Lillesøster forsker på hva som er skikkelig gøy

Det er en vanlig maikveld i denne husholdningen, noe som innebærer at hele resten av familien gjør lystbetonte ting, mens jeg sitter ensom og naglet til kjøkkenbordet og vurderer prøver og innleveringer så tastaturet går varmt og kjeven spenner seg.

Neida, jeg klager ikke (så veldig mye), for jeg vet jo at jeg får igjen for de utallige vårkveldene og -helgene med hode og fingre fulle av vurderingskriterier og framovermeldinger og eksamensforberedelser i form av avspasering i slutten av juni. Men akkurat nå er det travle tider, baktusbror.

Lillesøster var såvidt hjemom til middag før hun strøk avgårde igjen, ut til kompisgjengen. Folk som snakker om at unger nå til dags aldri leker ute, bor åpenbart ikke på Skjetten. Her myldrer det av unger i stikkveiene, på lekeplassene og i skogholtene. Det går i sisten, fotball, gjemsel, trehyttebygging, sykling, rollerblades og annen moro – og garantert en del aktiviteter foreldre egentlig ikke vil vite om. Uansett har de det travelt, ungegjengen, og voksnes smålige forsøk på å begrense avkommets frihet med kjedelige ting som middagstider, leggetider og denslags, blir møtt med ymse varianter av diskusjon eller unnvikelse.

Der satt jeg altså og jobba for meg selv. Temmelig presis klokka 19.20 ringte telefonen min. Det var Lillesøster, som skulle vært hjemme klokka 19.15. Nå var hun på lekeplassen, det hørte jeg av lydene i bakgrunnen (både på telefonen og gjennom vinduet, i en fiffig stereoeffekt).
– Hei mamma!, utbrøt hun med sin mest entusiastisk-blide stemme.
– Hei jenta mi, sa jeg, litt mer avventende.
– Du mamma, kan jeg få lov til å være ute litt til, for du skjønner, jeg er kjempesvett! 
– Uhm...hæ?
– Ja. Jeg er kjempesvett, og det er et klart bevis på at jeg har det skikkelig gøy!

Det er vanskelig å være firkanta i møte med så god argumentasjon og klokkeklare beviser.

Fakta fra Finland

Nabojenta (8) er innom stua for å kikke på vårt nyeste tilskudd til familien. Hun beundrer Hunden en stund på avstand, for sånne små valper sover mye, og da skal de ikke forstyrres. Vi snakker litt sammen så lenge, og det er mye hunderelatert hun lurer på:

– Hvordan fikk dere henne?
– Hun kom med fly fra Finland.
– Hæ? Kom hun med fly? Fra et annet land?
– Ja, og så ble hun kjørt hit til oss. 
Nabojenta grunner litt på dette. Så lyser hun opp:
– Ååååh, hun er adoptert!

Jepp, det er jo dønn logisk, egentlig. Når hunder kommer med fly, er de adoptert. I motsetning til de hundevalpene man ellers ville født selv, altså.

Viktig melding til tanfen

Her forleden ramla Lillesøster på rolleblades. Full fart, rett i asfalten så blodet skvatt. Skrubbsår på kinnet, skrubbsår under nesa, bitemerke i tunga og ei veldig løs fortann. Heldigvis var det ei melketann, og da Lillesøster hadde tørka snørr, blod og tårer, gikk hun iherdig i gang med å fullføre den jobben asfalten begynte.

Det endte i suksess – enda ei tann nærmere stor jente-status! Men da jeg foreslo et lite glass vann til tannfeen, ble jeg møtt av protester. Næhæhei, mente Lillesøster. For når man har slått seg på den måten, burde virkelig tannfeen klinke til med ekstra utbetaling. Og papirpenger tåler som kjent ikke vann, så forslaget mitt var dønn uaktuelt.

Men det var nok lurt å skrive et lite notat til tannfeen, tenkte hun. Bare for å forklare hvorfor det var rett og rimelig med bonusutbetaling for akkurat denne tanna.

Kelner, det er mat i håret mitt

Lillesøster (6) kan ofte leses som ei lydbok på fullt volum. For den som kan språket, vel å merke. Da hun kom hjem fra skolen i går, så jeg at det var noe hun ville fortelle. Men jeg så også at det satt litt inne, så jeg satte oss i sving med etterskolemat så lenge. Hverdagslige aktiviteter er ofte god oppvarming.

Rett over nyttår fant Lillesøster ut at hun ville ha kort hår, for hun gadd ikke alt det styret med kam, børste, balsam, fletter og sånt lenger. Snippsnipp, så var det gjort. Sant å si var jeg også positiv til et avbrekk. Men selv kort hår kan styles, og forrige dagen erklærte Lillesøster at hun ville ha sånne fine rundinger i håret, som er som blomster. Merkelig nok forsto jeg med én gang hva hun mente:

Tilbake til gårsdagens kjøkkenbenk. Midt i en komplisert manøver som involverte kniv og ymse påleggssorter, brast det for den unge damen. En av gutta i klassen, en god kompis, hadde sagt noe dumt om håret hennes. Jeg lurte på hva det var. 
– Han sa at jeg hadde kjøttbollesveis! 

Og jeg lo og lo. Jeg klarte ikke stoppe, det var jo så morsomt. Og poengert!
– Beklager, jenta mi, men det var jo veldig tullete, snøfta jeg unnskyldende. 
Lillesøster skulte på meg i omtrent fem sekunder. Så begynte det å rykke i munnvikene hennes, også.
– Men bare så du vet det mamma, du er den ENESTE som har ledd av dette, erklærte hun halvmorsk før hun fniste bak håndbaken. Og så ga vi oss over, begge to.

Da latterbølgene var i ferd med å ebbe ut, tok vi en ny prat, sånn for sikkerhets skyld. Og Lillesøster var slett ikke traumatisert, men hun var bittelitt muggen. Mest fordi hun hadde blitt svar skyldig. Men en liten matvarebrainstorming gjorde susen: Det viser seg nemlig at hvis hun har kjøttbollesveis, har kompisen gulostsveis! For tenk.

Ifølge en meningsmåling gjort blant et bittelite utvalg førsteklassinger i ettermiddag, er matvaresveis noe av det morsomste man kan drive med for tida.

Til minne om Lala

Det er et anstrøk av sorg i heimen etter at Lillesøsters imaginære venn Lala ble revet bort fra oss, så altfor tidlig.

Lala har lenge vært en fast gjest i familien. Lillesøster (6) har visstnok kjent henne i evigheter, men det var først da hun (altså Lillesøster) begynte å snakke i noe som minnet om fullstendige setninger at Lala ble kjent for oss andre.
Lala (uttales Læælææ) var stort sett alltid til stede, særlig når noe skjedde. Og det må være lov å si at Lala hadde en del egenskaper som var tildels uforenelige med allment aksepterte normer for oppførsel.

En gang tømte hun for eksempel en halv boks pulverkaffe på teppet i andre etasje, og blandet det med akkurat nok vann til at det ble en tung, seig smørje som trakk grundig ned i teppet og var komplett umulig å fjerne. Så til de grader at vi endte med å fjerne teppet i stedet. Typisk Lala, kunne Lillesøster fortelle – med et litt oppgitt skuldertrekk. Det var tross alt ikke hennes ansvar å oppdra den ungen.

En annen gang benyttet Lala seg av en kombinasjon av kløktig list og rå makt for å lure Lillesøster (dengang knapt 4 år) til å rømme hjemmefra. Klokka viste noe som ingen vettuge mennesker ville anerkjenne som dagtid da jeg bråvåknet av at døra smalt. Full av bange anelser løp jeg ned i første etasje og kikket ut. Og ganske riktig, der trampet Lillesøster nedover veien med én støvel og én sko, iført sin aller beste penkjole og godt humør, i friske femten minusgrader. Lala hadde nemlig sagt at det var greit.

Lala satte igang de verste krangler i baksetet på bilen, og skiftet kanal på TV-en helt uten hensyn til andre. Hun mente at foreldre først og fremst var masete plageånder, og oppfordret Lillesøster til å smelle hardt i dørene for å understreke dette. Lala tømte godteskuffen på kjøkkenet selv om det ikke var lørdag. Hun gjemte unna Storebrors Nintendo DS under senga til Lillesøster og tegnet store kruseduller med kulepenn på spisebordet. Ja, en gang presterte hun sågar å tisse i Lillesøsters underbukse. Snakker om frekkhet!

Vi var alle ganske oppgitte over Lalas krumspring, det må være lov å si. Selv Lillesøster kunne bli litt sliten av denne iherdige vennen som etter sigende pendlet mellom Addis Abeba og Skjetten for å skape liv og røre i våre ellers så jevne hverdager. Men vi lærte oss å leve med henne. Tidvis var hun en stor kilde til underholdning.

Det var derfor med sjokk og vantro vi reagerte på beskjeden om at Lala hadde gått bort. Ifølge Lillesøster døde Lala av lungebetennelse for noen uker siden. Moren hennes har visstnok ringt Lillesøster på Hello Kitty-telefonen med det knusende budskapet. Det er litt ganske pinlig at jeg ikke har registrert Lalas befriende åpenbare fravær i det siste, men da Lillesøster fortalte nyheten, falt alle brikker på plass.

Lillesøster er ganske trist, for det er man jo når man mister en venn. Men hun er (etter forholdene) fattet, og har brukt brorparten av kvelden på å tegne og skrive en minnetale for Lala. Den skal hun holde i begravelsen, som er i morgen klokka halv tre.  Jeg fikk lov til å høre på forberedelsene i kveld og ga tilbakemeldinger som seg hør og bør. Det var en vakker tale, og det blir en gripende avskjed.
Helt i Lalas ånd.

Lillesøster tar seg en prat med Gud

Lille julaften, midt på dagen. Lillesøster og jeg er i bilen på vei til kjøpesenteret for å plukke opp den aller siste gaven og litt julegodteri. Lillesøster synes ventetida begynner å bli rimelig drøy, og bestemmer seg for å ta seg en prat med Gud om saken. Jeg sitter i forsetet og kan lytte og smile så mye jeg vil. Og memorere den praktfulle bønnen, ikke minst. Her er den, og jeg sverger på at den er riktig gjengitt.

Kjære Gud,
eller hvem du nå er

La det gå fortere! 
Tida går fortere når man sover. Men det er ikke noe gøy å sove.
Men det er kanskje ikke meninga heller. 
(tenkepause)

Er du fornøyd med alle folkene du har skapt, Gud?
De fleste er ganske snille. Men det finnes tyver også, og det er ikke noe fint. Det er ikke lov å stjele.
Hvis det hadde vært lov å stjele, hadde du jo ikke skapt politifolk.
(tenkepause)

Jeg gleder meg til å spise julegrøt hos Rune og Cathrine i kveld, og til julaften i morgen. 
Jeg håper du har det bra og at du er glad, selv om det ikke er så mye snø. Tror du det kommer snø snart? Det er jo bursdagen til gutten din.
Klem fra meg.
(tenkepause)

Åh forresten, Gud, så var det synd at Jesus døde.
Ha det bra!

Berg-og-dal-barn

– Du er den dummeste mammaen i heeele verden og jeg vil til mormor og jeg skal skrike helt til jeg dør! Og så prøver hun åpenbart å gjøre akkurat det.

Hun tramper opp trappa og skriker så vindusrutene klirrer og epletreet i hagen krymper seg og savner bladene sine. Hun smeller i baderomsdøra og skriker så vannet vegrer seg for å renne i springen og såpa gjør seg smal og gjemmer seg i sluket.
Hun kaster kosedyr i veggen og skriker så sokkene i skittentøyet knytter seg selv sammen til et langt, langt tau og rømmer ut av vinduet og løper bortover gata. Hun kaster seg hodestups på senga og skriker så husstøvmidden lager seg bittesmå hørselsvern av hudceller og neglerester men allikevel vurderer å bli veganere, for det er ikke verdt det.

Og når mamma prøver å puste rolig og snakke bestemt og tydelig og voksent, holder hun seg for ørene og skriker at hun skal såvisst ikke høre på noen dustemamma som bare er slem og bestemmer skikkelig kjempeidiotiske ting! Som at hun ikke får turne på sofaryggen. Fordi den holder på å falle sammen, etter at noen har, ja, turna på den.

Bare kort tid før eksplosjonen satt hun malende og vaniljeduftende i armkroken og sang en nissesang med den aller søteste stemmen. Det er det vanskelig å se for seg når tapetbreddene krøller seg på veggen og prøver å flykte inn i bildet av Michael Corleone med pistolen, for der er det garantert roligere enn her.

Men så, like plutselig som det blåste opp, stilner stormen. Og når det er bare sporadiske sinnahikst igjen i den sterke, lille kroppen, vil hun synge igjen. Hun vil ligge på armen til mammaen sin, som plutselig ikke er noe dum lenger i det hele tatt, men faktisk er oppgradert til verdens beste, og som må love kors på halsen at hun alltid, alltid skal passe på jenta si.
Og så synger hun nattasangen med den aller søteste stemmen:

La ingen krig og sult og sånt
få gjøre oss fortred
La alle leve trygt og godt
i strihet og i fred.

Selvfølgelig er det sånn teksten må være, tenker mamma.
I strihet og i fred, jenta mi.
Alltid.

Nissens IKT-strategi

Lillesøster (6) vet egentlig at Nissen ikke finnes, men hun liker å late som hun tror på ham. Særlig nå som det synges julesanger i lekse som forberedelse til SFOs store forestilling og julegledinga virkelig begynner å ta seg opp. Derfor måtte vi visst snakke litt om nissen ved leggetid i går kveld.

– Mamma vet du hvordan nissen ser om vi er snille eller ikke?
– Nei? Hvordan vet han det, tror du?
– Han har en mann som reiser rundt og later som ingenting og kikker overalt, og så sier han det til nissen.
– Så nissen opererer med spion?
– Ja! Men han kler seg ut i helt vanlige klær.
– Nissen?
– Neeeei! Han spionen, vel.
– Åja. Men hvordan husker nissen alt sammen, da?
– Han skriver det ned. Ikke på en lapp, for den kan han miste.
– Ja, det er fort gjort.
– Og ikke på iPad, for da kan det bli sletta.
– Javel?
– Han skriver det ned på datamaskinen. En sånn stor datamaskinboks, som sitter fast i veggen, sånn som vi har på skolen. For de har stor hjerne.
– Og da kan det ikke slettes?
– Nei. Det sitter jo fast i veggen!

Storebror (10) har hørt replikkvekslingen. Han er ikke imponert:
– Kanskje det er på tide at nissen inngår et samarbeid med Apple.

Musikk og butikk

Vi har vært på høstferiebesøk hos mormor og beste på Mysen. I bilen hjem i kveld har vi ønskekonsert à la Lillesøster.

– Mamma, kan vi synge den sangen om fuglene i butikken?
– Uhm…jeg vet ikke hvilken sang du mener.
– Jo, den med fuglene som flyr inn i butikken, vet du.
– Har ikke peiling, jeg.
– ÅH! (irritert, nå) JOOO, den med gjøk og stær!
– Alle fugler? Men den har ikke noe med butikken å gjøre?
– Det har den vel! Den er jo sånn (kremter og synger): Lerka jubler høyt ihi sky. Bringer våren inn på Meny. Frost og snø de måhåtte flyyy…

…og lenger kom hun ikke før Storebror og jeg knakk sammen i latter. Det er ikke alltid så lett å være yngst når de store kjipingene ikke klarer å holde maska. Heldigvis tok hun det med godt humør.

Noen sanger er åpenbart en evig kilde til moro.

Urettferdighet - eller hvordan femåringer stopper kjeften på de fleste

– Jeg vi ikke at pappa skal legge meg i kveld! Jeg vil at mamma skal gjøre det! brøler Lillesøster (5).

Når den lille damen setter i gang, kan Machiavelli bare ta seg ei bolle. Leggetid skal trekkes ut, og man bruker hvilke argumenter eller midler som helst, særlig splitt-og-hersk-taktikk (akkurat det har hun nok til felles med flere jevnaldrende, og det er således mulig vi kan konkludere med at Machiavellis geni var at han beholdt femåringen i seg. Nok om det, tilbake til kveldens gjenvordigheter).

– Det er pappa som skal legge deg i kveld, sånn er det.
– Neeeeeiiiheeei!
– Vi har vært sammen i hele dag, men pappa har nesten ikke sett deg. Stakkars pappa, han må jo få være litt sammen med deg, han også.
– Mmmmnjaaa…., tenker Lillesøster høyt.

Jeg tenker også. Slam-dunk, tenker jeg. Og bestemmer meg for å ta seieren hjem:
– Pappa må jo også få lov til å legge deg. Ellers blir det urettferdig.
Jeg lener meg tilfreds tilbake, men Prinsessa snur seg fra høyt oppe på pappas skuldre og verdiger mora si et kort, strengt blikk:
– Nei, det er IKKE urettferdig. Urettferdig, det er når folk ikke har mat og de er fattige. Herregud, mamma!

Slam-dunk, du lissom.
Og med himlende øyne over den innskrenka mora si duver Prinsessa allernådigst opp trappa, trygt plassert på pappas skuldre.

Empty streets

Lillesøster våkna i ett-tida i natt med et presserende spørsmål:
– Du mamma? Før det kom mennesker til Norge, var det noe her da?
– Ja, det var vel fjell og trær og sånt.
– Men hus, da?
– Nei, det var ikke hus her. De har jo menneskene lagd.
– Oi. Da var det jo helt tomt i gatene, da.

Temmelig hemmelig på bussen

– Herregud, du vi'kke tro hva jeg fikk beskjed om hos legen i dag!
Jeg satt i midten av bussen, og jeg anslår at det var omtrent femten-atten passasjerer mellom meg og den mobiltelefonropende unge mannen i baksetet. En lang og detaljert forklaring på helsetilstanden hans fulgte. Det må være lov å si at han godt kunne strammet opp dramaturgien litt og unngått gjentakelsene, sånn for publikums skyld.

Jeg prøvde virkelig å konsentrere meg om boka mi, men det er ikke lett når noen formidler intime helseopplysninger med ropert. Jaja, sa jeg til meg selv. Denne karen lar seg ikke sjenere så lett. Men det er nye tider, og han skal forsåvidt ha for åpenheten sin.

Men så var han tydeligvis i ferd med å avrunde samtalen.
– Okæi, vi får snakkes mer seinere. Men dette må du ikke fortelle til noen, asså.
(stillhet)
– Jeg sa DU MÅ IKKE SI DET TIL NOEN! Jeg vil ikke at folk skal vite om det. Det skjønner du sikkert.

Jeg vet ikke om kompisen skjønte det, men jeg er temmelig skråsikker på at mobilropemannen aldri skjønte årsaken til den allmenne munterheten som plutselig bredte seg i bakre halvdel av 321-bussen tidlig i kveld.

Musikk til arbeidet

I kveld sitter Storebror og jeg ved kjøkkenbordet, godt plantet i hver våre lekser. Storebror skriver en fortelling om det gamle Egypt. Innholdet er både spennende og detaljert, men når kreativiteten skyter fart hender det at håndskriften blir litt ... underordnet.
Da er det godt å ha en kjip mamma som maser om sånne kjedelige detaljer.

– Oi, nå må du holde bokstavene på linja. De er jo i ferd med å fly opp i himmelen, påpeker jeg. Storebror, dønn alvorlig, nøler ikke et sekund:
– Ja. Alla vill till himlen och åka limousine förstås.

Det skal ikke stå på allmenndannelsen.

Thank heaven for little girls

Av barn og fulle folk skal man høre sannheten, sies det. Når jeg hører hva Lillesøster (5) kan lire ut av seg, skjønner jeg hvorfor det ikke er lov å skjenke unger. Det ville avstedkommet en så nådeløs ærlighet at det knapt ville være menneskeheten til gagns.

Et eksempel fra forrige dagens leggeseanse. Vi ligger og klapper hverandre på kinnet, og stemningen er myk. Tror jeg.
– Jeg synes ikke du skal ha pannelugg, altså. Du er mye finere uten, og jeg vil at mammaen min skal være pen. Er det forstått? sier hun med streng mine og bydende tone.

Men jøssenam, hun er løsningsorientert også. Jeg sitter i sofaen og slapper av, da Lillesøster krabber opp i fanget mitt, trekker fram det lille lekekjevlet sitt, bretter opp ermene og sier gledesstrålende:
– Mamma, vil du ha flat mage?

Mæh, det er forsøket verdt.

Hvem har skapt alle blomstene? Kjør debatt!

På bare en uke har det eksplodert i hagen vår. Epleblomster og syrin slåss om oppmerksomheten.
Lillesøster kikket henført ut av vinduet fra andre etasje, ned på det fargerike synet.

– Åh, så fint! Det er Gud som har lagd blomster på trærne, forklarte hun pappa.
Utsagnet påkalte et tørt snøft fra Storebror:
– Hånei, det er nok evolusjonen som har ansvaret for dét. Riktignok er jeg kristen, men jeg er ikke tett i kålen. Jeg er vitenskapelig, jeg.

Gullkorn fra gamle dager

Jeg har som nevnt blåst støvet av gamle dagbøker og annet krams. Sånt tar tid å komme seg gjennom, for jeg må hele tiden stoppe opp for å mimre, kjenne litt på gamle følelser og generelt la meg lede med på ymse krumspring bortover minneveien.

Noen ganger ler jeg heldigvis så jeg får vondt i magen (og bittelitt i selvfølelsen, men det er en annen historie). Se på denne søte her:



Hahaha! Lurer på hva jeg mente at jeg egentlig kunne ha prestert?

Den sjette motesansen

- Nei, jeg vil ikke ha på den buksa. Den er stygg!
- Beklager, men det blir den buksa i dag. Du kan få velge en annen i morgen.
- Jeg vil ikke ha den.
- Nå blir det sånn. Kle på deg, du.
- Men mamma, det er spøkelser på den.
- Hæ? Nå tøyser du.
- Nei, det er heelt sant.
- Lillesøster, sier du at det spøker i olabuksa di?
- Ja. Jeg må ha en annen.

Hjemsøkte klær, der altså. Alle må jo skjønne at sånt kan man ikke ha på seg.
Hun skal ha for original tilnærming.

Storebrors scotsman-rant

Storebror (9) er glad i språk og liker å utforske forskjellige dialekter og aksenter. Når han i tillegg er rimelig fornøyd med populærkultur, dukker det opp rants som denne. Han dro den første gang ved middagsbordet forrige dagen, og nå fikk jeg ham til å gjenta den foran kameraet. Ikke fullt så spontant, men moro var det lell.

Popquiz: Noen som gjenkjenner den lille monologen?
Svar kan legges i kommentarfeltet - førstemann til mølla vinner, og mottar heder & ære.

Bursdagsbarnet filosoferer

I går ble Storebror 9 år gammel. En stor dag for en ung mann. Det var sang på senga, gave og kake til frokost - men selve selskapet blir på søndag. Da skal vi ha utendørsbursdag med grill og aktiviteter.

Nok om det, egentlig vil jeg bare dele en liten betraktning han kom med i går kveld. Han satt på gulvet og lekte med den gjeveste gaven, en Republic Attack Shuttle (jada, fra Lego Star Wars).
Når han pusler sånn, hender det han tenker litt høyt samtidig.
Og i går var det altså Guds vesen, eller nærmere bestemt kjønn, som opptok ham:

"Gud er nok mann. For han er jo faren til Jesus, ikke mora"
(tenkepause)
"Eller så er hun homofil, for hun fikk jo barn med Maria"

Mitt budskap til verden

Thomas Moen ønsker seg mange deltakere til et prosjekt: Finn et budskap du vil dele med verden, skriv det på hånden din, ta et bilde og lag en bloggpost. Legg linken din i kommentarfeltet til Thomas, og til slutt lager han en video med visdomsordene.

Tekstelevene mine lekte med oppgaven tidligere i dag, og resultatet finner du her
(linker til elevbloggene på høyre side) - ta en titt på de fine budskapene!
Linkene ligger selvsagt i kommentarfeltet til Thomas, også.

Men jeg må jo også delta. Her er mitt budskap:


Jepp, det er sterkt inspirert av en setning fra The Sunscreen Song: "Do one thing every day that scares you". Og det er viktig å huske at mot ikke nødvendigvis handler om å rope høyest eller å hoppe i fallskjerm. Det handler oftere om de litt mindre tingene vi kan utfordre oss selv på. Som å ta den ubehagelige telefonsamtalen du helst vil slippe, holde det foredraget selv om stemmen skjelver litt, si ifra når du synes noen behandler deg dårlig, stille det dumme spørsmålet, smile litt ekstra til noen du liker og prøve noe nytt og ukjent.