Fredagsdiktet: Til livet

Om morgenen går vi stort sett på autopilot her i huset. Rutiner er redningen for morgentrøtte folk. Men når vi våkner og oppdager at hunden har spist hver smitt og smule av brødet (fordi noen har lagt det litt for langt ut på kjøkkenbenken), blir det rør i rutinene. Og når det attpåtil er veldig lite havregryn igjen i den guloransje papirposen, blir det komplett kaos. Ikke så imponerende, kanskje, men sånn er det nå her.

Vi kom oss da av gårde til slutt, alle sammen. Bortsett fra den mette og veldig fornøyde hunden, som krølla seg sammen i kroken sin etter morgenturen, klar for å passe huset med stoisk ro. Og jeg rakk første økt med et nødskrik, halsende inn døra til et rom (halv)fullt av minst like morgentrøtte elever.

Jeg var forberedt. En plan var lagt. Det står svært sjelden på det. Men heldigvis er det rom for å gå litt utenom planen, også. Det er lov å improvisere, særlig når man har gjort leksa si. For tiden snakker vi om (psykisk) helse, livskvalitet og andre litt vage begreper som mange bruker, men få kan definere helt presist. Jeg grep sjansen til å utforske lykkebegrepet nærmere, og fikk elevene til å notere stikkord på tavla. Hva forbinder de med lykke?

Ikke bare ble det et godt utgangspunkt, det ble ei tavle som rett og slett var litt lykkefremmende. Jeg var slett ikke den eneste som tok bilde av tavla vår i dag tidlig, det var en skog (eller i hvert fall et lite skogholt) av hender og telefoner i lufta.

Vanligvis passer jeg på å viske ut det som er skrevet på tavla før jeg går, sånn at de som skal bruke rommet etter meg kan starte med blanke ark. Men i dag lot jeg det stå. Og gikk plystrende til neste økt.

Til livet

Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt:
Ikkje før døden det vil
sloknar min brennande elskhug til deg,
og gleda: å høyre deg til.

Og svaret ditt kling ifrå alt eg ser
og høyrer ved dag og natt,
i alt det du gjer meg, i alt som skjer:
Eg elskar, eg elskar deg att!

(Halldis Moren Vesaas)