Mitt løfte til deg, Anders

Etter 22/7 ble det stille her på bloggen veldig lenge. Jeg mista alle ordene mine, og det var rart og uvant. Smått om senn fikk jeg tilbake noen av dem, men jeg har allikevel holdt meg unna elefanten i rommet: Han derre og det han gjorde. Av flere årsaker.

Det er så mange som sier så fine og kloke ting. Det er mange som sier ukloke ting, også. Uansett har jeg kjent at dette kan ikke jeg si så mye om, for ordene mine blir bare klisjeer, og det er ikke jeg som eier denne sorgen. Jeg tar del i den og jeg føler, jeg føler sterkt og det er så uendelig vondt, men den er allikevel ikke min, det er den hjelpeløse tilskuerens sorg. Jeg ser de overlevende som har opplevd en sånn skrekk og smerte, og jeg blir svimmel. Jeg hører historier fra elever på jobben min og blir så uendelig trist over at de må forholde seg til dette, jeg har lyst til å beklage til dem, unnskyld! Unnskyld at vi lot dette skje, at han fikk vokse til den han ble, jeg beklager at dere må gå gjennom dette. Jeg aner bare en liten flik av sorgen til foreldre som har mistet barnet sitt, den viktigste i verden. Nå må de gjennomleve rettssaken. Og bare den lille fliken jeg kjenner, den lille vippen på kanten av avgrunnen får meg til å ville kaste opp.

Jeg er mot dødsstraff. Jeg ønsker ikke gjerningsmannen død, jeg mener at han bør idømmes straff i henhold til de prinsippene vi har i rettsstaten vår. Hevntanken kan være søt, men forskning viser visstnok at folk som faktisk tar hevn, sliter mer med å komme seg videre etterpå. Jeg vet ikke. Jeg aner ikke hvordan det må være å se ens barns drapsmann håndhilse på aktor i rettssalen, å se den personen man løp for livet fra forklare seg, iført pen dress og et svakt smil. Jeg takker Gud for at jeg ikke vet hvordan det er, samtidig som jeg blir så sint, så sint for at noen må kjenne på dette hver eneste dag.

Så mange av de overlevende og de pårørende er så tapre og verdige at jeg føler meg bitteliten i forhold, som et stusselig menneske. For ja, jeg tenker stygge og slemme tanker. Riktignok prøver jeg å moderere meg, men kanskje det bare er et skalkesjul. Jeg ønsker jo ikke gjerningsmannen død, jeg insisterer på at han må behandles etter gjeldende prinsipper. Men jeg har samtidig brukt uforholdsmessig mye tid på å pønske ut plager han gjerne må få, allerede i sommer snakket vi om dette, venninne Rikke og jeg. Vi ønsker ham et langt liv fylt av små, slitsomme plager som tærer på tålmodigheten og ødelegger livskvaliteten.

Hvis han henrettes, blir han en martyr, og det er noe han ønsker. Den tilfredsstillelsen skal han selvfølgelig ikke få. Han ønsker å framstå som en verdig kriger, en flott og tapper fyr som kjemper for en sak. Lykke til med å få sympati for den sjuke saken din med gnagsår og papirkutt som virkemidler, Anders Breiflabb Buse.

Her er mitt ønske for deg: Jeg ønsker deg et langt liv. Jeg ønsker at du hver eneste dag skal våkne tidlig og tilbringe riktig mange søvnløse timer med å kjenne på nettopp gnagsår, halsbrann og inngrodde tånegler. Jeg håper du sliter konstant med flass, sti på øyet, leamus, krampe i lilletåa, musearm, betente hårsekker, kink i nakken, tørre øyne, søvnparalyse, hemoroider, kviser presist plassert i neseåpningen, elveblest, flis i fingeren og sånne vonde blemmer i munnen som visstnok kalles after.

Jeg håper at beina dine sovner hver eneste gang du krysser dem. Jeg ønsker deg papirkutt hver gang du rører en avis. Jeg krysser fingrene for at du får munnsår så store at de synes veldig godt på bilder og sprekker når du prøver å smile arrogant, så du føler deg skikkelig teit i tillegg til at det gjør vondt. Og selv om du sannsynligvis ikke får oppsøke så mye friluft, håper jeg frilufta allikevel klarer å snike seg inn på cella di, i form av mygg, flått og klegg. Jeg håper du klør deg til blods.

Alt dette ønsker jeg deg, hver eneste dag i resten av ditt lange, ensomme liv. Lykke til med å være den flassende, kløende, sutrende martyren, den selverklærte krigshelten med papirkutt i stedet for medaljer. Lykke til med å rekruttere følgere når du bare framstår som stusselig og sutrende.

Og hver dag skal vi andre leve livene våre i frihet, bruke rettighetene våre, leve og elske og le, kjempe for det demokratiet og det mangfoldet du hater, mens du sitter der alene med de langt fra heroiske plagene dine. Vi går videre i fellesskap, vi kan fremdeles utrette flotte ting, minnes og hedre de som døde den dagen, glede hverandre og utvikle oss. Vi skal synge sangene du hater, diskutere ideene dine sønder og sammen og lære barna våre om toleranse. Barna mine er så unge og så mye klokere enn deg, og vet du hva? De er såkalt multikulturelle. Er ikke det irriterende? Vi kan utrette alt! Mens du sitter på cella di og plukker på ei skikkelig vond kvise og lurer på hvor det gikk galt.

Vi skal hedre de som døde. Vi skal le av deg. 

Det lover jeg deg.

Fredagsdiktet: Venetape

Det må da være lov å legge inn fredagsdikt etter midnatt, så lenge man fremdeles regner det som fredag. Jeg har vært ute med gode kolleger og snakket om alt og ingenting, og det var både fint og nødvendig. 

Onsdag tok jeg, som tidligere nevnt, farvel med en god venn. Sola skinte så skarpt på rimfrosten og han fikk et vakkert hvilested: Under et tre på Østre Fredrikstad gravlund, rett ved vannet. Underveis ble vi overrasket av Sivilforsvarets sirener, og noen av oss var enige om at det var akkurat så upassende at det passet seg, det også. Han ville likt det. 

Jeg holdt en liten tale i løpet av seremonien. Avsluttet med det som får bli fredagsdikt i dag. Det er et av de fineste diktene jeg vet om, og det er trist at jeg fikk bruk for det nå. 

I boka Vandre med vers skriver Halldis Moren Vesaas om dette diktet:

Mellom Tor Jonsson og Jan-Magnus Bruheim var det eit vakker vennskap, heilt fritt for kollegial misunning og kappestrid. Dei planla å bygge seg hytte i lag på heimetraktene. Jan-Magnus bygde hytta aleine etter at Tor var død. Han kalla hytta Torbu. 

Eit år etter at Tor døde skreiv Jan-Magnus sitt minnedikt Venetape.

VENETAPE

Ei uro jagar mellom von og misvon –.

Han lever ennå. Her må skje eit under!

Men venskap bergar ingen mann. Vi er åleine

på ytste øy i våre tyngste stunder.

Det slokna ljos mot gryet. Aldri skal

ditt hovud meire reise seg frå pute.

Uverkeleg og ørskegrå står dagen

med tunge augnelok mot blinde rute.

Eit hjarte slutta slå sin tunge blodkolv

og livet stupte under krav og kross.

Og døden kom. Han lyfte krossen upp att

og la han teiande og tungt – på oss.

Den fyrste dag – og alle dagar går.

Det snøar ute. Og eg står her inne

og ventar stilt. Men snø fell aldri over

det nakne stjernehimmeldjup av minne.

Det bankar nattetid. Det opnast dører.

Og alt som hender – det er nå det hender.

Det snøar på ei grav. Det er som frøyste tåror

or himmelauga over våre grender.

Eg står her framfor stengt, og kallar på deg

frå eisemdstrandi ved den stille sjøen.

Og ropet bryt or djupet: Kom attende!

Men venskap vekkjer ingen upp fra døden. 

(Jan-Magnus Bruheim)

Just Breathe

Jeg skal snart skrive mer. Må bare puste litt først.

Det har vært en tung dag. Det var tøft å si farvel til en venn. Nå hviler han under et tre på Østre Fredrikstad gravlund.

La oss puste litt, alle sammen – og høre på musikk mens vi samler oss.

Jeg lover å komme sterkere tilbake, snart. 

Kjære Lars

Ja, jeg vet at det er kleint å skrive et blogginnlegg i du-form til en venn som ikke er her mer. Jeg risikerer at det blir ufrivillig komisk. Det får stå sin prøve. Jeg er dessuten ganske sikker på at du hadde likt akkurat det.
Jeg sitter og baler og prøver å finne hode og hale på det ubegripelige: at du er borte. Og ikke minst bokstaver å bruke, men jeg får det ikke til. Jeg har begynt flere ganger, men det finnes ingen begynnelser som duger, så jeg bare skriver.

Husker du den aller første gangen vi traff hverandre? Det er så lenge siden at du hadde på deg svart pocolinodress, noe som var ganske teit, for alle sjetteklassingene visste jo at det egentlig var pocolocodress som gjaldt. Ikke at det spilte noen rolle for deg, for du var kul uansett.
Husker du at vi ble kjærester på selveste 17.mai i sjuende klasse og klinte i kjellerstua? Jeg var litt nervøs, for du hadde så greie på dette med kjærester og sånt, mens jeg var ei kløne. Men du fikk meg til å le hele tida, så jeg glemte hvor stressa jeg var.

Husker du at jeg slo opp med deg via en kamerat fordi jeg ikke turte gjøre det selv? Det var ikke særlig imponerende. Og ettersom vi gikk i samme klasse, ble det tidenes mest ubehjelpelige isfront. Dessuten likte vi jo hverandre godt, selv om vi ikke ville være kjærester. Så vi ble enige om å være venner. Bestevenner. Sjelevenner, som kunne sitte og smugrøyke til langt på natt mens vi snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida. Du sa at du ikke kom til å bli særlig gammel, for det hadde du drømt. Jeg sa at du skulle slutte å skape deg, for sånt kan man ikke vite. Egentlig ble jeg vettskremt.

Husker du hvordan vi gjennomskuet hverandre? Jeg kunne prøve å få litt sympati fra deg for en urett som hadde blitt begått, men du bare fnøs og ba meg tenke meg godt om, for jeg visste innerst inne at det var vel så mye min feil. Du kunne prøve å late som det gikk storveis, men jeg ba deg droppe tullpratet og si det som det egentlig var, for jeg skjønte at du ikke hadde det bra. Vi var enige om at det er fint å ha noen som gjennomskuer en så godt, men ganske slitsomt også. Derfor hendte det vi unngikk hverandre, når vi ikke var helt klare for å slippe de små livsløgnene våre.

Men noen ganger lurte vi oss selv og hverandre helt med vilje, husker du det? Som da vi begge studerte i Bergen og stakk innom Café Opera hver bidige torsdag for en kaffe etter skolen. Og hver bidige torsdag endte kaffen opp med at vi drakk øl i timesvis. Og snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida.

I dag har jeg tilbragt veldig mye tid på Facebook, og det har vært fint, på en trist måte. Gamle venner som er spredt for alle vinder søker sammen når noe ubegripelig skjer. Det er så mange som savner deg og tenker på deg og dine aller nærmeste nå.
Det er berre det: no når du er sløkt 
sansar òg vi kor kaldt 
det kjennest ikring oss. Det var just deg 
vi ville hatt med oss i kveld, 
og frysande, einsame søker vi inn 
mot det du har skapt av eld. 

Alle disse tingene tenker jeg på. Jeg tenker på så mye mer også, tilfeldig og hulter til bulter, helt uten styring. Jeg tenker på den sangen du sang i bryllupet mitt, den fnisete togturen hjem fra jubileumsfesten, hvor underfundig du kunne formulere deg og hvordan du tilbød deg å luke og plante i hagen vår, for du kunne ikke skjønne at hageeiere kunne ha det så lurvete.
Jeg tenker på at vi hadde planlagt å møtes og drikke litt punsj i disse dager, så snart du var i form. Jeg skjønner ikke helt at vi ikke skal gjøre det. Jeg har ikke lyst til å akseptere at du ikke er i livet mitt. Du har vært her siden vi var tolv år gamle.

Det virker helt urimelig at du ikke er i ditt eget liv lenger, heller. Ikke minst fordi det betyr at du fikk rett i at du ikke skulle bli særlig gammel. Du vet veldig godt at jeg hater å gi deg rett.

Men fordi vi er venner uansett skal jeg la deg få det siste ordet her, sammen med koret ditt.




...and until we meet again
May God hold you, May God hold you 
Ever in the palm of his hand.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn

Tenk at i går bekymret vi oss først og fremst over været.
Det er vanskelig å finne ord i dag.
Men Jan Erik Vold kan gi oss en påminner om hvordan vi kan velge å tenke framover.

TA VARE

på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.

(Jan Erik Vold)

25.september

Det er så man skulle ønske man var Märtha og kunne snakke med de døde. Det hadde vært fint, og gudene skal vite at jeg prøvde, den gangen i slutten av forrige århundre da du valgte å avslutte. Jeg fikk det ikke til, til tross for de mest tullete forsøk (jeg har åpenbart helt elendig mobilkontakt med de døde). Men jeg er litt skremt og veldig fascinert av hvor hardt jeg prøvde. Du verden, så desperat man kan bli av å kontakte noen som er borte.

Du var dønn borte, og jeg er fremdeles litt sint på deg for det. For jeg er her nå, men det er ikke du, og det er helt urimelig. Det er så mye jeg kunne fortalt deg, hvis du bare hadde blitt her litt til! Jeg orker ikke tenke på alle tingene du valgte bort.
"Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt." - men det er et valg som tar fra så mange mennesker så mye. Det var så mye jeg gjerne skulle sagt. Det var så mye vi aldri fikk gjort opp.
Aldri er et endelig ord.
Det er et grusomt ord.
Heldige Märtha, som kan få og gi beskjeder. For oss andre er døden altfor endelig. Den tar med seg alt man skulle sagt, burde fortalt, ville hørt og gjort. Plutselig spiller det ingen rolle lenger, for det er for sent.
For sent.
For sent.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjentatt det:
For sent.
Ugjenkalleligheten var det verste av alt. Dette var noe som ikke kunne endres.

Jeg tror du ville likt 2010. Seriøst, det er så mye moro her for altfor begavede datanerder som deg. Musikken er heller ikke verst, mange hører på det samme som du gjorde. Rock har med andre ord ikke gått av moten. Du kunne fremdeles protestert mot alt og alle - det er fremdeles lov å være både opprørsk og vrang.

Du trodde nok at det ikke ville spille noen rolle fra eller til. Men vet du hva som er rart? Det har gått tolv år, og her sitter jeg og gråter en skvett på bursdagen din. Jeg tenker på deg. Pokker heller.

Fredagsdiktet: Savnevise

- Sett på Kludvigsen og Ludvigsen, roper ungene når vi kjører bil. Storebror har for lengst oppdaget at de egentlig heter Knutsen og Ludvigsen, men ser ingen grunn til å oppklare misforståelsen for Lillesøster. Vi voksne er bare dypt takknemlige for at ungene foretrekker barnemusikk som voksne også liker å høre på, og på noen av sangene er nok vi i forsetet de mest entusiastiske (som når det snakkes om at "skraphandler Lund prøvd' sæ på a Lina Larsen - og klart' det" - haha).

Storebror elsker Hallo, hallo og Kanskje kommer kongen. Lillesøster kniser henrykt av Jeg er en forhekset prinsesse og Syk. Begge prøver å få til skarre-r på Eg ve te Bergen.
Mannen har fortalt at han lenge i oppveksten (egentlig altfor lenge, innbiller jeg meg) trodde at "små glass med artisjokk" bare var et tulleutrykk som duoen hadde funnet på. Selv kan jeg ikke høre Grevling i taket uten å tenke på mammas barndomshjem.
Jeg var veldig glad i Knutsen og Ludvigsen, og hørte til og med på dem i de kleine pre-tenårene da jeg ellers var livredd for å virke barnslig. Men Knutsen og Ludvigsen var større enn sånt.

Ukas fredagsdikt blir, ikke overraskende, en sang: Savnevise. Sniff.



Egentlig burde det vært mange, mange sanger, men du kan jo finne fram Knutsen og Ludvigsen-platene dine selv og høre på dem - du finner dem også på Spotify.

Har de Facebook i himmelen?

"You will be missed", sto det på Facebook-veggen hans.
Ikke bare én gang, hele veggen var full av tilsvarende meldinger fra fortvilte venner: "Je pense à toi" og "I'll never forget you".
Jeg klarte ikke å skrive noe på den veggen. Det ble for rart.
Jeg vet ikke hva jeg skal si nå heller, men jeg prøver allikevel.

Da jeg bodde i Frankrike var jeg intenst og hysterisk forelsket i en utagerende polsk-canadisk rocker. M var usedvanlig smart, opprørsk, mystisk og destruktiv - en uimotståelig tiltrekkende blanding for ei nysgjerrig jente fra landet. Jeg var sammen med ham nesten hele tida, jeg var helt besatt. At han ikke var på langt nær så besatt av meg, overså jeg glatt. Jeg kom hjem igjen til Norge med tidenes kjærlighetssorg. Han dro til Canada, og vi hadde ikke så mye kontakt, annet enn noen sporadiske brev (og noen halvdesperate telefoner fra meg).
Helt til vi fant hverandre igjen på Facebook. Det hadde gått så mange år at det var hyggelig og mulig å ta opp kontakten som gamle venner, og ikke noe mer. Det viste seg at han fremdeles var lynende intelligent, reflektert, morsom - og selvdestruktiv. Vi chattet en del. Noen av de morsomste og mest poengterte formuleringene leste jeg opp for Mannen, som også ble imponert.

Sent fredag kveld oppdaget jeg meldingene på Facebook. Jeg burde egentlig ikke være overrasket, men vi mennesker er rare sånn.
Jeg trodde først ikke det var sant.
Men jeg fant nekrologen hans i en canadisk avis, og jeg leste alle meldingene på veggen hans, og jeg skjønte at det faktisk ikke er en sjuk nettspøk eller et av kunst-stuntene hans. Han har slitt med depresjoner lenge. Nå er det slutt.

Og jeg kjenner situasjonen så altfor godt. Altfor mange har valgt den veien ut.
En god kamerat da jeg gikk på videregående. En annen kamerat i studietida. To stykker i studietida, når jeg tenker meg om.
Og for drøyt elleve år siden, det tyngste: Han jeg var samboer med før jeg traff Mannen.
Han som jeg gikk fra, som var syk.
Han som jeg har prøvd å skrive om gang på gang, uten å klare det. Det blir for kleint, for nært, for selvmedlidende eller for patetisk.
Og nå sitter jeg her igjen og vet ikke hva jeg skal skrive. Men akkurat nå kan det være det samme.

Jeg vet jo at sorg er merkelige greier.
Jeg vet at jeg kan være fullstendig glad og fjåsete det ene øyeblikket, og overrumplet av tunge tanker det neste. Jeg vet at jeg får en hang til å se gjennom gamle fotoalbum og høre gamle sanger - mer enn vanlig. Jeg vet at strofer fra "Karin Boye funnen død" kverner i konstant i bakgrunnen i hodet mitt.
Det er bare å gi det rom.

Så jeg er på verdens hyggeligste bursdagsfest og har det virkelig storveis, og deretter drar jeg hjem og gråter øynene mine røde og hovne.
Jeg fiker ikke opp meg selv for å være upassende når jeg fniser hysterisk til Mannen at jeg er i ferd med å slippe opp for ekskjærester.
Jeg planlegger undervisning og blir ikke overrasket når setningen "Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt. Den frosne har frose i hel" dukker opp midt i en tankerekke om opphavsrett og ulovlig fildeling.
Ikke noe overraskende i sånne reaksjoner, dette kan jeg nå.

Men jeg slutter aldri å bli slått i bakken av hvor endelig og irreversibel døden er. Den tilsynelatende banale erkjennelsen er like jævlig sjokkerende hver eneste gang.
År etter år. Flere ganger om dagen:
Nå er det for sent.

Og folk kan skrive på veggen din alt de orker, men det hjelper ingenting.
For de har ikke Facebook i himmelen.


-------------------------------------------------------------------------------


Karin Boye funnen død

Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han varda deg med sin eld
mot kulda? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.

Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.

Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.

(Halldis Moren Vesaas)