tirsdag 18. juni 2013

Om å svelge kameler – og velge privatskole

Når Storebror denne uka avslutter sjuende klasse, tar han ikke bare farvel med barneskolen, men med offentlig skole som sådan. Det føles som et nederlag. Samtidig er det en stor lettelse.

Jeg har alltid tenkt at den offentlige skolen både er og må være god og romslig nok for alle, og jeg har snakka varmt om inkludering, individuell tilpasning og differensiering. Lenge før jeg begynte å jobbe som lærer selv har jeg vært opptatt av å være en skolepositiv forelder som ser etter løsninger og samarbeid, og som støtter opp under det som skjer på skolen. Dette mener jeg fremdeles.

Men for om lag to måneder siden kom jeg hjem fra jobben til Storebror som hadde en klar melding til meg:
– Nå er det nok. Nå vil jeg begynne på privatskole! sa han, og jeg kunne se at han var så dønn sikker som en ganske så reflektert tolvåring noensinne kan bli. Jeg ble egentlig ikke veldig overraska, for han har mistrivdes på skolen lenge.

For to år siden skrev jeg innlegget Elsker å lære, hater skolen, og lite har endra seg siden den gang. Eller, det er ikke helt sant. Misforholdet mellom læringsglede og skoleglede har blitt enda mer uttalt siden den gang. Jeg har en sønn som står opp ekstra tidlig i helgene for å se litt på CNN, som låner faktabøker i stort monn på biblioteket og som gjerne vil snakke om sammenhengen mellom kaffens ankomst til Europa og opplysningstiden. Da elevene i engelsktimen skulle holde foredrag om et idol, valgte han å snakke om Edward Jenner (og før du tror at noen av oss har tipsa ham: Vi måtte google Jenner selv for å skjønne hva sønnen snakka om).

Han er slett ikke noe geni. Han er bare veldig, veldig interessert i (og ditto kunnskapsrik om) en del temaer. Selvfølgelig er det emner og øvelser han sliter med, han også. Men det er så mange ting han faktisk kan – mye av det på høyt nivå. Og da er det sørgelig å se at han faller så utenfor i klasserommet.

I grunnskolen er det mange elever i hver klasse, og stor variasjon i elevmassen. Lærere må gjøre så mye mer enn å undervise i fag: De skal lytte, trøste og oppmuntre, de må fungere som sosialarbeidere, spesialpedagoger, trenere og ekstraforeldre. Det er nesten ikke grenser for hva som skal inn i lærernes ansvarsområde, for det vanlige mantraet som følger alle slags utfordringer og samfunnsproblemer er at det må inn i skolen. Jeg vet så altfor godt hvor lite tid det i praksis blir til å følge opp hver enkelt elev. Derfor har vi lenge tenkt at okei, det er ikke nok ressurser for alle, men heldigvis kan vi følge opp ganske brukbart selv – så får vi håpe at den tida som ikke brukes på barnet vårt, kommer andre til gode, kanskje noen som ikke har den muligheten hjemme.

Dette kan jeg leve med. Jeg kan leve med at sønnen min, som tross alt er ganske så heldig, ikke får noe skreddersydd opplegg.

Det jeg imidlertid ikke kan leve med, er å oppdage at han har gått rundt og følt seg dum. Jeg kan ikke leve med at det bare fokuseres på hva han ikke er flink til, og at vi knapt har hørt et ord om hva han faktisk mestrer. Jeg kan ikke leve med at læreren hans uttaler på et møte at ”problemet med (Storebror) er at han har så mange sære interesser”.  Ja, han sa problem og han sa sære interesser. Det er et direkte sitat. Og da jeg hørte det holdt jeg på å begynne å grine. For det avslører en holdning til elever som er så langt fra det ideelle at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. 

Jeg kan ikke leve med den holdningen.

De sære interessene læreren sikta til, er for øvrig fysikk, kjemi, astronomi, historie og politikk. Heldigvis begynte jeg ikke å grine. Jeg sa at på den videregående skolen der jeg jobber er ikke slike interesser det aller minste sære, de er tvert om temmelig vanlige. Og så sa jeg ganske mye mer. Det hjalp lite.

Så da Storebror en ettermiddag for to måneder siden sa at han ville begynne på privatskole, var jeg åpen for å undersøke alternativene. Det viste seg at den skolen han hadde i tankene var en kristen privatskole i en nabokommune. Riktignok er jeg kristen selv, mens Storebror tror bare på vitenskapen, som han selv uttrykker det. Jeg lufta dette med ham. Det viste seg at han var innforstått med det, og at han var villig til å svelge hvor mange salmevers det skulle være for å gå på en skole hvor han blir sett. 


Det viste seg dessuten at privatskolen det er snakk om har en elevmasse med stor variasjon både i livssyn og etnisitet, faktisk vel så mye som den offentlige skolen. Det var veldig viktig for oss, for jeg vil ikke ha barn som vokser opp i en homogen enklave. Og etter å ha lest utallige rapporter, snakka med tidligere elever og foreldrene deres og ikke minst besøkt skolen, ble vi enige om at Storebror skulle få begynne på privatskole fra høsten.

Jeg mener som sagt fremdeles at den offentlige skolen bør være god og romslig nok for alle. Jeg mener at den allerede er veldig god for veldig mange, men det er desto verre for de som av ulike årsaker ikke føler seg hjemme der. Jeg er villig til å kjempe for den offentlige skolen. Men jeg er ikke villig til å drive prinsipprytteri på vegne av barnet mitt. Jeg kan ikke ofre ham på noe ideologisk alter. Den kampen må vi ta på andre arenaer. Jeg er klar. 


I mellomtiden nyter jeg å ha en sønn som for første gang på årevis gleder seg over noe som har med skole å gjøre. 

28 kommentarer:

Sanna S. sa...

Dette er sterkt og skremmende! Det jeg kommer til å savne fra USA er at de "sære" interessene er helt ok. Mangfold er ok. Kunnskap er ok. Og at kravene og forventningene på skolen ligger ved eksellensen heller enn ved middelmådigheten. Jeg ønsker Storebroren lykke til med sin nye skole!

Hanne sa...

Takk for det, Sanna! Ja, jeg skulle ønske det var mer rom for denslags variasjon her. Når det er sagt, er vi veldig, veldig fornøyd med Lillesøsters skolesituasjon (på den samme skolen) enn så lenge, men det burde ikke være fullt så læreravhengig (og dermed tilfeldig), og det burde ikke være et fullt så tungrodd system. Det er et problem.

mortentolk sa...

Flott situasjonsrapport, Hanne.
Noen ganger må enkelte av oss få særbehandling. Det er det som er rettferdig. Ikke at alle får samme behandling.
Det at særbehandling stort sett bare tilbys de som underpresterer er kanskje den største ulempen ved den norske enhetsskolen. Heldig er den overpresterende eller annerledes presterende ungen som har foreldre som tar dette på alvor og finner en løsning (vel, det later til at i dette tilfellet var det ungen selv som fant løsningen...).
Jeg begynte selv min skolekarriere i USA, kom tilbake til hjemlandet da jeg skulle begynne i tredje klasse, og opplevde norsk skole som lite inspirerende og stimulerende. Men jeg var ingen "Storebror" med sære interesser, så vanlig skole var godt nok. Ja, jeg stortrivdes. (Men det hadde jeg antakelig gjort i nesten en hvilken som helst skole jeg hadde blitt utsatt for.)
OK. Vi må prøve å få til å dyrke det individuelle bedre i norsk offentlig skole, men neigu om jeg vil ha noen rendyrket individualistisk skole. Det viktigste ungene lærer på skolen er tross alt å bli skranglet sammen med andre som ikke er som dem selv.
Lykke til, Storebror!

Hanne sa...

Jeg er så innmari enig, Morten - ungene trenger å bli "skranglet sammen med andre som ikke er som dem selv". Derfor var det veldig viktig at skolen han endte opp med har en blandet elevmasse. Samtidig er det, som du sier, ikke rettferdig å gi alle den samme behandlingen.

Jeg må understreke at jeg har mange gode erfaringer med offentlig skole også, men for Storebror har de siste fire åra ikke vært særlig gode, og i ettertid tenker jeg at jeg har vært altfor samarbeidsvillig og grei. Nå tar jeg rett og slett ikke sjansen på at han skal fortsette å fjerne seg fra klasserommet, kanskje såpass at han ikke kommer seg dit han ser fram til.

Mye kan selvfølgelig endre seg i preferanser og interesser i løpet av ungdomsskolen, men det skal i hvert fall ikke stå på oss - eller på skolen. Han må få finne ut av det selv.

Torill-e sa...

Gratulerer med beslutningen, fra en som jobber på en privatskole og som stadig tar i mot elever som har bruk for en alternativ skole. Jeg skal ikke si et ond ord om den offentlig skole, men kan veldig gjerne skrive under på at der er et behov for et alternativ til mange barn her i landet vårt av ulike grunner. Noen på grunn av "sære interesser" og andre pga tøffe erfaringer på nærskolen. Jeg er glad for at vi finnes :)

Unknown sa...

Hadde samme opplevelse, bortsett fra at sitatet fra læreren som fikk begeret til å flyte over var "hun er ikke så smart som dere tror". Dette da vi ba om møte for å snakke om å få litt mer tilpassede utfordringer i mattematikken. Jenta vår kom ofte gråtende hjem og fortalte om at hun mistet lysten på å gå på skolen.

Kamelen var stor, men vi valgte til slutt å sende henne til privatskole som har Internasjonal Baccaleareate, hvor det er greit å være interessert i verden og læring. Hun stortrives, til tross for meget stor arbeidsmengde...

Eirik Newth sa...

Fint innlegg, Hanne. Og en nyttig påminnelse om at problemet med mistrivsel på skolen ikke bare handler om mobbing eller "white flight", slik man får inntrykk av i mediene. Det mest skremmende med lærerens og skolens oppførsel for meg er at det høres ut som et ekko av det jeg opplevde på søttitallet. "Han er så sær, han må slutte å bry seg om sånne rare ting så blir han en del klassen."

Vår erfaring med den norske offentlige skolen i 2013 er så langt den stikk motsatte, gudskjelov. Ikke bare er vår sønns skole faglig sterk og pedagogisk oppfinnsom, men vi er så heldige å ha en lærer som virkelig ser hvert barn som det individet det er.

Som når min sønn tar med sine yndlingsbøker på engelsk (som ligger langt foran nivået i klassen ellers) ikke avviser dem men isteden bruker dem som utgangspunkt for et klasseromsbibliotek. Som lar ungene ta med ting og fylle veggene med bilder av det de er glade og interessert i.

I min sønns klasse vet alle hvordan det kjennes å holde en meteoritt i hånden, fordi læreren tok intitiativ da hun hørte at vi hadde en slik hjemme. :) Ungene vet hvordan "kattekompis" Linus ser ut - bildet av ham har hengt lett synlig på tavlen siden første.

Jeg vet hvor heldige vi har vært. Jeg vet at denne skolen har en dyktig rektor og et kollegium av lærere som virkelig tar sin oppgave på alvor. At vi også har mer ressurser tilgjengelig i en del situajsoner, nettopp fordi skolen ligger i landets fattigste og mest sammensatte strøk.

Men jeg vet også hvor lett vi kunne ha endt opp med å gjøre samme valg som dere. Det er det mange i vårt område som har gjort, og når jeg snakker med foreldrene som har gjort valget er det umulig å klandre dem. Ungene kommer først, tross alt.

Så er det bare å ønske din sønn lykke til på den nye skolen. Dersom den kristne skolen i nabokommunen skulle vise seg å være den som ligger i Oslo og begynner på S, har jeg bare hørt positive ting om den fra foreldre i vårt nabolag som har gjort samme valg. :)

HildeSol sa...

At en lærer kan få seg til å si noe sånt - et "problem" at et barn har "sære interesser" - er jo hårreisende. At man ikke har ressurser til å gi alle et så individuelt tilpasset opplegg som man skulle ønske er noe vi må leve med, men med en sånn innstilling til elever med interesser for annen kunnskap enn den fastlagt i pensum er det jo fristende å foreslå et karriereskifte...

Godt du ga svar på tiltale, om ikke annet kan jo være h*n tenker seg litt mer om neste gang. Håper skoleskifte er det som skal til for storebror, så han kan fortsette å glede seg over skolen også etter å ha begynt der.

Unknown sa...

Det her er ein type problem som er meir vanleg enn mange likar å tru. Diverre er det ikkje så enkelt som at det har med kva skuletype som passar best, men ofte med kva lærarane i skuleverket vårt har blitt fora med av pensum. Sidan slutten av 1960-talet har problemstillingar med barn som har over gjennomsnittet lett for å lære, og difor er født med stor lærelyst, vore heilt fråverande frå allmennlærarpensumet i norske lærarhøgskular: «Dei klarar seg sjølv, så får me tid til å ta vare på dei som ikkje er like lærenemme.»

Faktisk er dei problem du har møtt på mykje vanlegare enn dei fleste trur. Forsking internasjonalt opererer ofte med 5-10 % av elevmassen, med andre ord eit gjennomsnitt på ein til to i kvar klasse. Dette er desse barna som har gode nok evner til å kunne bli store einarar i eit eller fleire område ved trening og rask framdrift i læring. Det er det sjiktet som om dei hadde hatt talentet sitt innan idrett eller musikk ville blitt dyrka fram og gitt spesialoppfølging i idrettslaget eller på kulturskulen. Dei var berre så uheldige å få evnene sine innan skulefag, og då har det (i det minste inntil nyleg) ikkje politisk korrekt å følgje dei opp.

Det som er viktig for desse små lærenemme er å bli sett for det dei er. I staden har den framherskande pedagogikken dei siste 40 åra hatt ein ideologi om at dei skal haldast i tømme ved at dei blir putta inn i meiningslause repetisjonar på eit nivå dei alt meistrar, slik at lærarane skulle få tid til dei svakaste.

Vel er det slik at me nok alle må lære oss til at me møter ting som er kjedeleg og repeterande, og kan hende dei skarpaste meir enn andre. Dei skal trass alt ut i eit arbeidsliv der 90 % av deira kolleger er mindre lettlærte enn dei sjølv, og det finnast heller ikkje interessante jobbar til alle. Det er likevel massedrap på lærevilja til desse av våre barn som skulle blitt våre beste forskarar, sivilingeniørar, siviløkonomar og samfunnsleiarar.

Det er som sagt 5-10 % av elevmassen som er i same situasjon, så det er snakk om eit samfunnsproblem om det ikkje blir gjort meir med. Det er ikkje politisk korrekt å snakke om, for mange blir redde for at det skal øydeleggje oppfølginga av dei små med minst handbaggasje. Spørsmålet er eigentleg motsett: Har me råd til å tape dei resursane som blir avstumpa i prosessen? Det er dei som i neste generasjon skal ta hand om dei små og svake når me sjølv er blitt gamle og svake, og det kan dei ikkje om me ikkje gir dei reiskapen i form av utdanning som gir dei høve til å bruke sitt potensiale.

Stå på for «Storebror». Han kan framleis reddast, og det ser ut som han er skarp nok til å ane korleis han kan bli redda, så då er det berre å støtte rundt!

Jon C. sa...

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke leser bloggen din oftere Hanne, for hver gang jeg er innom føler jeg meg opplyst.

Jeg skjønner godt Storebror som føler seg "ikke sett" på den offentlige skolen. Jeg har selv vært "lillebror" som har slitt i alle år med å finne interesse i mange fag, som vises godt på vitnemål og fravær. Heldigvis fant jeg meg en skole der kvaliteten på vitnemålet har lite å si, og jeg får fortsatt studere noe som interesserer meg til høsten.
Jeg håper "storebror" blir sett på sin nye skole!

Lise B sa...

Viktige refleksjoner, og jeg ønsker dere riktig lykke til på ny skole.
Du skriver at "han er ikke noe geni ..." . Kanskje er han faktisk ikke så langt unna? Og i så tilfelle er det faktisk berettigede behov om tilpasset opplæring. Har du hørt om foreningen Lykkelige Barn? Anbefaler deg å ta en titt der, det har ihvertfall vært til stor nytte for mange barn og deres foreldre som har vært i samme situasjon som den dere er i. Ellers virker "sær og problem" malplassert, intrykket er heller av et utrolig spennende, kunnskapstørst, og reflektert barn.

Hanne sa...

Torill-e:
Takk for det! Jeg vet jo at du jobber på en privatskole, og jeg har lest _mye_ om privatskoler generelt og den vi har valgt spesielt før vi tok avgjørelsen. Det er flere grunner til at elever velger å bytte, men jeg har inntrykk av at på "vår" nye skole er det rom for dem alle.

Fredrik Graver:
Virkelig? "Hun er ikke så smart som dere tror?" - helt utrolig (eller snarere: dessverre ikke utrolig). Stakkars jente. Godt dere fant en skole som passer bedre.

Jeg jobber selv på en (offentlig) videregående skole hvor det er mer enn greit å være interessert i læring og skolearbeid, og hvor vi blant annet har IB-linje. Vi får mange lettede elever som sier at de ENDELIG kan trives som seg selv, etter å ha blitt sett på som særinger og raringer gjennom grunnskolen.

Hanne sa...

Eirik Newth:
Ja, jeg er enig, det er som et ekko fra søttitallet, og ikke et veldig hyggelig sådan. Så heldige dere er som har en skole (og ikke minst en lærer!) som fungerer så godt. Det er en lykke.

Jeg må nok en gang understreke at vi er veldig fornøyd med Lillesøsters erfaringer i den samme lokale skolen. Riktignok går hun bare i 2.klasse foreløpig, men hun stortrives og blomstrer med utfordringer som passer henne godt, og hun har en lærer som ser henne. Det finnes mange dyktige lærere der.

Noe av problemet vårt har vært at når ting ikke fungerer, og vi har prøvd å ta tak i utfordringene til Storebror, har det tatt så uendelig lang tid. Det hjelper lite med møter og samtaler når det går månedsvis uten at det blir fulgt opp. Så ja, jeg er ganske skuffa. Og det føles litt som et nederlag.

Hanne sa...

HildeSol:
Ja, jeg synes også det er hårreisende, og det gjør meg både trist og sint. Dette ble i tillegg sagt i et møte med flere fra skolen til stede, så den holdningen er ikke noen hemmelighet. Jeg tror dessverre ikke så mye kommer til å endre seg. Men Storebror har heldigvis begynt å glede seg til skolestart til høsten, noe som er en usigelig lettelse. Jeg håper det blir bra.

Morten Øen:
Jeg er helt enig i at det handler mer om læreres praksisteori enn om skoletypen som sådan, for det er ingen tvil om at det finnes mange flotte lærere i offentlig skole (jeg vet om veldig, veldig mange som fortjener både medaljer og fanfarer), og tilsvarende finnes det slette eksemplarer i private skoler. Ulemepen med offentlig skole, som jeg ser det, er at systemet kan være veldig tungrodd når ting ikke fungerer. Jeg har inntrykk av at det er en del mer handlekraft på det området i den alternative skolen vi har valgt.

Jeg husker selv hvordan jeg kjedet meg gjennom mye av skolen, med det resultat at jeg ikke opparbeidet meg noe som kunne minne om gode arbeidsvaner - jeg fikk jo gode resultater av rent venstrehåndsarbeid. Arbeidsvaner utviklet jeg ikke før langt ut i høyere utdannelse.

Men spørsmålet ditt har et soleklart svar: Nei, vi har ikke råd til å tape disse ressursene. Det er så mange flotte, kreative, reflekterte problemløsere i norske klasserom, og de bør få lov til å blomstre.

Hanne sa...

Jon C:
Det var hyggelig å høre, tusen takk!
Det kan være vanskelig å finne plassen sin i skolen enten man er "storebror" eller "lillebror". Jeg er veldig glad for at du får studere noe som interesserer deg - lykke til! :)

Lise B:
Berettigede behov om tilpasset opplæring er der, uavhengig om han skulle være et geni eller ikke, for det er nedfelt i Opplæringsloven.
Når jeg sier at han ikke er noe geni, er det nettopp fordi jeg ikke helt ser noen grunn til at han skal behøve noe stempel på det ene eller det andre for å bli sett på sitt nivå. I enkelte fagområder ligger han skyhøyt foran de andre (han har for eksempel historiekunnskaper som tilsvarer høy måloppnåelse på videregående-nivå), mens i andre områder er han helt på snittet i klassen - og i atter andre sliter han litt. Poenget må jo være å møte hele barnet med de opplæringbehovene det har, uansett. Og det er ingen tvil om at han er både reflektert og kunnskapstørst. :)
Jeg har for øvrig kikket innom foreningen Lykkelige Barn, og det er mye gjenkjennelig der.

Helga Marie sa...

Det slår meg at lærere som uttaler seg på den måten som Storebrors lærer gjorde er både menneskelig og faglig usikre. Fryktelig synd, for det betyr så mye å få aksept for den man er. Og som lærer blir jeg så inderlig lei meg når jeg hører om kolleger som gjør det stikk motsatte av det de skal... Altså seriøst: Tenk at det finnes lærere, uansett trinn, som omtaler interesser som Storebrors som sære!!? Det er jo egentlig helt utrolig! (Dypt sukk)

AnitaElise sa...

Sterkt å lese Hanne! Jeg har to stk av samme slag som "Storebror". Den ene har surfet gjennom skolen med minimum innsats, blitt sosialisert bort fra sine interesser og mistet kunnskapshungeren han hadde da han startet på skolen. Det er følelsesmessig smertefullt å tenke på. Vi tok kampen med den offentlige skolen en gang, og opplevde enormt stort negativt fokus på barnet vårt, og oss som foreldre. Skolens holdning var at det ikke var den det var noe i veien med, da vi etterlyste mer faglig utfordring. Det kom påstander om at vi var foreldre som hadde usunne forventninger og presset barnet vårt, hvilket ikke var sant. Vi ønsket bare at han skulle oppleve følelsen av å mestre utfordring og faktisk lære noe. I ettertid ser vi at skolen opptrådte defensivt og taktisk. Eldstemann ble hakkekylling for skolens ansatte før vi tok han ut, og over i privat skole, midt i skoleåret. Vi er ikke alene. Det fins dessverre mange som oss, med evnerike barn og tilsvarende erfaringer. Som har møtt den offentlige skolens ufeilbarlighet. Jeg skulle ønske det ikke var slik. At det var plass til også de evnerike i norsk offentlig skole. At man lærte av idretten (at det ble greit å være flink/smartere enn snittet), la til side feilslåtte politiske likhetsprinsipper og i stedet gikk for riktig pedagogikk. Ønsker dere lykke lykke til!

Hanne sa...

Helga Marie:
Ja, det er fryktelig synd. Jeg vet jo at vi som lærere ikke alltid klarer å gjøre alt vi vil, men å si noe sånt - det signaliserer så mye. Ikke noe av det er bra.

Anita Elise:
Det er så trist å lese om erfaringene deres, og jeg tror at slike reaksjoner dere ble møtt med er noe av grunnen til at foreldre ikke alltid våger eller orker å sette makt bak kravene. For tenk om vi skaper problemer og gjør det verre for barnet vårt?

Anonym sa...

Takk for at du skriver om enhetsskolens grå bakside. Vi jobber for å ivareta alle barn, men mange glemmer at også elever som har en sterk læringshunger trenger å få føle at det butter faglig, få jobbe, og så føle mestring. - Og fremfor alt: få bli sett for den de er - med eller uten sære interesser! (Jeg kjenner det koker over lærere som presterer å si til en elev det du skriver. Makan!)

Ønsker masse lykke til med valget av ny skole. Vi er etter hvert en del mennesker som står sammen om å forsøke å påvirke skole-Norge slik at det skal bli en selvfølge å få utvikle seg faglig OGSÅ om du lærer raskt. Håper mange andre også vil se verdien av dette, for det er ikke slik at "de flinke klarer seg selv". (Noen av dem går faktisk under i møtet med en skole som ikke klarer å ha to tanker i hodet på en gang.) Igjen: lykke til med Storebror og ny skole :-)

Hege sa...

Jeg ønsker Storebror lykke til, men samtidig får jeg klump i magen. Jeg er jo læreren i den offentlige skolen, og min skrekk er at alle storebrorene skal forsvinne ut av klasserommet mitt. Hvordan blir det da?

Her om dagen snakket vi om det i niendeklassen min. Vi har nemlig fått en privatskole til her i landsbyen, og den ser ut til å bli mer og mer populær. Hvem kommer til å gå der, snakket vi om, og elevene mine hadde klare formeninger om det. Det var flere svar, og ett av dem handlet om din Storebror, - de elevene som er absolutt nødvendige hvis det skal bli noen læringsdynamikk i samfunnsfag- og norsktimene mine.

Læreren med den merkelige holdninga skulle jeg gjerne tatt en prat med.

Og igjen: Jeg ønsker Storebror lykke til.

Hanne sa...

krmlr:
Tusen takk. Ja, det burde vært en selvfølge - i hvert fall at elevene ikke utvikler et _dårligere_ selvbilde i møte med skolen.

Hege:
Det er selvfølgelig et av de store problemene med at flere velger privatskoleløsninger - det gjør det offentlige klasserommet langt fattigere. Jeg synes det er trist, og dermed var det en stor kamel jeg måtte svelge.
Hadde jeg vært sikker på at han kunne fått en lærer som deg, ville jeg ikke vurdert alternativer. Men slik det er nå, fortjener han å være trygg på å bli sett igjen, etter flere år uten den opplevelsen.

Anonym sa...

Det er ikke trist. Norsk offentlig skole har ikke eksistensberettigelse, slik den fungerer i dag. Den er ingen utdanningsinstitusjon. Fler og fler foreldre vil ta barna ut. Flott! Det vil skape dynamikk i samfunnet. AP kan streve så mye de vil, foreldre vil at barna skal ha utdanning.

Barbarella sa...

Min sønn er bare fem. Han leser og har et enormt ordforråd, liker matte og språk og er nysgjerrig på hvordan alt fungerer i verden. Jeg vet hvordan skolen kan bli for ham, jeg gikk selv i ni år i en klasse med veldig lavt nivå og ble lat. Dessverre har heg alkerede fått dmake på hjelpesløsheten mot bærerne av systemene. En helsesøster jeg forøvrig respekterte og likte fra før, misforsto meg og mine intensjoner mot min sønn. Vi var på fireårskontroll og han ble spurt om han kunne telle. Nå er det sånn at han like før dette hadde lært å telle til fjorten på engelsk! Dette har han lært av iPad'en og av å prate med au pairen vår. Han er selv veldig stolt, og det er absolutt ingen som har presset ham til dette. Mamma er selvfølgelig også stolt! Og det må jo være lov? Så jeg sier til helsesøster, som nettopp roser ham gul og blå for at han kan telle til ti på norsk, når han egentlig kan telle til tusen, at han faktisk kan ta dem på engelsk også, og han setter igang, kry som en hane. Da ser hun bebreidende på meg, klapper min sønn trøstende på armen, og sier med medfølende stemme: "Du er bra nok helt som du er, du, Skywalker!" Hun hadde bestemt seg. Jeg var en pressende, prestasjonsivrende og dårlig mor, som ga mine barn dårlig selvtillit og bare elsket dem hvis de var BEST. Det gikk ikke å endre hennes posisjon, jeg var mistenkeliggjort, og alt jeg sa og gjorde etter dette ble tolket som at jeg prøvde å skjule at jeg satt hjemme og tvang min sønn til å pugge ting. At han elsker å lære ting kunne hun ikke tro, nei, det er nok bare for å please sin fæle mor.

Hanne sa...

Anonym:
Deg om det. Jeg synes det er trist, for jeg ønsker meg i utgangspunktet en offentlig skole som fungerer for alle - enten de vil ha mye eller lite utdanning, eller er sånn eller slik.

Barbarella:
Ja, det er vel liten tvil om at den stakkars sønnen deres var pressa til å prestere? Barn er jo ikke særlig nysgjerrige eller vitebegjærlige av natur, så det må finnes en gjerningsmann her et sted...

Jeg håper dere møter en skole og lærere som tar Skywalker på alvor og ser ham for den han er. Jeg vet de finnes!

Merel sa...

Jeg er så spent på hvordan det har gått med skolestarten - vil du fortelle litt? Håper virkelig at det fungerer aldeles utmerket og at dere har en gutt som gleder seg til å gå på skolen!

Alexa sa...

Det er trist at skolen skal være så generell. Kjenner selv på det da jeg går i tiendeklasse, er den eneste som engasjerer meg politisk, den eneste som innser at det fortsatt er urettferdighet i verden, den eneste som velger å skrive korrekt norsk og den eneste som hører på musikk utenfor topplista.

I motsetning til læreren sønnen din hadde, er jeg heldig som har en fantastisk lærer som er åpen for diskusjoner der han lar meg ytre min mening.

Vet ikke helt hva jeg ville frem til med dette, men barn har sin egen måte å måle hverandre og utestenge hverandre på, og ikke alle lærere er like ille.

Hanne sa...

Takk for kommentaren, Alexa. Så fint at du har en fantastisk lærer. Jeg vet at det finnes veldig mange av dem. Men du har helt rett i at skolen kan være i overkant generell. Det er et problem som dessverre ikke blir bedre av store klasser og målstyring.

Fra lærersiden høres du ut som en fantastisk fin elev, og jeg tenker at du kan glede deg til å begynne på videregående. Jeg jobber selv i vgs, og mange av våre elever møter endelig mange de deler interesser med når de kommer dit. Vi har i hvert fall mange elever (og lærere, da) som er opptatt av akkurat de tingene du nevner.

Lykke til videre!

Hanne sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.