Posten skal frem - men hvordan?

I kveld var vi på postkontoret post i nærbutikk for å sende en liten bunke julekort som skal av gårde til ymse deler av Norge og verden. Det går evigheter mellom hver gang jeg faktisk sender et brev (i fjor ble det for eksempel ikke produsert noen julepost herfra), så jeg var nesten litt rusten der jeg sto og kjøpte frimerker og måtte spørre hvor konvoluttene egentlig skulle puttes når de var ferdig frankert (den derre luka var ikke påfallende synlig, det må jeg understreke).

Lillesøster (8) hadde også tegna og skrevet et kort. Det skal sendes til ei venninne i Bergen, og hun syntes hele prosessen var praktfullt eksotisk. Da kortet var trygt plassert i postluka, trakk hun meg ivrig i armen:
– Kom! Nå må vi forte oss hjem og høre om brevet er kommet fram!
– Det går nok ikke så fort, jenta mi.
– Hæ? Hvor lang tid tar det egentlig å sende et sånt brev, a?
– Du må huske på at brevet ikke blir trylla dit. Det skal faktisk reise helt til Bergen.
– OI! Skal det reise HELE veien? 

Lillesøster ble både stum og storøyd da det gikk opp for henne hvor mye som skulle skje med brevet hennes underveis. Og det var da det gikk opp for meg at i en verden hvor email og sms og alle slags kjappe trykk-på-en-knapp-løsninger er det hverdagslige for ungene, er det nesten helt umulig å forestille seg den fysiske turen et konkret og håndfast brev skal ut på. Det var nesten så jeg ble litt flau – her har jeg åpenbart forsømt meg.

På hjemveien prøvde jeg å forklare brevets reise trinn for trinn, helt fra noen låser opp boksen på den lokale butikken vår og til det havner i bergensvenninnas postkasse. Men jeg må tilstå at jeg ikke har full oversikt over alle detaljene prosessen selv. Jeg er tross alt ikke så stø i dette lenger, for alt jeg vet kan posten ha endra fraktprosedyrene sine både tre, søtten og femhundre ganger siden jeg lærte om denslags i forrige århundre, den gang da jeg fremdeles hadde brevvenner over hele verden og alltid gikk med frimerker i lommeboka.

– Drar brevet med pasientfly? lurte for eksempel Lillesøster på underveis i den noe vage beskrivelsen min. Det viste seg at hun tenkte på passasjerfly, uten at det hjalp noe særlig på svaret. En litt overflatisk leteaksjon på postens nettsider kunne heller ikke gi meg noe svar, der var det mest snakk om porto og merkevarer og kjerneverdier.

Så nå lurer jeg på følgende: Finnes det noen sånne litt informative filmsnutter på internettet om hvordan et brev reiser fra A til B her i landet? Det kunne vi visst trenge, både Lillesøster og jeg. 



P.S. Alt dette brevgnålet mitt fikk meg forresten til å tenke på denne finfine petiten om skummel papirteknologi som en av de daværende elevene mine skrev for noen år siden. Den føles stadig mer aktuell. 

Førtismobbing på Facebook - når foreldrene er på feil banehalvdel

Det er ikke ålreit å mobbe småbarn. Det er helt greit å mobbe fjortiser. Nå er jeg usikker: Kan noen forklare meg nøyaktig hvor denne aldersgrensa går?

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra folkedypet om at hele landet skulle tyne fjortiser på Facebook. Og alle dro av sted for å trykke liker, hver med sin smiley. 

”Norge med massiv støtte til åtte-åringene”, står det på forsida av VG i dag. Saken handler om de to guttene som inviterte til bursdagsselskap og opplevde at ingen kom. Det er en hjerteskjærende historie, og mange har (som seg hør og bør!) reagert kraftig. Det reageres faktisk fra fjern og nær, og vi står harmdirrende sammen for å forhindre mobbing og ekskludering. Ingen ting er bedre enn det.

Men samtidig er en av de hyppigste sakene i min Facebook-feed i dag et bilde av fire fjortiser fra Asker som uttaler seg om bruk av skoleuniformer. De fire gutta stilte visstnok til intervju med NRK og mente at skoleuniform ikke var noen god idé, fordi folk må få velge selv hva de vil ha på seg. Og det er nettopp dette så mange voksne i Norge synes er hysterisk morsomt, fordi gutta er iført nesten klin like ytterjakker, alle fire (jeg deler verken bilde eller link, for jeg vil ikke spre det videre).

Jeg har ikke sett selve intervjuet, bare bildet – og de mange, mange kommentarene som følger med. Jeg trenger egentlig ikke se intervjuet, for uansett hva disse gutta har sagt, eller hvordan de har sagt det, får jeg en vond smak i munnen av å se hvordan de blir delt til allmenn latter og skadefryd i dag. Av voksne mennesker, ansvarlige foreldre, tanter, onkler og besteforeldre, som garantert synes mobbing er en skrekkelig uting. Men som samtidig henger ut fire guttunger som uttaler seg i en sak. Det har nok disse gutta lært at de bør slutte med nå.

Jeg vet at de færreste (så å si ingen) av FB-vennene mine som delte dette, er slemme mennesker som gjorde det med onde hensikter. Ingen av dem hadde til hensikt å være kjipe mot barn. Mange av dem gjorde det med glimt i øyet og en tanke om at de er nå søte i den alderen. Jeg er imidlertid litt usikker på hvordan de ville ha reagert hvis det var deres egne purunge tenåringsbarn som ble utsatt for en sånn strøm av pek-og-le-bilder. Eller hva med dem selv?

Så vidt jeg kan se er disse kidsa akkurat i den alderen da nittini prosent har konformitet øverst på dagsorden og ønskeliste, uavhengig av bosted, tidsånd og foreldres inntekt. I den alderen er det livsviktig å passe inn. I den alderen sparte jeg i åtte måneder for å kjøpe meg en hvit og rosa Poco Loco-joggedress, akkurat en sånn som alle andre hadde, men som foreldrene mine syntes kosta altfor mye. Jeg husker fremdeles den euforiske (og skuffende forbigående) lykkefølelsen av å legge de fem møysommelig oppsparte hundrelappene på disken og få selve inngangsbilletten til kulheten med meg hjem.

I den alderen står man på terskelen av å ”finne seg sjæl” ved å prøve seg fram med ulike roller og identiteter. Mange veksler mellom trygg konformitet og ellevill annerledeshet (som påfallende ofte også har sin egen møysommelig utformede uniform, hvor grensene er akkurat like strenge, kodene er bare annerledes). Ikke lenge etter Poco Loco-joggedressen hadde jeg piercinger i nesa og lilla hår.
Hvor mange av dere som delte bildet i dag var uberørt av andres oppfatning av dere da dere var i den alderen? Det skulle vært artig å vite.

Jeg lurer på hvordan det oppleves for en såkalt fjortis å bli delt som dagens moro-ting på Facebook. Sannsynligvis var det stas å bli intervjua av NRK. Litt flaut, kanskje, men veldig stas. Men så deler noen et bilde med en sarkastisk kommentar, og det sprer seg. Fem delinger, ti delinger, voksne på alder med foreldrene dine som peker og ler, peker og deler med andre voksne, som deler med andre voksne, og alle ler, de lager latter-smileys og skriver åhåhå du verden, det var umodent sagt, ganske dumt igrunn, og for øvrig er du og vennene dine veldig lite originale og ikke så rent lite bortskjemte, og du verden så ironisk at dere rikmannsunger med dyre jakker tror at dere kan uttale dere om motepress. Hahahaha! Ha! HA!

Jeg lurer på hva fire fjortiser skal lære av dette. At hvis foreldrene dine har råd og lyst til å kjøpe dyre klær til deg, er du fritt vilt? At du, i motsetning til andre, fortjener tyn basert på dine foreldres valg og kjøpekraft? At hvis du gjør som de fleste andre på din alder, er det greit å le av deg? At det ikke lønner seg å stille opp på intervjuer? At voksne mennesker kan oppføre seg skikkelig drittalt?

De lærer i hvert fall ikke å oppføre seg med folkeskikk i sosiale medier, det kan jeg garantere her og nå. De har nemlig fått tusenvis av dårlige rollemodeller i dag (bildet er delt 743 ganger per nå, og så kan du plusse på et titalls kommentarer per deling).

Men det er jo morsomt og ironisk, når de står der i kjempedyre, identiske jakker og er imot uniformering, innvender noen. Den ironien hadde vært adskillig mer treffende hvis det var foreldrene deres som hadde vært avbilda der. Da skulle jeg kosta på meg et aldri så lite fnis.

Det er nemlig vi i foreldregenerasjonen som må ta ansvaret, og det hadde absolutt vært herlig ironisk å se fire førtiåringer stå der i like jakker, med like frisyrer og vesker og dresser og julepynt og solnedganger og Birkentider og spa-opphold og TV-serier og kjøkkenutstyr og statusoppdateringer om noe rødt i glasset – og snakke om uniformering.

Men det er ikke ironisk når hundrevis av voksne folk gjør narr av fjortiser. Det er tragisk.

Lang dags ferd mot julekalender

– Julekalender? I daag? Nei, de er utsolgt for leeenge siden, fniste dama i lekebutikken, mens dama ved siden av himla diskret med øynene. Det var mandag 2. desember, litt etter arbeidstid.

Det er åpenbart mye skam knytta til å handle julekalender 2. desember. På mange måter er det foreldreskapets walk of shame, altså voksenvarianten av å luske gjennom byens gater tidlig om morgenen 18.mai – iført bunad. Tro meg, jeg har prøvd begge deler, riktignok med noen tiårs mellomrom. Men det er en digresjon.

Saken er at jeg var skikkelig, skikkelig seint ute med julekalender til barna i år. Jeg har ikke hatt all verdens måloppnåelse tidligere heller. Det har vært mange seine 30. novemberkvelder med frustrasjon, banning og en haug med teip og dillete småpakker. Heldigvis la jeg kalenderlista lavere før barna ble store nok til å insistere på at pakkekalender var en nødvendig tradisjon (Storebror har dessuten velsignet kort hukommelse på den slags), og de siste åra har vi levd lykkelig med enklere kjøpekalendere.

I år var bestillinga klar og grei: Storebror (13) ville ha Flaxlodd-skrapekalender (barneskirenn!) og Lillesøster (8) ønska seg Lego-kalender (easy-peasy-lemon-squeezy!). Og jada, det er enkelt. Noen må bare huske på å kjøpe det. Noen bor ikke i vårt hus. Her bor bare noen andre, og noen andre har jobba 60 timer i uka den siste tida, med undervisning, vurdering, hospitering, faginformering, evaluering, foresattesamtaler, elevsamtaler, utveksling og ikke minst den prestisjetunge julebordskomiteen. Atter andre bor også her, men atter andre var visst også opptatt og dessuten trodde atter andre at noen andre skulle fikse det og omvendt, og – ja.

Før jeg visste ordet av det var jeg altså mora til Børre fra Jul i Svingen, og for å kompensere for dette løp stressa gikk jeg rundt i på Strømmen storsenter i dag for å oppdrive den (forhåpentligvis) ene Lego-kalenderen som var igjen i kongeriket. Om ikke annet gjorde jeg en god gjerning, for jeg fikk veldig mange til å føle seg veldig, veldig selvtilfredse.

Men på Skjettensenteret fikk jeg napp. Tyggegummijenta bak disken rørte ikke en gang på et øyenbryn da jeg spurte om julekalender (har jeg nevnt hvor mye jeg elsker 2013 Skjetten?).
– Åjada, vi har minst tre Lego-kalendere igjen borti hjørnet bak reolen til høyre bak der borte, vet du, drøvtygde hun beroligende. Og vips, så var jeg så kvitrende juleglad at jeg måtte kjøpe med noen kokosboller hjem for å feire (dessuten var det bursdagen til Mannen. Han fikk sofaputer, forresten).

På hjemveien rakk jeg å tenke litt. Og da kom jeg på den gode ideen min fra de tidligste morgentimene i dag, da jeg lå og veksla mellom søvn og bevissthet, og tenkte at en juleGLADkalender, det er tingen. Noe som er enkelt, som skaper glede i hverdagen, samhold i familien og gir både voksne og barn et lite løft (ikke døm meg, jeg drømmer av og til på pedagogsk, det er tross alt tredjespråket mitt). De fleste ideene man får i slumretilstand viser seg å være fullstendig ubrukelige når man våkner på ordentlig. Men denne bestemte jeg meg for å prøve i virkeligheten.

Så dette gjorde jeg i kveld: Jeg ba Storebror, Lillesøster og Mannen om tips til fine, enkle ting som gjør oss og andre rundt oss gladere i førjulstida (responsen var litt varierende, men Lillesøster skrev ei lang, fin liste som gjorde meg alldeles mo og mør om hjerterota). Jeg klipte ut 22 firkanta pappbiter og skrev dato på dem. På baksida av hver kartongbit skrev jeg en liten oppgave som hele familien må gjennomføre den aktuelle dagen. Og vips, så har vi en ekte juleGLADkalender.

Det er ikke nødvendigvis viktig at designen er enkel, men sånn ble det her i huset: Pappbiter, papirklemme og gavebånd.

Det er imidlertid viktig at oppgavene er enkle å utføre, men allikevel fremmer fine ting. Tidligere har jeg prøvd meg på ambisiøse greier som timeplanlegger hele desember, og det kan man jeg altså ikke drive med.

Men oppgavene her kan klemmes inn absolutt når som helst i en hverdag, samtidig som de jobber sammen om et mål: Å gjøre juletida litt gladere og varmere. Dessuten må alle, både voksne og barn, gjøre dette.

Jeg lurer på hvem som kommer til å bli den heldige mottaker av en tegning fra meg. Og jeg lurer på hvordan dette opplegget kommer til å virke. Jeg holder dere oppdatert, uansett utfall.