Men kan vi egentlig leke sammen?

I kveld var vi på 1.kommunionsfeiring for ei nydelig ung dame, og dåpsfeiring for ei enda yngre (men like nydelig) frøken. Foreldrene var lure og slo sammen anledningene, noe som resulterte i en fabelaktig, kjempestor fest på et samfunnshus nær oss.

De små hovedpersonene har familie av eritreisk opprinnelse, og da vi kom til festen, ble Lillesøster (7) og jeg straks omringa av en stor flokk med smågjester som ikke kjente oss fra før, og som lurte fælt på hvem vi var. Eller mer spesifikt, hvem Lillesøster var, og hvordan det egentlig hang sammen at Lillesøster ligna på dem, men kom sammen med meg (for let's face it: Det var tross alt jeg som stakk meg ut litt i forsamlinga).

– Er hun også fra Eritrea? undret en ung mann som dro meg i kjolen for å få oppmerksomhet.
– Nei, men hun er fra Etiopia, og det er jo naboen til Eritrea, svarte jeg.
– Hæ? Er hun fra Etiopia? Men du da? Du er ikke det?
– Nei, jeg er fra Norge. 
– Men hun ER født? Er det noen som har født henne? Den unge mannen var ganske bekymra, nå.
– Jada, det er selvfølgelig noen som har født henne. Men ikke jeg. Jeg henta henne i Etiopia. 
– Men snakker hun norsk, da? spurte ei ung dame.
– Ja, hun har bodd i Norge siden hun var liten, beroliget jeg. Den unge damen trakk et lettelsens sukk.
– Hvilken skole går hun på? Hvor gammel er hun? istemte flere andre.
– Dere kan jo spørre henne selv, smilte jeg.

Og så gjorde de det, og Lillesøster svarte trygt og kontant, og på et lite blunk var alle formaliteter unnagjort, og hele ungeflokken forsvant for å leke politi og røver. Vi så ikke veldig mye til noen av dem på en stund – Lillesøster ble sågar igjen på festen litt ekstra lenge, for det måte jo danses en del, må vite (og konsumeres store mengder injera, wot og kake).

Før Lillesøster skulle sove i kveld snakka vi litt om dagen og den finfine festen, og vi kom innom spørsmålene som møtte oss, bare sånn for sikkerhets skyld.
– Synes du det var morsomt? Eller litt rart? lurte jeg på. Lillesøster dro litt på det.
– Mneeei, jeg synes ikke noen av delene, egentlig. Men jeg vet hvorfor de spurte så mye. 
– Å? 
– Fordi de hadde så lyst til å leke med meg, vel. For jeg ligna på dem, men de visste ikke om vi kunne snakke sammen, siden jeg ikke var fra Eritrea. Men da de fant ut at jeg snakka norsk, jeg også, ble de sånn "PJUUH!", kjempeletta, lissom. For da var det ikke noe problem. 

Hun har rett i det. Det viktigste er jo at man kan leke sammen. Da er det ikke noe problem.

BØ!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen og igjen: Halloween er kjempegøy! Jeg ser ingen grunn til å mugge over en skikk som både innebærer godteri, spindelvev, kostymer og vettskremte unger. What's not to like, lissom? All in!

For en halloweenentusiast er det viktig å ha grunnutstyret i orden. Under (den nyryddige) trappa har jeg en stor eske som er stappfull av hodeskaller med og uten blinkende øyne, spindelvev med assorterte edderkopper, gresskargirlandere og telysholdere med spøkelsesmønster. Halloweenesken er sant å si nesten like stor som julepyntesken.


Vi har en gammel amerikakoffert (t.v.) som rommer alt vi eier av utkledningsutstyr. Ikke bare for Halloween, men for de fleste festlige anledninger. Der er det parykker, neser, hatter, briller, barter, kapper og diverse avlagte klesplagg fra ymse tiår som kan komme til nytte. Og selvsagt har jeg egen skummelsminkeveske (t.h.), med nyttige ting som blod. Note to self: Ikke legge fra seg blodtuben uten kork på benken. Da ser badet ut som et slakterhus.


Storebror var zombiekonge (valget sto mellom det, zombiekommunist eller zombie-FBI-agent). Han var iført mors gamle nittitallsfløyelsjakke, gullkappe sydd av billigstoff fra Grønland for noen år siden og rikelige mengder skummelsminke.
Lillesøster ville være heks, og fikk på seg mors gamle nittitallsfløyelskjole (pinlig, gikk jeg ikke i annet enn sort fløyel den gangen?), fars gamle nittitallsskjerf som belte, rød kappe fra et superheltkostyme og heksehatt fra Nille. Kostymekister og litt fantasi er jaggu både tids- og kostnadsbesparende, og ungene var storfornøyde.


BØ!
Jeg fikk også lov til å kle meg ut, hurra! Skulle bare mangle: Jeg betaler godteriet – jeg får en del av moroa. Og moro er det, når jeg venter i den mørke gangen og overrumpler godtesugne barn og unge.
Det er ikke Halloween før noen løper skrikende fra huset vårt. Noen tenåringsjenter hylte som... tja, tenåringsjenter, og måtte beroliges med at joda, andre hadde også blitt skremt (etter at jeg hadde tørket lattertårene, selvfølgelig).


Tradisjonen tro prøvde jeg å prakke på alle knask-eller-kneperne de lekreste grønnsaker (bare litt visne, dere!). Det er alltid noen høflige småtasser som tappert prøver å forsyne seg av stangselleri eller rosenkål. Lettelsen er til å ta og føle på når jeg trekker fram den ordentlige godteribollen.

Nå sover ungene søtt (bokstavelig talt, de var høye som drager av alt sukkeret), mens jeg kvinner meg opp til selveste høydepunktet, noe som virkelig er skummelt for vårs skrekk-feinschmeckere: den nyeste episoden av The Walking Dead.
Aaargh. Bare forventningen gir meg høy puls. Hurra!

Sin beste alder, hva er det egentlig?

Alder, altså. Noen sier at det bare er et tall. Til dem sier jeg PRFFFFFFFFFF (sett inn sånn prompe-med-tunga-lyd). For når noen av oss i dag feirer sin aller, aller siste bursdag på trettitallet, føles dette med alder både tyngende og rart. Jeg vet at trettini ikke er noen imponerende alder verken den ene eller den andre veien. Men likevel, da. Man gjør seg jo noen tanker. Man gjør det.

For det første: Dette med at tida flyr, det er ikke bare et uttrykk. Jeg synes slett ikke det er lenge siden jeg feiret tjueårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en liten hybel på Sandvikstorget i Bergen) og tjuefireårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en nyleid leilighet på Fagerborg i Oslo) og trettitreårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn rundt spisebordet mitt i et rekkehus på Skjetten).

Disse årene bare farer forbi, litt som når man står på perrongen på Lillestrøm stasjon og flytoget kommer forbi, det flytoget som ikke stopper på Lillestrøm men som bare svooooosj stryker forbi med en fart som er så ubegripelig og svimlende at en blir litt uvel og får lyst til å ta et skritt bakover og holde seg fast i noe. En stolpe eller en benk eller noe. Det er så man har lyst til å skrike at det er bra nå, kan jeg ikke være her litt, kan jeg ikke få fryse denne tida og denne alderen en stund, jeg har det ikke så travelt.

For det handler ikke om at jeg drømmer om å være nitten eller tjuetre igjen. Tvert imot: Det er fint å være voksen. Det er mer enn fint å ha de trettini åra med erfaring og lærdom og moro og trygghet som fyller meg fra topp til tå. Men trenger det gå så pokkers fort? Hvor er pauseknappen?

Men når man først skal ha burschda', kan man like gjerne gjøre det fullt og helt (stykkevis og delt er for pyser, som en vis mann en gang skrev). Og jaggu har jeg blitt trettini med tja, om ikke med stil, så med moro og fine ting. På lørdag fikk jeg drikke vin med superdupre folk uti de små timer. Jeg har fått finfine bursdagspresanger, for eksempel verdens tøffeste bart, sånn at jeg kunne ta det tradisjonelle tiarabildet med ekstra accessories denne gang.
Goddamit, jeg kler bart!

I dag har jeg trampet rundt på jobben med tiara, bare for å understreke at man leker ikke bursdag, heller. Og midt i psykologitimen min banka det på døra, og der sto hele den finfine gjengen jeg var lærer for i fjor, og så serverte de meg bursdagssangen med fynd og klem, der ute på skolegangen. Åh, så overrasket og glad jeg ble! Helt tullete. Og da jeg kom inn til psykologiklassen min igjen, dreiset de jaggu meg til med vers nummer to. Det er jo en hel festforestilling, det.

Når man først skal bli eldre mens tida beinflyr, er det fint å gjøre det i sånne omgivelser.



...og visst kler jeg bart? Hæ?

Knask eller potet?

Jeg skjønner meg ikke på folk som surmuler over Halloween, altså. En anledning som innebærer godteri og utkledning, som ikke krever at man vasker huset (snarere tvert om, den favoriserer jo støv og spindelvev!) og som inkluderer alle aldre og etnisiteter - what's not to like?

Syteargumentene er dessuten ikke særlig overbevisende, når man sammenlikner med andre ting vi insisterer på å drive med:
Halloween er en overflatisk og kommersiell skikk, ingen vet hvorfor vi feirer den.
I motsetning til for eksempel jula, som er stappfull av renhet og opprinnelige intensjoner, og helt blottet for kommersielle innslag. Mmm.
Det er bare en importert høytid, den er ikke norsk!
Juletreet var også nytt her til lands en gang. Og Luciafering. Og kaffen og poteten, for den saks skyld.

For all del, folk får mene hva de vil, og de må gjerne slukke utelysene og droppe å delta. Selv benytter jeg sjansen til å ha det litt moro. Tidligere år har vi hatt fest for barn og voksne, og i fjor hadde vi Harry Potter-dag på skolen min. I år gjorde vi det litt enklere, men fremdeles moro.



Spindelvev og skjeletter skaper stemning i vinduene. Dessuten slipper folk å lure på om vi er med på Halloween-kjøret.



På ytterdøra hang det en plakat - skrevet med blod. Oææhhh.



Og selv hadde jeg pynta meg.
Litt av øvelsen er å skremme de håpefulle som kommer. Derfor er det mørkt i gangen, så nær som et stearinlys, og når noen banker på, spretter jeg fram med skummelfjes og utestemme. Moahahaha!
Slemt, sier du? På ingen måte. Jeg ser dessuten gjestene an, i det lille vinduet ved døra. Småtassene får slippe hjertestans og dårlig nattesøvn. De litt større gjør dette på eget ansvar.



Jeg fylte en bolle med poteter, løk og gulrøtter, og den hentet jeg fram når ungene kom.
Det er baare å forsyne seg, løken er skikkelig saftig!
Men stakkarene var så veloppdragne at de gjorde gode miner til slett spill.
Tusen takk, stammet de... og flakket tappert med blikket. Ja, to små skjeletter rakk sågar å forsyne seg med hver sin gulrot som de pent og høflig takket for, før jeg avslørte at jeg hadde noe godteri på lur også. Det var rent så jeg fikk vondt av dem.

Senere fikk jeg til åpningssekvensen så godt at to tenåringsjenter hylte høyt og hoppet minst fem skritt bakover. Og ansiktsutrykket deres da jeg svarte på deres engstelige kna-kna-knask eller knep med et gledesstrålende løk eller potet? var helt kostelig.
Jeg måtte støtte meg til dørkarmen. De kikket forvirret på den halvgamle heksa som lo og lo.



Men de fikk godteri, altså. ETTER at jeg hadde fått moroa mi.
Såpass kan jeg unne meg, det er tross alt jeg som betaler for godteriet.



Lillesøster ville først være bie, deretter Askepott, før hun bestemte seg for prinsesse – og samtidig noe skummelt, sånn som mamma. Det ble litt av hvert, som det så ofte blir med Lillesøster. Hun fikk være med to små venninner rundt i nabolaget, og kom hjem med sukker både i pose og mage. Senere gjorde hun en storartet innsats i ond latter-avdelingen (altså gangen vår).



Storebror forsvant ut i kvelden med kompisen før jeg rakk å ta bilde av kostymet hans. Han hadde strøket alt håret tilbake og hadde på seg svart og grønn jakke/kappe. Draco Malfoy. Veldig fin, og dette hadde han pønska ut på egen hånd.
Her er han tilbake i sivilt antrekk, men med sjokkis, etter vellykket tokt.

Og nå er ungene i seng, men jeg tror sannelig ikke de har fått sove ennå. Selv sitter jeg med en svak sukker-summing i hodet og lurer på om jeg får sove i natt. Vi kan med andre ord være enige om at det var en fin dag.



P.S. For den som måtte lure på hvor Mannen var, er svaret ganske åpenbart.
Åråsen.

Fredagsdiktet: Glem det! Jeg har bursdag!

Vi har tropisk tema. Verdens beste Rikke har ordnet oppblåsbar palme med plass til is og veldig mye øl. Veldig mye øl! Weee!



Jeg har bakt foccaccia, og Rikke har pyntet med tropisk tema, som seg hør og bør. Dessuten thaisuppe med kylling, ingefær, chili, kokos og denslags fine ting.



Åh, så fin sydhavsblomst! Jeg har bursdag!!!


Åh, så fine sydhavsblomster! Jeg har fremdeles bursdag!

Oppdatering kl 05.55: De gamle er jaggu eldst. Ikke noe lårhalsbrudd ennå, tvert om høylytt sang og utagerende gester som (med litt velvilje) kan minne om dans. Samt ymse obskøne ytringer vi slett ikke skal dvele ved nå.
Sove, nå.
Veldig sliten, og veldig glad for at (mann og) barn er bortreist. God natt!

De gode tradisjonene

I går kveld gjennomførte jeg en av de aller hyggeligste (og nyeste) juletradisjonene mine: Å møte venninne Sissel på Stolen for å skravle jula inn.

Jeg har hørt at første gangen man gjør noe er det en tilfeldighet, andre gangen gjør man det fordi det var hyggelig første gang, og tredje gangen er det en tradisjon. Men i dette tilfellet ble det altså en øyeblikkelig tradisjon som begge deltakere setter høyt.
Venninne Sissel og jeg har kjent hverandre siden studietida i Volda (altså siden midten av nittitallet), vi bodde sammen en periode og har hengt sammen mer og mindre hyppig og intenst siden den gang. Etter hvert blir det imidlertid stadig vanskeligere å få til jevnlige treff, fordi ting som jobb, reiser, familie (og at enkelte av oss flytter til forstadene mens andre blir boende sentralt) stikker kjepper i hjulene. Det går uansett ikke veldig lenge før jeg får abstinenser, og når vi treffes er det skravling på inn- og utpust og total mangel på toleranse overfor de som måtte finne på å forstyrre oss.

I desember 2006 var det altfor lenge siden sist. Jeg hadde nettopp fått verdens fineste nyhet, og ringte Sissel samme dag. Hun satte seg rett ned på en slapsete benk i Birkelunden og snufset litt på våre vegne, og alle hjerter gledet seg. Desemberdagene fløy forbi i gledesrus og forberedelser til den store reisen.
Vi ble uansett enige om at vi måtte klare å klemme inn en date før julaften. Et par dager før julaften møttes vi på Stolen på Grunerløkka. Det var så magisk! Juletre, julemusikk, indisk krydderlukt og masse øl. Jeg husker den kvelden som glitrende lys og et stort smil.
Da jula nærmet seg i fjor, var det liten tvil om at vi måtte gjenta det hele, og vi booket en date på samme sted til omtrent samme tid.
Og i år var det ikke engang spørsmål om saken. Vi avtalte tid, det var det, men jeg tror aldri sted ble nevnt, og vi hadde begge satt av tid til den tradisjonelle juledaten, både kalendermessig og mentalt.
- Det er så deilig å treffes sånn, rett før jul, sukket jeg lykkelig mens jeg slurpet skum av en halvliter.
- Det er genialt å treffes så tett opptil julaften, samtykket venninne Sissel:
- Da kan vi senke skuldrene og drikke oss gjeldfrie og bekymringsløse akkurat i rett tid. Alle burde gjøre dette.

Vi spiste indisk mat, drakk øl og oppdaterte hverandre på absolutt alt som foregikk og alt vi tenkte på. Vi vendte hendelser, analyserte og spekulerte. Vi fniste og fjaste og skoggerlo.
Vi ble rett og slett både gjeldfrie og bekymringsløse, faktisk såpass at siste bussen hjem gikk uten at jeg satt på den. Men hjem kom jeg, med en hyggelig eritreisk drosjesjåfør som måtte høre på at jeg telte til ti og sa meningsløse ting som "kaffe" og "brød" på amharisk for å kjekke meg. Han var høflig imponert.
Jeg var sitrende juleglad.
Og nå skal jeg pynte treet.
Med rolig senkede skuldre.

Uhu!

For oss som ikke er norgesmestere i rengjøring, er Halloween en veldig fin høytid. Kunstig spindelvev gjør underverker for å skjule støv og smuss, og skulle det dukke opp noe ekte spindelvev, er det bare et pluss. Og når man skal ha ni guttunger på fest, er det ingen grunn til å vaske gulvet i forveien. Fine, importerte høytiden.


Når man attpåtil kan slippe unna med å dekke bordet med søplesekker og bittesmå plasthodeskaller, er det bare å omfavne hele tradisjonen. Under serviettspøkelsene skjuler det seg magisk trylledrikk (en god, gammeldags blanding av cola og appelsinbrus).


Lillesøster skulle egentlig være bie, men klarte ikke helt å legge fra seg tanken på de flotte indianerfjærene i utkledningskista. Hun fulgte sitt sedvanlige "less is a bore"-motto og gikk for begge deler. Den lille indianerbien skulle på minifest hos sin jevnaldrende venninne i gata, mens de store gutta skulle feire her i huset.


Blant de store gutta er det ikke farger som gjelder. Der skal det være svart og skummelt. Storebror resirkulerte en gammel kappe, og supplerte med Darth Vader-hjelm. Den gikk mye av og på, for man kan ikke dytte godteri i fjeset med en diger hjelm i veien. Da hans jevnaldrende gjester kom, ble det åpenbart at vi hadde havnet i en stim av litt korte sith lords.


Middagen besto av fingertupper (pølsebiter med tortillalefse og ketchup) og marker med blod (grønn spaghetti med ketchup). Og for en gangs skyld var det lov å spise grisete. Det ble sågar oppmuntret til det.


Vi fikk celebert besøk utpå kvelden: Jammen stakk ikke selveste Sarah Palin innom. Veldig, veldig skummelt.

For øvrig klarte jeg å skremme livskiten ut av anslagsvis to tredjedeler av de som ringte på døra, noe jeg må si meg godt fornøyd med.
Noe skal man tross alt ha igjen for å dele ut godteri gratis.
Dagen etter hadde Lillesøster tidenes sukker-bakrus, men alle var enige om at det hadde vært en fin fest.

En herre med hatt

"Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body"
- Elizabeth Stone -

I dag er det sju år siden jeg fikk utlagt hjerte. Da lå jeg på Ahus og var helt nybakt mor til en bitteliten herremann, og jeg var fullstendig overveldet av forelskelse.
Dagens nybakte sjuåring feiret med stort selskap i går. Han trengte nye penklær til bursdagsfesten, og jeg prøvde å foreslå ei litt tøff bukse og ei skjorte som kanskje kunne brukes ellers også. Men nei.
"Jeg må ha slips altså, mamma", sa han strengt. Mørk dress skulle det også være. Men ikke nok med det, han skulle sågar ha en ordentlig hatt.
"Jeg vil nemlig se ut som en sjef på bursdagen min", fastslo han bestemt. Det er jo hyggelig at de vil pynte seg, så både dress, slips og hatt endte i handleposen, mens mamma fniste litt over den superstreite sønnen sin (til sammeligning var undertegnede iført en velbrukt T-skjorte fra Garage i Bergen).

Det er ikke vanskelig å skjønne hvor den lille herren har det fra. I nittensøttini var faren hans ni år gammel, og skulle i utkledningsbursdag. Det var ikke snakk om å stille som sjørøver, politimann eller cowboy som de andre gutta. Neida, lille Bjørnar spaserte fornøyd avgårde iført dress, slips, hatt, frakk og dokumentmappe - utkledd som daværende finansminister Per Kleppe.

Older...but wiser?

Ordet kikkert er egentlig veldig morsomt. På engelsk heter det binoculars, mens på norsk har vi altså valgt den litt mer fiffige avledningen av å kikke. Så hvorfor stoppe der? Kunne vi ikke like gjerne ha kalt radio for lyttert? Kamera for bildert? Stol for sittert? Og glass for drikkert? ”La oss heve våre drikkerter i en skål for bursdagsbarnet”. Hahaha, tenk så mye morsommere det ville vært!

Og apropos bursdagsbarn: Jeg feiret bursdagen min forrige helg. Jeg er nå en 35 år gammel dame. Guri malla, det føles litt uvirkelig å være så inn i hampen i midten av trettiåra. Men jeg fikk i hvert fall feiret behørig med tiara, vin og sang. Tradisjonen tro ble nemlig mann og barn sendt nedi gata til svigers, mens jeg fylte opp stua med glade og høylytte kaklehønevenninner.
I den anledning har jeg en ørliten erklæring å komme med (kremter beskjemmet):

Kjære naboer. I festlig lag rammes jeg av og til av et omvendt Askepott-syndrom, og blir rundt midnattstider forvandlet til en slagferdig og bedårende prinsesse med en gudegitt og klokkeklar stemme som bare MÅ deles med omgivelsene. Denne forvandlingen er kanskje ikke like åpenbar for de som befinner seg i nabohusene. Jeg beklager ulempen det eventuelt har medført, og kan trøste dere med at det er ett år til neste bursdag. Men jeg kan samtidig garantere at det kommer til å gjenta seg da.

Sjung om studentens lyckliga dag

Gjenforeningsfester kan være klamme greier: Møte igjen folk man egentlig er glad for å slippe, tørrprate om sivilstatus og jobbhistorikk og enten prøve å holde tritt eller holde seg unna ”se hvor vellykket jeg er blitt siden sist”-kjøret, for så å gå tidlig hjem fordi folk er blitt for gamle og trøtte til å ha det moro.

I helgen var jeg i Kongsberg, på gjenforeningsfest med det gamle kullet mitt fra medielinja i Volda. Og jeg er glad for å si at det var HELT motsatt av det jeg skisserte her. Det var rett og slett knallbra fra begynnelse til slutt. Etter ti år er vi riktignok blitt eldre, men jaggu holder vi koken.
Det var høyt inntak av boblevann, henrykt skravling på alle fronter, latterkrampe av gamle historier og dansing ut i de små morgentimer. Og i klassisk stil avsluttet vi på nachspiel med boblevann og håndbak (!). For en fantastisk gjeng med hyggelig og morsomme mennesker!
Så får det heller være at jeg endte opp skadet. Jeg overså et trinn, snublet i høyhælte sko og tråkket over, noe jeg på ingen måte lot meg affisere av i løpet av den natta – jeg svinset og danset som om ingenting var skjedd. Dagen etter var ankelen hoven og vondt, og nå halter jeg tappert rundt i hælene på en aktiv nestentoåring. Det var verdt det.

17.mai er vi skikkelig glad i!

Jeg har et skikkelig barnslig forhold til 17.mai.

Det er rett og slett en av de morsomste dagene i året, og selv før jeg fikk barn gledet jeg meg i ukesvis til den store dagen.

I mange år har vi hatt 17.maifrokost for venner og familie. De første årene var vi bare voksne - nå er barna snart i flertall. Årets deltakertall: 29 voksne og 19 barn (i alderen 8 mnd til 15 år). Nye, små gjester kommer til hvert år, og denne 17.maidagen var Lillesøster og hennes lille Kusine festdebutantene. Det var svært vellykket.

Vi åpner dørene i 13-tiden, etter at skolearrangementene er over, og holder på til sistemann går hjem. Av og til blir det veldig sent. Vi har opptil flere langbord (og småbord) inne og ute, partytelt i hagen, ballonger, grilling, is til alle barna, sprudlevann til de voksne og tegning på papirduker. Og det tradisjonstunge parykk- og potetløpet skaper stor munterhet hvert eneste år.

Jeg var på forhånd litt spent på hvordan Lillesøster ville takle så mange gjester, men vi tok våre forholdsregler. Sammen med invitasjonene sendte vi ut et lite ps til gjestene, hvor vi nok en gang nevnte at det bare er de nærmeste som skal trøste, holde og mate henne. Og det gikk over all forventning. Hun tumlet rundt med de andre barna, spiste pølser, ropte "hujja" og sovnet utmattet i sprinkelsenga si i sjutiden om kvelden.

Så da kan vi vel bare være enige om at det var en skikkelig fin dag. Hurra!