lørdag 8. februar 2014

Å leve med en gamer

Min sønn, trettenåringen, er en gamer. Han sparte bursdagspenger, lommepenger og andre surt ervervede midler i noen år (!) for å kunne kjøpe seg en skikkelig kraftig, stasjonær gaming-PC. Den er nå innstallert på rommet hans, som sist høstferie gjennomgikk den delvis smertefulle overgangen fra barnerom til ungdomsrom. På dette promperommet sitter han i timesvis bak (halv)lukkede dører – dersom har får lov. Og det får han faktisk rett som det er. Riktignok blir han sendt ut jevnlig for å lufte hunden og unngå D-vitaminmangel, men vi lar ham holde på ved dataskjermen i ganske stor grad.

Noen mener at det er skrekkelig usosialt og stusselig å holde på sånn. Kan ikke kidsa heller være sammen med andre folk, lissom? De som hevder det har neppe vært tilhører til en trettenåring som gamer med kompiser. Der sitter Storebror i sitt eget hus på Skjetten, og skravler uavbrutt med en skolekompis som befinner seg på Høybråten, Lørenskog eller Jessheim, samtidig som de samhandler i en spillverden. Vitser, tyning, latter, ordspill og strategiprat lekker ned til oss i underetasjen, og noen ganger må vi hysje på dem fordi de er så høylytte.

Realitetsorientering: Det er ikke usosialt bare fordi man ikke henger ved den lokale kiosken. Ting foregår på arenaer som ikke eksisterte da du var tretten. Det må du prøve å leve med.

Det hjelper imidlertid fint lite at gaming er sosialt, hvis det samtidig fører til at ungene våre blir psykopatiske kjeltringer og voldtektsforbrytere. Alle vet jo at dataspill inneholder massive oppfordringer til voldsbruk, og ellers legger til rette for grovt blaserte holdninger til menneskelig lidelse. Det kan hvem som helst lese i (nett)avisa.

Heldigvis har jeg fått et unikt innblikk i hva dette dreier seg om hos oss, og jeg er klar for å dele det med verden, koste hva det koste vil. Her er ett av favorittspillene til min sønn, et han gjerne bruker tre-fire timer på av gangen dersom ingen stopper ham. Det er helt sjukt avhengighetsskapende. La meg gi dere et screenshot:

Skummelt.
Klikk på bildet for større utgave. 

Spillet heter Democracy 3, og handler i korte trekk om å være en statsleder og fordele ressurser, innkreve skatter og sørge for ting som helseomsorg, transport og undervisning. Samtidig skal du forholde deg til velgere (inndelt i demografiske grupper, mange av dem overlappende), som blir fornøyde eller misfornøyde med deg alt ettersom du tilgodeser dem, eller velger å bruke pengene på noen andre.


Curb banking bonuses? Ohnoo!
Som om ikke det er nok, blander mediene seg inn i smørja, og publiserer harmdirrende saker om hvordan du som statsleder fullstendig ignorerer ymse velgergrupper (kollektivtrafikken er en skandale!)  – og du må bestemme deg for hva du skal gjøre. Skal du handle, og i så fall hvordan? Eller skal du bare overse det og håpe at folk roer seg ned? Uansett må du ta et standpunkt, og det vil få konsekvenser.

Ja, og nevnte jeg at du må velge partinavn og kampsaker, og etter at du har tatt en del beslutninger og gjort en del tøffe prioriteringer blir ideologien din basert på de valgene du har tatt?

Jepp, denslags skrekkelige saker holder altså tenåringen på med her i huset. Huttetu.

Vi burde snarest innføre skjermforbud og sende ham utendørs, så han kan henge oppe på kjøpesenteret sammen med de som virkelig får ting gjort.




6 kommentarer:

Åshild sa...

Dette er jo kjempelærerikt, og veldig sosial forstår jeg. Jeg har vel aldri hatt sansen for å henge på hjørnet, og tror jo at dette er mer meningsfullt.

Min sønn satt også mye på PCen da han var 16-17. Da hadde vi akkurat fått internett og han hadde kjøpt egen PC. Til tross for at han satt mye foran skjermen så var han fysisk aktiv. Nå er han en sånn Birkenløper. Så det trenger ikke bli passive voksne av at ungdom sitter litt lenge foran PCen.

Leif sa...

Hei Hanne
Jeg startet min "karriere" som gamer da Pappa kjøpte en datamaskin, jeg var 13 år...
Nå er jeg over 40, godt gift og har 4 barn. Og gamer fortsatt minst 1 time hver dag :-)
Har lønn godt over gjennomsnittet, og er aktiv i samfunnet.
Jeg spiller mest tunge historiske strategispill, men skytespill med kamerater er ikke feil av og til.
Det eneste store forskjellen på meg og de "vanlige" pappaene er at jeg ikke har noen interesse av sport på tv, men det er nok mange gamer som har det og :-)
Strategispill som Democracy 3 hjelper sønnen din med å utvikle hodet på måter han ikke kan på skolen. Du virker ikke bekymret, og det tror jeg ikke du trenger å være :-)
Moral og medfølelse lærer vi av foreldrene våre, ved å se på hvordan de løser utfordringer. Ingen blir diktator eller morder på grunn av gaming :-)

Hanne sa...

Åshild:
Ja, det er fantastisk lærerikt og sosialt. Sønnen imponerer meg hele tida med ting han har plukket opp via ymse strategispill, av historie, politikk og denslags.

Leif:
Du har helt rett, jeg er ikke det minste bekymra. Tvert i mot er jeg ganske så stolt av den smarte sønnen min, og har ikke noe behov for at han skal henge mer på senteret. :)
Selv spiller jeg ikke så mye, for jeg blir så innmari hekta at det går ut over nattesøvnen, men det har heldigvis sønnen unngått - foreløpig, i hvert fall.

Mariann T. sa...

Sånn rent bortsett fra at jeg syntes disse spillene hørtes veldig, veldig spennende ut, og i grunn godt kunne tenkt meg å spille det selv, har dette ingenting kom innlegget ditt å gjøre. Men jeg ramla over denne artikkelen på facebook, og tenkte på deg da jeg leste den. Tror du vil like den. Handler om hva alle tror lærere gjør, og hva de egentlig gjør:

http://www.washingtonpost.com/blogs/answer-sheet/wp/2014/02/22/you-think-you-know-what-teachers-do-right-wrong/

Hanne sa...

Mariann T:
Tusen takk for linken, du har helt rett - dette er en artikkel jeg liker. Noe så innmari!

Elias sa...

Hei hei! :)
Jeg er 16 år nå, og jeg gamer nesten hver dag. Jeg har fått en regel hjemme, jeg får ikke lov til å spille før halv sju. Det er realt, men samtidig så føler ikke jeg at jeg har blitt påvirket. Dette emrker jeg for jeg går Helse og oppvekst linja på vgs. Her kreves det mye sosoal kompetanse, noe jeg føler jeg har.
Ett godt eksempel på at gaming er sosialt, er The Gathering. et blir arrangert i Vikingskipet hvert år. Da blir det gyllt opp med pcer, play sation etc. Det er veldig sosialt, folk drar dit bare for å være sosiale ikke bare spille :)
Fin blogg :)