fredag 11. desember 2015

Hvor mye tåler et barn før det er nok?

Krenkelsestyranni. Det er moteordet. Alle må tåle så inderlig vel. Folk må kunne uttrykke meninger fritt. Selv de mest politisk korrekte blant oss geiper ironisk når det er snakk om å verne mottakeren. Man må jo ha vett på å verne seg selv og ikke være så forbanna krenkbar, lissom!

Er det blitt helt umoderne å ta hensyn til mottaker?

Ja, okei, vi vet at ord ikke nødvendigvis fører til handling. Voksne må være litt hardhudede. Vi som omgås barn vet at vi må lære ungene å tåle litt av hvert, de må faktisk lære at bare fordi noe er sagt, betyr det ikke at det er sant. Barn må utvikle robusthet og resiliens. Det er viktig at vi hever oss over det og tåler mer. Ja, vi må tåle. Men skal vi virkelig tåle så inderlig vel – uansett?

Hvor mye tåler for eksempel et barn før det er nok, før ukvemsord blir internalisert og sant, før barnet bøyer seg og tenker at ja, det er nok sant det andre sier: Jeg er nok litt skitnere enn de andre. Det er klart at noen må gjøre et nummer ut av å unngå de stedene der jeg har gått. Selvfølgelig sier noen ”æsj” når de kommer borti pulten min i timen. Jeg fortjener nok ikke det samme som de andre. Og jeg er jo en neger. Som de sier. Og jeg burde ikke ta meg nær av det. Det er jo bare ord! Hva feiler det meg egentlig, som tar meg nær av det? Selv om det skjer nesten hver dag. Men det er jo ikke vondt ment. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og man må ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.

Om barnet hever blikket litt, hva får det se? At noen voksne, noen som er på forsida av avisa, blir kalt ting som ”frekke motbydelige halvape” og blir bedt om å ”flytte tilbake til Afrika … jævla nigger”. Hva ser barnet av folks reaksjoner på dette? Ja, okei, folk er rystet over at det skjer med noen som er så innmari pene og flotte og flinke og virkelig ikke fortjener det.
Folk mener at det må dreie seg om absurde unntak fra normalen. Enkelte gærninger som gjør gærne ting. Det kan umulig være et samfunnsproblem, sånn egentlig. For folk flest er ikke sånn. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og uansett må man ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.

Jeg har en melding til dere alle sammen: Løft hodet opp fra navlen et øyeblikk! Se dere omkring – på ordentlig! Det er ikke bare enkelttilfeller. Det er ikke bare å heve seg over det. Ja, det finnes mange fine folk som sier ifra når noen blir urettferdig behandla. Og det finnes noen som er veldig ekstreme og synes at fremmede bør brenne i helvete. Men mellom der flyter mange – de aller fleste – av de som helst ikke vil ta stilling til at noe teit kan skje i det hele tatt, som synes at det er dumt at noen er slemme, sånt rent generelt, men som unnskylder helt soleklare tilfeller av sjikane, rasisme, diskriminering og dritt med at det er enkelttilfeller og noe som vanligvis ikke skjer.

Vel, det skjer. Og for hver gang dere feier det bort som enkelttilfeller, misforståelser, hårsårhet, krenkbarhet, sinnssykhet eller hva det måtte være dere bruker som balsam for å dempe ubehaget deres, så bidrar dere til problemet. Og for hver gang en offentlig person (som må tåle såpass, offentlig som hen er), eller navnløse, ansiktsløse grupper hetses og omtales, sitter det veldig ekte personer som mottakere av streifskudd i de verbale skyttergravene.

Og til deg som ble skikkelig, personlig forbanna (og kanskje til og med litt krenka på majoritetens vegne?) av det jeg skriver her: Mener du at jeg tar skikkelig feil, må du gjerne møte opp og diskutere det med meg personlig.

Men du må slutte NÅ med å la barnet mitt tåle det, altså summen av det. Det er nemlig en grense for hvor mye et barn tåler før det er nok. Og det er en grense for hvor mye du kan bortforklare som enkelttilfeller og tilfeldigheter uten å være en førsteklasses kuk.

Jeg skriver kuk, jeg roper KUK, jeg kaller deg en skikkelig KUKSKALLE, for det er jo bare et ord. Og da betyr det vel ikke så mye?