Quo vadis, bloggen?

I år er det sannelig ti år siden denne bloggen så dagens lys, og hele tolv år siden jeg oppretta min aller første blogg (et nokså famlende forsøk på en yahoo-plattform, av alle ting). Ti år med Hannes hjørne! Da kan en fort gripe til klisjeer som at tida flyr i godt selskap, gitt. Men sannheten er vel snarere at partyformen er i ferd med å dabbe litt av. Når jeg ser på oversikten i høyremargen her, var nemlig 2009 mitt mest aktive år, med 172 innlegg, mange kommentarer og gode samtaler. 

Det var på den tida vi snakka om bloggosfæren, det myldret av bloggere i alle aldre og mangfoldet var stort. Rosabloggerne var på langt nær det fenomenet i de er i dag, i stedet var det bloggere i alle regnbuens farger, vi dannet nettverk, kommenterte og anbefale hverandre. 

Jeg er ikke nødvendigvis noen tilhenger av å sette folk i bås, men hvis vi først skal gjøre det, sånn for moro skyld, var det for eksempel feministbloggere, minoritetsbloggere, skolebloggere, trosbloggere, musikkbloggere, humorbloggere, bokbloggere og litt-av-hvert-bloggere. Blant annet. Mye annet, altså! 

Hver dag sjekka jeg Google reader (R.I.P) for å holde meg oppdatert på de mange bloggene jeg fulgte. Aktiviteten var høy på hvert blogginnlegg, vi kommenterte og delte hverandres ting. Etter hvert dalte kommentaraktiviteten inne på selve bloggene, i takt med at blogginnlegg i økende grad ble delt på Facebook og Twitter, og diskusjonene ble tatt der i stedet. Og gradvis ble også selve meningsytringene flyttet over til FB og Twitter. Noen av de aktive bloggerne fra den tida holder det fremdeles gående, men mange har også gått mer eller mindre i dvale, undertegnede inkludert.

I fjor skrev jeg bare ett eneste innlegg på denne bloggen. Det ligger ikke noen dramatisk avgjørelse bak dette – det var en helt naturlig, gradvis nedgang fordi jeg ikke hadde den samme trangen til å blogge lenger. Samtidig ville jeg ikke erklære bloggen for ferdig og avslutta. Det kan jo hende at jeg får lyst til å øke frekvensen igjen. 

Denne bloggen er en litt-av-hvert-blogg. Jeg tar utgangspunkt i mitt yndlingstema meg selv, men jeg skriver også om jobb, fag, film, språk og annet jeg måtte være interessert i. Jeg tok tidlig avgjørelsen om at jeg ikke skulle avgrense den til bare ett tema, for da måtte jeg ha lagd så mange forskjellige blogger for å få sagt det jeg ville. I stedet bruker jeg etiketter for å skille mellom de forskjellige typene innlegg. Jeg har for eksempel en etikett for skolerelaterte innlegg, en annen for adopsjon og en tredje for dikt.

Jeg bestemte meg også for at jeg ikke ville ha reklameinntekter eller andre bindinger. Bloggen skulle utelukkende være der for skriveglede, kommunikasjon og eget uttrykksbehov – og litt som en ventil for ting som måtte ropes høyt ut i cyberspace. Kanskje jeg bør begynne å rope litt her inne igjen, også, ikke bare i hurtigversjonene (som Facebook og Twitter), for bloggmåten å skrive på er annerledes fra FB-måten. Jeg liker jo å skrive. Jeg organiserer hodet mitt ved å skrive. Jeg pleier å gnåle om at jeg ikke kan vite hva jeg mener før jeg leser hva jeg skriver. Så det er kanskje på tida at jeg tar rede på hva jeg mener igjen? 

Dette blogginnlegget er skrevet i forbindelse med et kurs jeg deltar på: Smart læring ved NTNU. 

Juleevangeliet 2.0

Tenk om Josef brukte Facebook og de tre vise menn fulgte betlehemsstjerna på Twitter.
Denne fiffige filmsnutten viser juleevangeliet med en vri, et slags juleevangeliet 2.0 om du vil.
Jeg vet at jeg har vist den her før. Men er det jul, så er det jul. La oss like gjerne kalle det en tradisjon.

Ønskeliste jula 2011

• tardis
• sonic screwdriver
• psychic paper
• K9

Ja, jeg vet det er litt tidlig med ønskeliste for neste år, men jeg er litt revet med etter 27 strake Doctor Who-episoder på veldig kort tid. Veldig, veldig kort tid. Time flies when you're with the Doctor.
Og for de som måtte mene at mine ønskelisteting ikke eksisterer i denne verdenen: Pilutta dere! For jeg har allerede fått en oppvask-tardis, og det må bety at de andre tingene er innenfor rekkevidde.

Rett før jul kom det nemlig noen ukjente menn og plasserte en maskin under kjøkkenbenken vår. Den ser ut som en helt alminnelig, stor, hvit boks, men når vi åpner den, er det større plass inni enn utenpå. Vi stapper den full med skittent servise og annet kjøkkenutstyr, stiller timeren på cirka en time, og allons-y, alonso:
Når vi åpner døra igjen, er kjøkkenutstyret helt rent!

Det kan bare bety én ting: At vi har reist tilbake i tid, til den tiden da disse kjøkkenredskapene var rene og ubrukte, og dermed kan vi plukke dem rett ut av oppvask-tardisen og sette dem i skapet, klare for bruk. Jeg kan ikke tenke meg noen annen forklaring på den slags fenomener, og jeg utfordrer hvem som helst av dere til å foreslå noe mer troverdig.

Så derfor, people of Earth, gir jeg dere altså ønskelista mi.

Juleevangeliet 2.0

Siste ordentlige skoledag før juleavslutning i morgen bruker vi til oppsummering, repetisjonsquizer og liknende herligheter. Dessuten ser vi på denne fiffige filmsnutten – veldig passende for medieelever, men morsom for absolutt alle. Julestemning med vri, enjoy!

Tordenbloggen, sier du?

Oi, jeg er med i Tordenbloggen, tredje pulje – altså blant de du kan stemme på nå!

Jeg har egentlig lovt meg selv at jeg ikke skal bli så oppslukt i dette, men skitt au: Hvis du liker bloggen min og vil sjenke meg en stemme, blir jeg selvfølgelig hoppende glad.
Du går altså inn her, og kan stemme både i pollen (altså merke av de du vil se videre) og i kommentarfeltet. Kommentarstemmer veier tyngre, bare sånn til info.

Nå har det seg sånn at tredje pulje også har med mange av bloggfavorittene mine, blant andre Livet leker, Undreverset, Verden sett fra Sofienberg og ikke minst selveste Revolusjonært roteloft – ja, egentlig er det tjukt av brillefine blogger i den pollen. Jeg anbefaler et besøk hos dem alle sammen, for en bivirkning av Tordenbloggen er at man stifter nye og spennende bloggbekjentskaper.

Jeg har med andre ord ikke skyhøye forventninger, men trøster meg med at det er et staselig selskap å være i (og nei, jeg sier det ikke bare for å kokettere, kors på halsen).

For deg som eventuelt ikke finnes interessert i bloggkåringer og denslags fjas, har jeg selvsagt alternativer å tilby, sånn at besøket hos meg ikke er helt bortkasta:



Nesebrillebart blir aldri feil.
Aldri!

(...men jaggu har jeg tatt av på bartebruken i det siste)

Tordenbloggen - din stemme teller

Tordenbloggen er i ferd med å bli en innarbeidet førjulstradisjon, og nå er det jaggu den tida på året igjen, dere.

Sitter du nå og føler deg teit fordi du ikke vet hva Tordenbloggen er? Ingen grunn til panikk, Tordenbloggen er for alle og her har du en kjapp innføring i konseptet:

Velkommen til Tordenbloggen 2010, bloggkåringen der du verken trenger å ha ME, eller være kvinne for å vinne. Men det hjelper. For femte gang skal årets tordneste blogg kåres, og etter et lite mellomspill i fjor med en stor fagjury, så vender vi i år tilbake til det gode gamle cup-konseptet der bloggene trekkes mot hverandre i en blodig og nådeløs kamp der det gjelder å vinne eller forsvinne, helt til vi står igjen med en last blog standing sånn ca rett før julekvelden en gang.

Jepp, du og jeg og alle som har lyst, kan være med på å kåre Norges beste blogg. Dette er moro, folkens! Juryen har allerede klar ei liste over 49 blogger som skal være med i konkurransen, men ytterligere 15 blogger skal inn på startlista.

I dette kommentarfeltet kan du gå inn og nominere den eller de bloggene du mener fortjener en plass i kåringa. Gode begrunnelser gir ekstrapoeng, og de femten som får flest poeng får altså være med i første runde. Og første runde starter allerede tirsdag, så løpløpløp!

En finfin bivirkning av å følge med på Tordenbloggen-kåringa, er at du sannsynligvis vil stifte spennende bloggbekjentskaper og få nye favoritter.

Stick around, it gets better

Hvis du ikke har sett dette klippet ennå, bør du gjøre det nå. Det er grusomt vondt og veldig fint og uendelig viktig - for alle.



Som det står i denne artikkelen:

Since last Tuesday, more than 1.5 million viewers have watched Joel Burns, a young, openly gay Texas city councilman tell teens to "stick around, it gets better." Burns talks about teens that have recently ended their lives, including the contemplation of ending his own.

Skummel papirteknologi

I dag skal jeg dele en snedig petit som jeg falt pladask for. Ikke bare er den velskrevet og morsom, den gir også et utmerket bilde av hvordan de digitalt innfødte ungdommene ser på dette med nett vs papir.

Den 19 år gamle skribenten er en av de tidligere tekstelevene mine. Hun gikk ut av videregående skole i forrige uke (og jeg håper ikke jeg avslører for mye om henne når jeg sier at det var med et vitnemål man sjelden ser maken til).

Heldigvis ga hun meg lov til å legge ut teksten her på bloggen min. Den har også stått på trykk i RB. Hvis du vil lese mer om og av Margrethe, kan du besøke nettsiden hennes her, eller skolebloggen hennes her.


Skummel papirteknologi

av Margrethe Miljeteig

Man snakker så mye om usikkerheten ved å sende personlige opplysninger over nett i dag. Men mens jeg studerer den skrøpelige konvolutten jeg holder i hånden, som skal beskytte alle mine personopplysninger, må jeg innrømme at jeg er mer redd for postmannen.
En undersøkelse fra TNS-Gallup viser at 200 000 nordmenn har blitt utsatt for ID-tyveri, og kriminaliteten er en av de mest økende. 

Ikke bare synes jeg det er skummelt å sende frikortet mitt i posten. Hele prosessen er rett og slett tidkrevende og tungvinn. Jeg er et av de «digitale dyr» som er vant til at det tar toppen to minutter å sende en mail, og tre minutter å få svar.

Det første som slår meg, er formatet. Brevet passer ikke inn i konvolutten. Hvorfor er de ikke kompatible? Jeg bretter brevet et par ganger, reformaterer, dytter og skviser.
Surmulende tar jeg opp konvolutten, og blir overrasket over hvor tynn den er. Jeg studerer den nøye.

Jeg kjenner på den. Jeg snur og vrir på den. Jeg titter oppi, i håp om å i det minste finne en ørliten brannmur. Men nei. Inni er det til min store skuffelse bare papir.
Er det sant? Ingen passordbeskyttelse, brannmur eller kryptert sending. Hvem som helst kan ta brevet og kose seg med ID-en min. Du trenger ikke engang hacke deg inn for å få mine personlige opplysninger. Å lage utspekulerte virus eller tappe dataen min for informasjon blir overflødig.

Så var det dette med å lukke konvolutten. Jeg har sett på film at man skal fukte lokket med tungen slik at det fester seg. I tilfelle alle mine personlige opplysninger ikke var nok til å stjele ID'en min, gir jeg tyven likeså gjerne DNAet mitt og fingeravtrykkene mine også.
Jeg tar meg selv i å lete etter emne- og adressefeltet, før jeg skrur på pennen og køler ned en adresse, midt på konvolutten. For jeg har ikke helt glemt hvordan man skriver med penn.

Fortsatt er det noe som mangler. Det aner meg at oppgaven skal bli enda mer komplisert, og det går opp for meg at frimerker ikke bare er en hobby for folk som er interessert i historie. Jeg trodde alle slike lapper befant seg i støvete albumer blant samlere med store forstørrelsesglass og pinsett, men jeg klarer til slutt å spore opp ett. Flere kroner skal jeg betale for mange dagers forsinkelse.

Og når jeg endelig er ferdig med brevet, og forhåpentligvis har puttet det i riktig postkasse, slår det meg at jeg ikke har noen backup av den lille papirbiten som kalles frikort. Og jeg blir bare tildelt én slik liten verdifull lapp i året. Nå er det bare å vente noen dager, til postmannen har tatt med seg brevet mitt, og forhåpentligvis ikke mister det på veien. Jeg må bare krysse fingrene for at ingen skal fatte interesse for akkurat mitt brev.

Kanskje er jeg paranoid, men det er skummelt å bruke systemer man ikke er vant med. Dersom jeg var vant til å gi fra meg opplysninger på små papirlapper, overført via en tilfeldig postmann med ukjent rulleblad, ville det kanskje ikke vært så skremmende.
I den nervepirrende ventetiden bestemmer jeg meg for at neste gang er det kanskje lettere å kjøre bort med brevet selv.

Wat kyk jy?

Er du interessert i afrikarelaterte temaer, men lei av å lese de vanlige bistandssakene? Da har jeg et godt bloggtips til deg. I Craftprat-bloggen skriver Kjersti om sørafrikansk populærkultur, politikk, språk og handel.
Du får greie innføringer i relativt kompliserte temaer, friske syn på hva som er galt med vår måte å tenke bistand på og litt andre perspektiver på (det sørlige) Afrika enn hva som dukker opp i mainstreampressen. Og du får underholdning attpåtil.

Du kan for eksempel lese om Die Antwoord, en musikkgruppe fra Cape Town som gir zef-kulturen et ansikt. Hva zef er for noe? Kjersti forklarer det som en slags variant av det vi på godt norsk kaller "white trash". Men både zef og Die Antwoord er interessante saker, så jeg anbefaler at du leser hele bloggposten.



For gruppa er nemlig et eneste stort performance-nummer! Og de har slått an noe så innmari!
Håhå. Det kan jeg forstå, for selv om jeg både vet at det er en performance, ikke skjønner halvparten av hva de driver med og attpåtil synes de er både litt rare og litt teite, har jeg tatt meg selv i å se på flere av videoene deres flere ganger. Og gå rundt og gnåle Wat kyk jy. For det høres så morsomt ut.

Home Taping is Killing Music

Mens vi venter på ukas fredagsdikt og jeg gjør unna ymse arbeidsoppgaver med svært varierende innsats (noen ganger må man ta seg selv i nakken og være skikkelig streng)
- se denne fiffige Youtube-snutten. Veldig bra! Jeg fant den inne hos Torill.

Den tida på året

Søkeord som har ført flest folk til bloggen min de siste dagene:

1. vi tenner våre lykter
2. sølvpuss + lettvint

Da trenger man ikke kalender for å vite at det juler seg til.
Selv føler jeg meg som den berømmelige kjerringa, og har verken vaska gølv eller børi ved, og jeg er milevis fra å pynte tre. Julekvelden kommer nok litt brått på i år.
Og enda er det to arbeidsdager igjen før det er ferie. Where´s the panic button when you need it?

PS.
Og til deg som søkte på Bjørnar er kulere enn Hanne - trodde du egentlig at du skulle få bekreftelse på det her på denne bloggen?
Let videre, Bjørnar.

Trøstehandling av feminist-stash

Etter en forrykende bursdagsfeiring gikk jeg fullstendig ned for telling, med tiltagende feberfølelse og halsvondt. Nå er jeg dausjuk på andre dagen. Svetter og fryser om hverandre, øynene mine føles som hardkokte egg som damper i skallen, og halsen er så vond at jeg tror noen må ha smughøvla litt nedi der med et rivjern eller noe.
I tillegg sliter jeg med en ulmende, underliggende følelse av dårlig samvittighet, for jeg har jo slett ikke tid til å være syk nå.
Jeg prøver å snakke fornuft til meg selv - er jeg syk, så er jeg syk. Jeg sover mye, og trøster meg selv i våkne øyeblikk med å lese True Blood-bøkene (TV-serien er mye bedre, men bøkene er mystisk fengende allikevel, på en sånn kioskromanaktig måte) og surfe litt på nett.
Eller rettere sagt, handle litt på nett. Det er veldig oppkvikkende!

Denne har jeg kjøpt til Lillesøster (4):

Her kan du se flere fine T-skjorter fra Stickersisters.com.

De har stickers og buttons også, som denne:

Her kan du se flere buttons.

Nå har jeg to ting å glede meg til:
1) At jeg blir frisk, og 2) at pakka mi kommer.
Wohoo (hark).

Tegn en giraff, da vel

Det er moro med veddemål. Denne karen har vedda på at han skal klare å samle inn en million håndtegnede giraffbilder innen 2011. Det er veldig, veldig mange bilder. Derfor er det hyggelig å hjelpe ham.


Her er mitt bidrag. En skjettengiraff med 2013-merke i pelsen og et kokett kniks med bakbeinet.

Vil du hjelpe en ukjent internettmann med å vinne et tøvete veddemål?
Tegn en giraff, du også!

P.S. Ja, jeg vet at egentlig skrives sjiraff nå for tiden, og i mange tilfeller applauderer jeg endringer. Men sjiraff ser bare teit ut, og giraff ser fint og riktig ut. Så derfor.
Sivil ulydighet på veldig lavt nivå.

To anbefalinger

I dag, kjære leser, er jeg i det serviceinnstilte hjørnet. Derfor skal jeg anbefale to brillefine blogginnlegg som virkelig bør deles og leses av flest mulig.


(faksimile: Minneapolise)

Akkurat da du syntes det begynte å bli litt stusselig og stille i kjølvannet etter Nina Karin Monsen, kom Hanne Nabintu Herland seilende som friskt gufs fra et veldig merkelig sted. Jeg hadde tenkt å skrive noe om dette, men etter å ha lest Minneapolises bloggpost har jeg ikke stort å legge til.

Anbefalt 1: Kjønnsrot igjen - Hanne Nabintu Herland og Mads Larsen


Dagens andre anbefaling er en bloggpost skrevet av Gunn Hild Lem, også kjent som bloggeren Arachne. Som kjent mistet hun sin Steinar i kreft for ikke lenge siden. Heldigvis har hun guts og styrke til å ta et oppgjør med alle henvendelsene om alternativ medisin han og familien fikk da det ble kjent at han var syk. Jeg håper at riktig mange leser det hun formidler. Jeg tror det virkelig kan hjelpe folk som sliter med vanskelige avgjørelser i liknende situasjoner.

Anbefalt 2: Alternativ medisin

Skal Twitter inn i klasserommet?

Overhørt i klasserommet i går, da jeg avrundet dagen med å gi beskjeder:
- Og så legger jeg ut nærmere beskjed om fagdagene framover på It's Learning, så dere må følge med der, OK?
- Kan du ikke heller legge det ut på Twitter, a? Det er så mye enklere!

Jepp, jeg har stadig flere elever som følger meg der, og framtida er gøyal når den virker. Jeg kan dele interessante faglenker, tipse om dyktige folk de bør følge, purre effektivt på oppgaveinnleveringer (via direktetweet, jeg er ikke helt indiskret) og svare på spørsmål som kommer opp etter skoletid. Og ettersom dette er MK-elever, har det en verdi i seg selv at de lærer om sosiale medier ved å bruke dem.

Nå lurer jeg imidlertid på om Twitter kan brukes på noen fiffige måter i selve undervisningen. Jeg har sett en snutt om å bruke Twitter i klasserommet, men tror ikke det uten videre kan (eller bør) overføres til vår skolehverdag.
Vi har ikke så mange elever i klasserommet, og jeg tviler sterkt på at flere distraksjoner er det som mangler for å sette en ekstra spiss på læringen. Snarere tvert imot.

Jeg er med andre ord ikke overbevist.
Kanskje vi rett og slett skal fortsette å bruke det som vi gjør, altså som et supplement til den kommunikasjonen som allerede foregår, uten at det trenger å få sin egen plass blant pultrekkene.
Men om noen har tanker om twitring med elever eller forslag til fornuftig og effektiv bruk utover dette, er jeg veldig lydhør.

Hva er galt med It's Learning?

Den som er innom skoleverket nå for tiden, har garantert støtt på It's Learning eller en av dens slektninger innen LMS (learning management system). Og det er sikkert mange som har bannet litt mellom sammenbitte tenner iblant. Selv var jeg over meg av begeistring da jeg begynte å undervise: Tenk at det fantes sånne systemer! Men det tok ikke veldig lang tid før småfrustrasjonene begynte å dukke opp.
Det er ting å hente når det gjelder brukervennlighet, for å si det sånn.

Ida Aalen er student, journalist og ivrig nettbruker. Nå har hun vært på Nasjonal konferanse om bruk av IKT i utdanning og læring (NKUL). Der har hun besøkt standen til It's L.
Det ble et svært interessant møte.
Hun skriver om det i denne utmerkede bloggposten:
It’s:learning: – Vi trenger ikke bry oss om brukerne, så lenge vi tjener penger.

Les den!

Barna våre er digitale innfødte

- Jeg vil også ha en sånn egen blogg, sa Storebror.
- Vil du lage en selv, altså?
- Ja, og skrive om ting jeg liker og sånt.

Det var egentlig en ganske god idé, tenkte hans mor.

Riktignok oppfordres det mye til at barn bør beskyttes, skjermes og anonymiseres på nett. Men samtidig er det ingen tvil om at den generasjonen som vokser opp nå, får et helt annet forhold til nettbruk enn hva vi gamliser har.

Arne Krokan er inne på dette i sin utmerkede artikkel Oppvekst i det digitale nettsamfunnet, hvor han snakker om at dagens unge er såkalte digital natives. De er innfødte i nettsamfunnet, mens vi voksne er digitale immigranter, som må lære nye koder i moden alder. Og med denslags overganger, følger alltid en viss moralsk panikk og følelse av manglende mestring.

I stumfilmens dager var det mange som var bekymret for forfallet som ville følge av dette nye, skremmende mediet. På femtitallet fikk tegneserier skylden for voldspåvirkning.
Nå er det internett som får gjennomgå. Etter hvert får vi et mer nyansert bilde av dette også.

Ikke dermed sagt at vi skal slippe ungene løs uten veiledning. Vi kan og bør følge med på hva de driver med, lære dem grunnleggende kjøreregler og minne dem på at både folkeskikk og forsiktighet bør gjelde på nett, som i den virkelige verden. Det lærer vi dem imidlertid ikke ved å holde dem helt unna de digitale arenaene.
Men hvordan skal vi balansere da, vi stakkars digitale immigranter?

Jeg synes Olava har noen veldig gode tanker om dette:

Det stemmer det at unger både “hacker” andre slik at noen sitter igjen med andres ting og at noen ikke snakker spesielt pent til andre der. Men det er da jeg tenker at det blir litt som å si at siden barnet mitt ikke klarer seg på skoleveien fordi han er surrete i trafikken, så kjører jeg ham til han er ferdig med barneskolen (minst). I mitt hode er det smartere å gå opp veien med ham og lære ham hvordan han best mulig klarer seg uten å bli overkjørt.

Etter litt vurdering sa jeg derfor ja til at den unge mannen skulle få blogge selv. Jeg tror han vil få god skrivetrening, samt nyttige erfaringer i kildebruk, bildebruk og denslags. Han har fått bestemme bloggnavn og -innhold. Forutsetningen er at jeg får se gjennom tingene på forhånd, samt at jeg har innsyn i mailkontoen hans.
Foreløpig trenger han veiledning på verdensveven.
Men det er fascinerende hvor raskt disse barna lærer teknikalitetene, altså. En kjapp gjennomgang, så legger han inn bilder, lager lenker og trykker publiser innlegg før jeg har rukket å si homo zappiens.

Nå glemte jeg nesten å lenke til den unge mannens blogg.
Du finner den her!

Om to måneder skal Delara dø

Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å forhindre dette.



May the bad not kill the good,
Nor the good kill the bad
I am a poet, without any bias,
I say without doubt or hesitation
There are no good assassins.
(Pablo Neruda)

Iranske Delara Darabi risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser.
Delara tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss.
Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

There is no crueler tyranny than that which is perpetrated under the shield of law and in the name of justice.
(Montesquieu)

Du kan bidra på flere måter:

* Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten)
* Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
* Kopier teksten under, som kan:
- mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
- fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Jeg ble oppfordret til å blogge om dette av Hjorthen, og håper at riktig mange av dere som leser om Delara velger å bringe budskapet videre. Via blogg, Twitter, Facebook eller andre kanaler. Du er herved oppfordret.
Ja, DU, som bor her!

One is absolutely sickened, not by the crimes that the wicked have committed, but by the punishments that the good have inflicted; and a community is infinitely more brutalized by the habitual employment of punishment than it is by the occasional occurrence of crime.
(Oscar Wilde)

K'naan: rett i øret, rett i hjertet

Jeg har blitt litt hekta på Twitter, noe som fører mye godt med seg. Blant annet har jeg (takket være jorunn og astronewth) oppdaget en finfin artist som jeg falt hodestups for:
K'naan.
Hør på dette, da dere:


Wavin' Flag - K'naan
Er det ikke fint? Kjærlighet ved første..eh..lytt.
K'naan ble født i Somalia i 1978, og kom til Canada via USA i 1991.

In his new country, K'naan began learning English, some through hip hop albums by artists like Nas and Rakim. Despite speaking no English, the young K'naan taught himself hip hop and rap diction, copying the lyrics and style phonetically.

Og jaggu mestret han både språk og musikk etter hvert, gitt. Les gjerne litt mer av historien hans, den er fascinerende. Du kan for øvrig følge ham på Twitter også, du finner ham under navnet Iamknaan, og det ser ut som han er en rimelig engasjert twitrer.
Engasjement er dessuten et viktig stikkord for musikken hans:

Critics have said K'naan has "a sound that fuses Bob Marley, conscious American hip hop, and brilliant protest poetry." (...) according to K'naan, he makes "urgent music with a message", talking about the situation in his homeland of Somalia and calling for an end to violence and bloodshed.

Jeg synes musikken sitter rett i både øret og hjertet. Hør på denne også:

Somalia - K'naan

Fredagsdiktet: For Trykkefriheden

I går blogget en mengde mennesker om ytringsfrihet. Anledningen var Amnestys folkeaksjon for ytringsfrihet på nettet. Jeg nøt godt av å lese andres innlegg, men rakk ikke å bidra selv. Det tar jeg igjen i dag, og unnskylder meg med lettvinne fraser som at fokus på ytringsfrihet er viktig og sunt, året rundt - og bedre sent enn aldri.

Ukas fredagsdikt er dedisert til ytringsfrihetsaksjonen, og hva er da mer naturlig enn å trekke fram den gamle klassikeren "For Trykkefriheden" av selveste Henrik Wergeland.
Wergeland skrev diktet til "Sekularfesten 24de Juni 1840 i Anledning af Bogtrykkerkunstens Opfindelse", og det ble først trykt i Morgenbladet.

Mediebildet var en smule annerledes den gang Henrik var aktiv med dikterpennen.
Når han ber pressen om å befri all verden fra tvang, virker det unektelig lett absurd med tanke på nettaviser som først og fremst skriker om puppe-glipper i den knallharde kampen mellom Ungkaren og Paradise Hotel og at "Jakten-Silje" blir samboer.
Men vi vet at det fremdeles finnes viktige og nyttige ting i pressen generelt og på nettet spesielt (eller omvendt), bare man leser gjennom støyen.
Frihet betyr dessuten også friheten til å publisere både tant, fjas og sludder (og heldigvis for det, ellers hadde en urimelig stor del av bloggpostene mine blitt fjernet på et blunk).

Når Wergeland skriver trykkefrihed, kan vi helt utmerket godt lese det som ytringsfrihet - på blogger og i barer, på talerstoler og i nettfora, såvel som i den trykte pressen og på internett generelt.

Les gjerne diktet høyt og nyt klangen og rytmen.

Tenk gjerne litt på hvor heldige vi er som har frihet til å ytre oss om hva vi vil og teknologi til å publisere det vi vil.

Det er jaggu en ganske suveren kombinasjon.


For Trykkefriheden

Hvor trives noges Godt og Skjønt
og Stort i Tvang?
Qvæl Engen - Græsset bli'r ei grønt;
bind Ørnen - døer den paa sin Pynt;
stands Kilden, som med Sang begyndt
har raskt sin Gang,
og den en giftig Sump vil bli'!
Naturen hader, stærk og fri,
al Tvang.

Kan Aandens Kilder, Tankens Flugt
da taale Tvang?
Skal Sandhed ikkun straale smukt,
i eget Hjerte indelukt
som jamrende Aladdins Frugt
i Hulen trang?
Nej, Presse, løft din stærke Arm!
Befri Alverden i din Harm
fra Tvang!