kom hjem og snakka som en foss om Anneli, som hun nå er på fornavn med. Hun siterer forfatteren stadig vekk, og stopper opp underveis i boka for å forklare hvordan illustratøren og forfatteren har samarbeida. Plutselig har det gått opp for Lillesøster at noen faktisk har lagd alle bøkene som finnes i verden. At det er virkelige mennesker som har gjort en helt ekte jobb. Det er både magisk og konkret på én gang, synes Lillesøster. Og leser og leser.

Noen ganger er det skikkelig deilig å ta feil. 

Fredagsdiktet: Dei går imot kvarandre

I det siste har Jon Fosse dukka opp flere steder rundt meg. Ikke personlig, da (ikke ennå, men det er vel bare et tidsspørsmål).

Før neste norsksamling på HiOA skal vi lese Morgon og kveld, og jeg prøvde å få tak i den på skolebiblioteket vårt, men der hadde de den bare som lydbok. Jeg er slett ikke glad i lydbøker, jeg vil helst lese selv. Jeg har sågar en teori om at en av hovedgrunnene til at jeg lærte meg å lese allerede i fireårsalderen, var for å slippe høytlesning. Men det er en digresjon, og det kan dessuten hende at jeg har konstruert den sammenhengen i ettertid (det kan like gjerne hende det er riktig, for jeg var et veldig sært barn).

Jeg møtte en kollega av meg i skolegården i dag, og han hadde et fantastisk morsomt sammendrag av Fosses stil og forfatterskap, vi brølte av latter i skolegården og elevene som tilfeldigvis sto i nærheten stussa litt. Jeg er ikke helt sikker på om det var temaet vårt de reagerte på, eller om det var det faktum at to lærere kunne komme med såpass ukontrollerte gledesutbrudd helt plutselig.

I hvert fall kom jeg til å tenke på tulleannonsen jeg fant i Typisk norsk-boka på onsdag, da jeg bladde gjennom den på jakt etter godbiter om grannespråkforståelse til en oppgave jeg jobba med. Den passer godt som illustrasjon til diktet jeg fant i boka Norske kjærleiksdikt forrige fredag, tenkte jeg.

Selv om bildet er morsomt og diktet er trist. Det passer uansett godt nå som alt åpenbart står i Jon Fosses tegn.

Dei ser kvarandre komme gåande imot kvarandre.
Og begge ser dei ned, men dei held fram,
dei må jo det, med å gå imot kvarandre. Kva er det
dei tenkjer? Kvifor ser dei begge ned?

Dei nærmar seg kvarandre og ingen har sett
den andre. Dei går imot kvarandre, som om
dei berre kan gå forbi kvarandre, slik alle andre,
på denne gata, også går forbi kvarandre. Korleis
                                                                       tenkjer

dei som tidlegare har elska kvarandre? Er deira
                                                                      tankar

og hjarte ein lengsel etter å vere som steinar,
djupt i mold, eller er dei slike steinar? Er deira
skam så tung ein draum, at deira rørsler er steinen

utan vatn, utan vind og himmel? Dei går imot
                                                                kvarandre.

Dei går imot kvarandre. Dei går imot kvarandre.
                                                                    Dei går

imot kvarandre. Dei går imot kvarandre. Dei
                                                      møter kvarandre.
Dei går forbi kvarandre. Dei går ifrå kvarandre.

(Jon Fosse)

Kvinnedagen. Hva skal vi med den?

Det er kvinnedag. Jeg er på jobb og har dårlig tid, og i kveld skal jeg skrive oppgave. Derfor gjør jeg det enkelt og fiffig: Jeg slår på stortromma og tilbyr en feminisme-kavalkade fra egen blogg, til glede (og irritasjon) for nye og gamle lesere.

Her til lands er det heldigvis ikke behov for mer av det irriterende likestillingsgnålet. Vi vestlige kvinner er jo så frie og likestilte at det nesten går helt over styr (mange mener jo det har gått for langt allerede):

Frihet, likhet og søsterskap. Sånn cirka. 

Og når kvinnedagen kommer, kan vi rolig slå oss på struttebrystene og konsentrere oss om å frelse andre kulturers kvinner. Vi er jo ferdige.Look to Norway! Our work here is done.

Hvis du leste posten og trykket på lenkene, skjønner du sikkert at jeg var gruelig ironisk. Hvis du leste både innlegget og lenkene og allikevel ikke skjønte det, men heller ville rose meg for at jeg "har skjønt det", kan det hende du henger for mye i nettavisenes kommentarfelt og/eller lider av for tidlig kommentaravgang.

For ja, det stilles fremdeles forskjellige forventninger til gutter og jenter, og rollene er ganske forskjellige. Noen ganger er urettferdigheten stor og skrikende, andre ganger er den del av et subtilt system.
Av og til kan sånt være vanskelig å uttrykke og få gehør for mens man står midt oppi det:

De er rundt meg og over meg, det er guttehender overalt, de drar i knapper og haler i kjolekanten. Jeg kjenner kjolen glipper, jeg får panikk når jeg tenker på at jeg snart er naken i bussen. Jeg kan ikke være naken i bussen!
Jeg klorer så hardt jeg kan i det første og beste kvisete guttekinnet jeg får negletak på. Og jeg skriker. Og NÅ har bråket gått for langt. NÅ kommer Læreren bakover i bussen.

Men dette skjedde jo for lenge siden. Det går heldigvis framover, tenker du kanskje. Og visst går det framover, på mange områder. Mens på andre områder har vi tatt et gigantisk skritt bakover. Hvis du har vært i en lekebutikk i det siste vet du kanskje hva jeg snakker om.
Det er til å grøsse av. Eller spy.
For en ikke særlig beskjeden sum kunne du ta henne med hjem og få med armbånd, neglelakk, parfyme, leppestift, hårbørste og et par glossy moteblader på kjøpet.
Dette er hva hun sa:
"I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Målgruppe: jenter i alderen 6-9 år.

Men vi skal selvfølgelig ikke bare være navlebeskuende luksusfeminister som dermed diskvalifiserer oss selv fra å mene noe som helst. Det er nok av arbeid som må gjøres, uansett hvor fingeren treffer på globusen. Og tro det eller ei, det går fint an å se både Norge og verden fra et feministisk perspektiv – samtidig! (her kunne jeg kommet med et litt platt poeng om at vi kvinner vitterlig kan multitaske og ha flere tanker i hodet på en gang, men det skal jeg spare både dere og meg for).

Tallene er altfor alvorlige til denslags fjas.

• Langt flere jentebarn enn guttebarn dør før fylte fem år.
• Over 500 000 kvinner dør i barsel hvert år – de fleste av dem i afrikanske land.
• Tre firedeler av hiv-smittede i alderen 15–24 år er jenter.
• 75 prosent av alle analfabeter er kvinner.
• Når fattige familier ikke kan sende alle barna på skolen, holdes jentene hjemme.
• Ett ekstra år med grunnskole øker kvinners framtidige inntekt med mellom 10 og 20 prosent.
• Verdens kvinner eier kun 1 prosent av jordas ressurser.
• Kvinner gjør 60 prosent av verdens arbeid, men tjener bare 10 prosent av inntektene.
• Tall fra Verdensbanken viser at når en fattig kvinne får økt inntekten, bruker hun 90 prosent på familien. Tallet for menn er under 40 prosent.

Vil du lese mer? To boktips. 

1. Egalias døtre av Gerd Brantenberg.
Et retro-feministtips (1977) til evig underholdning og forargelse. Forfatteren skildrer det oppdiktede samfunnet Egalia, hvor kvinnene har toppjobbene, definisjonsmakten og pengene. Menn passer barn, steller hus og gjør seg attraktive for å bli tatt vare på av en kvinne. Hovedpersonen er den usikre tenåringsgutten Petronius, som drømmer om å bli sjøkvinne og snart må begynne å bruke PH, for det gjør dam. Dagligspråket i Egalia avspeiler kjønnsrollene og maktbalansen, og Brantenberg har konstruert et omfattende vokabular. Jeg leste den første gang på ungdomsskolen og fikk en AHA-opplevelse av de helt sjeldne. Jeg leste den (foreløpig) siste gang for noen uker siden i forbindelse med en litteraturoppgave på HiOA. Jeg ble ikke mindre engasjert, for de språklige maktstrukturene har selvsagt ikke gått noe sted. Det kommer jeg for øvrig til å skrive en egen bloggpost om snart.

2. Half The Sky av Nicholas Kristof & Sheryl WuDunn. 
Jeg anbefaler deg å kjøpe boka og lese om hvordan kvinner over hele verden utsettes for urettferdighet, kriminalitet, slaveri og regelerette drap – fordi de er kvinner. Tallene er så meningsløst store og historiene er så inn i margen rystende. Du kan jo begynne med å gå inn på nettsiden Half the Sky, hvor du selvsagt også kan bestille boka ved samme navn.

Jeg fikk den til jul og leser den i små, små porsjoner, for å orke å fordøye det. Men det er ikke ei bok uten horisont. Det finnes løsninger. Som det også fastslås der: Women are the solution. As the chief economist of the World Bank once wrote: Investment in girls' education may well be the highest-return investment available in the developing world.

"Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati."

- Kofi Annan

Lest i juni

Katt i dueslaget av Agatha Christie
Krimklassiker, og en personlig leseklassiker. Denne har jeg med andre ord vært gjennom noen ganger. Da jeg var midt i en litt hektisk eksamensperiode var den således et trygt og naturlig valg: Åtti prosent tradisjonell Christie og ti prosent røverhistorie, hundre prosent velkjent stoff. Keep calm an carry on. Alt en stressa stakkar kan trenge.

Døden ved vann av Torkil Damhaug
Tolv år gamle Jo er på sydenferien fra helvete (eller fra avisenes skrekkoppslag om sydenferierende foreldre), og første del av boka skildrer opplevelsene hans så man får vondt i magen og lurer på dette egentlig er ei krimbok, for det virker mest som en helt annen sjanger. Hopp tolv år fram til 2008, hvor noenogtjueårgamle Liss lever et litt ustabilt liv i Amesterdam da hun får beskjed om at streite-storesøster Mailin har blitt borte i Oslo. Herfra går det i halsbrekkende vendinger helt til siste side.
Damhaug skriver troverdig, har gode personskildringer og klarer å drive spenninga framover på et sånt vis at jeg sluker boka, selv om jeg egentlig har annet å gjøre. Døden ved vann er den andre Damhaug-boka jeg har lest i år, og jeg kommer til å fortsette. For krimlesere er han et finfint valg, altså. Han fortjener priser og oppmerksomhet.

A Game of Thrones av George RR Martin
I mai ønska jeg meg lesetips på Facebook, og mange mennesker jeg stoler på (samt enkelte jeg ikke stoler fullt så mye på¹)  tipsa om Game of Thrones. Jeg var skeptisk, for jeg hadde sett første episode av serien og syntes ikke den var så mye å skryte av. Men når så mange forsikrer meg om at det er noe helt annet å lese boka, skal ikke jeg være evig vrang og vrien. Og jaggu hadde de rett, lesetipserne. Boka er ikke en sånn intens pageturner som Hunger Games, men det er rikelig med spenning og underholdning der allikevel. Det er en skikkelig godbit med et kjempestort persongalleri og bøttevis av maktkamp, sverdkamp, myter og spenning. Ypperlig ferielektyre, med andre ord. Og jeg tenker at jeg kanskje skal ta en titt på den TV-serien allikevel. Kanskje det fungerer bedre i den rekkefølgen?

Se også:

Lest i mai

Lest i april

Lest i februar

Lest i januar

1) Så er det opp til dere å lure på hvilken kategori dere tilhører, høhøh.

Lest i mai

Næmmen du store all verden, jeg har glemt å legge inn leseliste for mai! Og nå er vi nesten halvveis i juni, det er intet mindre enn en skikkelig liten og ubetydelig skandale.

Sharp Objects av Gillian Flynn
Etter anbefaling fra Hjorthen leste jeg Flynns Dark Places i april, og den ga mersmak. Så jeg lasta øyeblikkelig ned debutboka hennes og leste den i et grådig jafs. Sharp Objects er også velskrevet, mørk og med en markant og utypisk (anti)heltinne: Camille Preaker, journalist og eklatant selvskader. Hun har ikke vært i den lille hjembyen sin på mange år, da hun blir sendt dit av redaktøren for å skrive om en drapsgåte. Som i den andre Flynn-boka handler det om dysfunksjonelle familier og kvelende lokalsamfunn, og det er skildret så klaustrofobisk godt. Her snakker vi kvalitetskrim med verdi utover krimplottet. Jeg likte denne bedre, rett og slett. Flynns tredjebok kommer i disse dager, og jeg skal garantert lese den i ferien. Nammenam.

The Bitch Goddess Notebook av Martha O'Connor
En fiffig effekt av å lese bøker på den elektroniske måten, er at man kan bedrive en slags kindlesurfing. Typisk nok ble jeg ferdig med Sharp Objects seint om kvelden, og var klar for mer. Så jeg fulgte amazons tips om at "folk som kjøpte x likte også y", og endte dermed opp med denne. Og for all del, boka hadde noen ting til felles med Flynns. Den var mørk, medrivende, ganske så velskrevet og med kvinnelige hovedpersoner.
Dette var imidlertid en sånn bok man riktignok sliter med å legge fra seg underveis, men som ikke etterlater seg noe varig inntrykk. Den virker mye bedre underveis enn etterpå. Jeg innser at det ikke nødvendigvis er en god beskrivelse. Men jeg ble altså litt snurt. Det var så mange tråder og historier, så mye tristesse - og så lite igjen til slutt.

Kvinner av Marilyn French
Første gang jeg leste denne feminist-mursteinen (ganske tidlig på nittitallet) holdt jeg på å kveles, husker jeg. Ikke fordi den var dårlig, men fordi kjønnet mitt føltes som ei traurig tvangstrøye. Jeg leste for øvrig mye feministlitteratur på den tida, både fra søttitallet og samtidig.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gikk løs på Kvinner nå, for vanligvis når jeg har mye å gjøre tyr jeg til lettleste pageturnere i krimsjangeren, eller gamle favoritter jeg nesten kan utenat. Jeg antar at der har sammenheng med bøkene jeg har lest i det siste – med tøffe, kvinnelige rollefigurer. Hvordan er det å lese søttitallsfeminisme midt oppi dette, det kunne vært interessant, tenkte jeg plutselig. Og jeg er fremdeles usikker på konklusjonen. For Kvinner har absolutt en verdi, men den er samtidig veldig tidstypisk. Og jeg tenker at bokas verdi kanskje ligger mer i det politiske enn i det litterære. Jeg blir altså fremdeles sint. Jeg vil at unge mennesker skal lese boka. Men jeg tenker samtidig at den med fordel kunne vært kortere.

Se også:
Lest i april
Lest i februar
Lest i januar

Internettet mitt deler boktips

I kommentarfeltet til Lest i april lurte Marte på hvilke boktips jeg fikk på Facebook da jeg var ferdig med Hunger Games og klagde min nød.
Jeg deler rett og slett hele kommentartråden her, så kan interesserte danne seg et slags bilde av hva som er verdt å få med seg.
Men ettersom Fb-vennene mine ikke har bedt om å outes på interwebben, har jeg fjernet profilbilder og etternavn (bortsett fra mitt eget profilbilde. Fordi jeg er så tøff med bart og skjegg). Ja, også har jeg lagt til noen linker her og der (1). Som en slags sørvis.

Hanne J Har skrekkelige abstinenser etter å ha lest ferdig Hunger Games-bøkene, og sliter med å finne noe som kan fylle tomrommet. Trenger sårt gode boktips, gjerne i samme sjanger.


Ida  Jeg har tydd til Buffy i abstinensperioden. Akkurat nå: Sesong 5, Buffyboten akkurat ankommet.
Men gjerne noe i bokform også, jeg henger meg på her!

Frode  jeg sier bare Battle Royale av Koushun Takami


Hanne J Men jeg så jo ferdig den aller siste episoden av Buffy i forrige uke, Ida, så jeg har dobbelabstinenser. *sukk*


Rikke  Men alle kan ikke være på jakt etter boktips, noen må komme med dem også! Bill.mrk. desperat.

Frode  gjentar meg selv hvis den forsvant mellom postene her: Battle Royale av Koushun Takami


Hanne J  Åja, Frode - den har jeg faktisk tenkt på, men så glapp det igjen. Skal jaggu sjekke ut, takktakk! Finnes den for Kindle, tro?


Thea  Anbefaler A Song of Ice and Fire-serien! Om du ikke har lest den allerede, da.

Frode  tror Battle Royale er for Kindle, ja. Legg merke til tror.


Hanne J  Men er ikke det den derre Game of Thrones-serien, da, Thea? Og i så fall: Er bøkene bedre enn TV-serien, for den får jeg ikke fot for.

Tommy  Dead Zone tvserien, Hanne.



Hanne J  Åja, det stemmer, Tommy! Har den på lista mi. Men det er egentlig mest krise på lesefronten nå, for jeg har begynt litt på Angel i Buffy-abstinensen. ;)

Rune The Darkness That Comes Before (The Prince of Nothing, Book 1): 
Strikingly original in its conception, ambitious in scope, with characters engrossingly and vividly drawn, the first book in R. Scott Bakker's Prince of Nothing series creates a remarkable world from whole cloth—it's language and classes of people, its cities, religions, mysteries, taboos,...




Rikke  Søkte nettopp på hva man bør lese når man har Hunger Games-abstinenser på Google, og der dukket det opp en bok som heter The girl who owned a city. Hele verdens befolkning over 12 år blir utradert av virus, barna må få samfunnet til å fungere videre. Høres ikke galt ut (eller altså, høres jo helt rablende galt ut, men er kanskje en god bok).



Hildur  Tips fra 15åringen her;
◦ Matched
◦ Hush Hush (på norsk heter den Fallen Engel)
◦ Fallen

Hanne J  Åh, den virker jo veldig lovende, Rune - men Amazon påstår at jeg ikke får kjøpe den som Kindle-versjon fordi jeg bor der jeg bor. Da blir jeg ganske muggen.

Har du noen forfatternavn, Hildur? Finnes flere bøker med lignende titler. :)


Rikke  Kom plutselig på at jeg har lyst til å lese Bossypants av Tina Fey - også er ikke den tilgjengelig i Kindle store heller?? Må man bli sur på Amazon nå, liksom?



Thea  Stemmer på en prikk. Bøkene er mye mer detaljert, noe som gir mer innblikk i dette universet. Som du kanskje vet, har forfatteren ingenting imot å drepe nøkkelpersoner når du minst venter deg det, noe jeg tenker en del lesere har et elsk/hat-forhold til. Jeg digger det, fordi det gjør alt uforutsigbart og spennende! Kapitlene (5-15 sider) følger historieløpene til forskjellige karakterer, og avslutter ofte med cliffhangers, noe som gjør at du bare må lese videre. Lettlest på engelsk :)



Bente  En avisartikkel om Hunger Games tipset om flere bøker som lignet.. og en av dem er denne:
Tomorrow, When the War Began

Hanne J   ‎Thea: Åh, jeg har et veldig elsk/hat-forhold til folk som dreper nøkkelpersoner, men adskillig mer elsk enn hat. Det er det som gjør Joss Whedon så finfin, for eksempel. Og Walking Dead. Og Hunger Games. Hm, kanskje jeg bare skal stole på deg og gjøre et forsøk, da. Du er jo troverdig. ;)

Hold oss oppdatert, Bente - omtalen virker i hvert fall lovende.


Hildur  Forfatter ja, smart;)
◦ Matched, Ally Condie
◦ Hush Hush, Becca Fitzpatrick
◦ Fallen, Lauren Kate
Og så kommer hun med House of night, P.C Cast og The Host, Stephanie Meyer.
 (1)

Hanne J Stephenie Meyer leser jeg ikke, Hildur, der går grensa. Men de andre skal jeg ta en titt på. :)




Thea  Haha, ja, verdt forsøket! Ble helt forelsket i serien, og begynte å lese bøkene fordi jeg ikke gadd å vente et halvt år på å finne ut resten av storyen. Er dog ingen lesehest til vanlig, men denne bokserien gir meg abstinenser. Jeg vil ha feedback når du er ferdig med den, da. Tenker det tar deg én eller to uker når du først kommer i gang ;)



Rune  Kjøp de bøkene på gamlemåten Hanne, det fortjener de ;-)


Hildur  "Assa lissom den er HELT annerledes enn Twilight. Seriøst!!" Jeg vet ingenting, har ikke lest noen av hennes anbefalinger etter at jeg led meg gjennom Evighetens kyss...(men vurderer altså nå Hunger Games) Lykke til:)


Hanne J  Haha, Hildur - skjønner! Men du kan altså trygt lese Hunger Games. Den er fantastisk!



Kristin  Folkens! Uglies-serien av Scott Westerfeld! Leste den rett etter Hunger games, og den er kanskje for litt yngre lesere, men den funker! Fremtidsdystopi der alle får obligatorisk skjønnhetsoperasjon til 16-årsdagen. Vår heltinne får en vanskelig motstandsrolle mot det hele.


Hanne J Oi, den virker lovende, Kristin! Særlig ettersom du leste den etter Hunger Games. Litt Brave New World-vibber, der?


Frode  når det gjelder TV-serier, så gikk Fringe under radaren min i første omgang, men når jeg endelig ga det en sjanse hadde jeg fire flotte, tullete sesonger foran meg.


Arne  Den ligner kanskje ikke så mye på Hunger Games, men det er Young Adult Fiction: Cory Doctorows Little Brother. Er til og med oversatt til norsk. Eller hva med Gillian Flynns Dark Places? Krim, definitivt for voksne, men med tøff kvinnelig hovedrolle. Ligner selvfølgelig ikke på Hunger Games den heller, men er "a damn good read".

Hanne J  Jeg er alltid klar for "a damn good read", Arne - bring it on. God voksenkrim er for eksempel finfint!


Margrethe Jeg er enig med Thea, stemmer for A Song of Ice and Fire. Veldig spennende og altoppslukende! :-)



Arne Åja, har du ikke lest George RR Martin er det bare å hive seg på. Og si farvel til fritid i overskuelig fremtid.


Hanne J  Okei, nå er det så mange (presumptivt oppegående folk) som har anbefalt George RR Martin at jeg definitivt må gi bøkene en sjanse.




Jepp, det var altså den tråden. Hvis du sitter på noen ypperlige bøker som ikke er nevnt på denne lista, setter jeg (og sikkert flere andre) pris på om du legger igjen et tips i kommentarfeltet her. Takketakk!



(1) Med et åpenbart unntak: Jeg linker altså ikke til Twilight eller andre Stephenie Meyer-relaterte ting. Selv ei litt laus bloggedame har prinsipper.

Lest i april

Den observante leser kan ha fått med seg at jeg ikke hadde noen lest i mars-liste her på bloggen. Det skyldes det enkle faktum at jeg ikke leste noe som helst i mars, fordi jeg var så opptatt med å heie meg gjennom alle sju sesongene av Buffy. 


Hunger Games-trilogien av Suzanne Collins
The Hunger Games
Catching Fire
Mockingjay

Jeg lasta ned Hunger Games-trilogien (Kindle på iPad) for lenge siden, men hadde lenge litt motvilje mot å lese dem, hadde ikke helt trua, rett og slett. Men så kom april, og med den begynte jeg å tenke på bøker igjen. Buffy gikk mot slutten, og jeg var klar for flere slagkraftige kvinnelige protagonister. Da var det naturlig å rette blikket mot Katniss og co.

Etter bare et par avsnitt i bok nummer én var jeg solgt: utrolig fengende! Du verden, som man blir sugd inn i Collins' univers. Jeg pustet nesten ikke i løpet av boka, har jeg inntrykk av. Og på flyet hjem fra London satt jeg og stortuta skamløst fordi det var så rørende, det hele. Konseptet er jo usedvanlig brutalt. Det er ganske strålende gjort av Collins å få det til å fungere som det gjør.

Den første boka fungerer aller best. Den er stram, overbevisende, medrivende og har gode skildringer. Det eneste jeg stussa en del over (og har diskutert en del med andre) er dette med verden. Panem er jo åpenbart USA, men eksisterer virkelig dette samfunnet i et vakuum? Hva skjer i resten av verden? Det skulle vært interessant å vite noe om, om ikke annet i en bisetning eller fem.

Katniss er en praktfull figur. Jeg tror ikke vi ville blitt bestevenner, men det er heller ikke noe mål. Jeg setter vanvittig pris på at det lages en kvinnelig protagonist som er på den måten: Antiautoritær og dårlig lagspiller. En handlekraftig og sint ensom ulv. Det finnes så mange, mange sånne mannlige protagonister, det er på høy tid at vi får en Katniss også.
Jeg skal ikke si så mye om handling og innhold for øvrig, for jeg regner med at de fleste har lest (og sett og snakket) mer enn nok om Hunger Games i det siste.


Dark Places av Gillian Flynn
Etter Hunger Games fikk jeg problemer: Hva velger jeg etter en ubegripelig god leseopplevelse? Jeg klagde min nød på Facebook, og ettersom internettet mitt er fullt av hjelpsomme, fine folk, fikk jeg massevis av tips. Nå har jeg ei hel liste, men jeg valgte å begynne med Dark Places, som ifølge Hjorthen er krim, definitivt for voksne, men med tøff kvinnelig hovedrolle. Ligner selvfølgelig ikke på Hunger Games den heller, men er "a damn good read".
Det hadde han helt rett i. Dark Places er krim nok til å være sjangergjenkjennelig, men så velskrevet og velskildret at den har verdi langt, langt utover selve plottet. 

When Libby Day's mother and two older sisters were slaughtered in the family's Kansas farmhouse, it was seven-year-old Libby's testimony that sent her 15-year-old brother, Ben, to prison for life. Desperate for cash 24 years later, Libby reluctantly agrees to meet members of the Kill Club, true crime enthusiasts who bicker over famous cases. She's shocked to learn most of them believe Ben is innocent and the real killer is still on the loose. Though initially interested only in making a quick buck hocking family memorabilia, Libby is soon drawn into the club's pseudo-investigation, and begins to question what exactly she saw—or didn't see—the night of the tragedy. Flynn fluidly moves between cynical present-day Libby and the hours leading up to the murders through the eyes of her family members.

Se også:
Lest i februar
Lest i januar

Lest i februar

Bake kake søte - Jan Mehlum

De tidigere bøkene til Mehlum var helt greie, og denne var lett tilgjengelig som e-bok (i motsetning til en del andre norske bøker), så jeg bestemte meg for å fortsette mitt bekjentskap med tønsbergadvokaten Svend Foyn. Og for all del, han er et ålreit bekjentskap, men vi kommer aldri til å bli nære venner. Han stikker nesa si i litt for mange ting det er rart å blande seg opp i og jeg tror ikke alltid på motivasjonen hans. Ikke minst begynner det å bli temmelig påfallende med alle disse tilfeldige sammentreffene og usannsynlige hjelperne som mirakuløst løser de mange situasjonene. Men spennende, det er det til tider. 

Bill Bryson’s African Diary - Bill Bryson

I 2002 var Bryson i Afrika for første gang, nærmere bestemt i Kenya, sammen med CARE International. Dette er altså en slags prosjektbok for organisasjonen, og han donerer overskuddet av salget til CARE. Jeg var litt skeptisk til en sånn "hvit mann besøker Afrika og forteller om det"-greie, men dette er Bryson, og han er helt fantastisk. Han bruker uvitenheten sin med en enorm porsjon ydmykhet og selvironi, og forteller medrivende om prosjektene til CARE og utfordringene i Kenya. Dette er en kort, lettlest bok med mening. Dermed er den absolutt verdt pengene (det synes sikkert CARE også, så det er bare å kjøpe). 

A Tiny Bit Marvellous - Dawn French

Dawn French er morsom, smart og tøff, og jeg ønsker virkelig at jeg kunne si det samme om den første romanen hennes. Det kan jeg dessverre ikke. Boka handler om førtiniårige Mo, som lever et travelt hverdagsliv med barnepsykiater-jobb, en litt usynlig mann, en atten år gammel datter i konstant og høylytt opposisjon og en tenåringssønn som tror han er Oscar Wilde. En dag går det opp for henne at hun er i ferd med å bli gammel, og samtidig mottar hun uventet oppmerksomhet fra en kjekk, yngre kollega.
Dette kunne vært et artig utgangspunkt, men French klarer ikke å gjøre personene til noe annet enn pappfigurer - og litt dårlig utklipte sådanne. Attenårige Dora ville kanskje vært hakket mer overbevisende som fjortenåring, men selv da er hun ikke særlig moden. Ektemannen er stort sett bare en passiv, uthvisket figur i bakgrunnen, helt til han agerer noe så grundig og usannsynlig. Og jeg blir bare sur av hvordan Mos oppmerksomhet-dilemma blir løst (jeg vil ikke avsløre altfor mye i tilfelle noen finner på å lese boka). Jeg kan leve med at dette ikke er veldig dypt og klokt, men ikke at det er umorsomt og kjedelig. For når jeg virkelig ikke bryr meg det grann om hvordan det går med disse menneskene, blir jeg en kjip leser.

Se meg, Medusa - Torkil Damhaug

Gledelig overrasket, nå! Jeg leser en del krim, men blir sjelden veldig begeistret av det, så ofte skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg gidder. Men Damhaug begeistret, altså. Se meg, Medusa er en lettlest pageturner med et snedig plott. Jeg leste den på et blunk, slukte den grådig i store gulp. Underveis tenkte jeg at dette klarer han neppe å ro i land, for her er det noen ganske drøye muligheter. Men han klarte det, jeg ble ikke skuffa over avslutningen. Jeg skal prøve flere Damhaug-bøker, det er helt sikkert. Har han ikke nettopp skrevet en med handling i Lillestrøm, tro? 

At Home: A short history of private life - Bill Bryson

Oioioi, dette er en av de aller mest interessante og underholdende bøkene jeg har lest, tror jeg!
Hva består egentlig historien av, tenker Bill Bryson mens han spaserer rundt i boligen sin, et hus i Norfolk fra 1851. Jo, den består av århundrer med mennesker som holder på med helt dagligdagse aktiviteter: sover, spiser, har sex, prøver å ha det så bra som mulig. Og hvor foregår alle disse helt dagligdagse aktivitetene? Hjemme! Men dette leser vi lite om i historiebøkene, som ofte er fulle av store slag og kriger, kongerekker og oppfinnelser.
Og med utgangspunkt i sitt eget hus, begynner han altså å forske i historikken til alle disse dagligdagse tingene. Hvorfor har vi for eksempel salt og pepper på bordet, og ikke salt og sennep? Når begynte vi å bruke dører? Og hvorfor forekommer ikke ordet "room" i vår betydning av ordet før i Tudor-tiden? 

What I found, to my great surprise, is that whatever happens in the world – whatever is discovered or created or bitterly fought over – eventually ends up, in one way or another, in your house. Wars, famines, the Industrial Revolution, the Enlightenment – the are all there in your sofas and chests of drawers, tucked into the folds of your curtains, in the downy softness of your pillows, in the paint on your walls and the water in your pipes. So the history of household life isn't just a history of beds and sofas and kitchen stoves, as I had vaguely supposed it would be, but of scurvy and guano and the Eiffel Tower and bedbugs and body-snatching and just about everything else that has ever happened. Houses aren't refuges from history. They are where history ends up.      

At Home er en gullgruve av fun facts og fiffige sammenhenger. Og det er akkurat en sånn bok det er perfekt å lese på brett, ettersom ordforklaringer og utdypinger bare er et klikk unna.

Jeg anbefaler den noe så innmari sterkt! Den er som en sesong QI i bokformat, skrevet av kjærlighetsbarnet til Stephen Fry og Marian Keyes. Bare mye bedre.


Se også: Lest i januar

Bokhyllas uutholdelige tetthet

På selveste valentindagen begynte jeg med et hjerteskjærende prosjekt: Å luke i bokhyllene.
Jeg har alltid hatt et nært, på grensa til hellig, forhold til bøker, og derfor har jeg sjelden klart å kvitte meg med noen. Man kaster da ikke bøker! Men det viser seg at når man ikke kaster bøker, blir det mange av dem.
Veldig, veldig mange.

Vi har ikke verdens største rekkehus i utgangspunktet. Vi er ikke verdens ryddigste mennesker i utgangspunktet. Det er en utfordrende kombinasjon, og når man legger til bokhyller som stadig går over sine grenser og truer huset innbyggere med å overta alt, er det på tide å ta grep.
Bare i stuehjørnet nede hadde vi omlag 33 hyllemeter med bøker. I tillegg kommer bøkene som var stablet oppå hyllene, alle bøkene som befinner seg i de mange hyllemeterne i andre etasje, i støvete kasser i boden, på barnerommene – og på noens nattbord. Gaah!

Jeg trengte noen dager til å kvinne meg opp, men så kom jeg i gang. Jeg kastet med hard hånd, mens jeg vekselsvis pep, heiet og argumenterte høylytt med meg selv. Alt mens jeg nøs så støvføyka sto (nevnte jeg at vi ikke er verdens mest støvtørkende folk, heller?). Storebror fulgte med fra sidelinja. Jeg synes synd på deg mamma, men jeg tror det er litt sunt også, mumlet han. Presis har han alltid vært. 

Nå er jeg nesten halvveis i hyllene, og to store kasser, en koffert og to bager er stappfulle av bøker. I kassa på bildet ligger blant annet Sigrid Undsets samlede verker, Bjørnsons samlede verker og en serie klassikere av bl.a Tolstoj, Dumas, Dickens osv. I de andre er det blanda drops: Mankell, Läckberg, Holt og Lindell ligger andføttes med Falkberget, Mykle, Hamsun og Sandemose. Franske klassikere (Madame Bovary, Les Trois Mousquetaires) geiper arrogant til Marian Keyes' pastellfargede paperbacks. Små reisehåndbøker og humorhefter gjemmer seg mellom de breie ryggene til trauste oppslagsverk i verdenshistorien. Åh, det er vondt, vondt, men helt nødvendig. 

Det er slett ikke alt som kastes. Heldigvis! Jeg klarer ikke å leve uten bøker, så det er mange som får bli her:

Bøker jeg gjenleser hele tida, bøker som betyr noe helt spesielt for meg, bøker jeg vil at ungene skal ha og bøker jeg ikke har lest ennå, men skal lese. Blant annet. Jeg samler dem i et par av hyllene inntil videre (for selve hyllene skal ut og erstattes med nye, eller rettere sagt med eldre og morsomme hyller).

Nå lurer du sikkert på om det bare er jeg som bestemmer her i huset? Svaret på det er nei, men ja (eller omvendt). Altså: De fleste bøkene er mine, så det er klart at jeg må luke og rydde og bestemme. Mannen leser også, men bare en brøkdel av det jeg gjør, og han har dessuten sitt eget system. Men han har sine egne avdelinger i bokhylla, og dem skal han få luke selv:

Det klarer han nok greit, for et par i overkant luftige og poetiske kokebøker har allerede funnet veien til kassene.

Halvparten av hyllene begynner altså å bli riktig så glisne, men jeg har fremdeles mange hjerteskjærende valg å ta. Bøkene på bildet under her er foreløpig usortert, sammen med sine søsken i resten av hyllene. Det hører med til historien at de står dobbelt – det er altså enda en rad innenfor den raden som synes.

Sophie's Choice for bibliofile, rett og slett.
My precious.  



PS. Jeg har selvfølgelig ikke planer om å kaste bøkene i søpla, jeg vil prøve å gi dem bort. Det er bedre hvis de kommer til et godt hjem, så jeg kommer til å gi dem til en bruktbokbutikk eller til et marked, eller noe.

Lest i januar

Jeg tenkte jeg skulle prøve å holde litt oversikt over hvilke bøker jeg leser gjennom året. Det kan jo for eksempel være artig å se om det dukker opp noen slags mønstre. Og dersom jeg publiserer boklistene månedlig på selveste internettet, kan det hende jeg faktisk klarer å gjennomføre en sånn registrering, også. Det er nemlig ikke første gang jeg begynner å lage liste over hva jeg leser, men etter hvert glemmer jeg å notere underveis, og i god tid før sommerferien har det sklidd helt ut. 

Det er viktig å understreke at kommentarene mine er nettopp det, og slett ikke fullverdige og fullstendige anmeldelser. Jeg forbeholder meg retten til å være både flåsete, kortfattet og subjektiv, alt etter som.

Når døde hvisker - Kurt Aust

Denne begynte jeg på i romjula, så den er litt lest i desember også (men det er ikke så skrekkelig viktig). Jeg er ganske hekta på Austs historiske krimbøker om den danske professoren Thomas av Boueberge og hans trofaste norske sidekick Petter Hortten. De er som skandinaviske 1700-tallsversjoner av Sherlock Holmes & dr Watson. Krimplottet er greit nok, men detaljrikdommen i skildringen av miljø og hverdagsliv utgjør prikken over i-en i bøkene. Sånn er det her også, i den femte boka i serien. Men jeg kommer aldri i verden til å reise til Anholt. Huttetu.  

Fedrenes løgner - Tom Egeland

Egeland, altså. Han er ikke spesielt dyp eller artsy-fartsy, og velsigne ham for det. For han bedriver stor underholdning, så profft og velsmurt at boka nesten leser seg selv. Og akkurat når jeg tenker at dette får du jaggu dra lenger ut på landet med, så pøser han på enda litt til, denger på med absurde detaljer og fiffige sammentreff, og jeg blir både sjarmert og underholdt.

Kinamann - Brynjulf Jung Tjønn

La meg straks innrømme at jeg var litt skeptisk til denne boka i utgangspunktet, for jeg hadde inntrykk av at Tjønn og jeg sto ganske langt fra hverandre i adopsjon-biologi-debatten. Så jeg måtte rett og slett snakke litt strengt til meg selv om betydningen av å ha et åpent sinn før jeg åpna boka. Heldigvis, for boka bør absolutt leses. Den er litt ujevn, men den har partier som jeg har gått og grunnet over ganske lenge etterpå. Jeg har lyst til å skrive mer om boka, men det får i så fall bli mat for en annen post. Interesserte kan jo ta en titt på Eiriks omtale av boka så lenge.

Trynefaktoren - Torgrim Eggen

Jeg er en gjenleser, og Trynefaktoren leste jeg første gang da den kom ut. Det begynner å bli noen år siden, så nå var det på tide å blåse støvet av den igjen. Jeg har lest de fleste bøkene til Eggen, og jeg har veldig sans for hvordan han tar for seg forskjellige miljøer og skildrer dem med infam og nesten parodisk presisjon (går det an, egentlig? Det føles i hvert fall sånn). Her er det det sosialdemokratiske samfunnet generelt og partipolitikken spesielt som får unngjelde. Det var et hyggelig gjensyn.

Det dyrebare - Linn Ullmann

Her kom jeg ikke langt, det må jeg bare tilstå. Bokopplevelse interruptus. Jeg har en liten (muligens urimelig) sperre for Ullmanns bøker etter en noe uheldig leseopplevelse for en del år siden, og det henger igjen. Og det er kanskje urimelig, for det var ikke sånn at jeg mislikte begynnelsen av denne boka, jeg bare slet med en litt sånn udefinerbar motvilje. Jeg skal prøve igjen senere. Jeg tror den fortjener såpass.

This Charming Man - Marian Keyes

Ah! Vi er tungt inne i chick-lit-land, hvor Keyes er den ubestridte dronninga. Dette er også gjenlesing, for når jeg er litt sliten eller synes ting er dumt og teit, er Marian Keyes-bøkene mental comfort food. Vi snakker brain candy av ypperste kvalitet (og jeg har lov til å bruke norsk-engelsk hybridspråk i omtalen, for jeg leser bøkene på engelsk). Keyes er både smartere og morsommere enn de fleste andre i sjangeren.

Madrugada - Jan Mehlum

Denne lastet jeg ned som gratisutgave på iPaden før jeg skulle på tur, og det viste seg å være grei reiselektyre: Grei å lese, grei å legge fra seg og grei å plukke opp igjen (noe som er greit når man er ute og reiser). Jeg er ikke overvettes imponert over plottet, og det er virkelig ikke grenser for hvor mange heldige (og tidvis uheldige) sammentreff hovedpersonen utsettes for. Det lukter enkle løsninger, men jeg lever altså greit med det til sitt bruk. Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at jeg synes boka er grei. Verken mer eller mindre.

MILF-brenning, anyone?

Jeg kom i skade for å plukke med meg MILF av Alexia Bohwim fra skolebiblioteket her forleden, og kan trygt erklære at jeg er ferdig med den desidert dårligste boka jeg noensinne har lest (det er en ganske høythengende tittel, all den tid jeg leser drøyt hundre bøker i året).

MILF har et plot som på sitt beste er haltende, men stort sett ikke-eksisterende. Forvirrende og usammenhengende dialoger, usympatiske og endimensjonale personer og et språk som gir en stakkar lyst til å rive ut sin egen hjerne med heklenål for om mulig lindre smerten. Tittelen er åpenbart et skamløst forsøk på å selge (i motsetning Bohwims forrige bok, med det diskrete navnet Frognerfitter).

Boka er rett og slett en hån mot all seriøs litteratur, inkludert Romantikk og Sagaen om Isfolket. Sagaen om Isfolket har i hvert fall en medrivende handling, og salige Romantikk hadde i hvert fall noen pikante sex-scener innimellom. Det eneste formildende elementet ved MILF var at den tok utrolig kort tid å lese.

Jeg tror jeg må be skolebiblioteket arrangere en aldri så liten bokbrenning. Sånt kan vi ikke ha i hyllene. Da er det bedre at kidsa leser kommentarfeltet i nettavisene.
Nå må jeg slutte. Blir bare sur.


This is not a novel to be tossed aside lightly. It should be thrown with great force.
- Dorothy Parker

BBC kan tro hva de vil

Jeg elsker lister og har forlengst stått fram som en uforbederlig listefetisjist. Jeg prøvde en stund å motstå denne lista, som sirkulerer friskt både på Facebook og ymse blogger i disse dager, men måtte til slutt gi etter for fristelsen (og noe må man dessuten gjøre for å muntre seg opp når det er pokkers inn i helsikes TJUETO minusgrader ute og man må stå opp midt på natta – etter å ha sittet oppe og strijobba til bare ørlitegrann tidligere den samme natta. Hrmpf).

Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here.
Instructions: Copy this into your notes. Bold those books you’ve read in their entirety, italicise the ones you started but didn’t finish or read an excerpt. Tag other book nerds.

1 Pride and Prejudice – Jane Austen

2 The Lord of the Rings -JRR Tolkien

3 Jane Eyre – Charlotte Bronte

4 Harry Potter series – JK Rowling

5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee

6 The Bible

7 Wuthering Heights – Emily Bronte

8 Nineteen Eighty Four – George Orwell

9 His Dark Materials – Philip Pullman

10 Great Expectations – Charles Dickens

11 Little Women – Louisa M Alcott

12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy

13 Catch 22 – Joseph Heller

14 Complete Works of Shakespeare

15 Rebecca – Daphne Du Maurier

16 The Hobbit – JRR Tolkien

17 Birdsong – Sebastian Faulk

18 Catcher in the Rye – JD Salinger

19 The Time Traveler’s Wife – Audrey Niffenegger

20 Middlemarch – George Eliot

21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell

22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald

24 War and Peace – Leo Tolstoy

25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams

27 Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky

28 Grapes of Wrath – John Steinbeck

29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll

30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame

31 Anna Karenina – Leo Tolstoy

32 David Copperfield – Charles Dickens

33 Chronicles of Narnia – CS Lewis

34 Emma -Jane Austen

35 Persuasion – Jane Austen

36 Uncle Tom’s Cabin – Harriet Beecher Stowe

37 The Kite Runner – Khaled Hosseini

38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres

39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden

40 Winnie the Pooh – A.A. Milne

41 Animal Farm – George Orwell

42 The Da Vinci Code – Dan Brown

43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez

44 A Prayer for Owen Meaney – John Irving

45 The Woman in White – Wilkie Collins

46 Anne of Green Gables – LM Montgomery

47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy

48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood

49 Lord of the Flies – William Golding

50 Atonement – Ian McEwan

51 Life of Pi – Yann Martel

52 Dune – Frank Herbert

53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons

54 Sense and Sensibility – Jane Austen

55 A Suitable Boy – Vikram Seth

56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon

57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens

58 Brave New World – Aldous Huxley

59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon

60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez

61 Of Mice and Men – John Steinbeck

62 Lolita – Vladimir Nabokov

63 The Secret History – Donna Tartt

64 The Lovely Bones – Alice Sebold

65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas

66 On The Road – Jack Kerouac

67 Jude the Obscure – Thomas Hardy

68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding

69 Midnight’s Children – Salman Rushdie

70 Moby Dick – Herman Melville

71 Oliver Twist – Charles Dickens

72 Dracula – Bram Stoker

73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett

74 Notes From A Small Island – Bill Bryson

75 Ulysses – James Joyce

76 The Inferno – Dante

77 Swallows and Amazons – Arthur Ransome

78 Germinal – Emile Zola

79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray

80 Possession – AS Byatt

81 A Christmas Carol – Charles Dickens

82 Cloud Atlas – David Mitchell

83 The Color Purple – Alice Walker

84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro

85 Madame Bovary – Gustave Flaubert

86 A Fine Balance – Rohinton Mistry

87 Charlotte’s Web – E.B. White

88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom

89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle

90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton

91 Heart of Darkness – Joseph Conrad

92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery

93 The Wasp Factory – Iain Banks

94 Watership Down – Richard Adams

95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole

96 A Town Like Alice – Nevil Shute

97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas

98 Hamlet – William Shakespeare

99 Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl

100 Les Miserables – Victor Hugo

Såh... til såkalte "other book nerds": Føl dere tagget. Slå dere løs.

Tirsdagslyd: Märk hur vår skugga

Forrige uke smatt jeg innom Hjerte til hjerte - spelet (pute-TV av dimensjoner, kan bare ses i svært små posjoner uten å flaue seg til døde), og der fikk jeg et gjenhør med en sang jeg kjente.
– Men er ikke den Thåström sin da, undret jeg høyt og søkte bekreftelse på nett.
Det viste seg å være både veldig feil og helt riktig.

For dette er den kjente Fredmans epistel nr 81, skrevet av selveste Carl Mikael Bellman og utgitt for første gang i 1790.
Litt pinlig da, å gjette på relativt nåtidige punkrockere, tenker du kanskje. Det har en logisk forklaring: Mange artister har spilt inn sangen, og jeg forbinder den først og fremst med Imperiets versjon. Den er så fin!



Siden torsdag har jeg altså gått og gnålt Märk hur vår skugga, märk, Movitz mon frère,
inom ett mörker sig sluta for meg selv. Døgnet rundt.

Samtidig holder jeg på å lese Kongefrykt - nest etter Gud, en historisk krimroman som skildrer livet på 1700-tallet ganske så detaljert, og sånn sett passer en Bellman-sang ypperlig som bakteppe og soundtrack. Selv i Imperiet-innpakning.

Enjoy!


Jeg introduserer med dette en ny, fast post her i bloggen. Den heter tirsdagslyd, og da sier det kanskje seg selv hva den skal inneholde og hvor ofte den kommer. Men i tilfelle noen føler seg litt tungnemme i dag (det kan virkelig skje den beste), forklarer jeg:
Hver tirsdag skal jeg dele en sang med dere. Enten fordi jeg liker teksten spesielt godt, eller fordi melodien er fengende, fordi den minner meg om noe, fordi den er aktuell eller fordi - ja, bare fordi jeg har lyst.

I sommer har jeg lest...

...disse:



..og disse:


På tide å oppsummere litt nå, med en uke igjen av ferien. Før sommeren lånte jeg noen bøker på skolebiblioteket (ren luksus å ha bibliotek på jobben, skikkelig frynsegode!) og kjøpte noen andre på nett, for å ha en slags litterær godtepose å velge mellom: Noe lettlest, noe til ettertanke, noe humoristisk og noe spennende. Svenske bøker er jo for øvrig kjempebillige på nett, så dersom man ikke har noe imot å lese på svensk, kan man gjøre noen skikkelig kupp.

Juliet, Naked av Nick Hornby. Herlighet, for ei underholdende bok!
Trettiniårige Annie havnet ved en tilfeldighet i den lille nord-engelske byen Gooleness etter endt studietid. Det samme gjorde læreren Duncan, og ettersom de hadde det til felles at de begge befant seg i en avkrok, endte de opp sammen. Etter 15 års samboerskap tviler Annie på forholdet - det går liksom ingen steder. Duncan er manisk opptatt av den amerikanske singer-songwriteren Tucker Crowe, som forsvant fra offentligheten på åttitallet etter å ha gitt ut noen (etter Duncans mening) ekstremt undervurderte album. Duncan bruker all sin ledige tid til et nettforum for "crowologists", hvor han og likesinnede analyserer og debatterer hvert minste lille punktum i tekstene.
Boka er lettlest, men det betyr slett ikke at den er dum eller enkel. Den har mange skjeve, små betraktninger om livet, overraskende vendinger underveis og et språk så treffende og hylende morsomt at jeg skar tenner over å være alene da jeg leste den – for jeg ville så gjerne lese den høyt for noen!
Jeg har alltid hatt sansen for Nick Hornby, og Juliet, Naked er virkelig top notch. Anbefales!

Det lömska nätet av Helen Tursten. Svensk krim, men slett ikke i klasse med de store svenske. Dette er den åttende boka om politietterforsker Irene Huss i Gøteborg. Jeg likte et par av de første bøkene (som Tatovert torso) sånn måtelig godt, men de siste har vært skuffende, uten at det ga meg en lærepenge, for jeg kjøpte altså denne også. Lite overbevisende plot, merkelig dialog og ...mæh, jeg gidder ikke mer. Nå slår jeg opp med Irene Huss. Heretter kan hun etterforske uten meg som publikum.

Blodläge av Johan Theorin. Se, nå snakker vi gromsvenske igjen! For meg er Theorin en slags blanding av Mankell og Ajvide Lindquist, og fortjener dermed all den oppmerksomheten han kan få. Blodläge er den tredje boka (av fire planlagte) fra Öland. De er relativt frittstående, men i alle tre møter vi Gerlof Davidsson, som virkelig er en favorittdetektiv av dimensjoner: En noenogåtti år gammel pensjonert sjøkaptein, giktbrudden og sta. Det er nesten så jeg blir litt forelska. Dessuten får jeg vanvittig lyst til å reise til Öland, for selve øya har den egentlige hovedrollen i Theorins bøker. Jeg får se om jeg tør, det skjer jo så mye skummelt der.

Den orolige mannen av Henning Mankell. Nok en gromsvenske, men denne aller siste boka om Kurt Wallander var ganske annerledes enn de tidligere i serien, og det tok litt tid å omstille seg. Tempoet er langsommere, og det brukes mye plass på Wallanders tanker om livet og bekymringer over bli eldre. Selv plottet har utspring i Wallanders nære liv, all den tid den orolige mannen som forsvinner i begynnelsen av boka er Håkan von Enke, farfar til Linda Wallanders lille datter (jepp, Kurt er blitt morfar). Boka handler vel egentlig mest om aldring (og en del om storpolitikk og den kalde krigen), men det var veldig fint med et gjensyn med den skånske politimannen.

På vegne av venner av Kristopher Schau. Åkei, nå er jeg litt forelska i Schau. For denne boka er så fin og trist og smart og reflektert på en gang at det nesten ikke er mulig. De fleste har vel hørt om den, men greia er altså at Schau bestemte seg for å gå i så mange som mulig av de begravelsene som arrangeres av det offentlige, hvor det ikke er noen etterlatte i det hele tatt. Så satt han der, da, mutt alene i kapellene i byen, med bare en prest og en representant fra begravelsesbyrået. Jeg har hatt den på leselista lenge, men så ble den liksom litt glemt bort i bokhylla, før jeg kastet den i ryggsekken da jeg pakket til hytta. Vi var tre stykker som leste den etter tur på en og samme regnværsdag (den er ikke lang), og nå er det flust med avslørende tåreflekker på enkelte av boksidene. Har du ikke lest den ennå? Gjør det.

Min kamp 1 & 2 av Karl Ove Knausgård. Jeg sto imot lenge, for det var noe med det massive trøkket rundt disse som gjorde meg litt trassig. Dessuten likte jeg ikke Ute av verden, så jeg var skeptisk. Men jeg leste jo så mye av debatten om bøkene uansett, og etter hvert ble jeg nysgjerrig. Jeg lånte Min kamp 1 på skolebiblioteket, og i løpet av ferien måtte jeg fordundre meg krype til korset (eller rettere sagt kjøre til Fredrikstad) og kjøpe nummer 2.
Jeg er offisielt hekta.

En halv gul sol av Chimamanda Adichie. Vi befinner oss i Nigeria på 1960-tallet. De to søstrene Olanna og Kainene har valgt svært forskjellige liv. Men søstrene, deres respektive familier og venner deler drømmen om en ny, selvstendig stat: Biafra. Så bryter krigen ut, og livene deres blir snudd på hodet. Denne boka er jeg (ved en inkurie) ikke ferdig med ennå. Jeg begynte på den og ble veldig fenget - den forteller levende og malerisk om tilværelsen i Nigeria og oppspillet og konsekvensene av Biafra-krigen. Men plutselig forsvant den. Jeg lette og lette, men måtte til slutt reise avgårde uten den. I går fant jeg den – under dukkesenga til Lillesøster. Så nå kan jeg fullføre leseropplevelsen, heldigvis.

Bonusspor: Harry Potter and the Deathly Hallows (lydbok).
Ingen sommer uten en dose Harry Potter, og i år hadde Rikke med seg Harry Potter and the Deathly Hallows på lydbok, lest av selveste Stephen Fry (iiihhhh). Jeg har jo lest de første bøkene latterlig mange ganger, men Deathly Hallows hadde jeg bare rukket to gjennomganger av, ettersom den kom sist.

Fun fact: Det tar 1443 minutter å høre hele Harry Potter and the Deathly Hallows på lydbok. Ikke et sekund for mye.
Fun fact 2: Man blir like rørt og engasjert den tredje gangen.
En god oppladning til HP-filmen i november. Åh, som jeg gleder meg!

I mellomtiden skal jeg knause meg ferdig gjennom høsten, men er veldig åpen for flere innspill om gode leseropplevelser. Noen som har tips å dele?

Lilla stjärna

Overraskelser i postkassa er så fint, selv når det er ting jeg egenhendig har bestilt på nettet, og det dermed ikke kan klassifiseres som heelt ut av det blå. I dag lå det i hvert fall en hentelapp der, og jeg spant øyeblikkelig opp på post-butikk-kontoret for å hente den nye boka mi:



Og i pakka lå det en liten pose Läkerol også. Elsker free treats. Vet at de ikke gjør sånt av sitt hjertes godhet, men det er stas allikevel.

Bokdebutant (4): Alt er fantasi

Bokdebutanter har lov til å være fornøyde. Og her ser du Lillesøster (4) som sprekkferdig av stolthet viser fram den rykende ferske boka si. Hun har diktet historien og tegnet bildene selv, mens assistenten har skrevet det ned og sortert bildene til teksten. Et utmerket samarbeidsprosjekt.

Det begynte med at Lillesøster diktet et spennende eventyr på sengekanten søndag. Mandag morgen kom omgangssjuken, og dermed måtte frøkna være hjemme fra barnehagen. Sånt er kjeeeedelig, og hun ble oppfordret til å tegne eventyret sitt. Som sagt, så gjort.
Jeg lagrer kopier av tegningene hennes digitalt (det tar adskillig mindre plass enn de enorme papirbunkene som akkumuleres), og det slo meg at veien var kort til en iPhoto-bok.

Kort vei, ja! Jeg dengte på plass tekst og bilder mandag kveld, trykket "kjøp bok" og fikk mine to eksemplarer i postkassa allerede i dag. En til Lillesøster, og en til Kusinebestevenninna (det er mulig vi går for et 2.opplag om ikke så lenge). Det står ikke på prisen: 75 kroner pr.bok (med myk innbinding). Jeg har sett mange dyrere barnebøker med slettere innhold.
Nå kan hvemsomhelst lage egne (potensielt slette, men billige) bøker med noen enkle tastetrykk. Hurra for framtida!

Jeg er overbevist om at du nesten ikke kan styre nysgjerrigheten din, så jeg skal la deg kikke gjennom boksidene (klikk på bildene for større versjon):













Til slutt er det bilde av alle som var med på festen, og der er både Lillesøster, Kusinebestevenninna og Storebror. Veldig moro med seg selv inni boka, mener forfatteren. En slags cameo, rett og slett. Eller en tøtsj av Knausgård.



Og så kunne pappa og Lillesøster lese den spennende boka fra perm til perm i sofakroken.
Og deretter kunne mamma og Lillesøster gjøre det samme på sengekanten.
Åh, så stas!


P.S. Prosjektet hadde for øvrig en veldig ålreit bivirkning. Storebror (9) er ikke glad i å skrive, og vegrer seg for å øve. Det har vært noen drakamper over leksearbeidet.
Men da jeg viste ham boksidene vi hadde sendt avgårde, fikk han blod på tann. Det kunne brukes til noe!
Han har satt i gang med å skrive en historie om et middelalderslag. Han skriver noen setninger hver dag, og det er sjumilssteg for en som synes bokstaver er litt kjipe og vrangvillige. Planen er å illustrere med bilder av Lego-figurene, for grensa hans går ved tegning. Men sannelig har den unge mannen fått ny skrivemotivasjon. Det varmer en tekstlærermammas hjerte.

Når bokhylla svarer

Jeg fant en veldig morsom spørsmålsgreie borte hos Kristin, og den må jeg sporenstreks benytte meg av selv (Kristin har fått den fra andre, du kan følge sporet her).
Konseptet er som følger:
Besvara frågorna genom att använda titlar från böckerna i din bokhylla.



Er du mann eller kvinne?
Egalias døtre

Beskriv deg selv
Vandre med vers

Hvordan har du det?
Magi i praksis

Beskriv stedet du bor på
Smak av Romerike

Hvor ønsker du å reise?
Veien til Xanadu

Beskriv din beste venn
Den tvilsomme tvilling

Hva er din favorittfarge?
Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett

Hvordan er været akkurat nå?
Stjerner lyser hvite

Hva er din favorittårstid?
Insektsommer

Om livet ditt var et tv-program, hva skulle det hete?
For alle vinder

Hva betyr livet for deg?
Sju undringens mil

Hvordan er parforholdet ditt?
La den rette komme inn

Hva er du redd for?
Fear of Flying

Dagens aforisme
Det svundne er en drøm

Hvilket råd vil du gi andre?
Love All the People

Hvordan vil du dø?
Den siste striden

Ditt motto
Det vil helst gå godt


Nå er det din tur!

Samtale på sengekanten

- Du Mannen?
- Mmm?
- Har du tenkt noe mer på å rydde nattbordet i det siste?
- Nei.
- Sikker?
- Ja.
- ?
- Jeg venter på at Dagens Næringsliv skal ringe og spørre hva jeg har på nattbordet mitt.
- Selvfølgelig.

Er DU fittepositiv?

- Det hadde vært fint å gjøre noe med seksualopplysninga. På videregående lærer du at her er vagina, eggstokker og kondom. Hvor er den jævla klitorisen?
- Vi vil også lage en motvekt til pornouttrykket. Vi har sett en del lesbeporno, og det er ikke naturtro greier, sier Maren.
- Det er iscenesatt for menn. Som oftest er det to klønete, forsiktige jenter som pirker hverandre i skrittet og nusser hverandre på puppene. Poke, poke, krafs, krafs, forklarer Ida og krøker pekefingeren i luften.
(fra Dagbladet fredag)

Mye kan sies om hvordan seksualundervisningen er lagt opp i skolen. Enda mer kan sies om hvordan sex og kvinnekropp blir fremstilt i medier og populærkultur. Jeg skal ikke ryke på en rant om saken her (selv om jeg slett ikke lover at jeg ikke kommer til å gjøre det i senere bloggposter), men jeg har et budskap til dere som er drittlei av hvordan sexvinklingen har vært fremstilt i samfunnet så langt:
Nå blir det annen bolling!

Ida Jackson (også kjent som Virrvarr) og Maren Kristiane Solli (a.k.a Grevinnen) har så å si reist kjerringa, og er i disse dager rykende aktuelle med boka "Jenter som kommer".
De har skrevet en penisfri sexbok for jenter, og det er rett og slett den første boka på norsk som snakker om jenters seksualitet på jenters egne premisser. En ikke-heteronormativ bok, som det heter på fint.

På vegne av vanvittig mange (minst femti prosent av oss her til lands) kan jeg bare takke og bukke og neie, for dette var jaggu på tide.
Dessuten må jeg tilstå at jeg føler et spesielt engasjement for bokutgivelsen på et mer personlig plan. Da forfatterne skulle presentere boka for forlaget, viste deg seg nemlig at bokhandlerne feiget ut på arbeidstittelen «Jentesex, puling uten pikk».

I smådesperasjon gikk Ida ut på bloggen sin og ba om tips til en ny og spiselig tittel. Og her er det altså undertegnede (overtegnede?) kommer inn i bildet. Jeg mente at originatittelen var den beste, og argumenterte for det, men foreslo samtidig "Jenter som kommer", sånn i tilfelle bokhandlerprektigprompene ikke ville gi seg.
Og sannelig!

Det er MITT forslag!

Jeg føler meg rett og slett litt som en slags tilbakelent gudmor her, altså. Og lurer på om jeg kan klaske en flaske sjampis i baugen på boka, eller noe?
Bare sånn for seremoniens skyld.
For dette er stas!

P.S. Boka koster langt mindre enn et abonnement på et glossy kvinnemagasin. Jeg bare nevner det.