 |
| Skjettensenteret i solnedgang. |
Når kuldegradene blir tosifra og hålka setter inn, tar det litt tid å bli klar for en tur med hunden. Det er et lite rituale. Ulltrøye, utebukse og raggiser. Lue, votter og skjerf som skal vikles. Dobbeltsjekke lomma, er det både godbiter og hundeposer der? Og krona på verket, eller snarere grunnmuren på den godt voksne turgåeren: Brodder. Jepp, vi er der. Jeg har splitternye brodder, og er ikke redd for å bruke dem (snarere livredd for å gå uten).
Hunden gladsvinser utålmodig, og jeg forklarer at hun må nok vente, for mennesker har ikke pels. Eller, altså. Jeg har i hvert fall ikke like praktfull hårvekst som en ekte finsk lapphund, en hund av den sorten som helst legger seg i trekken fra verandadøra for riktig å nyte kuldedraget. Noen reinsdyrgjeter har jeg aldri vært, men nå blir jeg til gjengjeld passet på som et reinsdyr. Selv på do.
Ut kommer vi oss omsider, til en verden som er frossen og stille. Joda, det er biler og fotgjengere der. Men selve naturen holder pusten og venter lydløst på varmere tider. Jeg trekker pusten, jeg som kan, og kjenner kulda stikke i luftveiene. Og så går vi, hunden og jeg. Førstnevnte snuser og svinser fornøyd.
Det er jaggu viktig å være godt kledd, tenker jeg selvtilfreds, og vralter bortover stikkveien som en lett slagrammet Teletubby. Og møter de som er på vei hjem fra ungdomsskolen oppi lia her. Uten luer, med åpne jakker og Converse-sko på beina danser og skutter de hjemover, og slenger muntre
heihei til lag-på-lag-damen og den svinsende hunden hennes. Og jeg får en sånn inderlig lyst til å be dem om å kle på seg, huske lue, være forsiktig på glatta så de ikke ramler og slår seg.
Jeg er den dama nå. Det er
mange faser man skal gå gjennom.
