søndag 26. juni 2011

Jeg vinker fra Costa del Østfold

Har tatt med meg Storebror (10), Lillesøster (5), Nabokusinebestevenninna (4) og en hel masse bagasje på hytta. Nå sitter jeg altså på den ytterste, (halv)nøgne (halv)ø og nyter ferieroen som er i ferd med å senke seg. Og jaggu skjedde det raskt i år - allerede på båtturen ut kjente jeg at skuldrene senket seg og at klokka ikke var særlig viktig lenger. Da sekkene var ferdig utpakket var jeg i full feriestemning. På afrikatid, som vi kaller det her - en sånn tilstand hvor ting tar den tiden de trenger, og hvor komplikasjoner ikke er særlig problematiske, for det ordner seg jo på et vis. Den tilstanden kom godt med da jeg oppdaget at hele sekken med Storebrors klær står igjen hjemme på Skjetten. Den ble rett og slett glemt i all reiseviraken! Jaja, hvor mye klær trenger man egentlig på ei øde øy? Vi har et lite nødlager her ute med noen underbukser, ei badebukse og noen varme gensere, og da årnær'e sæ fram til den arbeidende mannen kommer etter.

Småjentene lekte lykkelig på plenen med vannbalje og kjøkkenredskaper, Storebror gjenskapte et eller annet kjent slag med de de små plastsoldatene sine, og jeg brukte et drøyt kvarter på å spekulere på om jeg skulle ha et glass Farris Bris eller et glass eplejuice. Jeg har 8 uleste bøker på lur og opptil flere vegger som skal males, og jeg skal ikke på jobb før godt uti august. Rein luksus, med andre ord.

Storebror fikk legge seg i pappas seng i kveld, men stusset litt i leggeøyeblikket:
- Hva er det hvite som ligger oppå senga?
- Det er et sengeteppe, det, gutten min. Det tar vi av.
- Å, er det SÅNN sengetepper ser ut! Jeg tror jeg har hørt om dem.

Sånn er det når man kommer fra et bare delvis møblert hjem. Godt vi har ei overmøblert hytte, sånn kompenseringsmessig.

fredag 24. juni 2011

Fredagsdiktet: Oh, the places you'll go!

For den som følger skoleåret er juni en tid for avskjed og avslutning. Vi rydder pulten for papirer, fører sluttvurderinger og eksamenskarakterer sirlig inn i dertil egnede systemer og pakker bort det gamle skoleåret. Vi vinker farvel til elever og håper at vi har gitt dem noe å ha med seg videre på ferden.

Tirsdag kveld var det avslutning med høytid og festtaler i skolens aula for vg3-elevene, med påfølgende samling for klassen og lærerne på et av byens utesteder. Jeg har ikke undervist vg3 i år, men jeg var kontaktlærer for en av klassene både første og andre året deres, så jeg ville gjerne vinke dem avgårde. Stemningen er alltid litt frenetisk. De er sjeleglade for å være ferdige med videregående, samtidig som det hersker en viss skrekkblandet fryd over å stå og vippe på kanten av Resten Av Livet.

Onsdag var det avslutning med vg2-elevene jeg har vært kontaktlærer for i år, med kake og fjas og ha det bra og god sommer. Jeg skal frikjøpes litt for videreutdanning neste år, og skal ikke ha noen av dem i vg3, så for meg føltes dette som en avskjed. For elevene var det bare siste dag før sommerferien, og de kunne knapt vente med å komme seg avgårde. Ikke mye høytid der i gården, med andre ord.

Og deretter bar det videre til sommerlunsj og avslutning for lærerne. Også der var det avskjed. En av kollegene er ferdig med vikariatet sitt. Hun har vært min nærmeste nabo på arbeidsrommet, og det har vært så fint. Jeg kommer til å savne henne, og krysser fingrene for at hun dukker opp hos oss igjen.

Den samme kollegaen sendte meg en tekst tidligere i år (vi har delt ting vi synes er fine eller nyttige), og den passer veldig godt til sånne farvel og lykke på reisen-stunder som juni bugner av. Det er fra en alldeles bedårende Dr.Seuss-bok, og selv om den er lang, anbefaler jeg deg å lese den. Gjerne høyt, så du kan nyte rytmen og rimene til fulle.



Oh, The Places You’ll Go!


Congratulations!

Today is your day. 

You’re off to Great Places!

You’re off and away!

You have brains in your head.
You have feet in your shoes.
You can steer yourself any direction you choose.
You’re on your own. And you know what you know.
And YOU are the guy who’ll decide where to go.

You’ll look up and down streets. Look’em over with care.
About some you will say, “I don’t choose to go there.”
With your head full of brains and your shoes full of feet,
you’re too smart to go down any not-so-good street.

And you may not find any you’ll want to go down.
In that case, of course, you’ll head straight out of town.

It’s opener there
in the wide open air.

Out there things can happen and frequently do
to people as brainy and footsy as you.
And when things start to happen, don’t worry. Don’t stew.
Just go right along. You’ll start happening too.

Oh!
The Places You’ll Go!

You’ll be on your way up!
 You’ll be seeing great sights!

You’ll join the high fliers who soar to high heights.

You won’t lag behind, because you’ll have the speed.
You’ll pass the whole gang and you’ll soon take the lead.
Wherever you fly, you’ll be best of the best.
Wherever you go, you will top all the rest.

Except when you don’t.
 Because, sometimes, you won’t.

I’m sorry to say so but, sadly, it’s true
that Bang-ups and Hang-ups can happen to you.

You can get all hung up in a prickle-ly perch.
And your gang will fly on. You’ll be left in a Lurch.
You’ll come down from the Lurch with an unpleasant bump.
And the chances are, then, that you’ll be in a Slump.

And when you’re in a Slump, you’re not in for much fun.
Un-slumping yourself is not easily done.

You will come to a place where the streets are not marked.
Some windows are lighted. But mostly they’re darked.
A place you could sprain both your elbow and chin!
Do you dare to stay out? Do you dare to go in?
How much can you lose? How much can you win?

And IF you go in, should you turn left or right…
or right-and-three-quarters? Or, maybe, not quite?
Or go around back and sneak in from behind?
Simple it’s not, I’m afraid you will find,
for a mind-maker-upper to make up his mind.

You can get so confused that you’ll start in to race
down long wiggled roads at a break-necking pace
and grind on for miles across weirdish wild space,
headed, I fear, toward a most useless place.
The Waiting Place…

...for people just waiting.
Waiting for a train to go or a bus to come, or a plane to go
or the mail to come, or the rain to go
or the phone to ring, or the snow to snow
or waiting around for a Yes or No
or waiting for their hair to grow.
Everyone is just waiting.

Waiting for the fish to bite
or waiting for wind to fly a kite
or waiting around for Friday night
or waiting, perhaps, for their Uncle Jake
or a pot to boil, or a Better Break
or a string of pearls, or a pair of pants
or a wig with curls, or Another Chance.
Everyone is just waiting.

NO! That’s not for you!

Somehow you’ll escape all that waiting and staying.
You’ll find the bright places where Boom Bands are playing.
With banner flip-flapping, once more you’ll ride high!
Ready for anything under the sky.
Ready because you’re that kind of a guy!

Oh, the places you’ll go! There is fun to be done!
There are points to be scored. There are games to be won.
And the magical things you can do with that ball
will make you the winning-est winner of all.
Fame! You’ll be famous as famous can be,
with the whole wide world watching you win on TV.

Except when they don’t. Because, sometimes, they won’t.

I’m afraid that some times you’ll play lonely games too.
Games you can’t win ‘cause you’ll play against you.

All Alone!
 Whether you like it or not,
Alone will be something you’ll be quite a lot.

And when you’re alone, there’s a very good chance
you’ll meet things that scare you right out of your pants.
There are some, down the road between hither and yon,
that can scare you so much you won’t want to go on.

But on you will go though the weather be foul.
On you will go though your enemies prowl.
On you will go though the Hakken-Kraks howl.
Onward up many a frightening creek,
though your arms may get sore and your sneakers may leak.
On and on you will hike. And I know you’ll hike far
and face up to your problems whatever they are.

You’ll get mixed up, of course, as you already know.
You’ll get mixed up with many strange birds as you go.
So be sure when you step. Step with care and great tact
and remember that Life’s a Great Balancing Act.
Just never forget to be dexterous and deft.
And never mix up your right foot with your left.

And will you succeed?

Yes! You will, indeed!

(98 and ¾ per cent guaranteed.)

KID, YOU'LL MOVE MOUNTAINS!


So…
be your name Buxbaum or Bixby or Bray
or Mordecai Ali Van Allen O’Shea,
you’re off to Great Places!

Today is your day!

Your mountain is waiting.

So... get on your way!


(Dr.Seuss)

torsdag 9. juni 2011

Blomkålhode, eksamen og trappeangst


Selvportrett med blomkål.

Hvorfor har jeg tatt et dårlig bilde med blomkål på toppen, undrer kanskje du? Det er for å illustrere akkurat hvor stor kul jeg fikk i hodet mandag, da jeg ramla ned trappa. Ah, stairs – my old nemesis.

Det er altså leggetid mandag, og jeg gamper opp trappa med en sånn stor, blå ikeapose med klesvask. Posen hekter seg fast i rekkverket, jeg rykkes bakover og ramler med bakhodet klask! i parketten. Og øyeblikkelig vokser det fram en kul på størrelse med en blomkål.
Jeg var engstelig for at jeg var alvorlig skadd, mens Mannen mente at ettersom jeg snakket sammenhengende og uten stans i minst tjue minutter etterpå, hadde det neppe oppstått nevneverdig hjerneskade.

Mye tyder på at han hadde rett, og heldigvis for det. Jeg hadde simpelthen ikke hatt tid til sånt nå. Uka har gått i ett med undervisning, møter, prosjektiloppkastende sønn og sensoroppdrag. Og i dag hadde jeg jaggu muntlig eksamen!
Den øvelsen har jeg ikke gjort siden 1997, og det var ikke fritt for at jeg kjente litt på nervene. Heldigvis endte det helt alldeles superdupert bra, og nå er jeg FERDIG med studiet og kan kalle meg lærer på ordentlig.

Men tilbake til dette med trapper som min nemesis. Åh, det er så mange historier! Jeg skal beherske meg, men la meg i det minste fortelle om da det hele begynte, tidlig på nittitallet.

Jeg er nemlig sannsynligvis det eneste mennesket i verden som har skamslått seg ved å ramle opp ei trapp. Ja, du leste riktig. Opp.
Jeg delte leilighet i Frankrike med ei jente fra Kamerun (dette er en relevant opplysning). Vi bodde i en toromsleilighet over to etasjer: kjøkken og stue var i inngangsetasjen, mens soverommet og badet lå ei trapp ned. En morgen lå jeg og sov min dypeste søvn i underetasjen, da telefonen ringte. Dette var på den tida da telefonene var få og satt fast i veggen. Ikke hadde vi telefonsvarer heller. Det var med andre ord ikke så rart at jeg hadde det travelt opp trappa - jeg måtte jo ta telefonen!

Veggen var av den typen du finner på peiser, sånn hvit og veldig stikkende mur. Jeg snubla i hvert fall i tredje trinnet og datt så lang jeg var (1,78 dengang også) opp trappa, langsmed stikkeveggen. Det resulterte i skrubbsår over hele høyresida, samt er pinlig møte med den kamerunske jentas far, som ringte. Han var nemlig en snartur innom Frankrike på forretningsreise, og ringte fra telefonkiosken nede på hjørnet. Nå ville han stikke innom, og jeg måtte jeg ta ham imot og konversere fint mens vi ventet på at datteren hans skulle komme hjem. Selv var jeg altså søvndrukken, ustelt, svært gebrokken i fransk – og full av små, blødende prikker fra panne til legg. Han var ikke synderlig imponert over datterens primitive samboer.

Nok om det. Nå skal jeg velte meg i selvtilfredshet over å ha fullført et studium i dag. Samt spise gratinert blomkål.