lørdag 28. november 2009

Nabokusinebestevenninne



Heldig er den som har ei kusine som også er ei venninne som attpåtil nettopp er blitt nabo.
Da kan man nemlig henge sammen nesten hele tiden, kose en del, slåss litt, fnise kjempemasse og sitte i et berg av puter på gulvet mens man ser på barne-TV. Hvilken lykke!

fredag 27. november 2009

Fredagsdiktet: Childhood Is The Kingdom Where Nobody Dies

Jeg er alltid på utkikk etter dikt-tips. Her forleden spurte jeg mine yngste og ferskeste elever om noen av dem visste om et fint dikt. Som vanlig (og forventet) fikk jeg enkelte "Hæ?"-responser akkompagnert av himlende øyne til svar. Pfff, dikt, lissom.
Men det kom (også som forventet) noen skikkelig overraskelser av den innholdsrike sorten. En av elevene trengte knapt betenkningstid før dette diktet ble nevnt. Det er nydelig.
Sårt og nydelig:


CHILDHOOD IS THE KINGDOM WHERE NOBODY DIES

Childhood is not from birth to a certain age and at a certain age
The child is grown, and puts away childish things.
Childhood is the kingdom where nobody dies.

Nobody that matters, that is. Distant relatives of course
Die, whom one never has seen or has seen for an hour,
And they gave one candy in a pink-and-green stripéd bag, or a
jack-knife,
And went away, and cannot really be said to have lived at all.

And cats die. They lie on the floor and lash their tails,
And their reticent fur is suddenly all in motion
With fleas that one never knew were there,
Polished and brown, knowing all there is to know,
Trekking off into the living world.
You fetch a shoe-box, but it's much too small, because she won't
curl up now:
So you find a bigger box, and bury her in the yard, and weep.
But you do not wake up a month from then, two months
A year from then, two years, in the middle of the night
And weep, with your knuckles in your mouth, and say Oh, God!
Oh, God!
Childhood is the kingdom where nobody dies that matters,
—mothers and fathers don't die.

And if you have said, "For heaven's sake, must you always be
kissing a person?"
Or, "I do wish to gracious you'd stop tapping on the window with
your thimble!"
Tomorrow, or even the day after tomorrow if you're busy having
fun,
Is plenty of time to say, "I'm sorry, mother."

To be grown up is to sit at the table with people who have died,
who neither listen nor speak;
Who do not drink their tea, though they always said
Tea was such a comfort.

Run down into the cellar and bring up the last jar of raspberries;
they are not tempted.
Flatter them, ask them what was it they said exactly
That time, to the bishop, or to the overseer, or to Mrs. Mason;
They are not taken in.
Shout at them, get red in the face, rise,
Drag them up out of their chairs by their stiff shoulders and shake
them and yell at them;
They are not startled, they are not even embarrassed; they slide
back into their chairs.

Your tea is cold now.
You drink it standing up,
And leave the house.


Edna St. Vincent Millay, 1937

Bursdagsbarnet filosoferer

I går ble Storebror 9 år gammel. En stor dag for en ung mann. Det var sang på senga, gave og kake til frokost - men selve selskapet blir på søndag. Da skal vi ha utendørsbursdag med grill og aktiviteter.

Nok om det, egentlig vil jeg bare dele en liten betraktning han kom med i går kveld. Han satt på gulvet og lekte med den gjeveste gaven, en Republic Attack Shuttle (jada, fra Lego Star Wars).
Når han pusler sånn, hender det han tenker litt høyt samtidig.
Og i går var det altså Guds vesen, eller nærmere bestemt kjønn, som opptok ham:

"Gud er nok mann. For han er jo faren til Jesus, ikke mora"
(tenkepause)
"Eller så er hun homofil, for hun fikk jo barn med Maria"

onsdag 25. november 2009

Brussel: Betraktninger og bilder



  • Atiomium er jo kjempestor - mange ganger større enn jeg har innbilt meg. Den øverste kuledingsen er faktisk en restaurant.

  • Du verden, så mange hyggelige og gøyale kolleger jeg har!

  • Det er virkelig ikke grenser for hvor morsom den nye vurderingsforskriften kan være (i hvert fall etter noen dagers seminar og dertilhørende sosialt samvær). Helt sant, altså. Jeg fniser fremdeles litt for meg selv.



  • Det er rart at belgiere ikke er tjukkere, de som vasser rundt blant verdens beste sjokoladebutikker dag ut og dag inn. Ikke bare er sjokkisen god, den ser nydelig ut, også. Men kanskje man blir litt blasert etter noen år?

  • Det er skikkelig irriterende når man snakker til folk på fransk og de svarer på engelsk. Jeg antar at det skjedde fordi jeg har glemt mer av fransken min enn jeg trodde (og kanskje også litt fordi Brussel tross alt er en by med et visst språkmangfold). Jeg ga meg imidlertid ikke, og etter hvert gikk det seg til.

  • Jeg må innrømme at jeg synes butikken i tegneseriemuseet var mer interessant enn selve tegneseriemuseet. Og jeg fant (og kjøpte) Nemi på fransk! Se her:


  • Brusselværinger (eller hva nå de kalles, folk som bor i Brussel) er usedvanlig hekta på høy innetemperatur. Finfine noenogtjue varmegrader var slett ikke uvanlig, verken på hotellet, i konferansesenteret eller i butikker. Særlig på toalettene var det tilnærmet badstufølelse. Ikke behagelig.

  • Jeg har lettere for å lære meg fiffige fakta om øl enn om vin. I mange år har jeg prøvd å bli vinkjenner, uten at kunnskapen vil sitte. Det jeg lærte på verdens mest underholdende ølsmakingskurs sitter imidlertid som støpt, og jeg har utviklet smakssansene mine i forhold til en rekke sorter. En ny verden har åpnet seg, gitt.



  • Kanskje det er en sammenheng mellom den høye innetemperaturen og den avsindige ølpushingen som bedrives? Jeg aner et komplott. Det er i så fall et av de bedre komplottene jeg har vært borti på lenge. Works like a charm.

torsdag 19. november 2009

Fredagsdiktet: La valse a mille temps

Nå har jeg juksa litt - og lagt ut fredagsdiktet kvelden før. Grytidlig fredag morgen sitter jeg nemlig på et fly på vei til Brussel. Der skal jeg være sammen med en stor gjeng kolleger, helt til mandag. Vi skal ha litt seminarvirksomhet, og så skal vi gjøre en masse interessante, morsomme og hyggelige ting.
Belgia er store på sjokolade, øl og tegneserier - så jeg skal nok klare meg, for å si det sånn.

I anledning utflukten er ukas fredagsdikt en sang av den belgiske visesangeren og -dikteren Jacques Brel: La Valse a mille temps.
Legg merke til hvor ubegripelig raskt han klarer å synge mot slutten der. Ræppere, ta dere ei bolle! En bitteliten belgier banka dere allerede på sekstitallet.
Og hva gir du meg for denne brillefine "musikkvideoen" fra 1961? Herlig, herlig.

tirsdag 17. november 2009

How To Tell People They Sound Racist

Noen av oss har undret oss litt over akkurat hvor mye diskriminerende oppgulp folk kan klare å lire av seg og samtidig insistere på at "jeg er ikke rasist, altså, men....".
Bystyremedlem og nestleder i Moss Frp, Roger Madsen, tar utfordringen og tester ivrig akkurat de grensene.
Han omtaler afrikanere som halvaper og påpeker at de må ha flere generasjoner på å tilpasse seg, for de henger litt etter. Derfor har ikke kronprinsparet noe i Afrika å gjøre.

Sagt på nachspiel over et par-sju solide norgesglass med konjakk, tenker du kanskje? Åneida, hr Madsen skrev det på den nye Facebook-sida til kronprinsparet.
Og når han blir konfrontert med drittpraten, er han altså rask med å bedyre at "neida, det var ikke rasistisk ment".

Det er naturligvis fristende å gå inn i en "Roger Madsen er rasist, nei det er han ikke, jo det er han det så"-debatt, men stopp en hal. Ta en titt på denne filmsnutten først:



Og deretter kan vi gi et hett tips til Hr Madsen:
- Roger, du uttrykte deg rasistisk. Slutt med det!

... og så kan vi hviskende legge til "din forbanna vattnisse!" for oss selv, men vi ville ikke drømme om å skrive det på internettet.
Å, neida.

Ooops.
Ljugekors!

Det var ikke vondt ment, altså.

Oops.
Ljugekors igjen, gitt!

Jaja, du vet vel hvordan det er, Roger.

-----------------------
Oppdatering: Roger vet virkelig hvordan det er, for dette har han gjort før, viser det seg.
Roger er flink til å bruke Facebook, han. Men er det for mye forlangt at han lærer seg norsk?
En tilfeldig (hel)ape med skrivemaskin kan sannsynligvis stave bedre.

mandag 16. november 2009

Indiske fiskeboller

Da jeg omtalte Vesterålens fiskeboller i en tidligere bloggpost ble det en del snakk om hjemmelagde, indiske fiskeboller i kommentarfeltet - og en del oppfordringer om å legge ut oppskriften her. Jeg har vært litt i stuss, ettersom oppskriften slett ikke er min egen. Den er hentet fra boka indisk! som er utgitt av Schibsted. Men dersom jeg anbefaler boka på det varmeste og attpåtil legger ved link til en omtale, kan jeg i hvert fall forsvare meg med at jeg gir den god reklame. So here goes - oppskrift på fiskeboller.
Sånn ser forresten boka ut, hvis du vil kjøpe den:



Pikante fiskeboller i krydret tomatsaus

750 g skinn- og beinfri hvit fiskefilet (f.eks hyse eller torsk)
2 ss sitronsaft
1 egg
1 1/2 ts salt
50 g kikertmel (besan) eller hvetemel
1-4 grønne chilier, uten frø og stilk, finhakkede
1 løk, finhakket
2 ss brødrasp
ghee eller olje til steking
nykvernet svart pepper

Saus
2 1/2 ss ghee eller olje
1 stor løk, i tynne skiver
2 hvitløksfedd, i tynne skiver
1 kanelstang
2 laurbærblad
1-2 ts malt spisskummen
1-2 ts malt koriander
1 1/2 ts gurkemeie
1 ts mildt chilipulver eller 1 ts paprikapulver
1 knivspiss sterkt chilipulver
1 boks tomatpuré
6 dl fiskekraft
2 ss sitronsaft
50 g kokosrasp
frø fra 10 kardemommekapsler, malt eller støtt
2 ts bukkehornkløverfrø (fenugreek), malte eller støtte (kan sløyfes)
salt og nykvernet pepper

Legg fiskefiletene i et ildfast fast og drypp på sitronsaft. Dekk godt med aluminiumsfolie og sett i ovn ved 160 grader. La stå i 15 minutter eller til fisken er gjennomkokt. Avkjøl fisken og del opp i flak (hvis du har fiskerester fra dagen før, kan du bruke det, og dermed hoppe over dette avsnittet, og rett til neste).

Visp sammen egg, salt og pepper. Sikt i melet, rør til du har klumpfri røre.
Tilsett fisk, chili, løk og brødrasp. Rør sammen til en ganske fast farse. Form til ca 20 små boller. Varm olje i en stekepanne og stek bollene i omganger. Rist på pannen så de blir jevnt stekt på alle sider.

Lag sausen: Varm ghee/olje i en kasserolle. Rørestek løk og hvitløk på middels varme til den er blank og myk, ca 5 minutter. Tilsett krydder og rørestek i 2 minutter. Ha i tomatpuré og fres i et halvt minutt. Tilsett resten av ingrediensene og kok opp. La sausen småputre i 10 minutter. Smak evt til med mer krydder.

Legg i fiskebollene og la dem trekke i sausen i 5 minutter.
Server med kokt ris og grønnsaker/salat til.

fredag 13. november 2009

Fredagsdiktet: (rock)



(rock)

bitar av store skrik, med piano
og elektrisk gitar
gjennom radioen
og forskrekka oss

ras, slag, det trefte
nok, var ikkje sikre på
kva det trefte

lucille var der, vilt utslått
tre og eit halvt minutt
sally, lang og smal
og elvis med våte vokalar

og ei røyst med store rullande
ballar av eld, great balls
of fire, det var
om kvelden og ikkje så lett
å få plass til om dagen

det var lyden av ein annan villskap
enn vår; den høyrdest nødvendig ut
nesten som ei framtid


Paal-Helge Haugen (fra Steingjerde, 1979)

torsdag 12. november 2009

Mitt budskap til verden

Thomas Moen ønsker seg mange deltakere til et prosjekt: Finn et budskap du vil dele med verden, skriv det på hånden din, ta et bilde og lag en bloggpost. Legg linken din i kommentarfeltet til Thomas, og til slutt lager han en video med visdomsordene.

Tekstelevene mine lekte med oppgaven tidligere i dag, og resultatet finner du her
(linker til elevbloggene på høyre side) - ta en titt på de fine budskapene!
Linkene ligger selvsagt i kommentarfeltet til Thomas, også.

Men jeg må jo også delta. Her er mitt budskap:


Jepp, det er sterkt inspirert av en setning fra The Sunscreen Song: "Do one thing every day that scares you". Og det er viktig å huske at mot ikke nødvendigvis handler om å rope høyest eller å hoppe i fallskjerm. Det handler oftere om de litt mindre tingene vi kan utfordre oss selv på. Som å ta den ubehagelige telefonsamtalen du helst vil slippe, holde det foredraget selv om stemmen skjelver litt, si ifra når du synes noen behandler deg dårlig, stille det dumme spørsmålet, smile litt ekstra til noen du liker og prøve noe nytt og ukjent.

tirsdag 10. november 2009

Feministteologi: Kvinner i kirken

Feministteologi er plutselig blitt et slags hot topic. Riktignok i de litt smalere deler av folk flest, men det blir i hvert fall diskutert. Det handler om gudstjenestereformen: Utkastene til ny liturgi går svært langt i kjønnsnøytral (eller kjønnsinkluderende) endringer.
"Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn"
skal for eksempel kunne byttes ut med "I den treenige Guds navn: Vår Skaper, Frigjører og Livgiver".
Klart dette skaper bølger, og jeg skal ikke gå inn på alle detaljene i hva jeg tenker om dette her. Men uansett hva man måtte mene er det jaggu på tide at vi snakker om det.
Noen av oss har gnålt om feministteologi før, og nå er det betimelig at jeg publiserer intervjuet jeg gjorde med sokneprest Anne Dalen da hun ga ut boka om Norsk Kvinnelig Teologforenings historie (intervjuet er tidligere publisert i Kirken Vår nr 04/2008).

Kvinner i kirken

- Kirken har vært dominert av menn i 2000 år. I et slikt perspektiv er 50 år veldig kort tid, fastslår Anne Dalen.
Soknepresten i Strømmen har skrevet bok om Norsk kvinnelig teologiforenings historie fra 1958-2008.





Vi villblomster i Guds hage,
vi vet at vi visner en gang.
Men selv den mørkeste klage
kan du forvandle til sang.
Vi løftes mot lyset og dagen
med røtter i jordens fang.
All skapningen lover deg,
du viser den rette veg.

Disse ordene fra Åse-Marie Nesses salme "Du spenner ut stjerneteltet" fra 1990, er en salmestrofe mange kvinnelige prester og teologer synger med gjenkjennelse. Kvinnelige teologer og kvinnelige prester har de siste 50 årene i varierende grad erfart at de har vært "villblomster" i Den norske kirke. For 50 år siden var det ingen selvfølge at de skulle eller kunne ha sin tjeneste i kirken.
(fra boka "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje")
– Den første generasjonen kvinnelige prester hadde ingen konkrete og fysiske forbilder, og måtte forme sine egne roller fra grunnen av, forklarer Anne Dalen.
Hun har skrevet boka om Norsk kvinnelig teologforening (NKTF), som har fått tittelen "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje".
Foreningen feiret 50-årsjubileum i våres, og i høst kom boka om foreningens historie. Den forteller om kvinnelige teologer som ønsket å finne sin plass i norsk kirkeliv.

Faglig fellesskap
I dag har nyutdannede kvinnelige teologer mange muligheter. For kvinnene som hadde studert teologi på 50-tallet var det et åpent spørsmål hva de kunne bruke cand.theol.-graden til. Det var langt fra selvsagt at de skulle eller kunne bli prester. Så hva gjorde de på den tiden?
I Dalens bok kan man lese at de blant annet arbeidet som lærere, misjonærer og sekretærer i kristelige organisasjoner.

NKTF ble stiftet i 1958 fordi de kvinnelige teologene ønsket et faglig og kristent fellesskap.
– I så måte var foreningen en interesseorganisasjon. NKTF er en frivillig organisasjon som fra første stund ble drevet på fritiden. Medlemmene har hatt ulike meninger om kvinnesak, feminisme og betydning av kjønn, men i NKTF har det vært et ønske om at alle de ulike meningene skulle kunne løftes fram, forklarer Dalen.
– Satt litt på spissen kan man si at de kvinnelige teologene for 50 år siden ønsket å finne sin plass i norsk kirkeliv, men de ville gjøre det på en forsiktig måte og ikke trenge seg på. Som de selv sa: "Vi vil ikke splitte kirken".

Kun kvinner her
Anne Dalen har selv vært aktivt medlem siden hun var student for tjue år siden. Hun har vært styremedlem, innleder på seminar, medforfatter i boken "Presterollen" og forfatter av høringsuttalelser.
– Foreningen er et viktig sted for å få mot til å være kvinne og prest samtidig, mener hun.
Men er det fremdeles vanskeligere å være kvinne og prest?
– Det avhenger nok litt av hvor i landet man befinner seg. Det finnes fremdeles områder hvor det er uvant å møte kvinnelige prester, eller hvor noen har teologiske begrunnelser for ikke å ha kvinner i prestetjeneste.
Her i området er det imidlertid mange kvinnelige prester. På landsbasis er andelen av kvinner i menighetsprestetjeneste på om lag 20 prosent, mens på Nedre Romerike er omtrent halvparten av prestene kvinner.
– Og her i Strømmen og Skjetten menighet ligger vi jo veldig langt over snittet, ler Dalen.
– Her er nemlig kvinneandelen på hele hundre prosent.

Språk og kjønn
– Er det noen forskjell på hvordan menn og kvinner er prester?
– De individuelle forskjellene er store, uansett kjønn. Men foreningen gjorde en undersøkelse for noen år siden som tydet på at det allikevel er visse kjønnsmessige forskjeller. Hvis vi skal generalisere, kan vi nok si at kvinner er mer prosess- og relasjonsorienterte, og mer opptatt av det følelsesmessige i budskapet. Satt på spissen kan vi si at kvinnene lever budskapet, mens mennene overleverer det.
– Vi trenger prester av begge kjønn og mange personlighetstyper, fordi de sammen viser helheten og mangfoldet i det budskapet vi formidler og den kirken vi vil være.
– Når man leser om NKTF, kommer man over begrepet feministteologi. Hva er det?
– Det er en teologi som tar utgangspunkt i kvinnenes ståsted. Det handler om å lese og forstå bibeltekstene ut fra et kvinneperspektiv. Det handler også om en bevissthet omkring språkbruken vi har i kirkesammenhenger. Ordet far, for eksempel. Noen ganger kan det kanskje byttes ut med mor? Og når vi snakker om våre brødre, kan vi kanskje like gjerne snakke om våre søsken.

Fra minoritet til mangfold
Kjønnsperspektivet i språket har vært tema en stund. I en høringsuttalselse fra 80-tallet handlet mye av NKTFs uttalelse om kjønnsdiskriminerende språk i salmene. Foreningen var opptatt av at språket i salmene skulle være inkluderende, og at en revisjon av salmene burde gjøres på bakgrunn av dette prinsippet.
– Hvilken rolle har foreningen nå?
– NKTF er fremdeles viktig som en målbærer for kvinners røst i kirken. Likestillingsarbeidet er ikke fullført, derfor er vår rolle fremdeles viktig. Vi bidrar for eksempel fremdeles med vårt perspektiv i forskjellige høringsuttalelser, forklarer Dalen.
– Nå som vi kvinner i kirken går fra minoritet til mangfold, vil kanskje medlemmenes opplevelse bli en annen. Så ja, jeg tenker at foreningen og kvinneperspektivet fremdeles er viktig, men det blir spennende å se hvilket uttrykk dette får framover.


Kvinne- og kirkehistorie

noen viktige årstall
  • 1811 Universitetet i Christiania åpner.
  • 1884 Norsk kvinnesakforening stiftes.
  • 1884 Kvinner får lovfestet adgang til å ta embedseksamen ved Universitetet.
  • 1899 Valborg Lerche er den første kvinnen som tar teologisk embetseksamen i Norge.
  • 1903 Kvinner får stemmerett ved menighetsmøter.
  • 1904 Kvinner får stemmerett i Det norske misjonsselskap.
  • 1911 Kvinner får adgang til å holde foredrag i kirken.
  • 1912 Statens embeter åpnes for kvinner, men ikke embetene som statsråd, prester, militære og embetene i diplomatiet.
  • 1913 Kvinner får alminnelig stemmerett i Norge.
  • 1925 Kvinner får adgang til å forkynne i kirken utenom høymessen kl 11.
  • 1929 Tora Helland er den første kvinnen som tar teologisk embetseksamen ved MF.
  • 1938 Lov om å åpne alle statens embeter for kvinner blir vedtatt, men med en reservasjon om at "kvinner ikke bør ansettes som prester der menigheten av prinsipielle grunner er imot det". Loven kalles "Lex Mowinckel".
  • 1956 Stortinget vedtar å oppheve loven om kvinners adgang til alle statens embeter fra 1938. Kvinner får samme rett som menn til å forkynne i de regulære gudstjenestene.
  • 1958 NKTF blir stiftet
  • 1961 Ingrid Bjerkås ble ordinert som Norges første kvinnelige prest.
  • 1993 Rosemarie Köhn ble Norges første kvinnelige biskop.

fredag 6. november 2009

Fredagsdiktet: Little Red Riding Hood

I bokhandelen snublet jeg over den nyeste boka til Marian Keyes, og ettersom hun produserer uimotståelig brain candy, måtte jeg bare kjøpe en stor dose smågodt mellom to permer. Jeg har såvidt begynt å lese den, og så langt virker den litt ...rar, skal jeg være helt ærlig. Ånder og greier? Jeg er skeptisk, men vi får se hvordan det utvikler seg.

Helt foran i boka fant jeg imidlertid et dikt jeg gjerne vil dele. Værsågod, her er ukas fredagsdikt:

LITTLE RED RIDING HOOD

Once upon a time
I was you
Keeping secret
Being True

What happened child
Of golden hair
What happened then
I wasn't there

Running wild
Laughing free
Bursting sun
You reached for me

But another won your heart
That day
A smiling lie
Danced your way

You followed him
Into a wood
No one saw
The wolf in hood

And now you stand
And stare at me
Your frock is stained
Your knees are green

How do I hold your hand and stay
How do I heal
That death
In May

This day
This night
This hour
Long due

This ink
This page
This prayer
For you...

Christina Reihill

torsdag 5. november 2009

Fine ting på en torsdag

Hver dag krysser jeg to elver for å dra på jobben

Den tanken slo meg på bussen i dag tidlig, og der og da hørtes det så betydningsfullt og dypt ut at jeg straks tenkte jeg måtte blogge det. Mulig jeg sov litt fremdeles (vi snakker 07.35), og dermed overdrev hele den derre wannabe-latinamerikansk-artsy-fartsy-forfatter-aktige greia.
Men allikevel: Ble glad.
Det teller.

Det snør, det snør, tiddelibom

Nå må det bare bli liggende på bakken, så er julestemninga rett rundt hjørnet.

Jeg har kjøpt fine perler til Lillesøsters fletter

Etter mye leting fant jeg endelig noen hos den lille frisøren (det er altså butikken som er liten, ikke selve frisøren) på Galleriet.


Vesterålens fiskeboller er tilbake!

Visste du ikke at de hadde vært borte, sa du? Scroll rolig videre, din fiskebolleignorant.
Det finnes bare én type kjøpefiskeboller, og det er Vesterålens. Siden de gikk ut av produksjon i februar har vi slitt med hverdagsmiddagene i heimen (vi snakker heftige fiskebolleabstinenser), så det var stor glede da den velkjente boksen nylig dukket opp igjen.
I dag kom jeg hjem til fiskeboller med hvit saus, poteter, bacondryss og revne gulrøtter med sitron - og ble så glad at det er litt pinlig.




Tillegg: Oppskrift på indiske fiskeboller, jfr kommentarfelt

mandag 2. november 2009

Husbyggetips for smågriser

Hvis de tre små griser skulle være på jakt etter mer solid bygningsmateriale enn strå, kvist og murstein, bør de seriøst vurdere havregrøt.
Den store stygge ulven kommer ikke til å ha en snøballs sjanse i helvete til å blåse ned et sånt hus. Størknet havregrøt må være noe av det mest bestandige og gjenstridige materialet som finnes.

Aaargh!