Hverdag revisited

I dag var det tid for jobb igjen etter en lang, deilig ferie. Og jeg gråter ikke, for selv om jeg er ualminnelig flink til å være en dagdrivende latsabb, kommer jeg til et punkt hvor nok er nok. Da begynner jeg å lengte etter hverdagene igjen. Hverdager er som kjent undervurdert. Nå var det på tide å ta tilbake det vanlige livet igjen.

Jeg har skrytt av den fine skoleveien min før. I dag klokka 08.20 så det sånn ut ved den lille gang- og sykkelbrua over Nitelva. Morgendis og helt stille vann, bortsett fra et yrende fjærkreliv. Uten å være ekspert, mener jeg bestemt at jeg så både gjess og gakkgakker. Riktignok har jeg et noe anstrengt forhold til fjærkre, særlig etter at jeg en gang ble slått ned av en fugl - med kjepp! Men på avstand (og ubevæpnede!) skaper de en viss stemning, ingen tvil om det. 
Etter hvert titta sola fram fra disen, også, og det ble en riktig så lys og glad dag. 


En av de (mange) fine tingene med å være lærer, er at man kan få gjenoppleve høstens skolestartfølelse hvert eneste år. Blanke ark og fargestifter til, nye begynnelser og bekjentskaper. Samtidig er det hyggelig å treffe igjen gamle kolleger og venner.

Noen gjensyn er ekstra hjertelige. Jeg ble litt revet med av å treffe bestevennen min igjen etter en lang sommers adskillelse. Noen mener at jeg oppsøker ham i overkant ofte, men hva kan jeg si? Han gir meg det jeg trenger. Hver dag. Jeg er sikker på at vi kommer til å forstå hverandre dette skoleåret også. 

Planleggingsdager, heter de tre dagene vi har nå. Og jaggu planlegges det. Vi har hatt fellesmøter om vurderingspraksis, skolereglement, neste års byggeplaner og den første skoleuka. Og et langt og fint avdelingsmøte med diskusjon om årets elevprosjekter opp og ned og fram og tilbake. Hvilke prosjekter kan vi gjennomføre tverrfaglig i år? Hvilke frister har de eksterne oppdragsgiverne våre? Hvem bør ha ansvar for de enkelte delene? Hvor mange elever ønsker utplassering i bedrift? Hvordan bør vi legge opp prosjekter, utplassering, undervisning og tverrfaglig samarbeid så vi er sikre på dekke alle kompetansemålene i alle fag? Vi gjør oss ymse erfaringer hvert år. Noen av dem er verdt å pusle med og finpusse litt på, andre bør puttes i arkivet for "forsåvidt en god idé i teorien, fungerte ikke i praksis". Og heldigvis er det noen erfaringer som er gode og velfungerende, år etter år. Da trenger vi ikke gjøre så mye annet enn å forsikre oss om at de fremdeles er relevante. 

Sola skinte hele dagen, helt til siste møte var ferdig. Mon tro om det kommer til å regne?, sa kollegaen. Pytt pytt, jeg tåler da noen regndråper!, kvitterte jeg friskusaktig og satte meg på sykkelen i sommerklærne. Jeg kom ikke langt før himmelen åpna seg. Regndråpene var store som bowlingkuler. Halvveis hjemme måtte jeg rett og slett ta av meg skoene og putte dem i sykkelkurven, for de hadde trukket til seg sånn omtrent tretti liter vann. Hver. 

Legg dessuten merke til den sjarmerende regndråpen som dingler kokett fra nesetippen min. Nevnte jeg at det er mest oppoverbakke hjemover? Og ingenting blir så ekkelt vått som våt dongeri. Jeg tipper at det dampet av meg mot slutten, der.

Men alt i alt, en finfin dag. Jeg har fått både sagt og gjort og ment og jobba, og er i grunn veldig fornøyd. I morgen er det på'n igjen. Med regntøy i sekken, for sikkerhets skyld.

Silence of the Lammen

Lillesøster og ei hyttevenninne har lekt sammen i hele dag. De kunne boltre seg i ro og mak inne i annekset, sammen med kosedyret Lammen.

Nå begynner jeg å lure litt på hva de egentlig lekte. Og hvem av dem som eventuelt var Clarice.

Jeg får ta meg et lite glass chianti og ei skive med leverpostei mens jeg tenker over det.