søndag 25. desember 2011

Lillesøster tar seg en prat med Gud

Lille julaften, midt på dagen. Lillesøster og jeg er i bilen på vei til kjøpesenteret for å plukke opp den aller siste gaven og litt julegodteri. Lillesøster synes ventetida begynner å bli rimelig drøy, og bestemmer seg for å ta seg en prat med Gud om saken. Jeg sitter i forsetet og kan lytte og smile så mye jeg vil. Og memorere den praktfulle bønnen, ikke minst. Her er den, og jeg sverger på at den er riktig gjengitt.

Kjære Gud,
eller hvem du nå er

La det gå fortere! 

Tida går fortere når man sover. Men det er ikke noe gøy å sove.
Men det er kanskje ikke meninga heller. 

(tenkepause)

Er du fornøyd med alle folkene du har skapt, Gud?
De fleste er ganske snille. Men det finnes tyver også, og det er ikke noe fint. Det er ikke lov å stjele.
Hvis det hadde vært lov å stjele, hadde du jo ikke skapt politifolk.

(tenkepause)

Jeg gleder meg til å spise julegrøt hos Rune og Cathrine i kveld, og til julaften i morgen. 
Jeg håper du har det bra og at du er glad, selv om det ikke er så mye snø. Tror du det kommer snø snart? Det er jo bursdagen til gutten din.
Klem fra meg
.
(tenkepause)

Åh forresten, Gud, så var det synd at Jesus døde.
Ha det bra!



fredag 23. desember 2011

Fredagsdiktet: Tenn lys

I dag blir fredagsdiktet en sang. En sang som mange sikkert har hørt på juleavslutninger i adventstida. Lillesøster og klassekameratene hennes sang den tidligere i desember, og som alltid måtte jeg klype meg hardt, hardt i hånda for ikke å hulke helt uhørt mye. Jeg blir urimelig rørt av barn som synger, og brister fullstendig når vi kommer til
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem. 
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem. 
Det er en nydelig tekst i all sin enkelhet, fordi den ser de som ikke har det så godt, og fordi den inneholder så mye håp, uten å komme med en masse rosenrøde forestillinger.

Nå skal jeg straks ta med meg familien opp til den årlige julegrøten hos gode venner i nabolaget her. Så skal vi spise grøt og lete etter mandelen, ungene skal fjase og herje og snakke om hva de ønsker seg og vi voksne skal nok få litt vin og prate en hel del. Det blir veldig, veldig godt.



Jeg ønsker dere alle en varm, raus og trygg jul!

onsdag 21. desember 2011

Kjære Lars

Ja, jeg vet at det er kleint å skrive et blogginnlegg i du-form til en venn som ikke er her mer. Jeg risikerer at det blir ufrivillig komisk. Det får stå sin prøve. Jeg er dessuten ganske sikker på at du hadde likt akkurat det.
Jeg sitter og baler og prøver å finne hode og hale på det ubegripelige: at du er borte. Og ikke minst bokstaver å bruke, men jeg får det ikke til. Jeg har begynt flere ganger, men det finnes ingen begynnelser som duger, så jeg bare skriver.

Husker du den aller første gangen vi traff hverandre? Det er så lenge siden at du hadde på deg svart pocolinodress, noe som var ganske teit, for alle sjetteklassingene visste jo at det egentlig var pocolocodress som gjaldt. Ikke at det spilte noen rolle for deg, for du var kul uansett.
Husker du at vi ble kjærester på selveste 17.mai i sjuende klasse og klinte i kjellerstua? Jeg var litt nervøs, for du hadde så greie på dette med kjærester og sånt, mens jeg var ei kløne. Men du fikk meg til å le hele tida, så jeg glemte hvor stressa jeg var.

Husker du at jeg slo opp med deg via en kamerat fordi jeg ikke turte gjøre det selv? Det var ikke særlig imponerende. Og ettersom vi gikk i samme klasse, ble det tidenes mest ubehjelpelige isfront. Dessuten likte vi jo hverandre godt, selv om vi ikke ville være kjærester. Så vi ble enige om å være venner. Bestevenner. Sjelevenner, som kunne sitte og smugrøyke til langt på natt mens vi snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida. Du sa at du ikke kom til å bli særlig gammel, for det hadde du drømt. Jeg sa at du skulle slutte å skape deg, for sånt kan man ikke vite. Egentlig ble jeg vettskremt.

Husker du hvordan vi gjennomskuet hverandre? Jeg kunne prøve å få litt sympati fra deg for en urett som hadde blitt begått, men du bare fnøs og ba meg tenke meg godt om, for jeg visste innerst inne at det var vel så mye min feil. Du kunne prøve å late som det gikk storveis, men jeg ba deg droppe tullpratet og si det som det egentlig var, for jeg skjønte at du ikke hadde det bra. Vi var enige om at det er fint å ha noen som gjennomskuer en så godt, men ganske slitsomt også. Derfor hendte det vi unngikk hverandre, når vi ikke var helt klare for å slippe de små livsløgnene våre.

Men noen ganger lurte vi oss selv og hverandre helt med vilje, husker du det? Som da vi begge studerte i Bergen og stakk innom Café Opera hver bidige torsdag for en kaffe etter skolen. Og hver bidige torsdag endte kaffen opp med at vi drakk øl i timesvis. Og snakket om skole, kjærlighet, musikk, Gud, skjebnen og hva vi skulle gjøre i den store, abstrakte enheten som het framtida.

I dag har jeg tilbragt veldig mye tid på Facebook, og det har vært fint, på en trist måte. Gamle venner som er spredt for alle vinder søker sammen når noe ubegripelig skjer. Det er så mange som savner deg og tenker på deg og dine aller nærmeste nå.
Det er berre det: no når du er sløkt 
sansar òg vi kor kaldt 
det kjennest ikring oss. Det var just deg 
vi ville hatt med oss i kveld, 
og frysande, einsame søker vi inn 
mot det du har skapt av eld. 

Alle disse tingene tenker jeg på. Jeg tenker på så mye mer også, tilfeldig og hulter til bulter, helt uten styring. Jeg tenker på den sangen du sang i bryllupet mitt, den fnisete togturen hjem fra jubileumsfesten, hvor underfundig du kunne formulere deg og hvordan du tilbød deg å luke og plante i hagen vår, for du kunne ikke skjønne at hageeiere kunne ha det så lurvete.
Jeg tenker på at vi hadde planlagt å møtes og drikke litt punsj i disse dager, så snart du var i form. Jeg skjønner ikke helt at vi ikke skal gjøre det. Jeg har ikke lyst til å akseptere at du ikke er i livet mitt. Du har vært her siden vi var tolv år gamle.

Det virker helt urimelig at du ikke er i ditt eget liv lenger, heller. Ikke minst fordi det betyr at du fikk rett i at du ikke skulle bli særlig gammel. Du vet veldig godt at jeg hater å gi deg rett.

Men fordi vi er venner uansett skal jeg la deg få det siste ordet her, sammen med koret ditt.




...and until we meet again
May God hold you, May God hold you 
Ever in the palm of his hand.

mandag 19. desember 2011

Juleevangeliet 2.0

Tenk om Josef brukte Facebook og de tre vise menn fulgte betlehemsstjerna på Twitter.
Denne fiffige filmsnutten viser juleevangeliet med en vri, et slags juleevangeliet 2.0 om du vil.
Jeg vet at jeg har vist den her før. Men er det jul, så er det jul. La oss like gjerne kalle det en tradisjon.

fredag 16. desember 2011

Fredagsdiktet: Rasist, jeg tar imot deg

Ukas fredagsdikt kommer også fra den stakkars uberørte diktantologien jeg fant i forrige uke. Men selv om akkurat den nevnte boka var uåpnet av menneskehender, trøster jeg meg med at flere av dikterne i boka er blitt lest i andre sammenhenger. Som Bertrand Besigye, for eksempel. Han debuterte i 1993 med diktsamlinga Og du dør så langsomt at du tror du lever, en tittel jeg husker gikk rett i fletta på meg. Han fikk mye oppmerksomhet, en periode var han vel nesten en slags superstjerne (i diktverdenmålestokk, altså, det er noe litt annet enn å være superstjerne i fotballverdenmålestokk, for eksempel). 
Men dette diktet hadde jeg ikke vært borti før. Jeg leste det litt for meg selv, men så måtte jeg lese det høyt for Mannen. Det egner seg svært godt til høytlesning, viser det seg. Og temaet er ikke uaktuelt. På ingen måte. 



RASIST, JEG TAR IMOT DEG


Rasist, jeg tar imot deg
om du virkelig hater, og ikke bare er en blind slave
for dine fordommer, om du virkelig hater meg
for da er du også nødt til å se meg
om du dypt og inderlig hater alle andre raser
og ikke bare hater for hatets skyld
for dine likesinnedes skyld fordi du kjeder deg
eller fordi du skremmes av alt fremmed
som fortoner seg truende på din bekvemme sløvhet
om du klart hever deg over slike tamme grunner
om du ville gitt meg ditt hat like helhjerta
selv om det ikke fantes en eneste svarting i dette landet
om du blotter deg i ditt hat
om du vier all din tid og all din energi på hat
og hater meg uendelig hele tida i hver eneste celle i kroppen!
Og ikke fordi du er ute etter en syndebukk
en du kan presse under skammen, et toalettsete for sjelen!
Men for min skyld, for min rases skyld
rasist, jeg tar imot deg, jeg kysser deg!
Om du tar på deg alle andre rasisters hat
og korsfester deg med hat, om bare synet av brunt, gult
og rødt gjør deg så syk at du må innlegges øyeblikkelig
på sykehus, om du er villig til å stikke ut dine egne øyne
bare for å slippe å se flere svartinger
om du ville ofre din mor din far din søster din bror
bare for å kunne dyrke hatet på heltid uten hindringer
om ditt hat var rensa fullstendig for lysten
til egenvinning, om du ville ofre alt gi alt
bare for å kunne reise hatets katedral i ditt indre
bare for å kunne dyppe dine sanser i vannklare former av vrede
om du er absolutt villig til å ta ditt eget liv
bare for å slippe noe så nedverdigende
som å måtte leve på samme planet
som disse satans svartingene!
Da, kjære rasist, tar jeg imot deg
da er jeg din frivillig


(Bertrand Besigye)

onsdag 14. desember 2011

Hvis denne grønnsaken var en TV-serie...

I butikken her forleden ble jeg stående og fnise litt for meg selv ved denne artige grønnsaken mens assosiasjonene fikk flanere fritt. Ja, jeg trakk sågar fram telefonen og tok bilde, mens jeg tenkte at jeg skulle lage en liten bloggpost med noen festlige ordspill og fiffige referanser til sci-fi-serier generelt – og én bestemt serie spesielt.
Vel hjemme kom jeg i bedre tanker. De artige ordspillene dukket aldri opp, og sammenhengen var vel strengt tatt temmelig fjern for alle andre enn meg selv. Bildet ble liggende.

I dag var jeg på vei til å slette det, da Storebror (11) lurte på hva jeg drev med. Tja, det skader jo ikke å teste, tenkte jeg, og spurte ham:
– Hvis du skulle tenke på en film eller TV-serie hvor dette er mat, hva ville du sagt da?
– Star Trek, repliserte Storebror uten ett eneste sekunds betenkningstid.

Enten er vi vanvittig mange som tenker sånn, eller så er Storebror og jeg mye likere enn jeg trodde.



mandag 12. desember 2011

Når telefonen blir storken

Å få barn via adopsjon er ikke så gruelig forskjellig fra å få barn via hjemmekontoret. Det kan jeg si med en viss tyngde, ettersom jeg har prøvd begge deler. Følelsene er for eksempel veldig like, og mirakuløst nok får man den aller, aller fineste ungen uansett fremgangsmåte.

Men for de av oss som har fått barn via adopsjon, er det ett øyeblikk som utmerker seg, og som for alltid vil fremkalle gåsehud og magiske ilinger av glede. Jeg snakker selvfølgelig om Den Store Telefonen.
Det etterlengtede øyeblikket da en ganske alminnelig mobiltelefon forvandler seg til selveste storken, og kommer med bud om hvem man har ventet på så lenge. Lykke-eksplosjonen man føler når man får et navn, en alder og en liten person å knytte alle de vage avstandsforelskelsefølelsene til.

Dette er selvfølgelig ikke til forkleinelse for selve møtet med barnet. Det første møtet er vidunderlig stort, men når det skjer må man som presumptivt ansvarlig voksenperson gjerne ta seg litt sammen. Man vil nødig være den store, tutende, hvite damen som skremmer vettet av en liten sjel. Fokuset bør ligge på at barnet får et så godt møte som overhodet mulig.
I tildelingsøyeblikket kan man imidlertid gå fullstendig, egosentrisk lykkebananas og la gledesrusen råde med hyling, gledesdans, ukontrollerte lykketårer, sjampis og annonsering til familie og venner. Åh, det er helt ubeskrivelig. Tenk at det er mulig å bli så glad i noen man ikke har møtt.

For nøyaktig fem år siden i dag ringte telefonen min og det sto Adopsjonsforum i displayet. Jeg har fortalt om Den Store Telefonen før, så det skal jeg ikke gjenta. Jeg skal bare kose meg litt med tanken. Dagen pleier ikke feires så voldsomt, annet enn at vi forteller historien som Lillesøster elsker å høre (akkurat som jeg fremdeles elsker å høre mamma fortelle om da de fikk telefonen om meg, uansett hvor voksen jeg blir). Og i kveld skal vi se Lillesøster på sin aller første juleavslutning med skolen. Det blir fint.

Lillesøster selv har sine tanker om at nettopp vi fikk hverandre.
– Tenk, så flaks det var at dere kom for å hente meg. For ellers hadde jeg jo kommet til noen fremmede, filosoferer hun.
Ja, heldige oss som fikk selveste deg, repliserer jeg.
Og så forteller jeg at Storebror (dengang 6) erklærte at det jaggu var snodig at vi fikk den aller fineste ungen. Og at heldigvis synes alle foreldre at akkurat deres barn er kjempefine og akkurat sånn som de skal være.
– Jah, for ellers hadde de jo ikke vært mammaer og pappaer, konkluderer hun bestemt. Og der har hun forsåvidt et godt poeng.



fredag 9. desember 2011

Fredagsdiktet: Den fordømte eplehunden

I dag opplevde jeg noe rart. Når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg vil gå så langt som å kalle det litt trist.

Hvis jeg har tid til overs på jobben liker jeg å stikke nedom biblioteket og henge der. In-house-bibliotek er et prima frynsegode, og ikke sjelden snuser jeg gjennom dikthyllene etter nye opplevelser. I dag fant jeg altså diktantologien som er avbildet her (med en gammel iPhone, derfor den slette bildekvaliteten), og den fikk være med meg på arbeidsrommet for nærmere bekjentskap. Boka ble utgitt i 1998, og jeg antar at den har vært på huset omtrent siden da. Stor var derfor min forbløffelse da jeg oppdaget at boka var jomfru.
Ikke pent brukt, ikke nennsomt tatt vare på, men komplett uåpnet av menneskehender. I nærmere tretten år har den altså stått i hyllene uten at noen har lest den. Stakkars krek. Trist, er det.

Jeg er med i ei Facebook-gruppe som heter Lån ei diktsamling. Gruppa er ment som en påminnelse om at hvis vi ikke låner lyrikk, forsvinner det fra bibliotekene (og dessuten kan man utveksle tips der, det er veldig kjekt). Dagens opplevelse bekrefter i aller høyeste grad behovet for ei sånn gruppe.

Det var mange lesverdige dikt i antologien, og jeg kommer til å lese dem om igjen og spare noen av dem til kommende fredagsdikt. En av leseropplevelsene deler jeg med én gang. Jeg falt pladask for historien om eplehunden.

DEN FORDØMTE EPLEHUNDEN


De forskjellige hunderasene er oppdretta gjennom
tidene med spesielle mål for øyet, eksempelvis er lundehunden
ment å skulle gjøre livet surt for lundene.
Hvorfor eplehunden i si tid ble avla fram er imidlertid
i dag ei gåte. Allerede under fruktblomstringa kommer
den ut og setter seg under et av trærne, hvor den
blir sittende uten å ta til seg føde. Folka på gården
begriper ikke hvorfor de investerte i eplehunden
i utgangspunktet. Kikker de hunden sin i øynene ser de to
små bilder av seg sjøl. I den månelyse vestlandsnatta
er eplehunden en skygge under frukttrærnes skygger.
Trærne sprøytes med pesticider, det gassa dyret holder
stand. Spenninga stiger ettersom fruktene modnes. Så
en dag faller de første fruktene mot bakken. Viser det
seg da at det er pærer eller plommer som faller, er det
noe som skjærer seg inni hodet til eplehunden.

(Arne Østring)

torsdag 8. desember 2011

Tradisjoner schmadisjoner

Vi er kommet ei drøy uke uti desember, og det er fascinerende hvordan nyhetsstrømmen min på Facebook sakte, men sikkert har forvandlet seg til en skyttergravskrig.

På det ene laget: De som synes at alle juletradisjoner bør omfavnes med manisk glede, og hvis du ikke avler opp din egen gris for å lage sylte fra bunnen av og hugger ditt eget juletre med tippoldefars gamle juleøks mens du nynner gamle julesanger trestemt med tårer i øynene er du en juksemaker pipelort som stjeler julegleden og ikke fortjener noen gaver. Dessuten er det synd på barna dine, uansett om du har barn eller ei (og du er sannsynligvis en fare for både julekonsertartistene og demokratiet).

På det andre laget: De som benytter enhver anledning til å peke ironisk nese til vinter generelt og jula spesielt. De trekker tilsynelatende nonsjalant på hipsterskuldre mens de spyr ut utsøkt humoristiske, sydende passiv-aggressive meldinger med underliggende budskap om at jula er en ond og kynisk høytid oppfunnet utelukkende for å kontrollere befolkningen og pine stressede mennesker til røkelse- og myrrarelaterte sammenbrudd innen andre søndag i advent, og at du som faktisk driver med juleting er en sidrumpa, lettlurt tulling ute av stand til å tenke sjæl og mene (og du er sannsynligvis en fare for både smørbeholdningen og demokratiet).

Nå må selvfølgelig leseren ta høyde for at jeg liker å sette ting på spissen, så du kan nok stryke et og annet ord, som for eksempel juleøks, kongehus og myrrarelatert. Men uansett, da. Må vi virkelig drive og ta standpunkt her, folkens? Det er så sliiiitsomt.

Jeg er glad i tradisjoner. De binder tilværelsen sammen, skaper minner, gir stemning og er ikke helt uvesentlige i identitetsdannelsen. Men jeg omfavner ikke alle for enhver pris. Hvis tradisjonene blir ei tvangstrøye og en stressfaktor som truer med å stikke digre kjepper i logistikkhjula og ødelegge alminnelig livsglede, synes jeg de kan ta seg ei bolle. Men en trenger da ikke kaste barnet ut med badevannet og kvitte meg med alt.

Noen ganger kan det være lurt å kjøre den øvelsen hvor man skriver opp hvilke ting som gjør en glad, hvilke ting som gjør en sur, og så bestemmer en seg for å gjøre mer av førstnevnte og mindre av sistnevnte. Ja, det virker litt banalt, men det virker ofte. Ikke-gledesskapende tradisjoner stryker jeg glatt og lager mine egne. For ærlig talt, alle tradisjoner har jo vært nye en gang. Dessuten er det fint å gjøre ting på sin egen måte, også.
Erfaringsmessig er det ikke alt som kan strykes. Det viser seg for eksempel at nei, klesvasken går ingen steder, uansett hvor hardnakket jeg ignorerer den (det er for øvrig ikke julespesifikt, hvis noen skulle lure, og strengt tatt har det mer med alminnelig hygiene å gjøre enn med tradisjoner).

Men å bake småkaker i et hus hvor ingen egentlig liker småkaker, det er en smal sak å gjøre noe med. Vi liker pepperkakepynting, så vi kjøper ferdigsett og går bananas med melis, nonstop og godteri. Ellers kommer det ikke så mye som en berlinerkrans inn her i adventstida, for det gir oss ikke noe. Å synge julekveldsvisa hver kveld i desember for ungene på sengekanten er noe vi liker, ergo fortsetter vi med det. Og for min egen del er det ganske vesentlig at jeg ser Love Actually med venninne Rikke dagen etter det tradisjonelle lutefiskbordet hennes, og at jeg får tatt den tradisjonelle juleølen med venninne Sissel på Stolen. Ingen av de sistnevnte er spesielt gamle tradisjoner, men når de fungerer som et instant shot med julestemning og generell glede, er det bare å finne fram steintavlene og hugge det inn for evigheten (eller til det mot formodning ikke gir noen glede lenger).

Lillesøster har skjønt konseptet. Hun skapte sin egen vri på julekrybbetradisjonene våre for et par år siden, til allmenn glede og munterhet, så den tviholder vi på.















Lillesøster (6) og Nabokusinebestevenninna (5) blir ikke helt enige om fiskens naturlige plassering i julekrybba.  














  
Til slutt fikk alle de (etter hvert) faste figurene sin plass. Skjelettet, badeanda, fisken, Hello Kitty, Melman og pingvinen (sistnevte står med ryggen til og det er typisk, for han er litt sånn carefree og hipsteraktig, men vi liker ham allikevel).


Enten julegleden din er klassisk juleaktig eller eller mer alternativ, håper jeg du klarer å senke skuldrene og kjenne på den. Det handler til syvende og sist om å finne de fine småtingene. Uansett hva du bekjenner deg til. Og dropp korstoget, gidder du? Det er verken farlig eller viktig at noen foretrekker ribbe framfor pinnekjøtt, at noen faktisk lager julekorta sjæl eller at noen kjøper ferdigkaker til juleavslutninga.
Skikkelig ikke.
Skikkelig, skikkelig ikke.


fredag 2. desember 2011

Fredagsdiktet: Tenk at vinden

Så klart det må være vind i ukas fredagsdikt, sånn som været har vært den siste uka. Ikke at jeg har merket så mye til det, jeg har vært travelt opptatt med å kaldsvette under dyna og hoste opp minst sju lunger. Eller var det åtte?

Mandag fikk jeg eksamensoppgave og skulle bruke fritida til å lage en framifrå presentasjon om fagfeltet retorikk (og bruk av sådan i undervisninga) til muntlig eksamen neste uke. Det ble ikke slik. I stedet for jobb og eksamensarbeid fikk jeg feberfantasier og nok snørr til å fylle et svømmebasseng av olympiske dimensjoner. Og ute ulte altså vinden, har jeg forstått. I dag lettet febertåka litt og jeg har så smått begynt å finne hode og hale på prosjektet (eller rettere sagt: intellectio og inventio er i boks, nå baler jeg med dispositio).

Mens jeg lette gjennom fagbøkene mine i kveld snubla jeg over flere fine dikt (det er jaggu en kjempebonus med å studere norsk, selv om det også kan være litt av en tidstyv), og ett av dem får altså lov til å være fredagsdiktet her i dag. God helg!

TENK AT VINDEN

Tenk at vinden som
gyngar granene våre
kan ha brust i palmeblad

ruska i ein jaguarpels
blåse et løveøyre reint
og støvsugd pumanesebor!

Full av framande lydar
blæs vinden seg heilt inn i Sognefjorden
og slenger løvebrøl mot husveggane!

(Marit Tusvik)

mandag 28. november 2011

Berg-og-dal-barn

– Du er den dummeste mammaen i heeele verden og jeg vil til mormor og jeg skal skrike helt til jeg dør! Og så prøver hun åpenbart å gjøre akkurat det.

Hun tramper opp trappa og skriker så vindusrutene klirrer og epletreet i hagen krymper seg og savner bladene sine. Hun smeller i baderomsdøra og skriker så vannet vegrer seg for å renne i springen og såpa gjør seg smal og gjemmer seg i sluket.
Hun kaster kosedyr i veggen og skriker så sokkene i skittentøyet knytter seg selv sammen til et langt, langt tau og rømmer ut av vinduet og løper bortover gata. Hun kaster seg hodestups på senga og skriker så husstøvmidden lager seg bittesmå hørselsvern av hudceller og neglerester men allikevel vurderer å bli veganere, for det er ikke verdt det.

Og når mamma prøver å puste rolig og snakke bestemt og tydelig og voksent, holder hun seg for ørene og skriker at hun skal såvisst ikke høre på noen dustemamma som bare er slem og bestemmer skikkelig kjempeidiotiske ting! Som at hun ikke får turne på sofaryggen. Fordi den holder på å falle sammen, etter at noen har, ja, turna på den.

Bare kort tid før eksplosjonen satt hun malende og vaniljeduftende i armkroken og sang en nissesang med den aller søteste stemmen. Det er det vanskelig å se for seg når tapetbreddene krøller seg på veggen og prøver å flykte inn i bildet av Michael Corleone med pistolen, for der er det garantert roligere enn her.

Men så, like plutselig som det blåste opp, stilner stormen. Og når det er bare sporadiske sinnahikst igjen i den sterke, lille kroppen, vil hun synge igjen. Hun vil ligge på armen til mammaen sin, som plutselig ikke er noe dum lenger i det hele tatt, men faktisk er oppgradert til verdens beste, og som må love kors på halsen at hun alltid, alltid skal passe på jenta si.
Og så synger hun nattasangen med den aller søteste stemmen:

La ingen krig og sult og sånt
få gjøre oss fortred
La alle leve trygt og godt
i strihet og i fred.

Selvfølgelig er det sånn teksten må være, tenker mamma.
I strihet og i fred, jenta mi.
Alltid.

tirsdag 22. november 2011

Nissens IKT-strategi

Lillesøster (6) vet egentlig at Nissen ikke finnes, men hun liker å late som hun tror på ham. Særlig nå som det synges julesanger i lekse som forberedelse til SFOs store forestilling og julegledinga virkelig begynner å ta seg opp. Derfor måtte vi visst snakke litt om nissen ved leggetid i går kveld.

– Mamma vet du hvordan nissen ser om vi er snille eller ikke?
– Nei? Hvordan vet han det, tror du?
– Han har en mann som reiser rundt og later som ingenting og kikker overalt, og så sier han det til nissen.
– Så nissen opererer med spion?
– Ja! Men han kler seg ut i helt vanlige klær.
– Nissen?
– Neeeei! Han spionen, vel.
– Åja. Men hvordan husker nissen alt sammen, da?
– Han skriver det ned. Ikke på en lapp, for den kan han miste.
– Ja, det er fort gjort.
– Og ikke på iPad, for da kan det bli sletta.
– Javel?
– Han skriver det ned på datamaskinen. En sånn stor datamaskinboks, som sitter fast i veggen, sånn som vi har på skolen. For de har stor hjerne.
– Og da kan det ikke slettes?
– Nei. Det sitter jo fast i veggen!

Storebror (10) har hørt replikkvekslingen. Han er ikke imponert:
– Kanskje det er på tide at nissen inngår et samarbeid med Apple.

fredag 18. november 2011

What happens in Nittedal

Er det ikke på tide å ta med elevene ut i skauen? sa kollega Stian til meg for noen uker siden. Vi er kontaktlærere for hver vår MK-klasse. Kreative, morsomme og kloke elever, men det er ikke til å komme fra at de tilbringer veldig mye tid i halvmørke klasserom (de skrur av taklyset så fort de får sjansen) foran hver sin dataskjerm. Og når sant skal sies tilbringer vi voksne en del tid foran skjermene selv. Vi var skjønt enige om at det var på tide med litt avveksling, og dermed ble det tur fra tirsdag til onsdag. Boot camp kalte vi det (navnet var mest for vår egen fornøyelses skyld, og litt for å gladskremme elevene).


Pølser, hamburgere, kjøttgryte, pinnebrød, kaffekjele. Buffet, med andre ord.

Tur er sunt. Ikke bare på den klassiske hei hvor det går, fysisk fostring er toppen- friskusaktige måten, selv om det er lurt å røre på seg. Minst like sunt er det å bryte opp i hverdagsrutinene og møtes i andre omgivelser enn vi pleier. Tilbringe et helt døgn sammen, en haug mennesker med forskjellige personligheter, temperamenter, interesser og tålegrenser. Legge laptopen hjemme, spikke pølsepinner, hogge ved, tenne bål, fryse litt, synge høylytt, filosofere rundt leirbålet, ule mot månen, leke mørkegjemsel og sove altfor lite. Vi blir kjent med hverandre (og oss selv) på en helt annen måte.


Leirbål er alltid finere i virkeligheten enn på bilder. Men allikevel, da.

Det er magisk å få være lærer på sånne turer. Det er ikke alltid knirkefritt, og det kan bli både krangling, klaging og tårer. Vi skal ikke nødvendigvis være så redd for det. Innenfor rimelige grenser kan sånt være nyttig å kjenne på. Det kan jeg trygt si, med oppvekstens speiderturer og friluftsliv valgfag i niendeklasse friskt i minne. Ikke bare solskinn og fløyel, for å si det sånn.

Gjengen vi hadde med oss nå var ei boblende gryte av personlighet og energi.
Vi rakk knapt å sette fra oss ryggsekkene og si ordet leirbål før en brølende gjeng satte på sprang ut i skauen for å sanke ved. De slepte store stokker til bålplassen og gjøv begeistret løs på veden med øksa. Andre satte sin ære i å holde liv i bålet, noen sørget for musikk til arbeidet, noen diskuterte store og små verdensproblemer på finurlige vis og atter andre satte i gang med matlaging. Det var en fryd å se – og ikke minst høre – på dem.


Tidlig morgen: Rimfrost og bålfrokost.

Det er så mange ting jeg gjerne skulle delt, men det blir ikke det samme å fortelle om det som å ha vært der. Dessuten er det ikke alt som skal gjenfortelles. What happens in Nittedal og så videre.

Med fare for å virke svulstig (pff, hvem prøver jeg å lure, jeg lar meg gladelig rive med): Jeg har verdens beste jobb.

Fredagsdiktet: På stranden



På stranden


Barnet springer på stranden
og plukker kulørte stener
og vraker en sten for en annen,
fordi det opriktig mener
at den det fant sist er den peneste
og glatteste og reneste!

Gamlingen rusler på stranden,
så kroket av oldingsplager.
han stanser ved barnet i sanden
og tenker på livets dager,
og tenker som så, at hver eneste
engang har vært den peneste.

(Rudolf Nilsen)

onsdag 9. november 2011

Men jeg vil dele, ikke googleplusse

Nå har det oppstått et ørlite teknisk problem her, som jeg lurer på om noen kan hjelpe meg med.

Jeg bruker Google reader. Og for lenge siden ordna jeg det sånn at når jeg trykket "del" (eller share som det heter på internasjonalt) på et innlegg, kom det opp i Lesverdig fra andre-spalten på høyresida her på bloggen. –––>

MEN! Så endra Google reader hele opplegget sitt, og da forsvant den funksjonen. Nå kan jeg bare googleplusse de postene jeg liker, og ingenting nytt blir lagt til i høyrespalten her på bloggen. Det er jo kjempeteit. Jeg vil jo dele andres fine innlegg med flere!

Og jeg har ikke klart å finne ut hvordan jeg får ordna det. Mulig jeg kunne gjort litt mer research, altså, men hvis noen vet hvordan det ordnes, blir jeg hoppende glad.

Noen?

fredag 4. november 2011

Fredagsdiktet: Jeg skal falle



Jeg skal falle


Tar du meg, tar jeg deg
eller nei, jeg beholder meg selv
Jeg skal bruke meg til et eksperiment:
Jeg skal falle

Et fall, eksemplarisk og dypt
for alle som vet
hvor viktig det er – å falle ned
Falle hvor? I et hull så klart

– som er mørkt og stumt
fylt av ormer og kryp
rotterasling og flaggermusvinger
svovelpøler og edderkoppspinn

Er jeg gal?
Nei, dette er nyttig og sunt for forstanden
Jeg måler skrekken og
møter jeg deg blir jeg glad

men du har så mye å ordne med lyset
og dagen som skinner fra a til å
Er du lei for det? Hva de andre vil si?
Noe viktig?

De andre må klare å falle selv.

(Liv Lundberg)

torsdag 3. november 2011

Lillesøster anmelder bok

I dag hadde vi en nestenkatastrofe i heimen. På lekseplanen til Lillesøster (6) sto det:
Velg ut en av bøkene du har lest og skriv/tegn en bokanmeldelse.
Bruk roboten du har fått i postmappa di
.

Men i postmappa lå det ikke noen robot (sic!) eller noe som med den beste godvilje kunne minne om noe sånt (ikke aner jeg hva det skulle vært, men tomt var det uansett, både i mappe og skolesekk forøvrig), og Lillesøster begynte umiddelbart å hyperventilere. Manglende samsvar mellom kart og terreng er åpenbart tøft for små, lidenskapelige lekseelskere. Hadde det skjedd en feil? Hva ville hennes elskede kontaktlærer si nå? Og hva skal vi gjøøøre mamma???

Jeg tok det med litt mer stoisk ro. Hvis leksearket ikke er der, har det vel skjedd en feil. Da gjør vi det beste ut av det, og en bokanmeldelse kan vi klare uansett. Jeg forklarte Lillesøster at en bokanmeldelse er når man forteller andre om ei bok man har lest: Hva den handler om, og hva man synes om den. Og så må man tenke litt på hva man vil at andre skal vite, og deretter kan man tegne og skrive det man synes virker lurt.
Det gjorde hun til gagns.

Boka ble finstudert, tegningene skulle være korrekte i både form og farge ned til den minste detalj, som fargen rundt øynene til Kråka. Og det skulle skrives, må vite. Mye og sirlig. Et helt lite prosjekt ble det. Og her er resultatet:


(klikk på bildet for større versjon)

På bildet kan vi se at boka heter Mamma Mø faller og slår seg. Vi treffer de viktigste figurene i boka, og ser at hovedpersonen har en stor kul i panna, og at bonden er ganske sur (men hvorfor? ah, det avslører ikke anmelderen!). Lillesøster oppsummerer historiens hovedtrekk og konkluderer med at det er en fin bok.

Jeg satt på sidelinja og var blyantspisserassistent og heiagjeng, og det var en sann fryd. Så ja, dette er et reinspikka skryteinnlegg, det må jeg bare tilstå. Men samtidig tenker jeg at kanskje har vi noe å lære av dette. Jeg har sjelden (nei, aldri!) sett sånt engasjement ved leksebordet her i huset.
Det er kanskje like greit at den derre roboten ikke dukka opp. (1)




(1) Men jeg klarer ikke la være å tenke på hva slags robot det er snakk om. En slags C3PO med magiske anmelderevner? En K-9 som spiser opp de bøkene man ikke liker? Åh, det hadde vært kult med en anmelderrobot. Gleder meg til den kommer til rette.

mandag 31. oktober 2011

BØ!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen og igjen: Halloween er kjempegøy! Jeg ser ingen grunn til å mugge over en skikk som både innebærer godteri, spindelvev, kostymer og vettskremte unger. What's not to like, lissom? All in!

For en halloweenentusiast er det viktig å ha grunnutstyret i orden. Under (den nyryddige) trappa har jeg en stor eske som er stappfull av hodeskaller med og uten blinkende øyne, spindelvev med assorterte edderkopper, gresskargirlandere og telysholdere med spøkelsesmønster. Halloweenesken er sant å si nesten like stor som julepyntesken.


Vi har en gammel amerikakoffert (t.v.) som rommer alt vi eier av utkledningsutstyr. Ikke bare for Halloween, men for de fleste festlige anledninger. Der er det parykker, neser, hatter, briller, barter, kapper og diverse avlagte klesplagg fra ymse tiår som kan komme til nytte. Og selvsagt har jeg egen skummelsminkeveske (t.h.), med nyttige ting som blod. Note to self: Ikke legge fra seg blodtuben uten kork på benken. Da ser badet ut som et slakterhus.


Storebror var zombiekonge (valget sto mellom det, zombiekommunist eller zombie-FBI-agent). Han var iført mors gamle nittitallsfløyelsjakke, gullkappe sydd av billigstoff fra Grønland for noen år siden og rikelige mengder skummelsminke.
Lillesøster ville være heks, og fikk på seg mors gamle nittitallsfløyelskjole (pinlig, gikk jeg ikke i annet enn sort fløyel den gangen?), fars gamle nittitallsskjerf som belte, rød kappe fra et superheltkostyme og heksehatt fra Nille. Kostymekister og litt fantasi er jaggu både tids- og kostnadsbesparende, og ungene var storfornøyde.


BØ!
Jeg fikk også lov til å kle meg ut, hurra! Skulle bare mangle: Jeg betaler godteriet – jeg får en del av moroa. Og moro er det, når jeg venter i den mørke gangen og overrumpler godtesugne barn og unge.
Det er ikke Halloween før noen løper skrikende fra huset vårt. Noen tenåringsjenter hylte som... tja, tenåringsjenter, og måtte beroliges med at joda, andre hadde også blitt skremt (etter at jeg hadde tørket lattertårene, selvfølgelig).


Tradisjonen tro prøvde jeg å prakke på alle knask-eller-kneperne de lekreste grønnsaker (bare litt visne, dere!). Det er alltid noen høflige småtasser som tappert prøver å forsyne seg av stangselleri eller rosenkål. Lettelsen er til å ta og føle på når jeg trekker fram den ordentlige godteribollen.

Nå sover ungene søtt (bokstavelig talt, de var høye som drager av alt sukkeret), mens jeg kvinner meg opp til selveste høydepunktet, noe som virkelig er skummelt for vårs skrekk-feinschmeckere: den nyeste episoden av The Walking Dead.
Aaargh. Bare forventningen gir meg høy puls. Hurra!

fredag 28. oktober 2011

Fredagsdiktet: Folk flest

Litt i seineste laget for fredagsdiktposting, men det får stå sin prøve. Vi har vært opptatt med andre ting i kveld. Skolen jeg jobber på driver en del med internasjonalisering, og i disse dager har vi besøk av elever og lærere fra samarbeidsskolen vår i Ghana: Hermann Gmeiner International College. På Lillestrøm vgs er nemlig ikke elevene med på Operasjon Dagsverk. De har i stedet sitt eget Ghana-prosjekt, hvor det samles inn penger som går til forskjellige prosjekter i Ghana, i samarbeid med partnerskolen vår der (du kan lese mer om arbeidet og skolen ved å klikke på linkene i teksten over).

I kveld fikk jeg altså lov til å invitere lærerne fra Ghana på middag. Arbeidsfordelinga her i heimen er ganske klokkeklar: Mannen er kokk, jeg er sjarmerende. Gjestene ble traktert med en liten torskebit til forrett, snaddergod reinsdyrgryte til hovedrett og kanel-is med tyttebærkaramellsaus til dessert, og det må være lov å si at det var en ålreit affære. Det er nemlig veldig stas å møte lærerkolleger fra andre land. Praten går engasjert om så mye, latteren sitter løst og man sitter igjen med en sånn glad følelse av at det er så innmari mange hyggelige og interessante mennesker rundt omkring. Jeg håper det er sånn i de fleste andre yrker også. Eller er det bare vi lærere som er griseheldige?

Ettersom det er sent og jeg er både mett, glad og rødvinstilfreds, vil jeg blåse støvet av en liten godbit som riktignok har vært fredagsdikt her før, men det var i 2008. Det tåler absolutt et gjensyn.


FOLK FLEST

Folk flest
er bra folk.

De smiler og hilser og oppfører seg
stort sett fint mot hverandre.

Dette
er et godt utgangspunkt.

(Stig Holmås)

lørdag 22. oktober 2011

Jeg fant, jeg fant!

I desember 2008 skrev jeg et rop om hjelp her på bloggen om at julestjerna til vinduet var sporløst forsvunnet. Jeg skulle juleforberede huset, og stjerna som ble rydda bort i januar samme år, var ingensteds å finne, tross iherdig leteinnsats i ei hel uke. Det endte med at jeg kjøpte ny stjerne, og den har heldigvis vært både holdbar og lettfinnelig.

Vi er ikke verdens mest ryddige familie. Vi er ikke det. Mer nærliggende er det å kalle oss rotete, ja, til tider direkte lurvete. Gangen er i ferd med å eksplodere av skolesekker, gymbager, hjelmer, yttertøy og ymse steiner og kvister som Lillesøster er blitt evig venn med og vil ha med hjem. Aviser og magasiner breier seg skamløst i stua, side om side med barneleker, bøker, sakspapirer, DVD-covere med og uten innhold og annet ræl jeg nødig vil beskrive nærmere. Og hybelkaninene stryker seg kjærlig mot føttene våre når vi går gjennom huset.

Med ujevne mellomrom får jeg fullstendig hetta og insisterer på et realt skippertak. Ofte i forbindelse med at vi skal ha gjester, for det får være grenser for hva man kan presentere for skikkelige folk og fremdeles forvente at de skal hygge seg.
Men da ender vi som regel opp med den gode, gamle "ute av syne, ute av sinn"-ryddinga, som enkelt og greit innebærer at vi stapper rotet inn i skap og skuffer. Så er det overflateryddig. Under overflata ser det imidlertid ut som om et loppemarked har kasta opp i huset vårt.

Nå har jeg iverksatt en tretrinnsplan for grunnrydding, og første trinn ble unnagjort for et par helger siden. To samfulle dager tok det å rydde, sortere og kaste alt som lå i det store, mørke rommet under trappa vår. Jeg fant gamle disketter der, for å si det sånn. Da jeg viste en til Storebror (10), stusset han:
– Er det det som er en sånn kassett? Nei? Er det et batteri, da?

Diskettene gikk i søpla sammen med mye annet rart, og plutselig var trapperommet det ryddigste stedet i hele huset. I dag har jeg gått løs på de store skyvedørsgarderobene i gangen og på barnerommene, noe som har resultert i 5 (!) fulle søplesekker. Jeg fant gamle VHS-kassetter der, for å si det sånn. Gadd ikke vise dem til Storebror, han hadde sikkert bare trodd det var en matboks eller noe.
Men så! Mens jeg befant meg langt, langt innerst i garderoben på Lillesøsters rom (som tidligere var kombinert roterom og gjesterom, altså omtrent som nå, når jeg tenker meg om), så jeg noe som satt fast bak ei hylle, helt innerst, øverst og bakerst. Og det var....julestjerna!

Betyr dette at rydding lønner seg? Jeg vil nødig trekke forhastede slutninger, men det er mulig at det er moralen i historien.
Alternativt: Ikke stress med å lete, ting dukker opp etter hvert.

fredag 21. oktober 2011

Fredagsdiktet: Pink Moon

Nå er det på tide at fredagsdiktet er en sang, dere. Denne er en klassiker. Nick Drake døde i 1974, knapt 27 år gammel. Bitter var han, for han fikk aldri det enorme gjennombruddet han hadde håpet og forventet. Det kom først over tjue år senere.

Behagelig er den uansett, musikken hans. Melankolsk og melodisk. God helg, dere. Hvor dere enn er.

Vold, hor og navnedropping

I dag skal jeg dele noen skikkelig juicy godbiter med dere fra selveste Bøkenes Bok, som jeg har tilbragt et par timer med å lese høyt fra i formiddag.

Nei, jeg snakker ikke om Harry Potter, tøysekopper. Jeg mener selvsagt Bibelen. Og det vil jeg bare ha sagt, at her er det bare å stålsette seg. HP og Ringenes Herre blir nemlig de reneste Knerten-fortellingene sammenlignet med de bloddryppende horrorhistoriene fra GT.
For å markere den nye utgivelsen av Bibelen arrangerer menighetene i Skedsmo bibelmaraton: Hele boka leses høyt fra perm til perm, og til sånt trengs det folk. Veldig fiffig arrangement, synes jeg. Så da jeg hadde et par timer undervisningsfri i formiddag ruslet jeg bort til Lillestrøm kirke, renset halsen og leste et par økter.

Jeg snubla inn i historien et lite stykke uti Dommerne. Riktignok har jeg lest tekster fra GT tidligere, men nå fikk jeg riktig fordypet meg i helheten, og det var - æh, interessant. Det var ikke fritt for at jeg satte teksten litt i halsen et par steder (og måtte kvele fnisingen andre steder).
Hør bare her:
Så sa Gideon til dem: «Jeg har en bønn til dere: at hver av dere gir meg en ørering fra det han tok som bytte.» For midjanittene gikk med øreringer av gull; de var ismaelitter. De svarte: «Dem gir vi gjerne.» Så bredte de ut en kappe, og på den kastet hver av dem en ring fra byttet sitt. Da han veide gullringene han hadde bedt om, var det ett tusen sju hundre sjekel gull, i tillegg til halvmånene, øreringene og purpurklærne som Midjan-kongene hadde hatt på seg, og lenkene som kamelene deres hadde båret om halsen.
Av gullet laget Gideon seg en efod som han satte opp i Ofra, hjembyen sin. Alle israelittene der kom og drev hor med den, og den ble til en snare for Gideon og hans hus. (Dommerne 8, 24-27)
Hæ? En efod i Ofra som isrealittene drev hor med, og som ble til en snare? Guri malla, jeg skjønner ingenting, jeg. Mest av alt tenker jeg på Falsk-Mathiesens julekalender, må jeg beskjemmet tilstå.

Og kvinnesynet. Kvinnesynet!
Her er en liten snutt med både gladvold og tvilsomt kvinnesyn, komplett med en heller lakonisk avslutning:
Abimelek rykket fram mot tårnet for å angripe det. Men da han nærmet seg porten i tårnet for å sette ild på den, var det en kvinne som kastet en kvernstein i hodet på Abimelek så skallen hans ble knust. Han ropte straks til våpenbæreren sin og sa til ham: «Trekk sverdet og drep meg, så det ikke skal bli sagt at en kvinne slo meg i hjel!» Da stakk tjeneren sverdet gjennom ham, og han døde.
Da israelittene så at Abimelek var død, gikk de hjem, hver til sitt.
(Dommerne 9, 52-55)
Og stakkars Jeftas datter, i Dommerne 11, som som blir ført fram som brennoffer til Herren fordi hun tilfeldigvis er den første Jefta støter på etter at han har seiret over ammonittene, og noe må jo Jefta gi som takk for seieren (noe annet ville strengt tatt vært uhøflig, ifølge gammeltestamentlig skikk og bruk).

Her har det vært navnedropping over en lav sandal i vers etter vers og time etter time, med Jefta, Gideon, Gilead, Moab og Shion og alle deres fettere, svogere, sønner og onkler. Men datteren, som må bøte med livet, har visst ikke noe navn, hun. Og såvidt jeg kunne forstå av sammenhengen, er det tristeste med hele historien visstnok at hun måtte dø som jomfru.

Samson er jo en relativt kjent figur, men jeg har først og fremst forbundet ham med historien om Dalila og at styrken hans satt i håret. Når man leser hele greia sammenhengende, virker han mildt sagt ustabil. Han dreper løver med bare hendene og spiser honning fra løvens råtnende skrott, lager gåter av hendelsen som folk må gjette på i dagevis mens han går rundt og er dystert hemmelighetsfull, og når kjæresten får ham til å røpe seg, blir han muggen og stryker på dør, mens troloveden må ta til takke med en kompis av ham. Hva med litt anger management, Samson? Komme i kontakt med egne følelser, lissom?

Men for all del, han var jo litt av en poet, også - og jeg går ut fra at den gang som nå tok selvhøytidelige kunstnere seg en del friheter. Dessuten har han jo satt spor etter seg i form av landemerker. Se bare her:
Da han kom til Lehi, sprang filisterne mot ham med høye rop. Da kom HERRENS ånd over ham. Da var det som reipene om armene hans var brent lintråd, båndene løste seg opp i trevler og falt ned fra hendene hans. Så fant han et friskt kjevebein av et esel; det grep han og slo i hjel tusen mann med det. Da sa Samson:
«Med kjeven av et esel
slo jeg en flokk, ja, to,
med kjeven av et esel
slo jeg tusen mann.»
Da han hadde sagt dette, slengte han kjevebeinet fra seg. Siden kalte de dette stedet Kjevebeinhaugen.
(Dommerne 15, 14-18)
…og da har jeg ikke engang begynt å snakke om Ugjerningen i Gibea. Den kan dere lese om selv, hvis dere på død og liv vil ha flere grovt diskriminerende voldspornoskildringer. Jeg garanterer i hvert fall at den lever opp til tittelen sin, på så mange måter.

Nå høres det sikkert ut som om jeg peker nese av hele Bibelen, men det er langt fra tilfelle. Jeg synes det er en villt fascinerende og tidvis genial bok. Noen bibelvers kan gi meg gåsehud og andre kan få meg til å gruble i dagevis. Jesus var på mange måter en briljant retoriker, som i historien om hvem som skal få kaste den første steinen. Dessuten er stedsnavnene alene som små ord-drops man kan smake på. Jeg er glad i Bibelen, og jeg tror på Gud.

Men det må jo være lov til å si at jeg lurer litt på hvordan noen kan gå rundt og insistere på at de (og de alene) lever hundre prosent etter Bibelens ord, med hud og hår og gammeltestamentlig galskap. For selv om jeg tror på Gud, stoler jeg ikke alltid på de som hevder å forvalte hans sannhet.

Den amerikanske skribenten A.J. Jacobs prøvde å leve fullstendig bokstavtro etter samtlige av Bibelens regler i ett helt år i New York. Det innebar blant annet at han måtte bære med seg en egen, liten stol rundt i byen, for ikke å risikere å sitte på samme sete som en menstruerende kvinne. Hvis du ikke har lest om opplevelsene hans ennå, anbefaler jeg det på det aller groveste. Du kan for eksempel lese denne Magasinet-artikkelen om ham.

Jeg for min del har uansett funnet et finfint tidsfordriv i mørke høstkvelder. Jeg skal straks kjøpe en splitterny bibelutgave og fordype meg grundig, for etter formiddagens historier er jeg ikke så rent lite hekta på å se hvordan det går videre med alle GT-gutta.

For øvrig synes jeg det er på sin plass å nevne at selverklært kristne som hytter med neven mot kvinnesyn og andre ting i Koranen kanskje burde bruke litt tid på GT først. Jfr Jesus og den første steinen, lizzm.

tirsdag 18. oktober 2011

Ting som er (litt) viktige for meg en helt vanlig tirsdag

I dag har jeg vært på norsksamling på den nylig sammenslåtte høyskolen med det velklingende navnet HiOA, og i et øyeblikks galskap (jeg kan ikke forklare det på annet vis) fikk jeg det for meg at jeg skulle bestille en varmrett til lunsj. Varmrettene der egner seg ikke til stort annet enn å være "før"-materiale i et program med Hellstrøm, noe blant andre Kjersti så presist har påpekt.

Jeg burde forlengst ha lært dette, men i dag var jeg åpenbart dummere enn ei middels laboratorierotte. Lasagne høres greit ut, tenkte jeg, og fikk en stabel overkokte pastaplater med noe udefinert, lunka gørr mellom servert på ei seng av dvask mais og ananas. Jeg prøvde å sprite opp (eller kvele) affæren med italiensk dressing, men akk! Pumpeflaska med merkelappen italiensk dressing viste seg å inneholde ketchup. Det gjorde underverker for helhetsopplevelsen, gitt.

På den lyse siden har jeg lært om svarabhaktivokalen, så dagen var ikke helt uten høydepunkter. Og nå tror du kanskje at jeg er sarkastisk, men den siste setningen er helt på ramme alvor. Man leker ikke språkfetisjist. En innskutt, trykklett vokal hvis navn stammer fra sanskrit, og som også kan betegnes som epentese (fra gresk epenthesis) - det er så man kan få gåsehud i nakken av fryd.

Den lett bedøvende språk-euforien kom godt med da jeg havnet i dagligvarekø bak ikke mindre enn to velutviklede kverulanter som helst ville bruke ei ukes tid på å krangle om dagligvarepriser med den stakkars tenåringen i kassa. Som om det er han som bestemmer prisene på Meny, lissom. Men i stedet for å skrike høyt og denge noen med en brokkoli kom jeg på en kick-ass idé: Butikkene burde opprette egne kasser for kverulanter. Og for de som insisterer på å betale storhandelen med småmynt. Så kan vi andre gjøre unna vår helt vanlige handling, og alle vet hva de har å forholde seg til.

Mitt utbytte av handleturen ble Nemi og ertesuppe. Tenåringen og pensjonisten som lever i fullkommen harmoni inni meg skal nemlig begge ha sitt. Og nå kan jeg ikke skrive mer, for jeg skal mate dem.

fredag 14. oktober 2011

Fredagsdiktet: Hva er fordelen med en forkjølelse?

Jeg har etter hvert etablert en litt tvilsom tradisjon for å legge sykdom til feriene, men denne gangen traff jeg bare delvis: Forrige uke var det høstferie, og riktignok har jeg puslet med litt forkjølelse en stund, men den fulle snørr-feber-stemmeløs-effekten satte ikke inn før helt mot slutten av ferien. Å huttetu, så tett i kålen jeg ble da! Og dermed ble det krøll i kalenderen de første par dagene av denne arbeidsuka. Heldigvis ble det ikke mange hjemmesykedager, for jeg er virkelig veldig mye gladere når jeg kan gå på jobb. Jeg elsker jobben min, kors på halsen.

Uansett er ukas fredagsdiktvalg preget av det som bokstavelig talt har fylt hodet mitt i det siste. Legg merke til den kunstferdige illustrasjonen. Ser jeg ikke lidende ut, kanskje? Men det er altså i fortida - nå går alt så mye bedre.
God helg, dere!


Hva er fordelen ved en forkjølelse?

Det gjør deg klar over nesens nærvær:
Et kokt eple mellom slimhinner
hermetisert i hodets kjele
Ganen smeltet i smør
og tungens slappe muskel
altfor stor for munnen

Å svømme sine lunkne kinn
gjennom seige timer
mot sengens endelige måltid
av bomull og dun
Det glatte putevarets Fader Vår
Komme ditt rike
Dynens frelse fra det onde

(Gro Dahle)

torsdag 13. oktober 2011

Snapshot (18)


Lillesøster Production AS presenterer en splitter ny oppfølger i Knerten-serien.

"Knerten kommer ut av skapet"

fredag 7. oktober 2011

Ukas fredagsdikt: To tunger

I dag blir det en gammel klassiker, postet i relativt full fart, for jeg har det litt travelt. Men det betyr ikke at diktet bør leses i full fart, ta den tida du trenger og diktet fortjener. God helg!

To tunger

To tunger har mitt hjerte
To viljer har mitt sinn.
Jeg elsker deg bestandig,
og jeg blir aldri din.

Dypt i det røde mørket
fikk livet dobbel form
der kurrer det en due
der hvisler det en orm.

To tunger har mitt hjerte.
Høre på det likevel.
Bli hos meg og gå fra meg
og frels meg fra meg selv.

(inger Hagerup)

onsdag 5. oktober 2011

Året pønken brakk

Da jeg kom hjem i kveld fikk jeg en gledelig overraskelse: Postmannen hadde vært her med pakke til meg. Se!



Overraskelsen er riktignok ikke helt sjokkerende, all den tid jeg faktisk bestilte DVD-en selv for ei ukes tid siden (og det måtte jeg jo, ettersom ingen hadde vett på å kjøpe den til meg i bursdagspresang, til tross for ivrig og skamløs hinting på internettet, men nok om det). Uansett er det stas å få ting i posten, og enda mer stas når det er en signifikant del av historien min i musikkform.



Jeg grøsser bittelitt ved tanken på at det er tjueårsjubileumsutgaven (TJUE år? no way!), men når jeg tenker tilbake er det ikke så rart at det er lenge siden.
Og så begynner vi å se, Mannen og jeg. Det er som en tidsreise, en rar tidsreise. Vi peker og lytter, analyserer og mimrer. Men Mannen var mer av en synth- og popgutt i gamle dager, og dessuten har han ikke høstferie og må tidlig opp i morra, så han legger seg underveis i filmen.

Selv blir jeg sittende og se – og høre – på dokumentasjonen fra noen ukers turnévirksomhet med Sonic Youth, Nirvana og flere andre kjente helter. Mens jeg drikker svinedyr vin, bare for riktig å understreke at tida har gått siden sist.

Jeg konstaterer at Kim Gordon var akkurat like kul da som hun er nå, og som hun alltid har vært, at Babes in Toyland var pokker så tøffe og at vi bør eksponere døtrene våre veldig mye mer for kick-ass rockedamer med gitar og bredbeint bass og attitude og trommer i stedet for å la dem tro at Hannah Montana og andre lipglossjenter definerer jenters rolle i musikklivet.

Samtidig tenker jeg at det er da rart hvordan denne filmen får meg til å se på 1991 som et stort og definerende år i musikkhistorien og i min historie, for egentlig var det jo ikke sånn, ikke der og da. Joda, privat opplevde jeg mye og i ettertid virker det betydningsfullt, men året inneholdt oppturer og nedturer som alle andre år, og når sant skal sies oppdaget jeg verken Sonic Youth eller Nirvana eller noen av de andre før tidlig året etter, 1992 var det virkelig store musikkåret mitt, eller er det også bare noe jeg har konstruert i ettertid?

Jeg ser på filmen og tenker at jeg var der, det var min identitet den gangen, det var banebrytende, men sannheten er at det opplevdes ikke banebrytende på den tida. Så jeg mistenker at jeg rekonstruerer en hel del. Vi tenkte jo ikke dette er sjukt kult, dette er jaggu historie, det var mer at ting skjedde, og så skjedde det noe mer, og det var gøy, og sånn var det. Og den gang var vi sikre på at alt av betydning allerede hadde skjedd (fortrinnsvis med vår foreldregenerasjon), så vi hadde ikke akkurat øynene åpne for evigheten. Det føltes uansett ikke som en tidsånd. Det var ikke en periode, noe som var verdt å definere.

Nå føles det imidlertid sånn. Nå er det lett å definere og analysere og forherlige nittenittien. Alt ser bedre ut i bakspeilet. Herlighet, at jeg ikke hadde vett til å nyte det mer!
Det tenker jeg, mens jeg (tror at jeg) gjenopplever ungdomstida mi og drikker svinedyr vin i sofakroken. Med raggsokker på.
Rock on!

tirsdag 4. oktober 2011

Musikk og butikk

Vi har vært på høstferiebesøk hos mormor og beste på Mysen. I bilen hjem i kveld har vi ønskekonsert à la Lillesøster.

Mamma, kan vi synge den sangen om fuglene i butikken?
Uhm…jeg vet ikke hvilken sang du mener.
Jo, den med fuglene som flyr inn i butikken, vet du.
Har ikke peiling, jeg.
ÅH! (irritert, nå) JOOO, den med gjøk og stær!
Alle fugler? Men den har ikke noe med butikken å gjøre?
Det har den vel! Den er jo sånn (kremter og synger): Lerka jubler høyt ihi sky. Bringer våren inn på Meny. Frost og snø de måhåtte flyyy…

…og lenger kom hun ikke før Storebror og jeg knakk sammen i latter. Det er ikke alltid så lett å være yngst når de store kjipingene ikke klarer å holde maska. Heldigvis tok hun det med godt humør.

Noen sanger er åpenbart en evig kilde til moro.

fredag 30. september 2011

Fredagsdiktet: Gartnerløkka

I huset til farmor og farfar på Mysen var det gulvkaldt om morgenen. Det mente i hvert fall farmor, og dermed ble jeg resolutt plassert oppå kjøkkenbordet.

Jeg sto alltid opp grytidlig, pilte gjennom den morgenstille gangen, listet meg ned den mørke trappa og gløttet på kjøkkendøra. Hver gang var jeg spent: Var farmor våken?
Bare én gang var det stille og mørkt på kjøkkenet også, og jeg måtte gå den lange trappa opp igjen og ventefurte under dyna. Alle de andre gangene ble jeg møtt av et opplyst kjøkken og ei farmor som puslet rundt, små skritt, rolig tempo, alltid i bevegelse.

Så satt jeg på kjøkkenbordet, med beina trukket opp under nattkjolen mens farmor lagde vafler. Fortell fra da pappa var liten, pep jeg med det jeg innbilte meg var min mest innsmigrende stemme. Og farmor pisket egg og fortalte om tyskeren som hadde stoppet og sett på pappa som lekte i hagen, og som fikk tårer i øynene og ga min bittelille pappa en sjokoladebit. Han lengtet nok etter sine egne barn hjemme i Tyskland, sa farmor og siktet mel i bollen.
Syng litt da
, ba jeg. Og farmor smeltet smør og spedde med melk mens hun sang Lillemanns dag er slutt, og på kjøkkenbordet drømte jeg at jeg var politi og sto på vakt. Så vispet hun vaffelrøra mens hun sang om den lille andungen som gikk på oppdagelsesferd, den syntes jeg lenge var ganske skummel, men den endte jo godt.

Og endelig ble de første vaflene klare, mens farmor sang klassikeren, selveste glansnummeret, om den stakkars pjokken som lå og lukte i turnipsåkeren. Åh, han var det synd på. Ikke hadde han bukseseler engang, bare hyssingstumper! Hjertet mitt blødde av barnlig medfølelse mens jeg vekselsvis snuste og mumset på nystekte vaffelhjerter.

Og derfor kjenner jeg alltid lukta av kardemomme når jeg tenker på ukas fredagsdikt. Ha en god helg, folkens.

Gartnerløkka

Der lå en pjokk og lukte
i turnipsåkerns gress.
Han hadde ingen lue
og ikke noen dress.
Han hadde bare bukser,
og de var lyseblå.
Og denne enden var det
som solen skinte på.

Han lå på alle fire
med fjeset vendt mot jord,
for det var flust med ukrutt,
og åkern var så stor.
Og den må slite orntli
som driver på akkord
og har som mål i livet
å kjøpe sig en Ford!

Han hadde bare bukser
med hyssingseler til.
Og ryggen var som kobber
med glans fra solens ild.
Han løftet undertiden
en liten jordsvart hånd,
strøk håret vekk fra pannen
fordi det klødde sånn.

Men det var midt på dagen,
og solen strålte hett.
Og åkern var så diger.
Og pjokken var så trett.
Han gjespet langt og lenge
Og sovnet slik han lå.
Og solen skinner vennlig på
En ende, lyseblå!

(Rudolf Nilsen)

fredag 23. september 2011

Snapshot (17)



Det er utrolig hva slags triks enkelte tyr til for å utsette leggetida. Skjønner ikke hvem hun har det fra. Hun er åpenbart adoptert.

Fredagsdiktet: Stein under sko'n

Noen skriver fortrøstningsfulle dikt. Margaret Skjelbred er en av dem, hun har disse litt såre, som skaper gjenkjennelse og får en til å knytte nevene og tørke tårene og tenke ja, sånn er det, og det går jo, det.
En av favorittene mine heter Det er aleine du er. Det var det andre fredagsdiktet jeg delte her på bloggen, allerede i februar 2008 (er det virkelig så lenge siden?), så tida er med andre ord overmoden for en ny dose. Nå, for eksempel. Hvis du klarer å høre vestfolddialekta inni hodet ditt mens du leser, er det en bonus, men det er slett ingen betingelse.
God helg!



Stein under sko'n


Jeg pusler meg fremover veien
det er stritt, men jeg klarer'e vel,
og får jeg en stein under sko'n min
så halter jeg videre lell

Jeg vil heller bli bakerst i flokken
og kalles for puslete, sein
enn å være så hard under beina
at jeg ikke kan kjenne en stein

(Margaret Skjelbred)

torsdag 22. september 2011

Middagsmatte og kølesing


En seksåring med stor bokstavglede griper enhver mulighet til å øve på lesinga. Som her, i kø for å hente postpakke. Det var bare å vrenge av seg skolesekken og konsentrere seg om jobben.

Med litt møysommelig staving åpenbarte budskapet seg, og den lille kunden kunne fornøyd følge instruksen.


Noen ganger er det lett å glemme hvor mye læring som finnes i helt dagligdagse situasjoner. Det er jo slett ikke bare på skolen ungene lærer noe. Det synes spesielt godt om sommeren, når vi er sammen døgnet rundt i nesten to måneder og kan betrakte sjumilsstegene på nært hold. Det er mye finfin matte i Yatzy og kortspill, for eksempel.

Men den hverdagslige handleturen etter skoletid er også stappfull av læringsøyeblikk.
Skilt og etiketter staves høyt, og det hjelper på lesetreninga at mange av dem er ledsaget av fine bilder av produktet (skjønt av og til kan sånt være litt villedende for en liten stakkar, som da Storebror i fireårsalderen gravalvorlig stavet ut B-U-T-I-K-E-N mens fingeren hans pekte pedagogisk med langs MENY-skiltet).

I dag fikk vi litt middagshandlematte i tillegg til postkølesetrening. Vi måtte nemlig regne på hvor mange fiskepinner vi trenger. Hvis Storebror og Lillesøster spiser 4 fiskepinner hver, mamma spiser 5 og pappa er bortreist på jobb, trenger vi virkelig en sånn 30-pinnerspakke da? Nei, kom Lillesøster fram til. Og plukket fornøyd med seg den minste pakka. På vei hjem sang vi tullesanger med tullerim, og så skulle middagen lages og bordet dekkes med god hjelp av ungene. Barnearbeid er nemlig skikkelig undervurdert. Alt i alt hadde vi igrunn vært innom opptil flere fag før leksebøkene skulle finnes fram.

Her forleden hadde Livet leker en veldig lesverdig bloggpost om lekser. Den genererte en mengde engasjerte kommentarer både på bloggen hennes og på Facebook, for det er mange som mener sterkt om lekser. Jeg kom til å tenke på den bloggposten i dag. Jeg tror nemlig at Lillesøster fikk adskillig mer ut av å pønske litt på de praktiske oppgavene og gjøremålene i ettermiddag enn av det som var den faktiske leksa hennes. Nå må jeg skynde meg å presisere at den unge damen enn så lenge elsker å gjøre lekser (og hvis hun ligner på meg, kommer det til å vare en stund), og de var slett ikke verst, de leksene hun hadde. Men allikevel, da.

Learning by doing.
Jeg bare nevner det.

mandag 19. september 2011

Sin beste alder, hva er det egentlig?

Alder, altså. Noen sier at det bare er et tall. Til dem sier jeg PRFFFFFFFFFF (sett inn sånn prompe-med-tunga-lyd). For når noen av oss i dag feirer sin aller, aller siste bursdag på trettitallet, føles dette med alder både tyngende og rart. Jeg vet at trettini ikke er noen imponerende alder verken den ene eller den andre veien. Men likevel, da. Man gjør seg jo noen tanker. Man gjør det.

For det første: Dette med at tida flyr, det er ikke bare et uttrykk. Jeg synes slett ikke det er lenge siden jeg feiret tjueårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en liten hybel på Sandvikstorget i Bergen) og tjuefireårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn i en nyleid leilighet på Fagerborg i Oslo) og trettitreårsdagen min (med altfor mange gjester klemt inn rundt spisebordet mitt i et rekkehus på Skjetten).

Disse årene bare farer forbi, litt som når man står på perrongen på Lillestrøm stasjon og flytoget kommer forbi, det flytoget som ikke stopper på Lillestrøm men som bare svooooosj stryker forbi med en fart som er så ubegripelig og svimlende at en blir litt uvel og får lyst til å ta et skritt bakover og holde seg fast i noe. En stolpe eller en benk eller noe. Det er så man har lyst til å skrike at det er bra nå, kan jeg ikke være her litt, kan jeg ikke få fryse denne tida og denne alderen en stund, jeg har det ikke så travelt.

For det handler ikke om at jeg drømmer om å være nitten eller tjuetre igjen. Tvert imot: Det er fint å være voksen. Det er mer enn fint å ha de trettini åra med erfaring og lærdom og moro og trygghet som fyller meg fra topp til tå. Men trenger det gå så pokkers fort? Hvor er pauseknappen?

Men når man først skal ha burschda', kan man like gjerne gjøre det fullt og helt (stykkevis og delt er for pyser, som en vis mann en gang skrev). Og jaggu har jeg blitt trettini med tja, om ikke med stil, så med moro og fine ting. På lørdag fikk jeg drikke vin med superdupre folk uti de små timer. Jeg har fått finfine bursdagspresanger, for eksempel verdens tøffeste bart, sånn at jeg kunne ta det tradisjonelle tiarabildet med ekstra accessories denne gang.
Goddamit, jeg kler bart!


I dag har jeg trampet rundt på jobben med tiara, bare for å understreke at man leker ikke bursdag, heller. Og midt i psykologitimen min banka det på døra, og der sto hele den finfine gjengen jeg var lærer for i fjor, og så serverte de meg bursdagssangen med fynd og klem, der ute på skolegangen. Åh, så overrasket og glad jeg ble! Helt tullete. Og da jeg kom inn til psykologiklassen min igjen, dreiset de jaggu meg til med vers nummer to. Det er jo en hel festforestilling, det.

Når man først skal bli eldre mens tida beinflyr, er det fint å gjøre det i sånne omgivelser.



...og visst kler jeg bart? Hæ?

fredag 16. september 2011

Fredagsdiktet: Sum

Det er på tide å dra igang fredagsdiktet igjen, kjenner jeg. Den vanlige sommerpausen ble ekstra lang i år. Jeg slapp rett og slett opp for ord. Det har ikke hendt meg siden tidlig nittitall, og jeg håper det blir lenge til neste gang, for jeg trives ikke godt med å være ordløs. Nå prøver jeg igjen, jeg gir meg selv et lite spark i tastaturet og håper at det fungerer på et vis. God helg, folkens.

Sum

Adderer du alle kvinners
plager og naud,
frå omskjering, valdtekt og underbetaling
til fødslar og dagleg hårstell,
og alle menns
plagar og naud,
frå avvising, krig og gruvearbeid
til dagleg barbering og skam i slekta,
får du då den samla elendighet
for heile menneskeslekta?

Du gjer ikkje det
Det står att ein rest.
Sorga til den som legg saman.
Sorga di.
Sorga til alle kvinner
og alle sorgfulle menn
som aldri møtte kvarandre
endå dei ble rekna i hop.

Men er det så at du verkeleg kan addere,
så legg i hop likevel.
Legg dei saman.
Det hender så sjeldan
at nokon gjer det.
Sluttsummen kan kanskje brukast.

(Einar Økland)

fredag 9. september 2011

Like før jeg starter en folkeaksjon (eller i hvert fall en Facebook-gruppe)

Fredag etter arbeidstid, ved bakehyllene på Meny. Inne i Hannes hode. Dunkelt belyst (sistnevnte, altså):

– Skaviseee, sammalt hvete, sammalt rug, halvgrov spelt, havremel, grov blanding….Men hva pokker, hvor er det vanlige, siktede hvetemelet hen? Det er jo ikke her! Det finnes mer enn førti sorter mel i disse hyllene, og INGEN av dem er fint hvetemel.

Håh! Nå har det jaggu skjedd!

(Jeg kikker meg iltert rundt)

– Nå har de forbydd hvetemel, de derre dømrade helsefrikene som insisterer på spelt og nullkarbo og helst vil gresse på vidda og skal de spise noe annet enn gress, ja, skal de gnage kjøttet rett fra låret til villreinen som gresser fredelig ved siden av. De som prøver å overgå hverandre i kostholdstrender og "synes synd på" unger som får vanlige brødskiver i matpakka av og til. Hrmpf.

(På dette tidspunktet begynner jeg å gå fra inne-i-hodet-stemme til ut-av-hodet-stemme, og mumler iltert for meg selv og andre som slumper til å høre på)

– Jah, det var jo bare et tidsspørsmål. Før vi ble en jaget og illegal minoritet, vi som skal bake noen stakkars ostehorn til barna våre som fredagskos. Nå må vi vel ratt kjøpe hvetemelet på Plata, i sånne brukerposjoner, og trekke for gardinene før vi setter en deig. Jeg nekter å la meg kue. Vi er ikke mindreverdige mennesker! Jeg skal starte en aksjon, skal jeg.

Ta hvetemelet tilbake, folkens! Vi krever… Å.
Se der, ja.
På nederste hylle. DER var hvetemelet, ja.

Kremt.


Det er ikke rart at jeg liker å være sammen med folk. Det er fint å trives i sitt eget selskap, men av og til kan jeg ha litt uheldig innflytelse på meg.