lørdag 29. desember 2007

White moms can't braid

Jeg heter Hanne, og jeg er infoholiker. Det har gitt meg mange gleder.
For nesten to år siden snublet jeg over et tema jeg ikke ante særlig mye om. Afrohår. Ikke bare manglet jeg konkret kunnskap om stell og frisyrer. Jeg var også totalt uvitende om hvor mye symbolikk, politikk og kultur det ligger i temaet afrohår. Jeg leste for eksempel om afroamerikanere som mener at hvite ikke bør adoptere svarte barn - fordi de aldri vil kunne lære seg å stelle barnas hår skikkelig. Jeg leste om gråtende småjenter som heller ville ha lyst barbiehår. Og jeg leste om etsende antipermanenter, pleiende oljekurer, flettetips og boktips. Ja, det finnes utrolig mye litteratur på området.
Svært lite av det er skrevet på norsk. Men denne kommentaren av Haddy J. N'jie er absolutt verdt å lese.

Jeg bestemte meg uansett raskt for at jeg skulle bli den flinkeste afrohårmammaen på denne siden av atlanterhavet. Og da vi endelig hentet hjem Lillesøster, gjøv jeg løs på oppgaven med krum hals. For ikke pokker om jeg skulle være årsaken til min datters hårtraumer, i hvert fall. Det har vært en bratt læringskurve. Men du verden, som jeg har tatt meg opp.

Og jeg er veldig bevisst på å skryte av det nydelige, krøllete, kullsorte håret hennes. Akkurat det er ikke vanskelig: Jeg er dønn misunnelig. Men jeg regner også med at det vil komme en tid da hun vil ha det glatte, lange håret mange av de andre jentene har. Og da gjelder det å være en fornuftig mamma som gir den unge damen rikelig med selvfølelse og trygghet på at hun er akkurat som hun skal være.
Noe erfaring har jeg: Jeg har vokst opp som jente selv. Jeg vet at det uansett vil være ting å bekymre seg over, uansett hvordan man måtte være. Og at trygghet må komme helt andre steder fra enn i en prinsesseblond manke (eller den riktige jakka, for den saks skyld).
Men nå sporer jeg av. Jeg har etter hvert funnet produkter som fungerer. Jeg har funnet gode tips-sider. Og jeg har øvd meg, med velvillig assistanse fra den unge damen. Som oftest elsker hun hårstellstunden vår og tosomheten som følger med den. Og jammen er vi blitt flinke!



Her har hun en nesten helt utslått-variant. Panneluggen er delt i to, hver del er festet med strikk ved hodebunnen og tvinnet helt ut. Resten av håret er løst, og satt inn med rikelige mengder fet, god krem.



Og her har jeg brukt en såkalt "Two Strand Twist". Det er latterlig enkelt, holder skikkelig lenge og er veldig fint, synes vi.



Sånn ser den ut ovenfra. Praktfull symmetri, om jeg skal si det selv. Men så er modellen usannsynlig fin også, da.

fredag 28. desember 2007

Årets julekort

Ord om ord

Sagt av undertegnede 2.juledag kl 13.45:
"Nei Signe, det er ikke lov å kjevle juletreet"

Det hender at man sier eller overhører setninger som er såpass pussige (selv om de er helt logiske der og da) at man bare kan regne med at det er relativt historisk. Altså at det er første gang den setningen er blitt sagt. Uansett tilhører den ikke kategorien Verdens mest brukte setninger, som de mer ordinære "hvor mange ganger har jeg ikke sagt at....".

Min tidligere gode kollega (og fremdeles gode venn) Vetle og jeg hadde mye moro med sånne ting. En gang fikk han en festlig visittkortholder formet som en liten koffert i gave. Den så tilforlatelig ut, men luktet skikkelig vondt. Det forsårsaket utsagnet "Vil du lukte på kofferten min?", som vi lo av i minst etpar uker.

En annen klassiker dukker opp da Storebror skulle få fireårsbok i kirken. Det var høsttakkefest, og ungene skulle gå inn i prosesjon med mat som skulle legges på alteret. Dermed hørte jeg meg selv si formanende: "Storebror, hold godt på blomkålen din og følg etter presten".

Ord, dere. Mange muligheter - kjekke å ha.

torsdag 27. desember 2007

Lykke

Åtte øyne i hverandre.
Fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring en lykke:
Vesla, Påsan, far og mor.

Åtte hender hektet sammen
til en ring om stort og smått.
Herregud - om hele vide verden
hadde det så godt.


- Einar Skjæraasen -

torsdag 20. desember 2007

Keepin' busy

Den unge damen går i park noen timer om dagen, og når det er kaldere enn 10 minusgrader, er parken stengt. Så i dag har den unge damen vært hjemme med sin mor, som innbilte seg at hun skulle fått gjort litt jobb og husarbeid uansett.
Men den unge damen har hatt horn i panna siden hun sto opp, og har virkelig lagt seg i selen for å gi mor spennende og uante oppgaver.

Hun har tømt en hekto pulverkaffe utover gulvteppet i andre etasje (som om ikke det gulvteppet er lurvete nok fra før, liksom).
Hun har demontert storebrors nattlykt.
Hun har tatt rede på hvor lang en dorull egentlig er. Forbløffende lang, viser det seg. Den dekker det meste av badet opptil flere ganger.
Hun har spist knekkebrød på pappas side av senga. Jeg anslår at cirka en tredjedel av knekkebrødet nådde så langt som til munnen. Resten havnet under puta, formodentlig til senere bruk. (Unnskyld Bjørnar!)
Hun har sørget for å holde stemmen sin ved like ved å gjøre ropeøvelser. Først og fremst med ordet "neeeei" bare sporadisk avbrutt av "jeg vil ikke" og "se på meeeg".
Hun har "ryddet" i klesvasken. Akkurat nå sitter hun faktisk midt oppi det rene tøyet i rent-tøy-lenestolen som vi aldri klarer å tømme.
Og da jeg satte meg ned ved Mac-en min igjen, oppdaget jeg at hun hadde endret tastaturet fra norsk til amerikansk. Fiffig.

Har jeg glemt noe nå? Helt sikkert. Fortrengning er skikkelig undervurdert. For hun er jo ganske søt der hun sitter, og nå begynner blodtrykkssusinga i ørene mine å avta.

tirsdag 18. desember 2007

De som eier verden

På begynnelsen av nittitallet studerte jeg i Bergen. Det var nye venner og dype diskusjoner, grønsj og Garage, fjasing og fest. En forelesning i ny og ne ble det også tid til.
Vi eide verden.

En ganske alminnelig ukedag endte vi ikke uventet på et svært fuktig og langtrukkent nachspiel på Handelshøyskolen. Det varte faktisk helt til morgenen, da noen lyse hoder kom på at det måtte være suverent å spise frokost på SAS-hotellet. Som sagt, så gjort.

Vi kastet oss på en gul buss ned mot sentrum, og ettersom det var en hverdagsmorgen, var bussen full av folk på vei til jobb. Der satt de halvtrøtte og alvorlige, med aviser og dokumentmapper i fanget.
I midtgangen sto vi, stinkende og fnisende. Vi var så fornøyde med oss selv, og hvisket (trodde vi, men vi var jo fulle) om hvor heldige vi var som fremdeles var unge, sorgfrie studenter, og hvor synd det var på alle de stakkars, voksne streitingene hvis liv besto av en endeløst gjentagende rekke bussturer, matpakker, barnehagehenting, middagshvil og kveldsnytt. Motbydelig, selvsagt.

Men overraskende mange av passasjerene smilte til oss.
- De drømmer om gamle dager da de selv levde livet. Nå gjenopplever de litt av det via oss, og lurer på hvor tiden ble av, tenkte jeg for meg selv. Fremdeles motbydelig, selvsagt.

Nå er jeg selv en av de voksne streitingene. Fra tid til annen dumper jeg oppi situasjoner hvor jeg sitter og smiler til fjasende ungdommer som eier verden.
Og nå vet jeg hva de virkelig tenkte, de som smilte til oss på bussen.
De tenkte: Vi vet mer enn dere.

mandag 17. desember 2007

Om bukseseler og hvite løgner

Det er mandag morgen, og guttungen er rasende og fortvilet. Han er en sånn type som ingen bukser sitter på. Alt sægger ekstremt, belte hjelper ikke det grann, og han mister buksa litt for ofte. Nå har jeg sagt at han må ha på bukseseler, og han blånekter intenst. Forrige runde med bukseseler resulterte nemlig i at han fikk tyn av de kulere gutta på skolen, og det må ikke skje igjen.

Det er ikke vanskelig å forstå at en liten kar ikke vil bli sett på som ukul av de andre, men jeg som mor har en litt annen agenda: Sørge for at sønnen min har klær på kroppen. Nye og kulere bukseseler med hodeskaller på er innkjøpt. Men det hjelper ikke, sønnen er ubøyelig.

- Men kjære deg, dette er sånne kule bukseseler, som ungdommer har.
Han stritter imot. Jeg blir desperat:
- Dette er sånne bukseseler som Tshawe bruker!
DER fant jeg de magiske ordene. Guttungen lysner og ser seg i speilet. Er de gode nok for hans store helt Tshawe, er de gode nok for ham - og det skal han nok klare å fortelle til de andre gutta.

Så kjære Tshawe Baqwa, jeg beklager om jeg ljuger på deg motedetaljer. Men det er for en god sak. Kanskje du kan ønske deg et par hodeskallebukseseler til jul?


---------------------------------


Oppdatering: Takket være min observante leser på Bislett, kan jeg i det minste vise frem et bilde som beviser at Tshawe har brukt bukseseler. Takk, Rikke.
Bildet er hentet herfra.

onsdag 12. desember 2007

Hvordan beskrive det største i verden?

Den 12.desember 2006 begynte som en skikkelig møkkadag. Tåka hang tungt over garasjetakene, og humøret mitt matchet været. Det nærmet seg jul, og vi ventet på Den Store Telefonen på overtid. Det hadde vi gjort siden august, men ingenting skjedde. Ventetidene i Etiopia bare økte og økte. Jeg begynte å innse at vi måtte feire jul uten å være tobarnsforeldre, og det gjorde meg inderlig muggen.
Mannen var på jobb i Stockholm. Da klokka nærmet seg 14, var Storebror (som på den tiden ennå ikke var noens storebror) hjemme fra skolen. Han ble raskt smittet av sin mors dårlige sinnsstemning. Vi satt og skulte i hver vår stol, mens jeg prøvde å ta meg sammen og være den voksne.
Klokka 14.15 ringte mobiltelefonen min. Jeg sukket litt, grep den og kikket på displayet.

Adopsjonsforum, sto det.
Og jeg visste at ingenting ville bli som før.

Hjertet mitt stoppet virkelig et lite øyeblikk, jeg skalv sånn på hånda at jeg nesten ikke klarte å trykke på svarknappen, og jeg husker at jeg tenkte ”er det virkelig her og nå det skjer? Så uvirkelig. Så rart”.

Da hyggelige Toril i Adopsjonsforum uttalte de magiske ordene ”Vi har ei lita, fin jente til dere”, begynte jeg å gråte. Samtidig som jeg lo hysterisk, og gjentok ”Er det sant? Er det sant? Unnskyld meg, jeg klarer ikke å snakke ordentlig”. Hun var veldig blid og overbærende med en stakkars hysterisk og nybakt tobarnsmor (jeg regner med at min reaksjon slett ikke var uvanlig, og at å gjøre slike oppringninger må være den aller, aller beste jobben i hele verden).

Noen minutter etter satt Storebror og jeg spente foran PC-en og klikket på et mailvedlegg. Der fikk vi for første gang se bilde av verdens aller vakreste lille frøken. Mer om tildelingen kan leses her.



Det var en stor dag. Nå, ett år etter, får jeg fremdeles gåsehud og tårer i øynene ved tanken på Den Store Telefonen. Og jeg sipper som en unge når andre får oppleve det ubeskrivelig flotte. Derfor var det ekstra fint at en jeg har fulgt tett på nett i to år fikk Telefonen denne uken. Vi begynte adopsjonsprosessen samtidig, men i Kina har det gått veldig langsomt. Endelig er ventetiden over for dem. Jeg er så glad.

Det er så man får lyst til å gå løs på et barn til. Men foreløpig klarer vi oss med de vi har, sier mannen. Han har nok rett. Foreløpig, i hvert fall.

fredag 7. desember 2007

Kan ikke folk bare slappe av litt, a?

Ungdommer fra rike, vestlige land er generelt mer ulykkelige enn ungdommer fra fattige land, leser jeg i avisa i dag.
–Vi er vant til å ha så mye, men vi blir sure når vi ikke får noe, sier Are til RB.
Jeg sitter her og lurer på hvordan det egentlig ble sånn. For aldri har vi vel vært mer opptatt av barnas ve og vel enn nå?

Mye har skjedd på oppvekstfronten siden vi løp ubevoktet i skogen og vannkanten og slet hull i cordfløyelsbuksene våre sent på søttitallet. Ungene får flere og flere organiserte aktiviteter. Foreldre skysser og heier, stresser og styrer. Og er fullstendig livredde for ikke å være Den Perfekte Forelder, og dermed påføre de håpefulle sjelelige arr for livet.
Særlig usikkerheten er påfallende, sammenlignet med vår foreldregenerasjon.
Jeg tror ikke moren min noensinne lå søvnløs om kvelden og lurte på om hun hadde startet bleieavvenning for tidlig, om grøten min var økologisk nok eller om hun hadde krenket min integritet ved fysisk å fjerne meg fra den varme kokeplata. Nå vet jeg om flere som bekymrer seg til for tidlig aldring over slike ting (andre blant oss nøyer oss med å blogge som besatte om barna våre, men la oss ikke ta opp det akkurat nå).

Det er selvsagt mye som er blitt bedre siden de sagnomsuste gamle dager. På bilturer sent på søttitallet lå vår generasjons unger og skranglet usikrede i hattehylla, mens foreldrene våre sorgløst sugde nedpå tjue Teddy uten filter, uten at noen hevet et øyenbryn. Og så lurte de på hvorfor vi ble bilsjuke! Sånt slipper heldigvis våre unger, de er standsmessig sikret. Men vi trenger kanskje ikke tre på dem innehjelm, melde dem på treogførti forskjellige stimulerende og sunne aktiviteter og kaste dyre gaver etter dem i utrengsmål, heller. Hva skal man toppe med på julaften når unger får DVD-filmer og skistøvler i julekalenderen sin? En diamantbesatt ponni?

Lagom är bra. Unger har godt av å kjede seg. De har godt av å ønske seg ting. Og det er forskjell på det som er farlig og det som bare gjør vondt.
Gjenta dette mantraet ved behov. Det gjør jeg.

Tertia (tvillingmor fra Sør-Afrika) har en morsom og interessant blog med uhyrlig mange lesere fra hele verden, noe som ofte fører til både lange og opphetede debatter.
I denne posten tilstår hun at hennes verden dreier seg rundt barna, og setter dermed igang en spennende diskusjon. Om du har tid og ork, er den morsom å lese. Det er spennende å oppdage de små kulturforskjellene, og jeg blir ofte påminnet om hvor mye frihet unger i Norge fremdeles har, sammenlignet med sine jevnaldrende i f.eks USA. Så gjenstår det å se hvor det bærer hen.
Jeg synes uansett det er passende å bruke favorittuttrykket til en klok person jeg kjenner (ja Rikke, det er deg): “Kan ikke folk bare slappe av litt, a?”



Hanne, ca 1976. Uten votter, som vanlig.

onsdag 5. desember 2007

Min lille ødipus

På vei hjem fra familiekoret i kveld var det glatt på veien, og jeg akket og oiet meg en del ned bakken her, mens jeg klamret meg til barnevogna Lillesøster satt i. Storebror syntes nok jeg klagde litt mye, for selv hadde han ingen problemer. Jeg forklarte ham at barn som oftest er litt mer lettpåtå enn gamle damer, men da kom protestene.
"Du er ikke gammel, mamma! For du har ikke sånne gladstreker som gamle folk har i ansiktet".

Finingen min. Og det på samme dagen som han sang selvdiktet sang til meg om hvor fin og flink og supermamma jeg er, til melodien "På låven sitter nissen" (siste setning: Alle barna syns at du er fii-hin, og vi danser rundt mamman vår i ring, ring, ring). Noen dager er det helt fantastisk deilig for selvtilliten å ha en sønn.

tirsdag 4. desember 2007

Just google it



Mot slutten av forrige århundre var jeg på kurs i internettsøk på Institutt for Journalistikk (IJ) i Fredrikstad. Kurslederen var ei kyndig dame fra Poynter Institute, og hun introduserte oss for en fascinerende, ny søkemotor med det litt tullete navnet Google. Jeg var overbegeistret og tok den straks i bruk. Etter hvert eksploderte bruken av Google, og vi innførte verbformen; det ble vanlig å google noen eller noe.

Jeg innrømmer det: Jeg googler fremdeles det meste og de fleste. Når det gjelder norske søk er jeg for øvrig veldig glad i sesam.no, hvor man bl.a får gode bloggtreff og treff i norske papiraviser.

Det er vel og bra å google. Men jeg må innrømme at jeg lurer litt når jeg ser lista over hvilke søkeord som økte mest i popularitet i løpet av 2007. Ærlig talt: Trenger folk virkelig å google VG? Eller YouTube? Hvor vanskelig er det egentlig?

torsdag 29. november 2007

Slank til jul

100% sikker metode for å komme i form! Glem LK-metoden, nå gjelder
SB-metoden(småbarnsmetoden)


Det er kjent at toåringer i de aller fleste tilfeller er slanke. I samarbeid med barneleger, radiologer, ernæringeksperter og utslitte foreldre er denne ufeilbarlige dietten forsket frem:

Frokost:
Ett kokt egg, en skive brød med syltetøy. Spis to små biter av egget og smør resten ut på golvet. Ta en bit av brødskiven og klin deretter syltetøyet godt inn i ansikt og klær.

Lunsj:
Fire fargestifter (valgfri farge), en neve knust potetgull og tre munnfuller av et glass melk (hell resten på gulvet).

Middag:
En kjeks, to mynter. Noe søppel du finner under sofaen.

Kveldsmat: Lag en skive ostesmørbrød som du hiver på gulvet. Drikk 4 munnfuller fra badevannet ditt.

Dietten gjøres mer effektiv med riktig tilrettelagt mosjon.

For eksempel:
*Legg deg på gulvet i et kjøpesenter og vri kroppen i slynger rundt
samtidig som du skriker av all kraft for å øke lungekapasiteten. Når
mannen fra Securitas kaster deg ut av butikken, gjør du sterk motstand.

*Spring over alt, hopp innimellom. Fall ofte og regelmessig; å reise
seg opp igjen styrker musklene. Husk lungene. Skrik samtidig med disse
øvelsene.

*Be om en sparringpartner ved påkledning. Gjør med alle krefter
motstand mot å bli påkledd. Nøy deg ikke med ett skift, krev også å få
bytte til andre klær minst tre ganger.

Garantert endring loves!

--------------------------------


Denne fikk jeg på epost fra min supersvigerinne Nina. Ganske søt og treffende, synes jeg (nå snakker jeg om mailen altså, selv om Nina også er søt). Lillesøster (min slanke toåring og autoritet på sånt) får rikelig med den typen mosjon som er skissert ovenfor. I tillegg er hun sterk på klatring i hyller, gjerder, kjøkkenbenker, stiger og alt som kan bringe henne høyere over bakkenivå. Så spiser hun til gjengjeld som en hest. Mottoet hennes er "alt er godt, og mer av alt. Og det blir alltid litt til overs for å leke med".

mandag 26. november 2007

En herre med hatt

"Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body"
- Elizabeth Stone -

I dag er det sju år siden jeg fikk utlagt hjerte. Da lå jeg på Ahus og var helt nybakt mor til en bitteliten herremann, og jeg var fullstendig overveldet av forelskelse.
Dagens nybakte sjuåring feiret med stort selskap i går. Han trengte nye penklær til bursdagsfesten, og jeg prøvde å foreslå ei litt tøff bukse og ei skjorte som kanskje kunne brukes ellers også. Men nei.
"Jeg må ha slips altså, mamma", sa han strengt. Mørk dress skulle det også være. Men ikke nok med det, han skulle sågar ha en ordentlig hatt.
"Jeg vil nemlig se ut som en sjef på bursdagen min", fastslo han bestemt. Det er jo hyggelig at de vil pynte seg, så både dress, slips og hatt endte i handleposen, mens mamma fniste litt over den superstreite sønnen sin (til sammeligning var undertegnede iført en velbrukt T-skjorte fra Garage i Bergen).

Det er ikke vanskelig å skjønne hvor den lille herren har det fra. I nittensøttini var faren hans ni år gammel, og skulle i utkledningsbursdag. Det var ikke snakk om å stille som sjørøver, politimann eller cowboy som de andre gutta. Neida, lille Bjørnar spaserte fornøyd avgårde iført dress, slips, hatt, frakk og dokumentmappe - utkledd som daværende finansminister Per Kleppe.

fredag 23. november 2007

Et befriende perspektiv




I går var jeg som tidligere nevnt deltaker i en temakveld om adopsjon i Store Studio på Marienlyst.
Der var også Ane Ramm. Hun er adoptert fra Korea og har skrevet boka Adoptert, som hun leste litt fra. Jeg fikk heldigvis kjøpt med meg et eksemplar (de gikk som varmt hvetebrød før Fedon kom på banen), og jeg har nettopp lest den ferdig. Det var fascinerende lesing. Blant annet fordi jeg kjente meg igjen i så vanvittig mye av det hun skriver, selv om hun er litt eldre enn meg og i motsetning til meg såkalt synlig adoptert. Men også fordi boka er noe så sjeldent som en lettlest, varm og til tider svært morsom bok om å være adoptert. Og det har sannelig vært mangelvare!

Derfor vil jeg på det groveste anbefale boka hennes, til både adoptivforeldre, unge og voksne adopterte og alle som ellers måtte ha tilknytning til eller interesse for temaet. Dette er den boka jeg selv gjerne skulle lest i ungdomstiden.

Kjøp den! Les den!

Livets store gåter

Q: What do you get when you mix an atheist, an insomniac and a dyslexic?
A: Someone who lies awake at night and wonders if there really is a Dog.


Denne vitsen snublet jeg over i "So Close"-bloggen til Tertia, og jeg lo en halvtimes tid. Kanskje fordi jeg egentlig burde vaske og rydde og er desperat etter adspredelse. Hysterisk morsom er den uansett. God fredag!

onsdag 14. november 2007

Lure voksenting jeg har lært

Noen av oss går rundt i verden med jobber, barn, rekkehus og tillitsverv og føler fremdeles at vi lurer alle ved å leke voksne. For vi vet jo med beklemmende sikkerhet at vi er lurvete, rørete og inkompetente på nær sagt alt som Skikkelige Folk driver med. Og med Skikkelige Folk mener jeg selvsagt sånne som moren min, som gikk husmorskole, kan partere og fryse ned både halve og kvarte griser, alltid har kake på lur i fryseren, sverger til produkter som Nylonvask og Melange, husker alle merkedager til absolutt alle som noensinne har vært innom familien, og kjenner oppskriften på goro i søvne.

Men mannen i huset og undertegnede roser oss selv for hvert lille fremskritt som minner om Skikkelige Folk (heretter kalt SF). I år har vi for eksempel klart å sette utemøblene under presenning før de ble dekket av to meter snø (vi har bodd her i sju år, og dette er første året). Neste år slår vi oss kanskje løs med å rake plenen i tillegg.

Jeg merker jo at jeg setter stadig mer pris på sånne SF-ting. Det er merkelig tilfredsstillende å sortere barnas tøy i merkede trådkurver, og påfallende koselig å dekke et pent middagsbord. Samtidig bør jeg nok innse min begrensning i så måte.

Men uansett: På min vei til SF-heten plukker jeg opp små triks og lure ting underveis. Du vet, sånne ”klask-meg-i-panna, hvorfor-har-jeg-ikke-tenkt-på-det-før”-ting, som venninner nevner i en bisetning eller man bare får en åpenbaring på.
Noen eksempler følger her:

* Skal du fryse kjøttdeig, lønner det seg å flatklemme den i pose (nærmest som en gammeldags singelplate, bare tykkere). Da er den lett å stable i fryseren, og den tiner på null komma svisj.

* Sølvtøypuss er noe slitsomt, stinkende griseri. For meg som plutselig arvet et nydelig sølvbestikk, er det greit å oppdage at jeg kan slippe lettvint og billig unna. Trikset? Legg aluminiumsfolie i bunnen av oppvaskkummen, ha i en god neve salt og lunkent vann, og slipp sølvtøyet nedi. Når det lukter promp, er sølvtøyet pent.

* Hvorfor sy opp gardiner når man kan stryke dem opp med sånn kjekk gardinstryketeip? Følger med gardinene fra Ikea, og man kan legge opp f.eks bukser med dem også. Jeg elsker Ikea. Elsker!

*...og apropos Ikea: De har skikkelig god pepperkakedeig. Sammen med pepperkakeformer fra Indiska, har man en fiks ferdig startpakke for juleverksted.

* Verdens mest geniale grytekluter kommer fra EvaSolo. De kan smettes i oppvaskmaskinen når de blir skitne, grepet er suverent og man brenner ikke fingrene (med mindre man slumper til å stikke tommelen inn akkurat der opphengshullet er, men det skal visstnok godt gjøres. Hrmpf.).

* Oppvaskbørsten din kan for øvrig også enkelt og greit vaskes i oppvaskmaskinen når den ser litt ekkel ut og man ikke har en ny i hus.
Jeg er alltid på utkikk etter kjekke (gjerne latterlig enkle) tips som gjør hverdagen og voksentilværelsen enklere. Har du noen? Fortell!

onsdag 7. november 2007

En liten mann og månen

”Jeg smiler alltid når jeg ser på stjernene. De er så fine.”
Min snart sju år gamle sønn satt i bilen og kikket ut på stjernehimmelen på vei hjem fra mormor og beste i kveld. Noen av våre beste samtaler har vært på litt lengre bilturer. Da deler han villig tanker, spørsmål og små fortellinger fra livet sitt, og som regel er jeg den mammaen jeg helst vil være når jeg svarer ham.
Lillesøster er et uvær å ha i bilen, men i kveld sovnet hun før vi hadde kjørt ut på hovedveien. Dermed fikk Storebror og jeg en flott samtalestund på nesten en time, mens vi kjørte gjennom mørket. En mor og sønn-lykkestund, rett og slett.

Utsagnet hans om stjerner var ikke særlig overraskende. Han har alltid vært glad i himmelen. Da han var tre-fire år gammel hadde han et nært forhold til månen, og snakket mye om den. I månen satt hans farfar, som døde før han ble født. En nydelig tanke, som gjorde oss voksne veldig rørt.

Mens Storebror satt og beundret nattehimmelen, kom jeg på et fint minne:
Det er vinter, guttungen er tre år gammel og sitter i bilen hjem fra barnehagen da han oppdager månen på himmelen. Han begynner å snakke til den, og mamma synes det høres ut som et dikt. Jeg stopper straks i en busslomme og skriver ned det han har sagt for å få det ordrett (og dette er viktig, dere: Skriv ned barnas gullkorn og milepæler med en gang. Det er skremmende hvor raskt man glemmer dem!). Her er det:



Månen min

Er du der,
du måne?
Langt oppe på himmelen
flyr du.
Hei på deg,
måne.
Vil du følge oss hjem?


(av Storebror, den gang 3 år)

mandag 5. november 2007

Vi snakker om adopsjon

I uke 47 arrangeres Adopsjonsuka - en årlig, landsdekkende foreteelse i regi av de tre adopsjonsforeningene. Over hele landet blir det temakvelder, informasjonsmøter og mye annet spennende.
I Oslo blir det en temakveld torsdag 22.november, og gjett hvem som skal være med der?

Hint: Det er meg!
(...jeg har aldri vært særlig god til å tvære ut spenningen)

Er litt nervøs, for det er et viktig tema jeg brenner veldig for. Og gleder meg, for det er et viktig tema jeg brenner veldig for. De andre gjestene er uansett veldig interessante, så det blir nok en god og lærerik kveld. Her kan du lese mer.

fredag 2. november 2007

Hvilken hjernehalvdel bruker du?

Jeg fikk en interessant link på mail i dag.
Her kan man angivelig ta en kjapp test på hvilken hjernehalvdel man bruker. For hvis dama på bildet svinger med klokken, bruker du høyre hjernehalvdel mest, mens om hun svinger mot klokken, dominerer den venstre hjernehalvdelen din.

Jeg kikket og kikket på bildet og tenkte at dette må være en bløff, for dama svinger da så entydig og uten tvil med klokka - hvordan kan noen se noe annet?
For sikkerhets skyld spurte jeg min sønn hva han ser. Og Storebror mente, med nøyaktig samme selvfølgelighet, at hun svinger mot klokka. Du verden!

Så nå er jeg nysgjerrig - hvilken vei ser du at hun svinger? Ta en titt og gi beskjed!

onsdag 31. oktober 2007

The horror!


Jeg tilhører den forsvinnende lille delen av den voksne befolkningen som synes Halloween er skikkelig stas. Jeg innbiller meg at mange av de som fnyser av hele greia, bare er mugne fordi de ikke selv rakk å være barn før Halloween ble innført, og dermed rett og slett er misunnelige. Eller de er gledesløse, gamle knarker som ikke unner store og små barn litt glede i mørketida. Og så tyter de om at "dette er hører ikke til tradisjoooonen vår". Vel, det er fint lite av de tingene vi nå driver med som opprinnelig tilhørte tradisjooonen vår. Juletreet ble innført en gang, det også. Og påskeeggene. Og poteten, for den slags skyld. Mye av mønsteret i bunadene våre stammer fra Kina.

Forutsetningen for en vellykket Halloweenfeiring er selvsagt at man har et minimum av spilleregler som følges (man ringer ikke på der utelyset er slukket osv) og dessuten gidder litt. Men uansett, jeg pleier å kle meg ut skikkelig, mørklegge entreen og vente på at noen banker på. Så skrider jeg sakte ut i gangen med en stor kandelaber, mens ungene utenfor ser det flakke i stearinlys og et skummelt ansikt. Så åpner jeg døra saaakte, for da knirker den sånn herlig skummelt. Kjempegøy!

Men i går kveld ble jeg akutt kvalm og dårlig i magen, og har tilbragt brorparten av natten på badet. God, gammeldags omgangssyke. Og selv om jeg ikke har spydd noe i dag, er jeg fremdeles slapp og kvalm og med noen helsikes magekramper. Så nå ryker hele Halloweenmoroa for meg. Ikke orker jeg å kle meg ut. Ikke orker jeg godteri. Jeg kan ikke engang håndtere godteriet, for jeg vil jo ikke risikere å smitte hele nabolaget.*
Så så sitter jeg her, syk og muggen og gruer meg til det begynner å banke på døra. Omgangssyke suger livskraften ut av en. Pokker.


* Liten oppdatering: jeg har delt ut litt godteri. Men jeg bruker Antibac, og dermed blir smittefaren mindre her enn på hele resten av Skjetten. Og ungene er så fine!

mandag 29. oktober 2007

Adopsjon er ikke alltid en god løsning

Hvordan kan det være så lange ventetider for adopsjon, når det er så mange foreldreløse og fattige barn i verden?
Dette er et spørsmål mange ventende adoptivforeldre ofte får fra omgivelsene, i aller beste mening.
Det kan være vanskelig å forstå at ikke alle foreldreløse barn kan eller bør frigis for adopsjon, og vanskelig å forklare politiske realiteter, subsidiaritetsprinsipp og denslags som ligger bak denne virkeligheten. Men Adopsjonsforums kommentar til Tsjad-saken er både tydelig og nyansert, synes jeg. Honnør for godt informasjonsarbeid om et vanskelig tema!

søndag 28. oktober 2007

Bøker for barn - og foreldre

Det finnes mange halvhjertede og dårlige forsøk på barnebøker, og det kan være en lidelse når samme bok gjerne skal gjentas kveld etter kveld etter kveld. Men nettopp derfor er det så herlig å finne bøker som er morsomme, søte, snedige og underholdende for både de små og de store, også etter åttifjerde gjennomlesning.

Her er to slike favoritter, elsket av både barna i huset og de voksne:

"Når to sier godnatt" av Tor Åge Bringsværd, illustrert av Tina Solli.
Et must for barn fra 2-årsalderen. Visste du for eksempel at når to brødskiver sier godnatt, legger de seg oppå hverandre og leker matpakke? Kjempesøt bok, og Lillesøsters absolutte favoritt for tiden.

"Mustafas kiosk" av Jakob Martin Strid, oversatt til norsk av Erlend Loe.
Rampete og absurd rim og regle-bok av den danske serietegneren Strid. Jeg begynte å lese den for Storebror da han var rundt 3 år gammel, og fire år senere er den fremdeles populær. Selv elsker jeg versene, som varierer fra hylende absurdmorsomt til underfundig og filosoferende.

onsdag 17. oktober 2007

Årets viktigste søndagstur

Så er det atter mulighet for å ta årets mest meningsfylte søndagstur! Årets TV-aksjon "Sammen for barn" arrangeres søndag 21.oktober, og pengene går til Unicef og deres arbeid for barn berørt av HIV og AIDS.
Les mer om det her.

Jeg er ansvarlig for TV-aksjonen på Skjetten, og jeg ønsker meg bøssebærere! Bor du i nærheten og vil hjelpe til?
Det er oppmøte søndag på Stav skole kl 16.00.
Send meg gjerne en melding hvis du kommer, og tips gjerne en venn!

Bor du ikke på Skjetten, stakkar? Da kan du melde deg som bøssebærer via linken her.

tirsdag 9. oktober 2007

7 ting jeg liker ved meg selv

Jeg er blitt tagget av Olava, og jeg må tilstå at denne var litt av en utfordring. Egentlig er jeg slett ikke verst til å finne fine ting ved med selv. Ofte følger det imidlertid med et stort "men" etter utsagnet, og så må jeg liksom balansere det til. Men here goes, helt hemningsløst:

1. Jeg tør å gjøre ting jeg egentlig ikke tør. Dermed har jeg fått mange morsomme opplevelser og erfaringer, store og små.

2. Latteren min: Den er hjertelig og usjenert, og kommer lett.

3. Jeg er glad i venner og familie, og glad i å ha selskap. Derfor samler jeg folk hos meg i større og mindre tilstelninger flere ganger i året, og elsker det.

4. Jeg er en racer til å bake. Foccacciaen min smaker himmelsk, det samme gjelder valnøtt-og jarlsbergbrødet mitt.

5. Barn liker meg. Ungdom liker meg, til og med. Det henger vel sammen med at jeg liker dem også. Og jeg klarer å formidle ting til dem.

6. Jeg har evnen til å kose meg hemningsløst med en god bok, en god film eller en god vin, selv om det strengt tatt burde støvsuges eller noe annet fornuftig og kjedelig.

7. Jeg er flink til å gi komplimenter.

Såh! Da kan Rikke og Anna få lov til å bryne seg på den samme oppgaven. Lykke til!

torsdag 4. oktober 2007

På legevakten

I kveld har vi vært på legevakten.
Det begynte i dag tidlig (eller snarere i går natt, for klokka var vel ikke mer enn fire), med at Lillesøster ble merkbart tungpustet og hvesende. Da hun sto opp hadde hun ikke særlig stemme, og når hun pustet, hørtes hun ut som en litt defekt Darth Vader. Almenntilstanden hennes var ganske brukbar, men utover dagen ble hun dårligere og dårligere, stakkars liten. Hun sovnet stående med hodet på fanget mitt om ettermiddagen, og lå deretter så liten og slapp på sofaen, mens det hveste og rallet i det lille brystet hennes.
Til slutt bestemte vi oss for å reise på legevakten, og godt var det. For mens vi satt på venterommet ble hun veldig dårlig, og jeg ble for første gang alvorlig redd for at hun ikke skulle få puste i det hele tatt. Hun ble redd selv også, og prøvde å gråte, men fikk ikke ut en lyd. Det var grusomt å se på.
Heldigvis så resepsjonisten det også med en gang, og vi ble sluset rett inn og til behandling. Lillesøster fikk en maske på seg, og etter en stund ble pusten hennes lettere. Jeg brukte all energi på å holde tilbake tårene og være trygg og rolig.
Legen tror det kanskje kan være første tegn på barneastma, men det er vanskelig å si nå. De har tatt prøver, hun har ikke noen infeksjon i kroppen. Vi har fått med oss ventoline og babyhaler hjem, og har fått en henvisning til Ahus, så vi kan ringe rett dit om noe skulle skje. Vi føler oss mye tryggere nå. Lillesøster ba til og med om mat da hun kom hjem og lo litt, og nå sover hun.
Man blir så inderlig berørt når barna er syke. Jeg skulle så gjerne ha tatt alt ubehaget i stedet for dem.
Nå håper vi på en rolig og lettpustet natt.

Ps. Må for øvrig få berømme de som jobber på legevakten i Lillestrøm. Vi tatt veldig godt vare på, både medisinsk og menneskelig. Det er godt når systemet fungerer som det skal. All ære til dem!

onsdag 3. oktober 2007

Advarsel: inneholder (nesten) utelukkende skryt

Storebror sitter med blyant og tegner i en avis. Så roper han: "Mamma, se - jeg har tegnet briller og bart på finansministeren!"
Og ganske riktig, han har sluppet seg løs på en karikaturtegning (!) av Kristin Halvorsen. Jeg spør forbløffet hvordan i alle dager han visste at det var finansministeren?
"Det lignet på henne, vel!", lyder det litt oppgitte svaret. Guttungen har ennå ikke feiret sjuårsdagen sin.

Lillesøster har blitt ei skravlebøtte av dimensjoner, og hun er usedvanlig lærenem. Alle ord skal prøvesmakes og brukes. Noen av dem med en herlig personlig vri, som "ohonen" (med kraftig og langt trykk den andre o-en) for telefonen. Jeg er villt imponert over ordforråd og evne til å sette sammen ord. Forrige dagen hadde hun og storebror badet sammen, og dagen etter erklærte hun: "Sverre og Signe har badet og hoppet!" Er ikke det setningen sin for en som nettopp fylte to år?

Jeg lar meg så ofte fascinere og forbløffe av store og små ting de sier og gjør, disse ungene. Jada, det er nok av "nå må jeg telle til ti tusen og huske at jeg for pokker hoppe og danse meg er den voksne her og skal oppføre meg deretter, men det er så inn i granskauen vanskelig"-øyeblikk også. Men de passer seg slett ikke i en skrytetråd.

Dessuten kommer barna mine en gang til å bli store nok til å lage sine egne blogger, så det er greit å være på den sikre siden. For tenk om Storebror en gang i 2017 lager en post som heter "mora mi er skikkelig muggen og dette er sånn hun ser ut om morgenen". Grøss & gru. Kanskje ikke nødvendig å terpe så mye på den skriveopplæringen?

søndag 30. september 2007

Older...but wiser?

Ordet kikkert er egentlig veldig morsomt. På engelsk heter det binoculars, mens på norsk har vi altså valgt den litt mer fiffige avledningen av å kikke. Så hvorfor stoppe der? Kunne vi ikke like gjerne ha kalt radio for lyttert? Kamera for bildert? Stol for sittert? Og glass for drikkert? ”La oss heve våre drikkerter i en skål for bursdagsbarnet”. Hahaha, tenk så mye morsommere det ville vært!

Og apropos bursdagsbarn: Jeg feiret bursdagen min forrige helg. Jeg er nå en 35 år gammel dame. Guri malla, det føles litt uvirkelig å være så inn i hampen i midten av trettiåra. Men jeg fikk i hvert fall feiret behørig med tiara, vin og sang. Tradisjonen tro ble nemlig mann og barn sendt nedi gata til svigers, mens jeg fylte opp stua med glade og høylytte kaklehønevenninner.
I den anledning har jeg en ørliten erklæring å komme med (kremter beskjemmet):
Kjære naboer. I festlig lag rammes jeg av og til av et omvendt Askepott-syndrom, og blir rundt midnattstider forvandlet til en slagferdig og bedårende prinsesse med en gudegitt og klokkeklar stemme som bare MÅ deles med omgivelsene. Denne forvandlingen er kanskje ikke like åpenbar for de som befinner seg i nabohusene. Jeg beklager ulempen det eventuelt har medført, og kan trøste dere med at det er ett år til neste bursdag. Men jeg kan samtidig garantere at det kommer til å gjenta seg da.

torsdag 13. september 2007

Med rett til å få PVR

Vi har bestilt en sånn snasen PVR-boks, og den skal leveres i kveld. Mannen i huset er ikke hjemme, og han fikk beskjed fra Get om at han i så fall måtte skrive fullmakt for at jeg kan ta imot boksen. Fullstendig tullete, egentlig - vi bor jo her, begge to!
Husbond klorte ned en fullmakt før han dro. Jeg kastet nettopp et blikk på arket. Hold på meg! Lurer på om Get-mannen godkjenner den?



Hahaha!

tirsdag 11. september 2007

Godt nytt år 2000



Så er den endelig her, den store millenniumsferingen.
Mesteparten av verden har allerede tatt steget over i et nytt årtusen, og i dag følger Etiopia etter. Landet med tretten måneder i året har lagt opp til en storstilt feiring. Her hjemme hos oss går det rolig for seg, men slett ikke ubemerket.

Jeg har nemlig forlengst konvertert til den etiopiske kalenderen, da den er mye mer sympatisk enn vår. Eller rettere sagt opererer jeg med en svært tvilsom pose og sekk-tidsanvisning, noe som gjør at jeg kan feire nyttår to ganger i året, samt at jeg ifølge etiopisk kalender fremdeles er på den sympatiske siden av tretti.

melkam enkutatash (god nyttår), alle sammen!

Dagen derpå - og litt om språk

Dagen etter valget ser det slik ut i min hjemkommune. Noe nedslående, men dessverre ikke uventet. Mye er fremdeles uklart.

I Skedsmo har både Ap, H og Frp kvinnelige ordførerkandidater. Lite oppsiktsvekkende i våre dager, sier du? Jeg er enig. Men på nettsidene til Romerikes Blad kunne man finne denne hovedsaken før valget (jeg siterer tittel og ingress):

Kvinnekamp i Ap-bastionen
LILLESTRØM:
Tre kvinner krangler så busta fyker. Særlig om eiendomsskatt, konkurranseutsetting og eldreomsorgen. Det er nerver på høykant i valgkampen i Skedsmo.


Hm. "kvinnekamp", "krangler så busta fyker" og "nerver på høykant".
Praktisk øvelse: Spør deg selv om hvordan ordbruken ville vært om det var tre mannlige ordførerkandidater.
Ville den sett sånn ut?

Mannskamp i Ap-bastionen
LILLESTRØM:
Tre menn krangler så busta fyker. Særlig om eiendomsskatt, konkurranseutsetting og eldreomsorgen. Det er nerver på høykant i valgkampen i Skedsmo.


Og i dagens avis:
"Hvem som er best på forhandlinger og har den største porsjonen kvinnelist, vil kunne avgjøre hva Skedsmos ordfører de neste fire åra vi hete"

La oss et øyeblikk se bort fra den ubehjelpelig dårlige setningskonstruksjonen, og heller ta en titt på ordet kvinnelist.
Paktisk øvelse: Finn ut hvilket ord som ville blitt brukt om ordførerkandidatene var menn. Jeg holder en knapp på taktikk. Men jeg er åpen for innspill.

Språk er morsomt. Og avslørende.

onsdag 5. september 2007

Når man viser sin store, hvite ræv

Det er fascinerende hva ellers tilsynelatende prektige folk kan finne på å bryte ut av seg når de føler seg trygge på at de er utenfor sitatrekkevidde. Toril Fiskerstrand er jaggu et godt eksempel på en som plutselig står med buksene langt nede og bæsj godt utover leggen. For Fiskerstrand liker ikke negere, må vite. Men hun er langtfra gnien med antipatiene sine. Hun liker nemlig ikke pakistanere heller.

Både i flere
aviser og på Oslo Høyres nettsider uttaler premiedamen at hun er lei seg, og at hun slett ikke er rasist, men at uttalelsene er tatt ut av sammenheng.

Da lurer jeg på, fru Fiskerstrand: I hvilken kontekst er det IKKE rasistisk å komme med slike ytringer? På Høyres julebord?

Jeg er sannelig spent på hvordan dette påvirker valgresultatet for Høyres del. Det er grunn til å håpe at det har en viss turn-off-effekt, men jeg husker med gru valget i -95, da Frp gjorde et brakvalg etter Godlia-avsløringene.

Moralen i dette? Det er fristende å trekke frem det gode, gamle ordtaket: Forskjellen mellom dumheten og det geniale, er at det geniale har sin begrensning.

Godt valg, folkens.

Lillesøster 2 år

Så har vi en toåring i huset. Den unge damen åpnet pakker med stor glede, blåste ut lysene sine på et blunk og applauderte sin egen bragd. Herlig.
Hun valgte selv ut antrakk for dagen: Minni Mus-genser, knallrødt swingskjørt med polkadots og rosa gummistøvler. Alt kler den smukke. Bilde må jeg sette inn senere, da mitt eget kamera er ødelagt (lang og irriterende historie som kanskje fortjener en egen post), så jeg er avhengig av bildealmisser fra gjestene.
Nå sover i hvert fall bursdagsbarnet, stappfull av kake, godt i sprinkelsenga si. Tenk, hun er to år gammel. Og jammen merkes det.

mandag 3. september 2007

Sjung om studentens lyckliga dag

Gjenforeningsfester kan være klamme greier: Møte igjen folk man egentlig er glad for å slippe, tørrprate om sivilstatus og jobbhistorikk og enten prøve å holde tritt eller holde seg unna ”se hvor vellykket jeg er blitt siden sist”-kjøret, for så å gå tidlig hjem fordi folk er blitt for gamle og trøtte til å ha det moro.

I helgen var jeg i Kongsberg, på gjenforeningsfest med det gamle kullet mitt fra medielinja i Volda. Og jeg er glad for å si at det var HELT motsatt av det jeg skisserte her. Det var rett og slett knallbra fra begynnelse til slutt. Etter ti år er vi riktignok blitt eldre, men jaggu holder vi koken.
Det var høyt inntak av boblevann, henrykt skravling på alle fronter, latterkrampe av gamle historier og dansing ut i de små morgentimer. Og i klassisk stil avsluttet vi på nachspiel med boblevann og håndbak (!). For en fantastisk gjeng med hyggelig og morsomme mennesker!
Så får det heller være at jeg endte opp skadet. Jeg overså et trinn, snublet i høyhælte sko og tråkket over, noe jeg på ingen måte lot meg affisere av i løpet av den natta – jeg svinset og danset som om ingenting var skjedd. Dagen etter var ankelen hoven og vondt, og nå halter jeg tappert rundt i hælene på en aktiv nestentoåring. Det var verdt det.

tirsdag 21. august 2007

Rasisme til hverdags og fest

Jeg har grublet over og smakt på begrepet hverdagsrasisme lenge, og jeg må tilstå at jeg slett ikke har sansen.

Jeg vet at hverdagsrasisme er et velbrukt og stuerent uttrykk, som først og fremst brukes av de jeg ser på som ”the good guys”; altså de som vil diskriminering til livs. Men jeg kan ikke la være å undre meg over om ikke betegnelsen virker mot sin hensikt? Når man setter hverdag foran et annet ord blir det unektelig litt tannløst og trygt, kanskje sågar en slags norm.
Hverdagsmiddag. Hverdagsklær. Hverdagsrasisme.

Og jeg kan ikke hjelpe for å tenke at det også innebærer en slags gradering.
Hverdagsrasisme må nødvendigvis stilles opp mot andre rasismebegreper. Høytidsrasisme? Eller festrasisme, kanskje?

For når er det egentlig snakk om denne såkalte hverdagsrasismen?

Er det hverdagsrasisme når en bekjent av koreansk opprinnelse nektes adgang til utesteder, mens hans tre rotnorske kamerater vinkes inn?
Er det hverdagsrasisme når fotballfans skriker «shoot the fucking nigger»?
Er det hverdagsrasisme når den hyggelige hyttenaboen forteller at hun låste bildørene sist hun kjørte gjennom byen fordi ”det er jo så mange utlendinger der”?
Er det hverdagsrasisme når en SFO-ansatt spør i skolegården om datteren min er HIV-smittet?

Min egne og høyst uærbødige påstand er at ordet hverdagsrasisme bidrar til å ufarliggjøre rasismebegrepet. For med det kan vi trygt ta avstand fra sånne rablende, rabiate gærninger som Hvit Valgallianse eller Vigrid, og heller lene oss trygge og velmenende tilbake og messe om uvitenhet, ubetenksomhet og andre evfemismer som begynner på u.

Beklager. Så enkelt synes jeg ikke vi skal slippe unna. Det er på tide å sette navn på elefanten i rommet. Den heter rasisme. Enkelt og greit. Og skal vi gjøre noe med den, må vi ha vett og mot til å kalle den ved dens navn.

onsdag 15. august 2007

You'll never walk alone

Dette er en merkedag for en stolt far: Lillesøster kan si Liverpool!
Det er den minst like stolte Storebror som har terpet det inn i henne.
Mye tyder på at det er jeg som kommer til å bli outsideren i familien, gitt. Kanskje på tide å kikke nærmere på den derre offsideregelen?

tirsdag 14. august 2007

Harry Potter og den hylende heksa

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen (og igjen og igjen): Jeg ELSKER Harry Potter og hele hans univers.
I sommer kom endelig "Harry Potter and the Deathly Hallows", den aller siste boka. Som vanlig sammenfalt utgivelsen med vårt opphold på hytta, og det var ikke bare lett å få tak i den. Vår første båtekspedisjon til Fredrikstad måtte vende tomhendte (og temmelig regnvåte) hjem igjen. Tre dager senere prøvde vi igjen, men denne gang ringte vi omhyggelig rundt til alle bokhandlere i distriktet før vi la ut på tur. Rikke tok seg av dette, og lenge så det mørkt ut. Men så viste det seg at Ark Rolfsøy hadde flere eksemplarer igjen, og dermed var det bare å kaste på seg redningsvester og komme seg av gårde. Juhuu!

Rikke og jeg fikk hvert vårt eksemplar og leste så knokene hvitnet og øyet ble stort og vått, jevnlig akkompagnert av ivrige hvin og spente utrop. Ettersom Rikke ikke trenger å la seg hefte med unger og mann og sånt, ble hun først ferdig. Til slutt rømte jeg inn i teltet i hagen for å være i fred fra familie og andre forstyrrende elementer. Og der lå jeg og hulket meg gjennom de siste timene av boka. Jeg gråt ut en kontaktlinse, og lå i fosterstilling på madrassen da det krafset på teltduken og Rikke forsiktig kastet inn en dorull. ”Jeg tenkte du kunne trenge denne”, hvisket hun megetsigende.
For dere som ikke har lest boka: Ikke la dere skremme av mitt lille sammenbrudd, det er ikke bare trist. Det er rørende, morsomt og fantastisk.

I kveld dro jeg på kino og så den nyeste HP-filmen. Det er lenge siden jeg har vært på kino, og enda lenger siden jeg har vært på kino alene. Men det var en finfin opplevelse! Den eneste ulempen med å gå alene er at man føler seg litt småteit når man sitter midt i en haug med fjortiser og griner av Harry Potter.
Men pytt. Er selvstendig og moden kvinne, som gråter når jeg vil og vet å kjenne igjen en god historie når jeg ser den. Nemlig.

Nå skal jeg kose meg med hele bokserien om igjen.

mandag 13. august 2007

Vannets velsignelser

Denne sommeren har vi tilbragt hele seks uker på den ytterste nøgne ø. Hytta vår ligger på costa del Østfold, nesten helt ytterst i Oslofjorden, og i forhold til hva mange åpenbart ønsker seg av hyttekomfort nå for tiden, er det primitive saker. Ikke er det bilvei dit, så vi må kjøre båt og gå et lite stykke. Og ikke er det innlagt vann. Vaskevann til kropp og klær får vi fra regnvannstønner, mens drikkevannet fraktes i båt og bæres i kanner. Dermed blir man naturlig nok svært sparsommelig med vannbruken.
Vi elsker å være der, og denne langferien var intet unntak. Vi kunne glatt klart to-tre uker til i paradis, til tross for at været ikke alltid var på sitt blideste. Men med god mat, god drikke, gode klær, godt selskap og usannsynlig mange brettspill, er det ingen grunn til å klage. Og for ungene spiller det slett ingen rolle om det er litt fuktig, snarere tvert imot.

Men når det først var slik at vi måtte hjem igjen, har vi absolutt klart å glede oss over den utrolige luksusen vi velter oss i til hverdags – som regel uten å reflektere over det i det hele tatt.

De første to dagene hjemme kom vi med små, glade utrop og barnslige samtaler av typen:
Jeg: Se her, man bare skrur på denne dingsen, og så kommer vannet ut i ubegrensede mengder! Og man velger selv om det skal være varmt eller kaldt!
Mannen: Så det du sier er at vannkanna er et rør? Du verden!

Jeg: Tenk, jeg måtte ikke forlate huset for å gå på do! Og man trykker bare på en knapp, så forsvinner alt som er nedi der!
Mannen: Hva? Er den selvgravende? Så ekstravagant!

Men selv om vi fjaser en del, er jeg seriøst overrasket over hvor unødvendig mye vann vi vanligvis bruker, og hvor lite vi faktisk kan klare oss med. Og etter hver sommer lover jeg meg selv høytidelig at jeg skal sløse mindre i hverdagen. Det holder noen uker, og så lar jeg atter vannet renne mens jeg pusser tenner, og damper gladelig ned baderommet mens hårkuren virker. Til mitt forsvar er det adskillig kaldere i sjøen i oktober, og jeg liker å bade. Om jeg så må gjøre det innendørs.


Lillesøster og Storebror nyter vann og friluftsliv. Den unge damen elsker gummistøvlene sine, og ville gjerne brukt dem hele tiden.

onsdag 20. juni 2007

Aline 100 år

I år er det 100 år siden "Foreningen for Hjemløse Mødre og Spædbarn" ble stiftet i Oslo. Institusjonen fikk noen år senere navnet Aline.
Jubileet markeres ved en utstilling som viser Alines arbeid gjennom hundre år, og som kan sees gratis på Oslo Bymuseum frem til 1.oktober.

Jeg tilbragte mine første måneder på det som i 1972 fremdeles het Aline Spedbarnssenter. Selvsagt husker jeg ikke et kvidder av det, men jeg er veldig, veldig glad for at det fantes den gang, og at jeg ble godt tatt vare på til mamma og pappa hentet meg. De ble oppringt en dag i forveien og var frynsete av nervøsitet. Jeg hadde på meg en gul kjole, og vi gråt alle tre, ifølge mamma - som har fortalt meg historien hundrevis av ganger. Det er fremdeles en av mine favorittfortellinger.

Aline jobber fremdeles med å gi bittesmå babyer en god start i livet.
Jeg tror sannelig jeg skal se utstillingen.

Grattis med de hundre, Aline! Hilsen en av dine mange tidligere beboere.

tirsdag 19. juni 2007

Skeptisk!

I løpet av den siste drøye måneden har Posten vært nære på å påvirke våre sosiale relasjoner i alvorlig negativ retning.
Det begynte med at vi ble bedt i bryllup. Eller rettere sagt IKKE ble bedt i bryllup til en av Mannens venner, mens alle de andre fikk invitasjon. Slikt er sjelden heldig for et vennskap. Det viste seg at invitasjonen vår var blitt borte i posten, og den vordende brudgom sendte oss en ny på langt sikrere vis, via epost. Og idyllen var gjenopprettet.
Noen uker senere ventet vi på svar på dåpsinvitasjonene vi hadde sendt ut. En telefonsamtale med svoger Sturla kunne avsløre at de ikke hadde sett snurten av noen invitasjon. Heldigvis skjønte de at det dreide seg om en glipp - også denne gang fra Postens side.

En kald ettermiddag et par måneder tidligere var postkassa vår stappfull av brev, og jeg ble overlykkelig. Så mye post! Men humøret sank raskt da jeg kunne konstatere at hele 7 (ja, sju!) av 8 brev var til en nabo to rekker nedenfor vår. Husnummeret er ikke til forveksling likt vårt, heller ikke navnet. Det siste brevet var til naboen to hus bortenfor. Jeg leverte sporenstrekts brevene til de rettmessige mottagerne mens jeg innvendig prøvde å dikte en slags nidvise til Posten på melodien til matpakkespisevisa. "Det er ikke morsomt å hente sin post..." osv. Det gikk heller dårlig, og jeg valgte den kjedelige, korrekte metoden: Å ringe til Posten for å klage. De lovte bot og bedring. Jeg var skeptisk.

Hva pokker er det som skjer med den tidligere så trygge Posten? Når åtte brev havner feil i min postkasse, og to invitasjoner blir sporløst borte (og ja, de var riktig adressert og behørig frankert, postkassene er merket og alt er som det skal) er det grunn til bekymring. For hvor mange brev tiltenkt meg har egentlig havnet i andres postkasser?

Nå har jeg nettopp sendt ut en haug med takkekort. Så gjenstår det å se hvor mange av dem som faktisk kommer fram. Jeg er skeptisk. Veldig skeptisk.

torsdag 14. juni 2007

Geriatribølgen på Facebook

Vi begynner å bli endel gamliser på Facebook nå, og det er ikke alle som er like fornøyde med akkurat det.

Olava siterer en artig artikkel fra Varingen, hvor en søttenåring får komme med et hjertesukk om folk over 25 på Facebook.
Og her er en hylende morsom sak fra New York Times - sett fra den andre siden. Haha! NYT er for øvrig en knakende god nettavis med riktig mange gode artikler. Anbefales.

tirsdag 12. juni 2007

Om tall og tid


Jeg har aldri vært videre sterk i matte, men i dag måtte jeg utføre et svært enkelt regnestykke både to og tre ganger. Det er tiden fra 10.februar til 10.juni som skapte problemer. Selv om jeg hjalp til med fingrene ble det 4 måneder uansett. Og det KAN da ikke stemme? Er det virkelig bare fire måneder (og to dager) siden vi kom hjem med Lillesøster? Jeg ser på henne og skjønner det ikke. Vi har falt sånn på plass med hverandre, alle fire.

En liten statusrapport:
* Hun spiser fremdeles alt (og mye av alt), men har begynt å tøyse og fjase ved matbordet og kan nå erklære seg ferdig på et tidspunkt.
* Hun rydder ivrig i huset, på den mest kreative måte. Mammas sko hører åpenbart hjemme på spisebordet, mens storebrors drikkeflaske selvsagt skal ligge i bokhylla.
* Hun elsker klær, vesker, sko, hårpynt og lipgloss, og har ekstremt sterke meninger om hva hun skal ha på seg. Allerede! Lurer på hvordan det blir i tenåra.
* Hun babler masse, og daglig kommer det nye ord. Favorittord akkurat nå:
bade, is, og nei.
* Når hun ikke babler, synger hun. Lange melodier med egenkomponert tekst, gjerne med koreografi som består av tramping, snurring, klapping og vinking.
* Hun har skikkelig glimt i øyet, og latteren sitter løst. Når jeg dikter om favorittsangene til å handle om henne, fniser hun lykkelig.
* Hun er viljesterk og tøff, og enhver hindring blir betraktet som høyst midlertidig og absolutt overkommelig.
* Hun hater å sitte fastspent i bilsetet, og kommer seg ut av det irriterende ofte. Vi kaller henne lille frk. Houdini. Noen ganger lattermildt, og noen ganger hvesende mellom sammenbitte tenner.
* Hun liker å snakke i telefonen med pappa når han er på jobb, og med mormor på Mysen. Og hun prøver virkelig å få det til å bli en ordentlig samtale.
* Hun elsker hunder - på avstand. Kommer de for nært, blir hun livredd. Men hun slutter ikke å elske dem.
* Hun kan løpe utrolig fort, særlig når storebror kommer hjem fra skolen og hun skal løpe ham i møte. Gjensynsgleden er enorm hver dag.
* Hun storkoser seg på åpen barnehage (nesten) hver onsdag, leker med jevnaldrende og sklir på den store sklia. Innimellom må hun bortom mamma for en kos og litt forsikring. Så er det på'n igjen.
* Hun er raus med kos og kyss, og liker fremdeles å sitte i bæresjalet.
* Hun er en liten bokorm, og har revet i stykker minst fire av mammas bøker. Hun liker også å lese i dem av og til.
* Hun har akt i akebakken, syklet på trehjulssykkel, kjørt båt, tatt karusell, badet i havet, vært med på Storebrors fotballkamper og pappas basketkamper, sunget med familiekoret på to kirkekonserter, overnattet på hytta, blitt døpt og vokst ut av skoene sine.

Fire måneder? Det må da minst være ett år siden vi fikk hverandre. Kanskje til og med et helt liv.

onsdag 6. juni 2007

Hannes litterære kanon


Jeg er glad i bøker og leser mye - sånn omtrent to bøker i uka, i snitt. Og jeg er en ihuga gjenleser, altså en som liker å lese samme bøker flere ganger. Noe av grunnen er kanskje nettopp at jeg leser såpass raskt. Like mye skyldes det nok trangen til å se hvordan det går med gamle kjente. Etter en stund tar jeg meg i å tenke at, nei, nå må jeg se hvordan det står til med Inger fra Fredrikstad og hennes ulykkelige kjærlighet, og før jeg vet ordet av det har jeg plukket ned "Sangen om St.Croix" fra hylla for femte gang.

Jeg er også glad i lister. Det er moro med lister, selv om de sjelden bør ses på som absolutter. For det er veldig fort gjort å glemme noe, eller legge for mye vekt på noe annet. Så også med den norske litterære kanon fra en en fagjury nedsatt av Litteraturfestivalen på Lillehammer.
Jeg innrømmer glatt at det er flere av bøkene på den lista jeg ikke har lest. Likeledes er det er mange jeg har lest, men virkelig ikke klarer å opparbeide meg noen begeistring for.

Derfor iler jeg til med min egen liste. Her er de norske bøkene jeg synes at alle bør ha lest. Rekkefølgen er tilfeldig, og det er ikke bare mulig, men svært sannsynlig, at jeg har glemt noen av favorittene mine. Men et godt utgangspunkt er det i hvert fall.

1. St.Croix-trilogien – Gerd Brantenberg
2. Jonas – Jens Bjørneboe
3. Bak skapet står øksen – Torborg Nedreaas
4. Egalias døtre – Gerd Brantenberg
5. Hilal – Torgrim Eggen
6. Constance Ring – Amalie Skram
7. Hvite Niggere – Ingvar Ambjørnsen
8. Zikzak – Odd Eidem
9. Skråninga – Carl Frode Tiller
10. Skammen – Bergliot Hobæk Haff
11. Oda – Kjetil Bjørnstad
12. Sigrid-trilogien - Vera Henriksen
13. Sju undringens mil – Einar Skjæraasen
14. Vandre med vers – Halldis Moren Vesaas
15. Samlede dikt – Arnulf Øverland
16. Samlede dikt – André Bjerke
17. Samlede dikt – Inger Hagerup

lørdag 26. mai 2007

Husarbeid & barn - en bruksanvisning

Noen gang lurt på hvordan man kombinerer husarbeid og tilsyn med aktivt barn i tjuemånedersalderen? Ikke noe problem, her er en enkel og lettfattelig bruksanvisning for vask av baderom. Undertegnede har selv gått gjennom programmet punkt for punkt, så sent som i går.

* Ta med deg Cilit Bang, en pakke gummihansker, klut, svamp og barn inn på badet. Sørg for at døren står åpen, så verken du eller barn besvimer av gasser fra forbløffende sterkt vaskemiddel.
* Vrist pakken med gummihansker ut av jerngrepet til illskrikende barn, og tilby svamp som erstatning.
* Dukk for flygende svamp.
* Gå opp på krakk, påfør såpe på fliser og løft barn ned fra krakk.
* Skrubb fliser med klut og løft barn ned fra krakk.
* Skyll klut med vann og løft barn ned fra krakk.
* Tørk over fliser og fort deg ned fra krakk når du oppdager at barn har fått tak i dobørsten, som svinges begeistret rundt i rommet.
* Tørk ekle dokost-dråper fra pannen til barn mens du frenetisk tenker glade tanker.
* Tilby bildebok som erstatning for dokost.
* Vask fliser over badekar.
* Samle opp fem ganger fem centimeter store biter av bildebok som ligger strødd over baderomsgulvet. Vurder ørepropper, da barn lager imponerende høy lyd.
* Tørk over flisene over badekar og løft barn ned fra krakk.
* Gå løs på badegulv og forlat baderom halvveis i gulvvask for å se etter barn.
* Samle opp bleiene fra den tidligere fulle bleiepakka som ligger på stuegulv.
* Tilby barn briotog rett utenfor åpen baderomsdør.
* Vask ferdig badegulv.
* Nå kan du ta deg tjue minutter for å lete etter telefonen din, mens du krysser fingrene for at den ikke er blitt vasket av hjelpsomt barn.

Ferdig! Neste uke: En guide til vask av kjøkken. Følg med!

onsdag 23. mai 2007

Bitre erkjennelser

Jeg er ikke lenger den sterkeste jenta i familien. Og jeg er forbigått av verdens knalltøffeste nestentoåring. Sukk.

mandag 21. mai 2007

Steder jeg har vært



create your own visited countries map
or vertaling Duits Nederlands


Jeg har besøkt 19 land, noe som ifølge denne snedige nettsiden tilsvarer skarve 8 prosent av verdens land. Ikke så imponerende som jeg egentlig har innbilt meg, gitt. Jaja, det er vel fremdeles tid.

lørdag 19. mai 2007

17.mai er vi skikkelig glad i!


Jeg har et skikkelig barnslig forhold til 17.mai.
Det er rett og slett en av de morsomste dagene i året, og selv før jeg fikk barn gledet jeg meg i ukesvis til den store dagen.
I mange år har vi hatt 17.maifrokost for venner og familie. De første årene var vi bare voksne - nå er barna snart i flertall. Årets deltakertall: 29 voksne og 19 barn (i alderen 8 mnd til 15 år). Nye, små gjester kommer til hvert år, og denne 17.maidagen var Lillesøster og hennes lille Kusine festdebutantene. Det var svært vellykket.
Vi åpner dørene i 13-tiden, etter at skolearrangementene er over, og holder på til sistemann går hjem. Av og til blir det veldig sent. Vi har opptil flere langbord (og småbord) inne og ute, partytelt i hagen, ballonger, grilling, is til alle barna, sprudlevann til de voksne og tegning på papirduker. Og det tradisjonstunge parykk- og potetløpet skaper stor munterhet hvert eneste år.
Jeg var på forhånd litt spent på hvordan Lillesøster ville takle så mange gjester, men vi tok våre forholdsregler. Sammen med invitasjonene sendte vi ut et lite ps til gjestene, hvor vi nok en gang nevnte at det bare er de nærmeste som skal trøste, holde og mate henne. Og det gikk over all forventning. Hun tumlet rundt med de andre barna, spiste pølser, ropte "hujja" og sovnet utmattet i sprinkelsenga si i sjutiden om kvelden.
Så da kan vi vel bare være enige om at det var en skikkelig fin dag. Hurra!

lørdag 5. mai 2007

torsdag 3. mai 2007

Test-o-rama

Your Personality is Very Rare (ESTP)

Your personality type is dominant, driven, poised, and self-aware.

Only about 5% of all people have your personality, including 3% of all women and 6% of all men
You are Extroverted, Sensing, Thinking, and Perceiving.



Your Pirate Name Is...

Pegleg Flirty Fran


Your Theme Song is Beautiful Day by U2

"Sky falls, you feel like
It's a beautiful day
Don't let it get away"

You see the beauty in life, especially in ordinary everyday moments.
And if you're feeling down, even that seems a little beautiful too.

tirsdag 1. mai 2007

Draktnummer 20

En stolt ung mann etter sin aller første fotballtrening for Skjetten.

Det oppsto en viss debatt da gutta (både de små og de store) skulle bli enige om navn på laget. Navnet skulle komme fra dyreriket, og blant de mer kreative forslag var Skjetten Pannekaker og Skjetten Stinkdyr. Ikke uventet holdt den avbildede spilleren en knapp på stinkdyralternativet.
De endte til slutt opp med grizzly - et kjent og kjært dyr i romerikesfaunaen, der altså.

torsdag 26. april 2007

Sannheten ifølge iPod

* Put your music player on shuffle.
* Press forward for each question.
* Use the song title as the answer to the question - even if it doesn't make sense.
* NO CHEATING!


Dette er beskjeden man får på verdensveven for tiden. Og selvsagt adlyder jeg. Så her er resultatene fra den skjettenbyske juryen. Og ja, jeg vet at enkelte av sangene på iPoden min ikke er helt comme il faut. Det er jeg altfor voksen til å bry meg om.
Tror jeg.

How am I feeling today?
Crème brulee (Sonic Youth)

Will I get far in life?
Sisters are Doin’ It for Themselves (Aretha Franklin)

How do my friends see me?
In My Life (Johnny Cash)

What is my best friend's theme song?
All This And Heaven Too (Frank Sinatra and the Tommy Dorsey Orchestra)

What is the story of my life?
Migration (Nitin Sawnhey/Hotel Costes)

What was highschool like?
Right Next to the Right One (Tim Christensen)

How can I get ahead in life?
Angel (Gavin Friday)

What is the best thing about me?
Stay Away (Nirvana)

How is today going to be?
Godless (The Dandy Warhols)

What is in store for this weekend?
I’m Losing You (Lani/Something for Everybody)

What song describes my parents?
Like Suicide (Soundgarden)

To describe my grandparents?
Desperado (Johnny Cash)

How is my life going?
Your Song (Elton John)

What song will they play at my funeral?
Come As You Are (Nirvana)

How does the world see me?
Polka Dots And Moonbeams (Frank Sinatra and the Tommy Dorsey Orchestra)

What do my friends really think of me?
The Birmingham Ho (Morten Abel)

Do people secretly lust after me?
Big Indian (The Dandy Warhols)

How can I make myself happy?
Lovefool (Snooper Persson/Something for Everybody)

What should I do with my life?
Fångad av en stormvind (Carola)

What is some good advice for me?
Høydepunkt (Raga Rockers)

How will I be remembered?
Batteri (Knutsen & Ludvigsen)

What is my signature dancing song?
Place To Be (Nick Drake)

What do I think my current theme song is?
Mr. Pussy (Gavin Friday)

What does everyone else think my current theme song is?
Tear Stained Letter (Johnny Cash)

What type of men/women do I like?
Sannsynligvis ingenting (Raga Rockers)

Konklusjon? iPod-spådommer er omtrent nøyaktig som astrologi. Noe er forbløffende presist, det meste er sludder & pølsevev - men underholdende er det! Jeg vil dermed oppfordre alle mine venner til å gjøre det samme.

tirsdag 24. april 2007

Afrohår, første forsøk

Håret mitt er såkalt "typisk nordisk", hvilket betyr at det er tynt, glatt og en enerverende blanding av elektrisk og fett. Da jeg var liten ble det holdt kort, så det kunne vokse seg tykt. Noe som selvsagt ikke skjedde (til gjengjeld har jeg rikelig med minner om å bli tatt for å være gutt, men det er et traume verdig en egen post).

Jeg har med andre ord et helt elendig utgangspunkt for å lage frisyrer på ei lita jente med afrohår. Men det jeg mangler i erfaring, tar jeg igjen i entusiasme. For, nu jäklar, skal det ordnes hår!
I går ble dermed frøkna plassert i tripp trapp-stolen med bestikkelser innen rekkevidde (pasta funker finfint) mens jeg gikk på med krum rygg. Her skulle det flettes!

Resultatet ble... interessant. Litt ujevne fletter, litt tilfeldig fordelt.



Heldigvis hadde jeg et ess i ermet - eller rettere sagt, tolv ess i ermet, i form av små, lilla, bamseformede hårklemmer.
Flettene ble snurret opp og festet med disse. Det så straks ryddigere ut.

Noen lesere lurer nok på dette tidspunkt på hvorfor i all verden jeg gidder å dille med sånt når jentungen bare er halvannet år. Det er fordi afrohår er veldig forskjellig fra det nordiske. Det er mye tørrere, floker seg lettere og trenger en helt annen omsorg. Til gjengjeld er det misunnelsesverdig flott når man først vet hvordan det skal håndteres! Dermed er det lurt å begynne å øve tidlig. Slik får amatørmamma erfaring, og den unge damen blir vant til at håret skal ordnes.
Jeg bruker timevis på nettsteder viet afro hair care og tar ydmykt og takknemlig imot tips fra erfarne foreldre jeg er blitt kjent med.



Slik så det ut med alle bamseklemmene på plass. Jeg har fremdeles noe å lære når det gjelder oppdeling av flettene...

Til vanlig har vi latt håret hennes være løst, og setter det inn med "Brazil Nut - Define & No Frizz" fra Body Shop daglig, slik at det skal holde seg mykt og ikke bli altfor flokete.

Det vaskes/skylles 1-2 ganger i uka, og gres omhyggelig ut med grovtannet kam mens det fremdeles er fuktig. Av og til får det en ekstra kur med olivenolje eller Body Shops Brazil Nut-hårkur.







Frøkna var heldigvis både tålmodig underveis og fornøyd med resultatet da vi var ferdige.
Hun har allerede svært sterke meninger om klær og pynt, så jeg var glad for å få godkjent på prøven.
Her er hun klar for en tur i nabolaget, med dokka si trygt plassert i bæresjalet.




Snart prøver vi igjen. Og tips mottas fremdeles med takk!

onsdag 18. april 2007

Vokt deg for kjerringa

Her myldrer det av barn i alle aldre. Bittesmåttinger som vingler fortrøstningsfullt avgårde med engstelige foreldre halsende bak, førskolebarn som tar sine første, stolte tråkk på tohjuling, rabbagaster med grus i luggen og skateboard under skosålene og fnisende skolebarn som leker en slags flørtesisten rundt hushjørnene. De reker rundt i store horder, og smetter møkkete og andpustne hjemom for å få ei brødskive i neven eller forhandle om innetidene. Skjettenbyen er et barneparadis, på en litt sånn søttitallsaktig måte.

Mye av tryggheten ligger i at borettslaget vårt er såkalt bilfritt. Vi har en bilvei med 30-grense som deler oss sånn cirka i to, med oddetallsrekkehusene på den ene siden og partallsrekkehusene på den andre. Ungene skal nå et visst ansvarlighetsnivå før de får besøke venner på den andre siden uten tilsyn. Alle andre veier i boligområdet er i utgangspunktet bilfrie, og må man av nødvendige grunner kjøre inn, skal det skje i gangfart.

Det er ingenting som avdekker min indre kjerring raskere enn hodeløse tullinger som råkjører i stikkveiene. Hva som er gangfart kan alltids diskuteres, men når du aksellererer og skifter gir både en og to ganger, er det IKKE gangfart.
Jeg kjenner at jeg foretar et slags hamskifte à la Supermann, bortsett fra at jeg stikker innom boden for å iføre meg forkle, hårruller, fornuftige sko og verdens største kjevle (vi snakker i overført betydning, men jeg tror virkelig jeg skal vurdere den kjevla - eller kanskje et balltre).

I dag kommer jeg gående med Lillesøster i vogna for å hente Storebror på skolen. Plutselig blir jeg avskåret av en rød, rånete Opel som rygger innover stikkveien i en fart som ville fått Solberg-brødrene til å fremstå som engstelige søndagskjørere. Og vi snakker rygging!
Innerst i stikkveien hopper ei jente i 19-årsalderen kjekt ut, tar opp en jevnaldrende passasjer og er på vei ut igjen. De har sett meg. Jeg signaliserer at de skal stoppe. De gir gass. Jeg stiller meg foran bilen. De vrenger harrymobilen sin ut forbi meg og vogna (vi er fremdeles på en smal gangvei og det er hårfine marginer) og GIR GASS! Mens de ler!

Så hør her, du altfor dumme sjåfør med den altfor store selvtilliten. Du som ikke skjønte at jeg var iferd med å gjøre deg en tjeneste, ved å advare deg mot å råkjøre på gangveien og risikere å få barnedrap på samvittighet og rulleblad. En ting er at du råkjørte i første omgang. Noe helt annet er at du utviste en sånn skammelig mangel på innsikt.
Jeg vet hvem du er. Det tok meg atten minutter å finne ut. Jeg vet hvor du bor. Jeg vet hvem foreldrene dine og storebroren din er. Jeg har snakket med folk som kjenner deg. Jeg har bilnummeret ditt, og i morgen får politiet en telefon. Kanskje foreldrene dine også, for du bor fremdeles hjemme.

Jeg har kjerringlisens og nøler ikke med å bruke den.

søndag 15. april 2007

Politimenn og imamer - foren dere

Mye er allerede sagt om Kadra Yusufs uttalelser om tolkninger av Koranen, om kvinners rettigheter i islam og ikke minst om det nedrige, skammelige overfallet hun ble utsatt for.
Men sannelig klarer jeg å sette kaffen i halsen i dag igjen, når jeg leser hva en representant for ordensmakta sier om saken.

Med mindre politimannen er blitt grovt feilsitert er dette en uttalelse som virkelig ikke bør få gå upåaktet hen. For hva signaliserer han egentlig? Jo, at politiet har så mye å gjøre at det er traurig for dem å bruke sparsomme ressurser på en storkjefta jentunge som strengt tatt er skyld i vanskelighetene selv.

Det er alvorlig og skremmende når politiet uttrykker slike holdninger, direkte eller indirekte. Skulle Kadra liksom bare holdt kjeft da, og sluppet å bli overfalt? Det er ikke veldig langt derfra til Forstanderen for Det islamske forbundet, Basim Ghozlan, hvis reaksjon er å spørre om hva Kadra gjorde ute i byen om kvelden i det hele tatt.

For alle vet jo at flinke piker sitter stille og holder kjeft. Og den holdningen er åpenbart ikke begrenset til visse reaksjonære krefter i moskeene.

Kanskje likestillingsministeren burde invitere oslopolitiet til en dialog om saken? Det er jo så moderne for tiden.

torsdag 12. april 2007

Mer om hentereisen

Jeg har endelig klart å samle tanker og dagboknotater fra hentereisen vår, og lagt det inn med bilder på en egen side. Så dersom noen skulle ønske å lese mer om turen, er dere velkomne på:
http://etiopiareise.blogspot.com/

tirsdag 10. april 2007

Hjemmepåsken




Det er kommet meg for øre at noen mener min mann er påfallende fraværende i denne bloggen. Det er ikke noen bevisst utelatelse, men kommer vel mer av at jeg skriver om meg selv og om barna. Så får heller han lage sin egen blogg, om trangen skulle melde seg.


Men her er han altså. Ektemann, tullebukk, pappa til to, PR-konsulent og ihuga LSK-tilhenger. Bildet står også som en god illustrasjon på påsken 2007. Vi koste oss utendørs hele familien og gjorde ikke så mye annet enn å leke med familie og venner. Brillefint, med andre ord.


Marian Keyes i Etiopia


Jeg er veldig glad i de lettleste, morsomme bøkene til Marian Keyes. Hun er selveste dronningen av såkalt chick lit, eller brain candy som jeg også liker å kalle det.
Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at hun ikke bare har vært i Etiopia, men også har en interessant artikkel om reisen på hjemmesiden sin. Artikkelen kan leses her. Enjoy!

tirsdag 3. april 2007

Om kjærlighet og blod

Ettersom jeg er adoptert, har jeg gått gjennom livet uten å kjenne noen jeg deler gener med. Det har vært mye mindre traumatisk enn hva enkelte ynder å tro, kanskje særlig om de har sett litt for mye på Tore Strømøys genfetisjistiske lørdagsporno.
Ja vel, så vet jeg ikke hvem jeg har nesa mi etter, eller om jeg har anlegg for en eller annen obskur sykdom. Men jeg vet utmerket godt hvem som har gitt meg omsorg, støtte, selvtillit, trygghet og evnen til å gi og ta imot kjærlighet. I slike sammenhenger blir nesa litt triviell (selv om den er ualminnelig velformet).

Da jeg gikk gravid med Storebror, var jeg imidlertid litt spent. For på et eller annet tidspunkt underveis i svangerskapet kom jeg på at jeg sannsynligvis kom til å få noen å ligne på, og jeg lurte litt på hvordan det var. Det vet jeg fremdeles ikke.

Storebror kom ut og var sin helt egen, lille person, som vi fikk gleden av å bli kjent med og fascinert av. Og i den grad han ligner på noen, er det ikke meg (mamma påstår riktignok at han har leggene mine, men det blir nok folk av ham allikevel). Han er blond og blåøyd, jeg er mørkhåret og grønnøyd. Han er rolig og tålmodig, jeg er nevrotisk og utålmodig. Han elsker allerede matte, jeg vil heller rotfylle mine egne tenner med knekk og sukkertøy enn å løse en ligning.
Og slik kunne jeg fortsette, men jeg satser på at jeg har fått frem poenget mitt: Barn er ikke nødvendigvis små foreldrekopier. De er unike, spennende mennesker som vi er så heldige å få støtte, hjelpe frem og elske betingelseløst.

Nå har vi hatt Lilesøster i litt over ni uker og vært hjemme i litt over sju uker. Helt utrolig at det ikke er lenger, for det føles som om vi alltid har kjent hverandre. Men jeg kan allerede se at den unge damen og hennes mamma kommer til å få mange ...eh… spennende stunder sammen i oppveksten. Vi deler nemlig både staheten og temperamentet, og det lille fandenivoldske glimtet i øyet hennes er heller ikke helt ukjent. Men resten av forundringspakken som heter Lillesøster Tsedale får vi bli kjent med dag for dag, uke for uke. Er hun musikalsk? Liker hun lagspill? Kommer hun til å være veldig opptatt av Etiopia? Blir hun en lesehest? Uansett får vi mulighet til oppmuntre henne og følge med på ferden som best vi kan.

Astrid Trotzig er en svensk forfatter som er adoptert fra Korea. Hun sier det så godt:
Kanskje blod er tykkere enn vann. Men kjærlighet er tykkere enn blod.

onsdag 28. mars 2007

Mammahjertet om våren

Den første løvetann
Det sto en liten løvetann, så freidig og tilfreds
på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.

På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: "Se på meg, hva jeg har funnet her!"
Men barna bare lo og sa: "Så pjuskete den er!"

"Å nei så menn," sa pjokken, "jeg skal ta den den med til mor,
så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor".
"Det si'r hun for å trøste deg," sa de som stod omkring.
"For du er bare fire år og skjønner ingenting."

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset litte grann,
og blomsten hang med hodet ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døren sent og tungt, og plutselig sa mor:
"Å gid så fin en blomst du har - og nei hvor du er stor!"

"Du si'r det bare for å trøste, du," sa pjokken likegla.
"Å langtifra" sa mor og lo. "Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann."


Jeg er en latterlig lettrørt person, og etter at jeg fikk barn har det gått over alle flomvoller. En sikker tåretrigger er Alf Prøysens vise om den første løvetannen. Da Storebror var baby, sang jeg mye for ham. Og hver gang jeg kom til siste verset, om det aller største mor vet om, hulket jeg så fælt at jeg knapt fikk frem en fornuftig tone. Det er så mye kjærlighet i den sangen.

Litt vårstemning er det også, og i går fikk mamma trimmet tårekanalene sine igjen. Jeg ropte Storebror inn til middag, og han kom springende med møkkete bukser, bustete hår og verdens gladeste ansikt. Bak fra ryggen dro han frem en hånd: "Se mamma, gåsunger! Jeg har tatt dem med til DEG!".

Min reaksjon må ha svart til forvetningene hans, for han ble sånn fjollete, kalvespringende glad som bare en tynn og forvokst seksåring kan bli. Og da han skulle legge seg den kvelden, konstaterte han fornøyd: "Jammen ble du glad, mamma. Det var det jeg visste."

O gåsunger, o kjærlighet.





tirsdag 27. mars 2007

Når man bokstavelig talt får fnatt

Så har vi vært hos hudlegen, som raskt og enkelt kunne konstatere at vi har fått fnatt. Eller skabb, som det heter på godt norsk (ordet fnatt er en avledning av det danske navnet, fnat - så vet man endelig det).

Til dere som har møtt oss personlig etter hjemkomsten og får litt angst nå, kan jeg umiddelbart berolige med følgende sitat:
"I Norge smittes vi bare ved hudkontakt - hud mot hud. Skabben kan i vårt klima ikke være i live på gjenstander - den dør i løpet av noen timer i romtemperatur. I tropiske land er det annerledes. Skabben smitter ved hudkontakt f.eks. ved seksuell kontakt eller ved å holde hverandre i hånden. Hudkontakten ved håndhilsing er for kortvarig til skabbspredning. Personer som går i samme skoleklasse eller som arbeider sammen smittes ikke, med mindre hudkontakten finnes - kort sagt: man må "holde av" hverandre for å bli smittet. "

Nå kan dere altså være sjeleglade for våre strenge restriksjoner mot å holde og klemme på Lillesøster.

Behandlingen er heldigvis grei, man smøres inn med et middel, ligger med det over natta, vasker seg selv, sengetøy og klær - og det er det. Og når jeg outer oss her på selveste internettet som en skabbefengt familie, er det i trygg forvissning om at det ikke er noe å skamme seg over. Skabb skyldes ikke dårlig hygiene. Men jeg tror nok at jeg uansett kommer til å bruke det danske ordet. Det er mye morsommere.

søndag 25. mars 2007

Sither i treet


Helgens flotte vårvær ble blant annet brukt til grenkutting og annet hagearbeid, og straks etter oppdaget vi til vår gru at vi hadde fått en Darth Vader i epletreet!

Jeg har hørt om bladlus og sopp og sånt, men "Håndbok i plante- og hagestell" fra 1978 sier forbløffende lite om hvordan man bærer man seg ad med ex-jedis gone sith lords.
Rikke foreslo heldigvis godterispray, og det viste seg å virke. Vader fikk straks andre ting å tenke på.

torsdag 22. mars 2007

Gult er kult


Scene fra skoleveien i dag.


Storebror: Caterpillar betyr sommerfugllarve.


Jeg: Oi, hvor har du det fra?


Storebror: Fra Simpsons, vel!


mandag 19. mars 2007

Tid for tegn


Lillesøster var drøyt 15 måneder gammel da vi fikk tildeling og nesten 17 måneder gammel da vi hentet henne. En magisk og morsom alder, som samtidig innebar at hun allerede var godt i gang med språkutviklingen sin - på amharisk. Så hvordan gjøre overgangen til norsk lettest mulig?
Vi lærte oss noen amhariske ord og uttrykk. Samtidig lagde jeg en liten pekebok med enkle bilder av ting, dyr, situasjoner og mennesker. Den var det stas å kikke i sammen med mamma eller pappa.

Men det beste tipset fikk jeg fra noen danske nettvenner med god erfaring: Bruk tegn. Om det er ekte tegn til tale, såkalte baby signs eller helt egenkomponerte tegn spiller liten rolle, det nyttige er å understreke de sentrale ordene eller beskjedene med håndbevegelser.
Så vi satte i gang fra første stund, og resultatene var ganske imponerende. Allerede etter to dager i Addis brukte frøkna tegnet for "ferdig" når hun ikke ville ha mer mat. Og selv om jeg naturligvis gjerne vil tro at jeg har en særdeles begavet datter, er det nok slik at de fleste babyer og småbarn responderer adskillig raskere på visuelle tegn enn på lyd-ord.

Etter en drøy måned hjemme, bruker Lillesøster tegnene flittig. Når hun har bæsj i bleia, klapper hun seg på rompa og peker opp trappa (hvor stellebordet befinner seg). Når hun er sulten, tar hun fingrene til munnen i spisebevegelse, når hun skal legge seg, legger hun hånden under kinnet og så videre. Veldig kult!
I det siste har det kommet noen ord i tillegg. Hun sier mamma, pappa, ja, ha det og hallo. Sistnevnte med en sjarmerende østfoldsleng: "Hællæææ".

Men når det gjelder det aller viktigste ordet i Lillesøsters vokabular, tviholder hun på amharisk. Ordet "nei" har ennå ikke blitt oversatt til norsk.

Om livet, døden, taler og sånn

Helgens store begivenhet var navnefesten til min bedårende lille niese Erle (6 mnd). Hovedpersonen selv var iført lys lilla kjole med diskrete gulpeflekker og sjarmerte forsamlingen med kjempestore, blå øyne. Søta!

Ettersom jeg tilhører den typen (kanskje litt irriterende) mennesker som sjelden holder kjeft i festlig lag, holdt jeg en liten tale for den unge damen og foreldrene hennes. Jeg innledet med å takke pent for våre nye titler, som tante og onkel, fetter og kusine. For det er jo slik at når et barn blir født, får en hel masse mennesker i omgivelsene helt nye titler og roller.

På dette tidspunktet finner altså min sønn det for godt å blande seg inn. Seksåringen føler ofte at det er påkrevd av ham å si noen ord (hvem i alle dager kan han ha fått det fra?). Så idet jeg tar en kunstpause, trekker han pusten og sier med høytidelig og bærende talerstemme:
"Vi skal alle dø en dag. Og det er mange måter å dø på."
Jeg kjenner min sønn godt nok til å vite at han er i ferd med å nevne i fleng de dødsårsaker han måtte kjenne til, og mens folk tørker lattertårer får jeg takket ham for innsatsen og gjenvunnet ordet.

Han var kanskje ikke helt comme il faut. Men ingen skal beskylde ham for å prøve å benekte livets harde realiteter. Og jeg gleder meg til konfirmasjonstalen, selv om jeg gruer meg litt til de selskapene som måtte komme i mellomtiden.