Hverdag revisited

I dag var det tid for jobb igjen etter en lang, deilig ferie. Og jeg gråter ikke, for selv om jeg er ualminnelig flink til å være en dagdrivende latsabb, kommer jeg til et punkt hvor nok er nok. Da begynner jeg å lengte etter hverdagene igjen. Hverdager er som kjent undervurdert. Nå var det på tide å ta tilbake det vanlige livet igjen.

Jeg har skrytt av den fine skoleveien min før. I dag klokka 08.20 så det sånn ut ved den lille gang- og sykkelbrua over Nitelva. Morgendis og helt stille vann, bortsett fra et yrende fjærkreliv. Uten å være ekspert, mener jeg bestemt at jeg så både gjess og gakkgakker. Riktignok har jeg et noe anstrengt forhold til fjærkre, særlig etter at jeg en gang ble slått ned av en fugl - med kjepp! Men på avstand (og ubevæpnede!) skaper de en viss stemning, ingen tvil om det. 
Etter hvert titta sola fram fra disen, også, og det ble en riktig så lys og glad dag. 


En av de (mange) fine tingene med å være lærer, er at man kan få gjenoppleve høstens skolestartfølelse hvert eneste år. Blanke ark og fargestifter til, nye begynnelser og bekjentskaper. Samtidig er det hyggelig å treffe igjen gamle kolleger og venner.

Noen gjensyn er ekstra hjertelige. Jeg ble litt revet med av å treffe bestevennen min igjen etter en lang sommers adskillelse. Noen mener at jeg oppsøker ham i overkant ofte, men hva kan jeg si? Han gir meg det jeg trenger. Hver dag. Jeg er sikker på at vi kommer til å forstå hverandre dette skoleåret også. 

Planleggingsdager, heter de tre dagene vi har nå. Og jaggu planlegges det. Vi har hatt fellesmøter om vurderingspraksis, skolereglement, neste års byggeplaner og den første skoleuka. Og et langt og fint avdelingsmøte med diskusjon om årets elevprosjekter opp og ned og fram og tilbake. Hvilke prosjekter kan vi gjennomføre tverrfaglig i år? Hvilke frister har de eksterne oppdragsgiverne våre? Hvem bør ha ansvar for de enkelte delene? Hvor mange elever ønsker utplassering i bedrift? Hvordan bør vi legge opp prosjekter, utplassering, undervisning og tverrfaglig samarbeid så vi er sikre på dekke alle kompetansemålene i alle fag? Vi gjør oss ymse erfaringer hvert år. Noen av dem er verdt å pusle med og finpusse litt på, andre bør puttes i arkivet for "forsåvidt en god idé i teorien, fungerte ikke i praksis". Og heldigvis er det noen erfaringer som er gode og velfungerende, år etter år. Da trenger vi ikke gjøre så mye annet enn å forsikre oss om at de fremdeles er relevante. 

Sola skinte hele dagen, helt til siste møte var ferdig. Mon tro om det kommer til å regne?, sa kollegaen. Pytt pytt, jeg tåler da noen regndråper!, kvitterte jeg friskusaktig og satte meg på sykkelen i sommerklærne. Jeg kom ikke langt før himmelen åpna seg. Regndråpene var store som bowlingkuler. Halvveis hjemme måtte jeg rett og slett ta av meg skoene og putte dem i sykkelkurven, for de hadde trukket til seg sånn omtrent tretti liter vann. Hver. 

Legg dessuten merke til den sjarmerende regndråpen som dingler kokett fra nesetippen min. Nevnte jeg at det er mest oppoverbakke hjemover? Og ingenting blir så ekkelt vått som våt dongeri. Jeg tipper at det dampet av meg mot slutten, der.

Men alt i alt, en finfin dag. Jeg har fått både sagt og gjort og ment og jobba, og er i grunn veldig fornøyd. I morgen er det på'n igjen. Med regntøy i sekken, for sikkerhets skyld.

Men når får jeg rope "move that bus"?

Noen dager inn i påskeferien har jeg forlengst omdøpt den såkalte stille uke til den skikkelig rotete kaosuke. Og det er ikke fordi jeg er så rebelsk og hedningaktig av meg, jeg er kristen pluss moms, og jeg setter forsåvidt påsken veldig høyt (duh, det er jo kirkens hovedhøytid). Men noen ganger må man være pragmatisk og ta ferien til hjelp for å få unna store prosjekter, og nå var tida overmoden for å gjennomføre den lenge planlagte ombygginga av andre etasje.

Sånne store prosjekter sitter litt langt inne for enkelte av oss. Jeg måtte for eksempel ta særdeles sterke virkemidler i bruk for å få Mannen til å lage en tidsplan: Jeg tok hytta som gissel.  Det blir ikke noen turer på hytta før vi har fått gjort dette, sa jeg med den strengeste lærerstemmen min. Og da skulle du sett på kar som fikk fart på sakene, gitt. Nå skal jeg ikke skryte på meg at Gjennomføreren er superheltnavnet mitt, heller. Men jeg har hatt en fin flyt i tingkastinga her i det siste, og nå ville jeg gjerne utnytte den flyten til beste for hele familien.

Uansett: Vi bor i et rekkehus på selveste Skjettenbyen. Hele området ble bygd i 1972 etter en snedig og funksjonalistisk modultanke om at husene skulle vokse og utvikle seg med beboerne. De kom i enkle grunnpakker, og så kunne folk smelle opp en ekstra kube eller fire etter råd og behov. Hver kube er på 9 kvadratmeter, og takket være denne byggeklossmodellen skulle det være enkelt å endre romfordeling. Jeg kan ikke se annet enn at det har fungert alldeles finfint, for husene er virkelig veldig praktiske, og selv om de ser ganske like ut utenfra, er det stor variasjon i planløsning. 

Huset vi bor i har for eksempel fått hele tre ekstra kuber i tidas løp. Det er alltid spennende å komme inn i til andre her i området for å se hvordan løsningene er der. Vi har gang, stue, kjøkken og vaskerom i første etasje og tre soverom, loftsstue og bad i andre etasje. Huset til svigermor (to rekker nedenfor oss) har gang, tre soverom og bad i første etasje, og stue, kjøkken og vaskerom i andre etasje. Helt omvendt, med andre ord. Hvis du er skikkelig spesielt interessert, kan du laste ned den originale Skjettenhåndboka her, eller du kan se på gamle bilder og slikt her.

Omtrent som dette ser vår andre etasje ut. Den har altså hatt tre soverom fram til nå: To i standardstørrelse som brukes som barnerom på venstre side av tegningen (eller nordsida, som det heter på profesjonelt), og vårt store soverom på høyre side (sørsida). Rommet vårt har vært dobbelt så stort som barnas rom, men til gjengjeld har det hatt en garderobe (eller et såkalt walk-in closet, markert i rødt). Den garderoben syntes vi var veldig kjekk da vi flytta inn for nesten tolv år siden. Problemet med sånne rom er at de etter hvert blir så stappfulle av tullball og ræl at det slett ikke er plass til noe walk der inne. Samtidig hadde vi behov for et gjesterom, for vi liker å ha gjester.

Min løsning var like enkel som den var genial: Rive ned garderoben og sette opp en ny vegg på midten, samt ei dør ut til loftsstua (markert med grønt), sånn at vi får fire like store soverom i andre etasje. Det er forsåvidt en enkel løsning, men garderoben var bygd som et ordentlig rom, med ordentlige vegger og dør og sånn. Og nevnte jeg at både den og soverommet var stappfulle av ting? Ting som nødvendigvis må flyttes når det skal legges nye vegger, nytt gulv, tak og lister og whatnot.

Her står Mannen (t.h) og Supersvoger (Mannens slightly-more-handyman-bror) og pønsker på hvordan de skal lage dør gjennom påskepynten i veggen. Bak Mannen kan man se døråpningen inn til garderoben, og på restene av veggen skimtes opptil flere tidligere nyanser valgt av tidligere beboere (jeg mistenker noen av dem for å være vampyrer, jfr den mørkemørkeblå soveromsfargen, og kanskje litt at jeg ser en del på Buffy for tiden). Vi fant også et fiffig rutetapet et sted, som jeg dessverre ikke har bilde av.

Men altså! Jeg har ei høne å plukke med både rabiate interiørbloggere, skamløst redigerte interiørprogram på TV (du vet hva jeg mener, effektfull musikk og fiffige montasjer som får det hele til å virke både morsomt og litt heroisk, og ikke minst lettvint) og andre møkkafolk som får det til å virke akk, så enkelt! å bare bygge om litt, lissom, sånn helt uten videre.
For, ja. Riktignok er det ikke all verdens å sette opp en skillevegg. Men det er jo for pokker bare en promille av jobben! Hva med alt du må gjøre før? Og etter? Og i tillegg?
Dere som synes denslags prosesser er enkle må være gærne minimalister eller tungt inne i en manisk fase. Eller begge deler. Dere trenger uansett hjelp.

Sånn ser det ut fra loftstuesida av prosjektet. To garderobeskap er flytta ut i stua, sammen med en IKEA-pose med skittentøy, fire kofferter, tre ryggsekker, soveposer og liggeunderlag, et par ekstra dyner, skittentøykurv, tørkestativ, veggspeil og Mannens utallige skjorter som hang på stenger inne i garderoben. Samtidig skal det være plass til stuetinga (dagseng, TV, skrivepult etc). På barnerommene er det også stappet inn trådkurver med klær, pappesker med sko, store bilder fra veggene og annet krams. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om hvor materialene skal være underveis! Gaaah.

Men det kommer til å bli fint. Og det kommer til å bli både ryddig og oversiktlig, når jeg får kasta all søppel, organisert møblene på nye rom og kanskje malt litt. Det blir bra. Det blir bra. Fint mantra å gjenta når man vasser i sagmugg og ræl. I morgen kommer venninne Rikke, og vi må finne et sted å putte henne. Boden har vært foreslått, men jeg tror vi skal få til overnatting på nytt rom – veldig minimalistisk sådan, men det går.
Og heldigvis er både kjøkken og spisebord (med klaffer) intakt, sånn at vi kan arrangere påskeaftenmiddag her med omtrent åtte til tolv deltakere, samt den tradisjonelle rebusen for barna. Hvis de må klatre litt for å komme på do, kan vi bare late som om det er en del av programmet. Det er en fin linje mellom rebusløp og hinderløp, og både voksne og barn har godt av en utfordring.

Men dere rabiate interiørbloggere (ja, dere veit hvem dere er) bør sove med ett øye åpent i framtida. Jeg har tilgang til både elektrisk skrutrekker og bad-ass spikerpistol. Bare nevner det.

BØ!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen og igjen: Halloween er kjempegøy! Jeg ser ingen grunn til å mugge over en skikk som både innebærer godteri, spindelvev, kostymer og vettskremte unger. What's not to like, lissom? All in!

For en halloweenentusiast er det viktig å ha grunnutstyret i orden. Under (den nyryddige) trappa har jeg en stor eske som er stappfull av hodeskaller med og uten blinkende øyne, spindelvev med assorterte edderkopper, gresskargirlandere og telysholdere med spøkelsesmønster. Halloweenesken er sant å si nesten like stor som julepyntesken.


Vi har en gammel amerikakoffert (t.v.) som rommer alt vi eier av utkledningsutstyr. Ikke bare for Halloween, men for de fleste festlige anledninger. Der er det parykker, neser, hatter, briller, barter, kapper og diverse avlagte klesplagg fra ymse tiår som kan komme til nytte. Og selvsagt har jeg egen skummelsminkeveske (t.h.), med nyttige ting som blod. Note to self: Ikke legge fra seg blodtuben uten kork på benken. Da ser badet ut som et slakterhus.


Storebror var zombiekonge (valget sto mellom det, zombiekommunist eller zombie-FBI-agent). Han var iført mors gamle nittitallsfløyelsjakke, gullkappe sydd av billigstoff fra Grønland for noen år siden og rikelige mengder skummelsminke.
Lillesøster ville være heks, og fikk på seg mors gamle nittitallsfløyelskjole (pinlig, gikk jeg ikke i annet enn sort fløyel den gangen?), fars gamle nittitallsskjerf som belte, rød kappe fra et superheltkostyme og heksehatt fra Nille. Kostymekister og litt fantasi er jaggu både tids- og kostnadsbesparende, og ungene var storfornøyde.


BØ!
Jeg fikk også lov til å kle meg ut, hurra! Skulle bare mangle: Jeg betaler godteriet – jeg får en del av moroa. Og moro er det, når jeg venter i den mørke gangen og overrumpler godtesugne barn og unge.
Det er ikke Halloween før noen løper skrikende fra huset vårt. Noen tenåringsjenter hylte som... tja, tenåringsjenter, og måtte beroliges med at joda, andre hadde også blitt skremt (etter at jeg hadde tørket lattertårene, selvfølgelig).


Tradisjonen tro prøvde jeg å prakke på alle knask-eller-kneperne de lekreste grønnsaker (bare litt visne, dere!). Det er alltid noen høflige småtasser som tappert prøver å forsyne seg av stangselleri eller rosenkål. Lettelsen er til å ta og føle på når jeg trekker fram den ordentlige godteribollen.

Nå sover ungene søtt (bokstavelig talt, de var høye som drager av alt sukkeret), mens jeg kvinner meg opp til selveste høydepunktet, noe som virkelig er skummelt for vårs skrekk-feinschmeckere: den nyeste episoden av The Walking Dead.
Aaargh. Bare forventningen gir meg høy puls. Hurra!

Forza Fugla!

Mannen i huset er beskjeden på så mange områder.
Han vil for eksempel nødig ha noe oppmerksomhet rundt hvilket lag han holder med.

Det sier vel seg selv at vi måtte flytte fra Oslo sentrum.

Ustabil i dugnadstid

I kveld satt jeg i stua hjemme og jobbet på spreng – samtidig som jeg huket meg ned bak vinduet som en tjuv og prøvde å argumentere bort den overveldende følelsen av å være unnasluntrer. Det gikk ganske dårlig.

Dugnad er stort i borettslaget mitt, og det er virkelig bare de aller, aller verste slabbedaskene som ikke møter opp i gata med kost, rive og velvilje. Jeg setter pris på dette. Helt sant, jeg synes det er et godt og sjarmerende trekk ved boligområdet mitt. Men noen ganger passer den dugnaden så innmari dårlig.

Som denne gang, da vi i første omgang hadde tatt feil av hvilken dag det var (og det er ikke bare vår skyld, men skyldes blant annet en skrivefeil på den første infolappen). Jeg er som regel alltid hjemme fra jobben i skapelig tid, men akkurat i dag ble jeg sittende igjen en god stund for å sende unna en del ting som hastet noe innmari. Dermed kom jeg seint hjem, sulten som en ...tja, ulv dekker det ikke, er jeg redd. Varulv, minst. Og mens vi (les: mannen) lager middag, ser jeg altså at folk trekker ut i gata, iført arbeidsbukser og godt humør. ÅH NEI!
Mitt innebygde dårlig-samvittighet-o-meter skyter straks i været, helt opp i det røde området.

Jeg begynner straks å snakke med meg selv. Tipper mannen hadde foretrukket at sånne samtaler foregikk inni hodet mitt, men dengang ei:

Å kjære vene, nå er vi unnasluntrere på dugnaden. Men jeg må jo spise! Og ikke bare det, men jeg er nødt til å jobbe etterpå. Jeg har jo eksamen nå, for pokker!

Det begynner altså med fortvilelse, men tar straks mer usjarmerende vendinger.

Men naboene vet ikke at jeg har eksamen. De ser bare hodet mitt her inne, og tenker at her sitter jeg og ser på Hotel Cæsar og spiser konfekt med tærne. Tenk om de tror jeg følger med på Hotel Cæsar! Pokkers folk som trekker sånne slutninger. Det ville jeg jo ikke drømt om. Og det er ekstra urimelig når jeg faktisk sitter og jobber med hjemmeeksamen, i tillegg til at jeg har full jobb. Når tenker de egentlig at jeg skal ha tid til å rake lekeplassen, da? Hæ? Hæ? Kjipe folk som tenker sånn om meg!

På dette tidspunktet er jeg altså både harm og selvrettferdig, og bebreider naboene på det aller urimeligste. Så dreier jeg over i selvbebreidelse og selvransakelse i stedet:

Men jeg kan jo ikke gå ut og fortelle at jeg sitter og stresser med viktige ting, da virker jeg jo bare helt teit. Åh, jeg føler meg så lurvete. Vi ER jo lurvete, bare se på den såkalte hagen vår. Og nå bekrefter vi det altså ytterligere. Hvorfor kan vi ikke planlegge bedre? Hvorfor må vi fremdeles ha en hel akebrettpark stående ute, sammen med syklene? Og når skal vi egentlig få reparert det gjerdet? Oioioi, dette er ikke bra! Hvordan klarer alle de andre voksne sånne ting? Alle andre får det til. De klipper plener og maler gjerder og panter flaskene før vaskerommet deres er helt fullt, og sorterer klesvask og beskjærer epletrær som den naturligste ting i verden. Det er bare vi som ikke er skikkelige folk.

Mannen lytter i stoisk taushet til min jamrende enetale, spiser opp middagen, tar på seg arbeidshansker og går ut i gata. Jeg blir sittende inne foran laptopen og prøver å jobbe mens jeg med jevne mellomrom gjentar meg selv. Fremdeles ikke inni hodet, for jeg trenger slett ikke noe publikum for å snakke høyt og uavbrutt. Jeg er til enhver tid bare få skritt unna en hatt av aluminiumsfolie. Men som regel klarer jeg å gi adskillig mer blanke i det. Jeg klarer som regel å si at nøkkelen til et lykkelig liv, er å legge lista lavt i hverdagen – og mene det. Det viser seg at dugnad er som kryptonitt for min indre superkvinne. For all sunn fornuft, egentlig.

Knask eller potet?

Jeg skjønner meg ikke på folk som surmuler over Halloween, altså. En anledning som innebærer godteri og utkledning, som ikke krever at man vasker huset (snarere tvert om, den favoriserer jo støv og spindelvev!) og som inkluderer alle aldre og etnisiteter - what's not to like?

Syteargumentene er dessuten ikke særlig overbevisende, når man sammenlikner med andre ting vi insisterer på å drive med:
Halloween er en overflatisk og kommersiell skikk, ingen vet hvorfor vi feirer den.
I motsetning til for eksempel jula, som er stappfull av renhet og opprinnelige intensjoner, og helt blottet for kommersielle innslag. Mmm.
Det er bare en importert høytid, den er ikke norsk!
Juletreet var også nytt her til lands en gang. Og Luciafering. Og kaffen og poteten, for den saks skyld.

For all del, folk får mene hva de vil, og de må gjerne slukke utelysene og droppe å delta. Selv benytter jeg sjansen til å ha det litt moro. Tidligere år har vi hatt fest for barn og voksne, og i fjor hadde vi Harry Potter-dag på skolen min. I år gjorde vi det litt enklere, men fremdeles moro.



Spindelvev og skjeletter skaper stemning i vinduene. Dessuten slipper folk å lure på om vi er med på Halloween-kjøret.



På ytterdøra hang det en plakat - skrevet med blod. Oææhhh.



Og selv hadde jeg pynta meg.
Litt av øvelsen er å skremme de håpefulle som kommer. Derfor er det mørkt i gangen, så nær som et stearinlys, og når noen banker på, spretter jeg fram med skummelfjes og utestemme. Moahahaha!
Slemt, sier du? På ingen måte. Jeg ser dessuten gjestene an, i det lille vinduet ved døra. Småtassene får slippe hjertestans og dårlig nattesøvn. De litt større gjør dette på eget ansvar.



Jeg fylte en bolle med poteter, løk og gulrøtter, og den hentet jeg fram når ungene kom.
Det er baare å forsyne seg, løken er skikkelig saftig!
Men stakkarene var så veloppdragne at de gjorde gode miner til slett spill.
Tusen takk, stammet de... og flakket tappert med blikket. Ja, to små skjeletter rakk sågar å forsyne seg med hver sin gulrot som de pent og høflig takket for, før jeg avslørte at jeg hadde noe godteri på lur også. Det var rent så jeg fikk vondt av dem.

Senere fikk jeg til åpningssekvensen så godt at to tenåringsjenter hylte høyt og hoppet minst fem skritt bakover. Og ansiktsutrykket deres da jeg svarte på deres engstelige kna-kna-knask eller knep med et gledesstrålende løk eller potet? var helt kostelig.
Jeg måtte støtte meg til dørkarmen. De kikket forvirret på den halvgamle heksa som lo og lo.



Men de fikk godteri, altså. ETTER at jeg hadde fått moroa mi.
Såpass kan jeg unne meg, det er tross alt jeg som betaler for godteriet.



Lillesøster ville først være bie, deretter Askepott, før hun bestemte seg for prinsesse – og samtidig noe skummelt, sånn som mamma. Det ble litt av hvert, som det så ofte blir med Lillesøster. Hun fikk være med to små venninner rundt i nabolaget, og kom hjem med sukker både i pose og mage. Senere gjorde hun en storartet innsats i ond latter-avdelingen (altså gangen vår).



Storebror forsvant ut i kvelden med kompisen før jeg rakk å ta bilde av kostymet hans. Han hadde strøket alt håret tilbake og hadde på seg svart og grønn jakke/kappe. Draco Malfoy. Veldig fin, og dette hadde han pønska ut på egen hånd.
Her er han tilbake i sivilt antrekk, men med sjokkis, etter vellykket tokt.

Og nå er ungene i seng, men jeg tror sannelig ikke de har fått sove ennå. Selv sitter jeg med en svak sukker-summing i hodet og lurer på om jeg får sove i natt. Vi kan med andre ord være enige om at det var en fin dag.



P.S. For den som måtte lure på hvor Mannen var, er svaret ganske åpenbart.
Åråsen.

Insekthøst

Fordelen med å sykle gjennom skogen ved Nebbursvolden for tida, er at man ikke trenger å ta seg bryet med å spise frokost på forhånd. Det ordner seg med proteinene i forbifarten, så å si.
Man legger ut på veien sulten, og er mett når man kommer fram på jobb.
Mange minutter spart!
– Pføy, sa hun, og renset tennene for små vinger.

Så kom ikke her og si at man ikke gjør en innsats for miljøet.

Snapshot (3)

Forbløffende deilig å være tilbake i hverdagen igjen, selv om jeg var idiot-trøtt da jeg vinglet avgårde til jobben i det som føltes som midt på natta, men som egentlig bare var sjokkerende tidlig for en ferieør hjerne.
På brua over Nitelva måtte jeg gå av sykkelen et øyeblikk – for å snapshotte dette med mobilen.

Jeg har verdens fineste bilfrie skolevei!

Snapshot

Ekte prinsesser kjører kollektivt.

Vann - en fotoutstilling

Vi har mange fotointeresserte elever. I morgen åpner andreklassingene våre sin fotoutstilling på Akershusmuseet, avdeling Strømmen. Bor du i nærheten, anbefaler jeg at du tar deg en tur innom en dag for å nyte bildene.
Hvis du vil ha en liten sniktitt før besøket, eller bor et stykke unna (stakkars!), kan du klikke her.

Selv er jeg slett ingen fotograf, da min visuelle begavelse er usedvanlig begrenset. Men elevenes dyktige fotolærer (og min hyggelige kollega) Stian blogger også, og du kan besøke hans fotoblogg her.

Hvem er jenta di?

I ettermiddag var Lillesøster i bursdagsselskap hos ei litt eldre nabojente, og det var etter sigende veldig stas. Bursdagsbarnets foreldre har en ekstra soft-spot for Lillesøster. Muligens fordi de kommer fra området hvor Lillesøster er født, muligens fordi Lillesøster simpelthen er bedårende. Samme det, hyggelig er det uansett.
Selv tilbragte jeg ettermiddagen rett nedi gata, i hagen til verdens beste svigerinne. Vi påførte oss den tradisjonelle vårsolbrentheten, og hadde for øvrig ubegripelig mye å snakke om.

Da bursdagen var ferdig og Lillesøster skulle hentes, kom jeg trampende inn i en entré som var fullstappa av sukkerhøye barn og høfligventende foreldre. Noen av ungene ropte ned Lillesøster med den klassiske barnehagebeskjeden "Du blir heeentaaa!".

I hjørnet av entreen sto ei jente i seksårsalderen og kikket inkvisitorisk på meg:
– Hvem er du mammaen til?
– Jeg er mammaen hennes, sa jeg, og pekte på Lillesøster, som tok på seg skoene.
Seksåringen kikket vekselsvis på meg og Lillesøster, med et stadig mer mistenksomt blikk. Jeg ante den neste replikken. Ganske riktig:
– Det er litt rart at du er mammaen hennes.
– Åh, hvorfor det?
– For dere har så forskjellig farge. Hun er brun, og du er veeeeldig lys.

( – Heyh, så innmari lys er jeg vel for pokker ikke, jeg har jo drukket vin i sola i to timer allerede!
Nei, det sa jeg ikke, det tenkte jeg bare. Dette er hva jeg faktisk sa:)

– Joa, vi har forskjellig farge, men det er jo mange forskjellige farger på folk?
Jenta var fremdeles ikke overbevist, og gikk imponerende systematisk til verks:
– Hvor er DU født hen?
– Her i Norge.
– Hvor er jenta di født hen, da?
– Hun er født i Etiopia.
Jeg forberedte meg på en forklaring på hvor Etiopia er, hvorfor Lillesøster var født i et annet land, hvordan alt henger sammen og alt det der, men nå demret det betraktelig for seksåringen. Hun lyste opp:
– Åååh, er hun adoptert?
– Ja.
– Ååååja! DA skjønner jeg det!

Og dermed var den saken grei, end of story, ikkeno' problem.
Der har enkelte voksne noe å lære.

Et sikkert vårtegn

Glem gåsunger og hestehov: Når bilene begynner å titte fram fra snøfonnene, da er det vår i lufta.

Sju-åtte sånne så jeg i veikanten i dag. Lurer på om eierne i det hele tatt husker hvor de parkerte?

Suppe og messe

En torsdagkveld for et drøyt års tid siden satt jeg i Lillestrøm kirke og gråt så snørr og tårer rant, sammen med en masse mennesker jeg aldri har møtt før (og noen jeg kjenner litt). Det var jaggu en fin opplevelse.

Det var altså en slik samling jeg deltok på. Og det var så fint, så fint. Kanskje særlig fordi opplevelsen tydeliggjorde et av ordene jeg har lyst til at kirken skal jobbe etter: inkluderende.
Jeg har et stort hjerte for Kirkens Bymisjon, men det er ikke bare bymisjonens faste brukere som av og til kan føle seg fremmede i kirkerommet. Jeg vet om mange mennesker som gjerne ville ta seg en tur i kirken, men som av ulike grunner synes at dørterskelen inn til en vanlig søndagsgudstjeneste er for høy.
Noen har ikke vært så mye i kirken før, og er beklemte og engstelige for å si eller gjøre noe feil. Noen føler at de ikke er "kristne nok", andre er redde for hvordan de vil bli møtt, eller for at de ikke kjenner noen der. Og så har vi selvsagt de som simpelthen synes at søndag formiddag er et elendig tidspunkt, og gjerne vil besøke Guds hus på andre tider av døgnet.

På Suppe og messe i Lillestrøm kirke møtes alle disse, pluss noen faste og halvfaste kirketravere. De spiser suppe og skravler i menighetssalen, før de deltar i en fin og stemningsfull hverdagsgudstjeneste i kirken. Og når jeg sier stemningsfull, er det ikke bare et tomt begrep. Alle som ønsker det, kan gå fram og tenne lys på et alter av brostein. Noen sier noen ord om hva de tenner lys for, andre vil være stille. Og uansett hva man måtte velge å tro eller tvile på, er det lett å få gåsehud når gode sangere og musikere får fylle kirkerommet med musikk.

Den tidligere nevnte torsdagskvelden var St.Laurentiuskoret på besøk. Jeg var litt sliten og veldig stressa, og satt nok mest med skuldrene godt oppunder ørene og et sideblikk på klokka. Etter én sang kjente jeg at skuldrene senket seg så smått. Etter to sanger klarte jeg å være til stede i opplevelsen og glede meg over gudstjenesten.
Og så kom avslutningen.
Vis meg det mennesket som klarer å høre en fantastisk korversjon av You'll Never Walk Alone i sånne omgivelser uten å bli det minste rørt.
Bare prøv!
Ingen av de tilstedeværende den kvelden klarte det, i hvert fall. Så satt vi der og gladgråt litt, alle sammen*. Og etterpå dro vi hvert til vårt, med en følelse av at verden sannelig har fine ting å by på av og til.

Jepp, jeg anbefaler med andre ord et besøk på "Suppe og messe". Selv må jeg ordne meg barnevakt hvis jeg skal klare å delta i morgen, men det kommer flere anledninger. Hvis jeg ikke tar helt feil, arrangeres det hver første torsdag i måneden.

* Noen av oss blir lettere rørt enn andre, og måtte ty til klype-seg-i-hånda-trikset for ikke å forstyrre koret. Noen dekorative gladrørt-tårer er én ting, høylytt ugly cry noe helt annet og langt mindre ønskelig. Men akkurat det er noen av oss veldig vant til, og noen av oss har altså våre metoder.

Derfor bør du gå søndagstur

• Langt flere jentebarn enn guttebarn dør før fylte fem år.
• Over 500 000 kvinner dør i barsel hvert år – de fleste av dem i afrikanske land.
• Tre firedeler av hiv-smittede i alderen 15–24 år er jenter.
• 75 prosent av alle analfabeter er kvinner.
• Når fattige familier ikke kan sende alle barna på skolen, holdes jentene hjemme.
• Ett ekstra år med grunnskole øker kvinners framtidige inntekt med mellom 10 og 20 prosent.
• Verdens kvinner eier kun 1 prosent av jordas ressurser.
• Kvinner gjør 60 prosent av verdens arbeid, men tjener bare 10 prosent av inntektene.
• Tall fra Verdensbanken viser at når en fattig kvinne får økt inntekten, bruker hun 90 prosent på familien. Tallet for menn er under 40 prosent.

Jeg er ansvarlig for TV-aksjonen på Skjetten, og jeg ønsker meg bøssebærere.
Det er oppmøte søndag 18.oktober på Gjellerås skole kl 16.00

"Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati."

- Kofi Annan

Les mer om CARE og om TV-aksjonen.

Bor du ikke på Skjetten, stakkar? Da kan du melde deg som bøssebærer via linken her, eller ved å ringe 02025.

Huset som fikk tenner

- Se, bilen har tenner, sier Lillesøster når hun får øye på biler med istapper foran på støtfangeren.
Men i dag var det sannelig menighetshuset på Skedsmokorset som hadde fått tenner i den praktfulle vintersola.
Og så lang som den ene istappen er! Jeg følte meg som en ekstremsportutøver da jeg våget meg inn under den dryppende tanngarden. Heldigvis kom jeg meg helskinnet ut av det hele. Det hadde jo vært en litt teit måte å ryke på. På den annen side er det jo kort vei til kirken og saligheten når man allerede er på menighetshuset, det er bare rett over veien.
Og nå er det på tide å slutte å skrive, før jeg roter meg enda lenger ut på viddene. Dette henger jo ikke på greip i det hele tatt.

Kort oppsummert: Fint vær, lang istapp. Takk.

Bruktmarked: Barneutstyr & barneklær

Utstrakt annonsering får du ikke på denne bloggen, men litt forbrukerinfo går vi ikke av veien for:

Ønsker du å kjøpe barneklær og barneutstyr for en rimelig penge?

Møt opp lørdag 5.april kl 11.00- 15.00
på Valstad menighetssenter (Tårnbyveien 201, Skjetten)

Da blir det stort bruktmarked med salg av barneutstyr og barneklær,
leker og annet. Alt selges pent brukt og etter fastsatte, rimelige priser.

Kafé med lekekrok og salg av bl.a pølser, kaker, saft og kaffe.
Strømmen og Skjetten familiekor er arrangør, og underholder kl 13.00.

Vel møtt til en god handel og en hyggelig dag på Skjetten!

Jeg (og ungene) synger i det nevnte familiekoret som arrangerer markedsdagen, så vi er vel ikke helt objektive, men jeg synes dette er en strålende idé like fullt. Rundt i de mange hjem finnes det massevis av barneutstyr og klær som er nesten som nye, men som ungene har vokst fra. Samtidig sitter noen andre med behov for akkurat de tingene. Et bruktmarked er bra for både lommebok og miljø.
Selv sorterer jeg fravokst tøy i høyt tempo her, og stiller med blant annet regntøy og parkdresser, penkjoler og findresser, barnefilmer og diverse barneutstyr som andre forhåpentligvis har god bruk for.

Årets viktigste søndagstur

Så er det atter mulighet for å ta årets mest meningsfylte søndagstur! Årets TV-aksjon "Sammen for barn" arrangeres søndag 21.oktober, og pengene går til Unicef og deres arbeid for barn berørt av HIV og AIDS.
Les mer om det her.

Jeg er ansvarlig for TV-aksjonen på Skjetten, og jeg ønsker meg bøssebærere! Bor du i nærheten og vil hjelpe til?
Det er oppmøte søndag på Stav skole kl 16.00.
Send meg gjerne en melding hvis du kommer, og tips gjerne en venn!

Bor du ikke på Skjetten, stakkar? Da kan du melde deg som bøssebærer via linken her.

Skeptisk!

I løpet av den siste drøye måneden har Posten vært nære på å påvirke våre sosiale relasjoner i alvorlig negativ retning.
Det begynte med at vi ble bedt i bryllup. Eller rettere sagt IKKE ble bedt i bryllup til en av Mannens venner, mens alle de andre fikk invitasjon. Slikt er sjelden heldig for et vennskap. Det viste seg at invitasjonen vår var blitt borte i posten, og den vordende brudgom sendte oss en ny på langt sikrere vis, via epost. Og idyllen var gjenopprettet.
Noen uker senere ventet vi på svar på dåpsinvitasjonene vi hadde sendt ut. En telefonsamtale med svoger Sturla kunne avsløre at de ikke hadde sett snurten av noen invitasjon. Heldigvis skjønte de at det dreide seg om en glipp - også denne gang fra Postens side.

En kald ettermiddag et par måneder tidligere var postkassa vår stappfull av brev, og jeg ble overlykkelig. Så mye post! Men humøret sank raskt da jeg kunne konstatere at hele 7 (ja, sju!) av 8 brev var til en nabo to rekker nedenfor vår. Husnummeret er ikke til forveksling likt vårt, heller ikke navnet. Det siste brevet var til naboen to hus bortenfor. Jeg leverte sporenstrekts brevene til de rettmessige mottagerne mens jeg innvendig prøvde å dikte en slags nidvise til Posten på melodien til matpakkespisevisa. "Det er ikke morsomt å hente sin post..." osv. Det gikk heller dårlig, og jeg valgte den kjedelige, korrekte metoden: Å ringe til Posten for å klage. De lovte bot og bedring. Jeg var skeptisk.

Hva pokker er det som skjer med den tidligere så trygge Posten? Når åtte brev havner feil i min postkasse, og to invitasjoner blir sporløst borte (og ja, de var riktig adressert og behørig frankert, postkassene er merket og alt er som det skal) er det grunn til bekymring. For hvor mange brev tiltenkt meg har egentlig havnet i andres postkasser?

Nå har jeg nettopp sendt ut en haug med takkekort. Så gjenstår det å se hvor mange av dem som faktisk kommer fram. Jeg er skeptisk. Veldig skeptisk.

2013 Skjetten

Så er genseren på plass. Greit å vise hvor man hører hjemme!

Vokt deg for kjerringa

Her myldrer det av barn i alle aldre. Bittesmåttinger som vingler fortrøstningsfullt avgårde med engstelige foreldre halsende bak, førskolebarn som tar sine første, stolte tråkk på tohjuling, rabbagaster med grus i luggen og skateboard under skosålene og fnisende skolebarn som leker en slags flørtesisten rundt hushjørnene. De reker rundt i store horder, og smetter møkkete og andpustne hjemom for å få ei brødskive i neven eller forhandle om innetidene. Skjettenbyen er et barneparadis, på en litt sånn søttitallsaktig måte.

Mye av tryggheten ligger i at borettslaget vårt er såkalt bilfritt. Vi har en bilvei med 30-grense som deler oss sånn cirka i to, med oddetallsrekkehusene på den ene siden og partallsrekkehusene på den andre. Ungene skal nå et visst ansvarlighetsnivå før de får besøke venner på den andre siden uten tilsyn. Alle andre veier i boligområdet er i utgangspunktet bilfrie, og må man av nødvendige grunner kjøre inn, skal det skje i gangfart.

Det er ingenting som avdekker min indre kjerring raskere enn hodeløse tullinger som råkjører i stikkveiene. Hva som er gangfart kan alltids diskuteres, men når du aksellererer og skifter gir både en og to ganger, er det IKKE gangfart.
Jeg kjenner at jeg foretar et slags hamskifte à la Supermann, bortsett fra at jeg stikker innom boden for å iføre meg forkle, hårruller, fornuftige sko og verdens største kjevle (vi snakker i overført betydning, men jeg tror virkelig jeg skal vurdere den kjevla - eller kanskje et balltre).

I dag kommer jeg gående med Lillesøster i vogna for å hente Storebror på skolen. Plutselig blir jeg avskåret av en rød, rånete Opel som rygger innover stikkveien i en fart som ville fått Solberg-brødrene til å fremstå som engstelige søndagskjørere. Og vi snakker rygging!
Innerst i stikkveien hopper ei jente i 19-årsalderen kjekt ut, tar opp en jevnaldrende passasjer og er på vei ut igjen. De har sett meg. Jeg signaliserer at de skal stoppe. De gir gass. Jeg stiller meg foran bilen. De vrenger harrymobilen sin ut forbi meg og vogna (vi er fremdeles på en smal gangvei og det er hårfine marginer) og GIR GASS! Mens de ler!

Så hør her, du altfor dumme sjåfør med den altfor store selvtilliten. Du som ikke skjønte at jeg var iferd med å gjøre deg en tjeneste, ved å advare deg mot å råkjøre på gangveien og risikere å få barnedrap på samvittighet og rulleblad. En ting er at du råkjørte i første omgang. Noe helt annet er at du utviste en sånn skammelig mangel på innsikt.
Jeg vet hvem du er. Det tok meg atten minutter å finne ut. Jeg vet hvor du bor. Jeg vet hvem foreldrene dine og storebroren din er. Jeg har snakket med folk som kjenner deg. Jeg har bilnummeret ditt, og i morgen får politiet en telefon. Kanskje foreldrene dine også, for du bor fremdeles hjemme.

Jeg har kjerringlisens og nøler ikke med å bruke den.