Hva morderkottet skjulte

Et av nyttårsforsettene mine var å se mer på TV ⁽¹⁾ , og det har jeg nok lykkes litt i overkant godt med. Drømmene mine er i hvert fall i ferd med å bære preg av en viss kryssklipping og øh…spenningsvri. De har til og med fått klare, sammenhengende (om enn litt snodige) plot. Og det er ikke en forbedring.

Forleden natt skjedde følgende:
Jeg bodde i et stort hus, i en leilighet i andre etasje i et skikkelig kråkeslott, og var relativt nyinnflyttet. Over alt fant jeg spor etter de tidligere beboerne: På loftet var det støvete kasser med juletrepynt og i bokhyllene sto det en og annen gammel bok. Huset var som sagt fullt av kroker og krinkler, så jeg var slett ikke ferdig med å utforske det ennå. I leiligheten i første etasje bodde det en mann som jeg ikke visste hvem var, annet enn at han var mystisk.

Merkelige ting begynt å skje i huset, og jeg mistenkte at beboeren i første etasje hadde noe med det å gjøre. Av og til hørte jeg rare lyder i oppgangen som forbandt etasjene. Av og til var det flyttet på ting i leiligheten. En dag, mens mannen min⁽²⁾ var ute, oppdaget jeg ei bod-dør inne leiligheten, og jeg kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde sett den døra før. Den var tross alt midt på stueveggen.

Da jeg dyttet opp døra, kjente jeg lukta av støv i nesa, og det lå døde fluer i vinduskarmen. Men veggene i kottet var fulle av uniformer, både gamle nazi-uniformer og mer moderne varianter. Og på gulvet sto det flere ferdig pakkede ryggsekker, komplett med soveposer og alt. På lokket til den ene sekken sto navnet "Brother Sinatra" og på den sto det "Saw-Trygve Gundersen".
Helt klare morder-aliaser (særlig det siste navnet var ganske avslørende).

Dette var åpenbart det hemmelig rommet til en gal, gal morder, og jeg hadde oppdaget det. Det var også ganske åpenbart at morderen bodde i huset – det hadde jo alltid vært noe rart med den mystiske beboeren i første etasje. Og nå var jeg alene i leiligheten!
Med bankende hjerte listet jeg meg ut av rommet. Jeg tenkte at hvis han ikke oppdaget at jeg hadde avslørt det hemmelige lageret hans, var jeg kanskje ikke i umiddelbar fare.

Og heldigvis, i samme øyeblikk kom mannen min hjem. Jeg pustet lettet ut og tok ham med til boden for å vise ham hva som var der, sånn at vi kunne ringe polititet og ikke minst komme oss til helvete vekk derfra. Idet boddøra svingte opp og støvet begynte å danse, snudde han seg mot meg, og ansiktet hans var helt forvrengt. Det ble grålig i fargen og grotesk i konturene rett foran øynene mine, og jeg kjente angsten bite seg fast i meg da alle brikkene falt på plass – det var han som var morderen.

Aaargh!
Jeg sverger på at jeg våkna på sånn klassisk filmvis, hvor hovedpersonen setter seg brått opp i senga med oppsperrede øyne og bankende hjerte. Bare at jeg lå musestille med bankende hjerte, da, men følelsen var den samme. Hvor ble det av de gode, gamle drømmene, de som var kaotiske, fragmenterte og ganske ubegripelige? Må. Slutte. Å. Drømme. Hele. Historier.


(1) Se mer TV som i å øke konsumet av gode TV-serier drastisk, ikke som i å bedrive mer mindless glaning på alt mulig dritt. Men uansett var jeg rimelig fornøyd med et såpass uortodoks nyttårsforsett.

(2) Ektemannen min i drømmen var forsåvidt Mannen, men samtidig ikke – en sånn snål logikk som det ofte er i drømmer. Dessuten hadde vi nettopp møtt hverandre.

Tirsdagslyd: Would?

Denne tirsdagslyden stammer også fra forrige århundre, nærmere bestemt 1992. Grungebølgen skylte over oss, og jeg var mer enn fornøyd, for det betød tilgang på mye god musikk.
Jeg kjøpte soundtracket til Singles på kassett (!) og hørte det nesten i filler (eller båndsalat, en reell risiko med kassett).

En av favorittene var Would? av Alice in Chains.
For en lyd. For en følelse. Jeg hører ofte på den fremdeles, høyt, høyt.
Det må være høyt.



Lenge etter at jeg hadde lært meg soundtracket utenat, fikk jeg se selve filmen på kino i Bergen. Den var helt ålreit. Men det var musikken som bar hele greia, og spilte den virkelige hovedrollen. Vi snakker cameos fra Alice in Chains, Pearl Jam, Soundgarden. Hva skal man egentlig med skuespillere og handling og sånt da?

Åh, tidlige nittitall og grungemusikk, som dere har satt preg på tilværelsen min!

Man måste jämnföra

Lillesøster sitter tett inntil meg og ser på en av Storebrors legofilmer. Jeg synes hun trykker seg spesielt mye inntil meg, og blir mamma-mistenksom. Må sjekke:

– Er du redd?
– Pff, næsj!
– Er du sikker på det? Helt greit å være litt redd, vet du.
– Klart jeg ikke er redd, mamma. Jeg er jo ikke med på filmen!
– Nei, du er jo ikke det.
– Du vet jo det mamma, at hvis jenta di(1) hadde vært med på filmen, så hadde jeg blitt redd nå. Men det hadde du blitt også, asså!




(1) Hun liker å snakke om seg selv i tredjeperson av og til. Dette skjer særlig i hypotetiske situasjoner, som f.eks i klassikeren "Hva ville du gjort om jenta di rømte hjemmefra?". Svaret krever selvsagt en del hjerte, smerte og teatralsk innlevelse fra foreldreparten.

Prinsessen og frosken for tre, takk

Jeg tok med meg ungene for å se Prinsessen og frosken i dag, og du verden, det var en fin opplevelse.
Neida, den finnes ikke kontroversiell eller nyskapende på noe område – kanskje med unntak av at hovedpersonen Tiana er svart, men jeg gidder knapt juble over at Disney endelig fikk ut fingeren med å sørge for litt fargemangfold blant prinsessene sine, det skulle bare mangle etter 75 år. Når det er sagt, er det litt ekstra stas for Lillesøster at hun kan speile seg litt i Tiana.
– Jeg tror hun er fra Etiopia, hvisket Lillesøster konspiratorisk til meg i kinosalen (men det tror hun forsåvidt om han kose-kose-kos-duden i den nye Kims-reklamen, også).

Nei, nå sporer jeg av.
Prinsessen og frosken, ja.
Ingen 3D-effekter, ingen aliens, ingen nyskapende intrige eller mangefasetterte rollefigurer, som sagt. Så hva er det med den?

Det er rett og slett en god, gammeldags disneyfilm av den sorten som får en 37-åring til å smile fårete nostalgisk og føle seg som en jentunge igjen. Som får en etterhvert blasert filmseer til å vekselsvis krølle tærne av fryd og hulke rørt mens hun kaster alle motforestillinger på båten. Det er bare å la seg rive med, dere.
Først og fremst er det en vakker film, visuelt og musikalsk. Fantastiske bilder fra New Orleans, art deco-inspirerte restaurantscener, jazzmusikk det svinger av og sjarmerende bluegrass-spillende ildfluer. Det er mardi gras-parade, ærverdige hjuldampere, maskeradeball, spicy cajunmat og flashy flamingoer. Åh, det er så fint! På mange måter kan man vel si at New Orleans har en av hovedrollene i filmen, en rolle som fylles med glans.

Og hva syntes barna om filmen?
Storebror (9) følte seg slett ikke i målgruppa før vi dro, men lot seg overtale av oss to andre. Allikevel ble han revet med, trampet takten til musikken og lo godt flere steder.
– Det var morsomt, for eksempel da Tiana slo frosken med boka. Jeg synes det var kul musikk, særlig han krokodillen som spilte trompet. Han var morsom, konkluderer han i ettertid, og gir filmen terningkast 4 eller 5.
Så spør jeg Lillesøster (4), som svarer kontant:
– Jeg likte at de gifta seg, fordi Tiana hadde så fin kjole. Det var litt skummelt med de svarte spøkelsene. Det var så gøy å være på kino, og jeg var flink som satt stille. Jeg synes det var kjempekoselig.

Og det er Hanne (37) helt enig i: Det var rett og slett kjempekoselig.
Så får det heller være at det muligens er litt traumatisk for ungene at mamma hulker seg gjennom opptil flere scener. Det er godt at det er mørkt på kino, gitt, så man kan la seg rive med uten skam eller blygsel.

There's no place like Oz

Du kan påstå at du ikke har noe forhold til filmklassikeren The Wizard of Oz, men du blir utsatt for den daglig, enten du vil det eller ikke. De siste søtti åra er nemlig stappfulle av referanser til Dorothy & co.

LILLESTRØM KINO, AVATAR: Da Jake Sully setter sine hjul på Pandora første gang, får han og de andre ferskingene beskjed om at de slettes ikke befinner seg i Kansas anymore. Mannen og jeg kikket megetsigende på hverandre, og klokket fornøyde inn Oz-referansen til finfine fem-sju minutter inn i filmen. DING!

For det har blitt litt av en sport å spotte referanser til The Wizard of Oz i filmer og TV-serier. Det er en veldig takknemlig interesse, i den forstand at vi belønnes ofte og rikelig. Det finnes nemlig ingen annen film i verden som refereres til oftere i populærkulturen enn denne klassikeren fra 1939.



I ettermiddag, for eksempel, zappet jeg innom Will & Grace på TVNorge. Jeg så bare noen minutter mens jeg ventet på at fiskekakene skulle bli varme, men det var alt som skulle til for å se Jack klippe i stykker de tre kredittkortene sine. Gråtkvalt tar han farvel med dem, og da han kommer til det siste, hulker han: I'll miss you most of all.
DING!

Så enkelt er det, altså.
For det vrimler, myldrer, ja, fosser over av referanser.
Alt fra hele episoder i TV-serier laget som Oz-scener, til mer eller mindre subtile referanser i form av replikker og rekvisitter.
TV-serien Fame fra tidlig åttitall introduserte meg for (foruten leggvarmere og bruk av etternavn på venner) det første møtet med Oz-referanser. En hel episode var viet til filmen, og Doris (hun lille med krøllene) spilte Dorothy.
Leroy (den svarte danseren) var Scarecrow, Bruno (den sjelfulle pianisten) var Tin Man og Danny (komikeren) var Cowardly Lion. Sannelig fant jeg ikke noen snutter fra episoden på Youtube, og det må være lov å si at åttitallet gjorde seg best på åttitallet.
På tide å gi slipp, nå.

The Muppet Show har selvsagt gjort sitt, blant annet med denne vidunderlige sammenblandingen av Alice i eventyrland og Wizard of Oz (legg merke til en skikkelig ung Brooke Shields som Alice/Dorothy) og denne egne Muppet-versjonen.
Og Scrubs baserte hele sin 100.episode på The Wizard of Oz.

La oss like gjerne fortsette med mer nåtidige serier:
I første sesong av Mad Men røyker Don Draper marihuana med elskerinnen sin og de frigjorte beatnik-vennene hennes, og utbryter: I feel like Dorothy: everything just turned to colour.
DING!

Den mildt sagt dysfunksjonelle sjefen Michael i The Office (am. versjon) ønsker i en episode at Kelly skal få en hjerne, Angela et hjerte og at Pam skal få det motet hun trenger.
DING!

Og vi må ikke glemme Sopranos, hvor doktor Melfi (jepp, den flotte psykologen) drømmer at Tony dør i en kollisjon, nydelig akkompagnert av en munchkin-sang (Out of the Woods), og Phil Leotardo omtaler Rusty Millio som "the Mayor of Munchkinland".
DING! DING!
Og dette er bare noen få eksempler.

Har du ikke sett The Wizard of Oz, sier du? Sannsynligvis har du allerede sett mesteparten av den, stykkevis og delt. Men om du ikke kjenner til filmen, er det altså mange referanser som vil gå deg hus forbi. Hvis du for eksempel spotter noen av disse begrepene i en film eller serie, er det knyttet til Oz (og det finnes langt flere):

• we're not in Kansas anymore
• follow the yellow brick road
• there's no place like home
• the wicked witch of the east
• ding dong the witch is dead
• I'll miss you most of all
• ruby slippers
• click your heels together
• the Emerald City
• munchkins
• somewhere over the rainbow
• pay no attention to that man behind the curtain

Når vi først er kommet så langt, synes jeg det er viktig å understreke at Oz-referansene ikke begynte med filmen fra 1939. For filmen er selvfølgelig basert på boka ved samme navn, skrevet av L. Frank Baum allerede i 1900.


Veldig mange har lest boka (det er en av de mest leste barnebøkene i USA), men det er først og fremst filmen som har blitt allemannseie og en av de største fellesreferansene i amerikansk populærkultur - og dermed også en fellesreferanse for oss utlendinger som konsumerer amerikansk populærkultur som om det skulle være tyggegummi.

Jeg har riktignok lest boka, men det var i tiårsalderen. Jeg kan ikke si stort annet enn at det var en stor leseropplevelse den gang. Noen ting er imidlertid endret fra boka til filmen:
Fargen på Dorothys sko er annerledes. I boka er de av sølv, men dette ble endret til rødt (ruby slippers) for virkelig å dra nytte av det fantastiske Technicolor-formatet i filmen.
Og ikke minst er Dorothys rolle omdefinert. I boka er hun langt mer aktiv og handlende, mens i filmen inntar hun den mer klassiske "prinsesserollen" hvor hun er avhengig av hjelperne sine for redning og framdrift.

Er du fremdeles ikke overbevist om at Oz-referanser er verdt å legge merke til?
Her er noen flere eksempler:

Reservoir Dogs (knallgode filmen!): Mr.Blonde heller bensin på den torturerte politimannen og sier: How 'bout some fire, scarecrow?
(akkurat det samme som The Wicked Witch of the West sier til Scarecrow - verken Mr. Blonde eller heksa overlevde, forresten)

L word: Samtale mellom Shane og Jenny:
Shane: - Ding dong, Niki's dead?
Jenny: - She's like the Wicked Witch.

Sex & singelliv: Carrie refererer i en episode til at there's no place like home og et annet sted snakker hun om sine dyrebare ruby slippers (sko-gæern med referanse, der altså).

Lost: navnet Henry Gale er en referanse (navnet til Dorothys onkel). Henry Gale i Lost sier at han kom til øya i en luftballong (som the Wizard bruker). Og siste episode i sesong 4 heter There's no place like home.

The Simpsons: Ned og Rod Flanders synger velkomstsang til the Simpsons: We Welcome You to the Neighborhood til melodien til We Welcome You to Munchkinland. I en annen episode synger Homer & Bart Ding Dong the Witch is Dead på vei til begravelsen til Marges tante.

Family Guy: Se et dårlig opptak her.

Og la oss ikke glemme musikkperler som Elton Johns album Goodbye Yellow Brick Road og Ozzie Osbournes album Blizzard of Oz.

Sånn, nå kan du lete etter referanser til The Wizard of Oz i filmer og serier, du også, sannsynligvis enten du vil eller ei.
Og hvis du ikke har sett selve filmen: Gjør det! Ikke fordi den vil imponere det blaserte tjueti-blikket ditt, men fordi den vil gi deg nyttig og morsom innsikt i amerikansk populærkultur og -historie.
Det handler om å kjenne sin egen virkelighet.

Har du noen eksempler? Del gjerne.

Slap Happy Lion

For elskere av klassisk animasjonsfilm er selveste Tex Avery (1908-1980) litt av en gudfar. Mange forbinder ham kanskje med figurer som Snurre Sprett, Daffy Duck og ikke minst Droopy. Her er en av mine favoritter, en perle fra 1947: Slap Happy Lion.
Første gang jeg så den (på den noe interne Humorfestivalen "Humor-96" i Volda), lo jeg så jeg brakk meg.
Enjoy!

The Horror: A Pack of Gifts Now

Mye juleforbedelser og greier for tiden, og da får blogginga svi. Kommer sterkere tilbake når alle gaver er i boks og juleferien senker seg.
Men inntil videre kan de av dere som setter pris på film generelt, Apocalypse Now spesielt og en god latter i tillegg, kose dere med A Pack of Gifts Now. Have yourself a merry little Christmas.

Prins Caspian: Leve Narnia!

For en som har lest Narnia-bøkene et titalls ganger siden åtteårsalderen, er det litt av et vågestykke å se filmene. Klarer de å ivareta de bildene jeg har skapt meg gjennom mer enn tjuefem års lesing? Er figurene overbevisende? Er endringene til det bedre eller det verre? Jeg må dessuten legge til at i motsetning til de fleste andre, avskydde jeg det lille jeg så av den skrekkelige BBC-serien fra slutten av åttitallet, og gjorde mitt ytterste for å unngå den.

Den første filmen, Løven, Heksa og Klesskapet (2005), var helt ålreit. Jeg senket skuldrene litt, og begynte å glede meg til film nummer to, Prins Caspian. Den så jeg heldigvis i dag, og jeg må nok gå så langt som langt som å si at den er bedre enn boka. Mye bedre. Prins Caspian er rett og slett knallbra!

Tonen i filmen er voksnere og mørkere enn i boka. Rollefigurene har større klangbunn (riktignok innenfor sjangeren, som tross alt ikke skal være noe karakterdrama). Prins Caspian er eldre og mye mer unggutthønky enn han var i hodet mitt, skjønt jeg lurer litt på hvorfor skuespiller Ben Barnes måtte spille ham med en sånn lett parodisk aksent. Det er nok ikke bare jeg som ufrivillig ser for meg Puss in Boots fra Shrek hver gang prinsen blir litt dramatisk. Og det er kanskje ikke helt den effekten man er ute etter i en klassisk helt?

Den store kong Peter er imidlertid blitt en person, i stedet for den endimensjonale prektigpromp-storebroren han er i boka. Og heldigvis er jenterollene blitt oppgradert, som seg hør og bør i et nytt årtusen. C.S. Lewis skrev som kjent bøkene på 40- og 50-tallet, og det merkes. I bøkene tilbringer Susan og Lucy stort sett tiden med å klappe løvens pels og være den passive fornuftens stemmer. Men i filmen er dronning Susan faktisk dronning på slagmarken, og selv lille Lucy viser tenner. Yay!

Så hvordan fungerer filmen for barn? Storebror (snart 8) så den sammen med meg. Filmen har elleveårsgrense, men vi har nettopp lest boka. Selv om mye er endret og språket er engelsk (med innslag av tullete spansk aksent), klarte han å henge greit med i svingene, og han ble både storveis imponert og godt underholdt. Allikevel tror jeg nok at opplevelsen var større for meg enn for ham. Jeg har tross alt ventet på dette i over tjuefem år, mens han er helt fersk i Narnia. Foreløpig, i hvert fall.

En av mine favorittfigurer har for øvrig alltid vært den iltre og selvhøytidelige krigermusa Ripipip. Her har han fått stemmen til selveste Eddie Izzard, noe som selvsagt er en kjempebonus. To favoritter i ett!
Legg til flotte naturbilder, spektakulære og tøffe slagscener, sympatiske dyr og fabelfigurer, og du ender opp med å være utrolig takknemlig for alt det morsomme som har skjedd innen filmutvikling og dataanimasjon de siste tiårene. Noen ganger er det rett og slett veldig fint å leve i framtiden.

---
Tillegg: Jeg ser at langt fra alle er enige i at filmen er superduper. Dagsavisen gir den en skarve treer (og en litt stusselig begrunnelse, spør du meg). Mens Dagbladet i dette tilfellet er mer på linje med undertegnede. Jeg er forresten enig i at man av og til får litt Ringenes Herre-vibber (dog i light-versjon).

Cop DJ

Lei av fotball på TV?
Muggen fordi det regner?
Se denne kortfilmen i stedet - kjempemorsom! Og det er selvsagt ingen ulempe at Trond Espen Seim (iiiihhh) takket ja til å spille hovedrollen i tullefilmen, bare på moro.

Den lille filmkritikeren

Jeg lånte ”The Golden Compass” i kveld. Det er ikke så lenge siden jeg leste boka, og jeg har gledet meg til å se filmen, ikke minst av ren nysgjerrighet i forhold til hva de har gjort annerledes og hvordan de har løst ting.
Storebror var veldig misunnelig, og ba så pent om å få lov til å se den han også. Ti slutt ga jeg etter, til tross for filmen har elleveårsgrense og Storebror går i andre klasse.

Her i huset brukes nemlig filmaldersgrenser veiledende, og det er mange elleveårsgrensefilmer som har sluppet gjennom sensuren og blitt favoritter hos Storebror. Er jeg usikker, ser jeg som regel alltid filmen først selv. Når det gjelder filmer basert på bøker, hadde jeg opprinnelig et prinsipp om at mine barn jaggu skulle lese boka først, og så kunne de få se filmen. Den kamelen har jeg delvis svelget (forparten og en pukkel, sånn omtrent, mens bakparten fremdeles henger utenfor og spreller). Jeg synes fremdeles prinsippet er godt, men jeg har innsett at barn er forskjellige på det området også. Storebror er ikke noen lesehest (med unntak av leksikon og faktabøker), men det viser seg at han er mye mer motivert for å lese bøkene dersom han har blitt pirret av en film.

Jeg har lest denne boka og jeg kjenner sønnen min, så jeg var ikke bekymret for at det skulle bli for skremmende for ham. Men jeg visste også at handlingen kunne bli litt for komplisert for en sjuogethalvtåring, sånn at utbyttet kanskje ikke ble det største.
Så satt vi der, da. Jeg måtte hjelpe til litt med oversettelsen her og der, selv om han hang ganske godt med på undertekstene (glimrende lesetrening, for øvrig). Han fikk med seg at det dreide seg om et parallelt univers og alt det der, og ble både fascinert og tankefull.

Storebror: Du mamma, selv om det ikke er vår planet, må den ha en atmosfære som ligner på den vi har her på jorda, ellers ville de ikke klart å leve.
Jeg: Mmmhm, sikkert sant.
(film snurrer)
Storebror: Men det er jo tull at han der Asriel vil reise til andre universer, for det ville aldri gått i virkeligheten. Da ville han brukt så lang tid at han ville vært død før han kom dit, hvis han hadde klart å finne en måte å reise på, da. Bare å reise til en annen galakse tar for lang tid, altså.
Jeg: Huh?
(film snurrer)
Storebror: Er den verdenen delt opp på samme måte som vår, med samme kontinenter?
Jeg: Øøhhh....jeg tror det.
Storebror: Og har de samme solsystem?
Jeg: Øøhhh....kanskje?
(film snurrer)
Storebror: Hvis de liksom skal være i Norge nå, hvorfor snakker de ikke norsk, da?
Jeg: Fordi det er en engelskspråklig film.
Storebror: Pøh! Det burde de ha gjort. For sånn som det er nå, virker det ikke særlig norsk, altså. Ikke sånn norsk i et annet univers, engang. De kunne vel brukt noen som snakker norsk.

Og sånn fortsatte det. Den unge mannen fant logiske brister og ankepunkter overalt (men ble behørig imponert over isbjørnkampen, det skal han ha). Jeg har lært noe om hvorfor man av og til ikke bør la barna se filmer. Ikke fordi de blir skremt, men fordi de ødelegger hele opplevelsen med krav om fakta og logikk.
Herlighet, hva med litt fantasi, da?

Storebrors konklusjon var imidlertid at han likte filmen brukbart, og først og fremst på grunn av hovedpersonen Lyra. Hun var nemlig så tøff og smart, syntes han. Og det har den lille filmkritikeren selvsagt rett i - Lyra er et herlig, handlende og frittalende unntak fra de vanlige, tradisjonelle jenterollene. Jeg håper at han fortsetter å se på sånt som et pluss.