Fredagsdiktet: Ting

Jeg er ikke noen materialist, langt ifra. Jeg eier ikke veldig mange ting. Men jeg liker noen av de tingene jeg eier, og nå forsvinner de i et skremmende tempo. Først spiste hunden opp de fløyelsmyke, svinedyre Bose-hodetelefonene mine, de med aktiv støyreduksjon. For meg var de en kompakt hybel. For hunden var de verdens mest råflotte tyggeleke.

Deretter gikk hun(d) løs på fjernkontrollen til GET-boksen, og fortærte store deler av den. Da jeg seinere den samme uka kom hjem og oppdaget at Mac-laderen min også hadde blitt hundemat, begynte jeg å ane en slags lumsk plan. Jeg mistenkte at hun sakte, men sikkert var i ferd med å oppgradere seg selv i smug til hund 2.0 (det er vanskelig å la være å tenke på K-9 i denne sammenhengen).

Men hunden diskriminerer ikke, viser det seg. Det trenger slett ikke være elektronikk for å vekke apetitten til den firbeinte, finske lappherjeren. Hele Gudfaren-trilogien og to sesonger av Sopranos gikk ned i løpet av noen små formiddagstimer (bare innpakning og cover, ikke selve DVD-ene). Putene til utemøblene? Kjør på! Skumgummi over hele stuegulvet. Og forrige uke kom vi hjem fra videregående hundeteorikurs (oh, the irony!) til dette synet:

Hunden hadde rett og slett spist opp leksene til Storebror. Snakker om klisjé.
Ikke så lett å forklare den der til læreren uten at det rykker i munnvikene. 

Her forleden lånte jeg noen diktbøker på biblioteket. En av dem het "Fra år til år. Dikt fra Dagbladet 1945-1977". Her har Sidsel Mørck samlet et solid utvalg dikt fra Dagbladet spalter, og det var interessant å følge de forskjellige temaene fra år til år. Jeg sparte på noen av diktene, blant annet et om ting. Det er blitt ukas fredagsdikt.

Jeg skulle gjerne vist dere selve diktboka også, men hunden spiste den. Selvfølgelig.
Heldigvis var bibliotekaren hundeeier. 

TING
Jeg vil ikke eie ting.
De dør mellom hendene mine.
Med tusen tause krav
står de og stirrer.
De stjeler tid og tanker
og krefter som skulle vært brukt
til noe annet.
Jeg vil bare eie et glimt
av ting.
Suge det fast et sekund.
Så la det gli gjennom meg.
Uten å røre hendene.
Men jeg har ingen vilje lenger –
for tingene eier meg.

(Ellinor Borg Guhnfeldt, trykt i Dagbladet 11.12.1948)

Håndtakk skal du jaggu ha

Kjære dere ca 60 stykker som var her på søttendemai:
Takk for besøket, det var kjempestas!

Men er det noen av dere som vet hvor dørhåndtaket til vaskerommet har tatt veien?
Det er fremdeles klin borte!
Nå begynner jeg å bli litt lei av å åpne døra med tang.
Alle opplysninger mottas med glede.



Mvh Hanne


PS. Vi har en hatt og et par fat her, for de som måtte savne denslags. Et av fatene er forsåvidt fra søttendemai 2011, men jeg opererer ikke med foreldelsesfrister.

Men når får jeg rope "move that bus"?

Noen dager inn i påskeferien har jeg forlengst omdøpt den såkalte stille uke til den skikkelig rotete kaosuke. Og det er ikke fordi jeg er så rebelsk og hedningaktig av meg, jeg er kristen pluss moms, og jeg setter forsåvidt påsken veldig høyt (duh, det er jo kirkens hovedhøytid). Men noen ganger må man være pragmatisk og ta ferien til hjelp for å få unna store prosjekter, og nå var tida overmoden for å gjennomføre den lenge planlagte ombygginga av andre etasje.

Sånne store prosjekter sitter litt langt inne for enkelte av oss. Jeg måtte for eksempel ta særdeles sterke virkemidler i bruk for å få Mannen til å lage en tidsplan: Jeg tok hytta som gissel.  Det blir ikke noen turer på hytta før vi har fått gjort dette, sa jeg med den strengeste lærerstemmen min. Og da skulle du sett på kar som fikk fart på sakene, gitt. Nå skal jeg ikke skryte på meg at Gjennomføreren er superheltnavnet mitt, heller. Men jeg har hatt en fin flyt i tingkastinga her i det siste, og nå ville jeg gjerne utnytte den flyten til beste for hele familien.

Uansett: Vi bor i et rekkehus på selveste Skjettenbyen. Hele området ble bygd i 1972 etter en snedig og funksjonalistisk modultanke om at husene skulle vokse og utvikle seg med beboerne. De kom i enkle grunnpakker, og så kunne folk smelle opp en ekstra kube eller fire etter råd og behov. Hver kube er på 9 kvadratmeter, og takket være denne byggeklossmodellen skulle det være enkelt å endre romfordeling. Jeg kan ikke se annet enn at det har fungert alldeles finfint, for husene er virkelig veldig praktiske, og selv om de ser ganske like ut utenfra, er det stor variasjon i planløsning. 

Huset vi bor i har for eksempel fått hele tre ekstra kuber i tidas løp. Det er alltid spennende å komme inn i til andre her i området for å se hvordan løsningene er der. Vi har gang, stue, kjøkken og vaskerom i første etasje og tre soverom, loftsstue og bad i andre etasje. Huset til svigermor (to rekker nedenfor oss) har gang, tre soverom og bad i første etasje, og stue, kjøkken og vaskerom i andre etasje. Helt omvendt, med andre ord. Hvis du er skikkelig spesielt interessert, kan du laste ned den originale Skjettenhåndboka her, eller du kan se på gamle bilder og slikt her.

Omtrent som dette ser vår andre etasje ut. Den har altså hatt tre soverom fram til nå: To i standardstørrelse som brukes som barnerom på venstre side av tegningen (eller nordsida, som det heter på profesjonelt), og vårt store soverom på høyre side (sørsida). Rommet vårt har vært dobbelt så stort som barnas rom, men til gjengjeld har det hatt en garderobe (eller et såkalt walk-in closet, markert i rødt). Den garderoben syntes vi var veldig kjekk da vi flytta inn for nesten tolv år siden. Problemet med sånne rom er at de etter hvert blir så stappfulle av tullball og ræl at det slett ikke er plass til noe walk der inne. Samtidig hadde vi behov for et gjesterom, for vi liker å ha gjester.

Min løsning var like enkel som den var genial: Rive ned garderoben og sette opp en ny vegg på midten, samt ei dør ut til loftsstua (markert med grønt), sånn at vi får fire like store soverom i andre etasje. Det er forsåvidt en enkel løsning, men garderoben var bygd som et ordentlig rom, med ordentlige vegger og dør og sånn. Og nevnte jeg at både den og soverommet var stappfulle av ting? Ting som nødvendigvis må flyttes når det skal legges nye vegger, nytt gulv, tak og lister og whatnot.

Her står Mannen (t.h) og Supersvoger (Mannens slightly-more-handyman-bror) og pønsker på hvordan de skal lage dør gjennom påskepynten i veggen. Bak Mannen kan man se døråpningen inn til garderoben, og på restene av veggen skimtes opptil flere tidligere nyanser valgt av tidligere beboere (jeg mistenker noen av dem for å være vampyrer, jfr den mørkemørkeblå soveromsfargen, og kanskje litt at jeg ser en del på Buffy for tiden). Vi fant også et fiffig rutetapet et sted, som jeg dessverre ikke har bilde av.

Men altså! Jeg har ei høne å plukke med både rabiate interiørbloggere, skamløst redigerte interiørprogram på TV (du vet hva jeg mener, effektfull musikk og fiffige montasjer som får det hele til å virke både morsomt og litt heroisk, og ikke minst lettvint) og andre møkkafolk som får det til å virke akk, så enkelt! å bare bygge om litt, lissom, sånn helt uten videre.
For, ja. Riktignok er det ikke all verdens å sette opp en skillevegg. Men det er jo for pokker bare en promille av jobben! Hva med alt du må gjøre før? Og etter? Og i tillegg?
Dere som synes denslags prosesser er enkle må være gærne minimalister eller tungt inne i en manisk fase. Eller begge deler. Dere trenger uansett hjelp.

Sånn ser det ut fra loftstuesida av prosjektet. To garderobeskap er flytta ut i stua, sammen med en IKEA-pose med skittentøy, fire kofferter, tre ryggsekker, soveposer og liggeunderlag, et par ekstra dyner, skittentøykurv, tørkestativ, veggspeil og Mannens utallige skjorter som hang på stenger inne i garderoben. Samtidig skal det være plass til stuetinga (dagseng, TV, skrivepult etc). På barnerommene er det også stappet inn trådkurver med klær, pappesker med sko, store bilder fra veggene og annet krams. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om hvor materialene skal være underveis! Gaaah.

Men det kommer til å bli fint. Og det kommer til å bli både ryddig og oversiktlig, når jeg får kasta all søppel, organisert møblene på nye rom og kanskje malt litt. Det blir bra. Det blir bra. Fint mantra å gjenta når man vasser i sagmugg og ræl. I morgen kommer venninne Rikke, og vi må finne et sted å putte henne. Boden har vært foreslått, men jeg tror vi skal få til overnatting på nytt rom – veldig minimalistisk sådan, men det går.
Og heldigvis er både kjøkken og spisebord (med klaffer) intakt, sånn at vi kan arrangere påskeaftenmiddag her med omtrent åtte til tolv deltakere, samt den tradisjonelle rebusen for barna. Hvis de må klatre litt for å komme på do, kan vi bare late som om det er en del av programmet. Det er en fin linje mellom rebusløp og hinderløp, og både voksne og barn har godt av en utfordring.

Men dere rabiate interiørbloggere (ja, dere veit hvem dere er) bør sove med ett øye åpent i framtida. Jeg har tilgang til både elektrisk skrutrekker og bad-ass spikerpistol. Bare nevner det.

Jeg fant, jeg fant!

I desember 2008 skrev jeg et rop om hjelp her på bloggen om at julestjerna til vinduet var sporløst forsvunnet. Jeg skulle juleforberede huset, og stjerna som ble rydda bort i januar samme år, var ingensteds å finne, tross iherdig leteinnsats i ei hel uke. Det endte med at jeg kjøpte ny stjerne, og den har heldigvis vært både holdbar og lettfinnelig.

Vi er ikke verdens mest ryddige familie. Vi er ikke det. Mer nærliggende er det å kalle oss rotete, ja, til tider direkte lurvete. Gangen er i ferd med å eksplodere av skolesekker, gymbager, hjelmer, yttertøy og ymse steiner og kvister som Lillesøster er blitt evig venn med og vil ha med hjem. Aviser og magasiner breier seg skamløst i stua, side om side med barneleker, bøker, sakspapirer, DVD-covere med og uten innhold og annet ræl jeg nødig vil beskrive nærmere. Og hybelkaninene stryker seg kjærlig mot føttene våre når vi går gjennom huset.

Med ujevne mellomrom får jeg fullstendig hetta og insisterer på et realt skippertak. Ofte i forbindelse med at vi skal ha gjester, for det får være grenser for hva man kan presentere for skikkelige folk og fremdeles forvente at de skal hygge seg.
Men da ender vi som regel opp med den gode, gamle "ute av syne, ute av sinn"-ryddinga, som enkelt og greit innebærer at vi stapper rotet inn i skap og skuffer. Så er det overflateryddig. Under overflata ser det imidlertid ut som om et loppemarked har kasta opp i huset vårt.

Nå har jeg iverksatt en tretrinnsplan for grunnrydding, og første trinn ble unnagjort for et par helger siden. To samfulle dager tok det å rydde, sortere og kaste alt som lå i det store, mørke rommet under trappa vår. Jeg fant gamle disketter der, for å si det sånn. Da jeg viste en til Storebror (10), stusset han:
– Er det det som er en sånn kassett? Nei? Er det et batteri, da?

Diskettene gikk i søpla sammen med mye annet rart, og plutselig var trapperommet det ryddigste stedet i hele huset. I dag har jeg gått løs på de store skyvedørsgarderobene i gangen og på barnerommene, noe som har resultert i 5 (!) fulle søplesekker. Jeg fant gamle VHS-kassetter der, for å si det sånn. Gadd ikke vise dem til Storebror, han hadde sikkert bare trodd det var en matboks eller noe.
Men så! Mens jeg befant meg langt, langt innerst i garderoben på Lillesøsters rom (som tidligere var kombinert roterom og gjesterom, altså omtrent som nå, når jeg tenker meg om), så jeg noe som satt fast bak ei hylle, helt innerst, øverst og bakerst. Og det var....julestjerna!

Betyr dette at rydding lønner seg? Jeg vil nødig trekke forhastede slutninger, men det er mulig at det er moralen i historien.
Alternativt: Ikke stress med å lete, ting dukker opp etter hvert.

..men okse der og giraff sto

"Men okse der og asen sto, og asen sto,
og så den Gud og Herre god.
Halleluja, halleluja."

Så sier sangen "Et barn er født i Betlehem". At den ikke sier et kvidder om verken skjeletter eller giraffer, bryr ikke Lillesøster seg om. I et ubevoktet øyeblikk bestemte hun seg for å ommøblere i julekrybba.
Stakkars Maria er blitt skjøvet ut i kulda, en vismann har fått et skjelett på fanget, to kjempestore engler er med i selskapet - og plastgiraffen Melman følger spent med på opptrinnet.

Egentlig synes jeg krybba fikk et lite løft av Lillesøsters regi, så den skal få være sånn. I hvert fall inntil den lille teologiarkitekten bestemmer seg for å ommøblere igjen.

..og såmmå å som hende er stjerna borte vekk

Savnet: 1 stk julestjerne, av typen man henger i vinduet.

Sist sett i begynnelsen av januar.
Har åpenbart blitt stuet bort i stor hast mens eier tenkte på noe helt annet og egentlig var litt lei av hele opplegget.
Nå har eier lett i ei hel uke, uten snev av resultat.
Gode innspill som fører til at stjerne kommer til rette mottas med takk.

Hvor i %$#" er den hen?

Boligekstra: Livet i fjæra

I strandkanten kan man finne mye rart. Lørdag gikk vi på oppdagelsesferd og lekte at vi var spioner. Og sannelig dukket det ikke opp noe litt utenom de helt vanlige pinnene og skjellene. Den engasjerte miljødetektiven Storebror er fremdeles bestyrtet over at noen kan møblere fjæra på denne måten.



Et par ekstra puter lå og skvulpet like bortenfor. Det er noe trist over en sofa som ender sine dager på denne måten, samtidig som det på en syk måte er litt pent (ja, om man ser bort fra det åpenbare søppelproblemet det skaper, altså). Jeg tenker at dersom man først skal dumpe ting ulovlig, burde man i hvert fall tatt seg bryet med å stille det opp på en fin måte. Kanskje rett og slett lage en litt innbydende salonggruppe?

Storebror syntes det var en veldig god idé å publisere bilde av ugjerningen i bloggen, sånn at alle kunne se hva som hadde skjedd. Og han mente dessuten at det var god skikk å ta med et bilde av spionen som oppdaget det hele. Så her er det:

A few of my favourite things

Jeg jobber ganske mye med interiør, noe som er litt ironisk, ettersom hjemmet mitt på ingen måte bærer preg av det. Jeg er ikke uinteressert i interiør og design, snarere tvert imot. Jeg liker å følge med, og en design som er både vakker og funksjonell kan gjøre meg glad - ja, sågar klappe i hendene-begeistret. Det er fascinerende å se hvor påvirket man kan bli av de visuelle omgivelsene. Men jeg nærer en intens motvilje mot å bruke motbydelig mye penger på sånt (og i denne sammenhengen ligger lista ulogisk lavt for hva jeg betegner som motbydelig mye, i motsetning til hva jeg for eksempel er villig til å betale for god mat eller god vin), og jeg er altfor lat til å tråle østlandet rundt etter geniale kupp og skjulte skatter for en rimelig penge.

Uansett: En av mine gode oppdragsgivere har en fast spalte hvor intervjuobjektet skal trekke fram tre favoritter fra hjemmet sitt. Det kan være møbler, pynteartikler, bruksgjenstander -kort sagt ting. Jeg er glad i lister, så jeg har pønsket litt på dette selv. For det er da komplett umulig å velge ut tre ting framfor alle de andre? I tillegg har jeg i mitt stille sinn tenkt at det sannelig er godt at ikke jeg blir spurt, for huset mitt er møblert og dekorert av Ikea og dessuten har jeg ikke sansen for nips og pyntesaker, så der er det lite å hente.

Så feil kan man ta. En aldri så liten reality check viser at den stakkars mimimalismen har lite å stille opp med hos meg. Hjemmet mitt er en nådeløs kamparena. Streite ikeamøbler og maltrakterte barneleker kjemper om plassen med støvete arvestykker som tviholder på en forloren verdighet. Meterhøye avisbunker skuler misunnelig på bøkene som formerer seg som apekatter i uanstendig mange hyllemeter (jada, jeg er Gunn Helen Øye-sertifisert harry som dekker opptil flere vegger med bøker, og jeg skammer meg ikke det grann).

Jeg er glad i hjemmet mitt. Det inneholder de viktigste menneskene i verden for meg. Og det er en del ting her jeg liker skikkelig godt, også. Mesteparten av bloggen min handler om menneskene. Her er noen av tingene.



Denne engleskulpturen kommer fra huset til farmor og farfar. Jeg beundret den som bitteliten og fikk den til odel og eie mens jeg fremdeles gikk på barneskolen. Den har en enorm affeksjonsverdi, og kunne også hatt en brukbar salgsverdi, ifølge gode kilder - hvis den hadde vært feilfri. Men jeg spilte innendørs volleball på rommet som tolvåring og dekapiterte det stakkars vesenet, og reparerte skulpturen på macgyvervis med Karlsons lim og hobbymaling. Like fin for meg. Kanskje til og med finere.



Da vi kjøpte rekkehus, trengte vi møbler, og vi fikk arve to Siesta-stoler av foreldrene mine. Mitt første minne av stolene er fra stua i Våle, hvor vi bodde til jeg var fem. Det er tretti år siden. Nå står en av dem i et hjørne i den kombinerte lekekrok/bibliotekløsningen vår (makkeren er foreløpig forvist til andre etasje, men de skal snart gjenforenes). Visste du forresten at Siesta ble designet av norske Ingmar Relling i 1965, og at det står 16 Siesta-stoler i Det hvite hus i Washington?



Grandtante K (en av mine mange grandtanter) hadde dette brillefine bildet hengende i kjellertrappa si, og jeg kikket på det lenge. Da hun flyttet fra huset sitt og skulle kvitte seg med mange av tingene, var selveste grombildet på vei i søpla. Heldigvis klarte mamma å redde det for meg. Grandtante K lo imidlertid godt da hun hørte at jeg ville ha bildet. Det var jo så stygt! Jeg synes det er kjempefint, og har hengt det over sofaen.



Emaljefatet fant jeg bakerst i et kjøkkenskap hjemme hos foreldrene mine. De har to like, og da mamma så hvor begeistret jeg ble, fikk jeg det ene. Med løfte om at jeg får det andre også, når den tid kommer. Det kan jeg gjerne vente lenge på. Telysholderen i mosaikk kjøpte mannen og jeg i Barcelona i 2005. Den kunne like gjerne vært kjøpt på Indiska, men vi vet bedre.



Min mormor Signe, som datteren min er oppkalt etter. Mormor Signe døde før jeg ble født, men jeg har alltid kjent henne allikevel, for jeg har hørt så mye om henne. Hun var visstnok sta, fandenivoldsk, sosial, høylytt, humoristisk og glad i å synge. Det slår meg at datteren min fikk et navn som passet bedre enn vi kunne ane da vi ga henne det. Ved siden av bildet står en eske som Sverre lagde i barnehagen. Verdifull.

Ting, altså. Men ikke i motsetning til mennesker. Ting får verdi når de kan knyttes til mennesker, hendelser og følelser. Noen ting er små knagger vi kan henge minnene våre på.