I en alternativ verden

”Men det må jo være veldig vanskelig å bli kjent med barnet ditt når du møter det helt nyfødt? Hvordan kan du vite noe om det? Barnet kan jo ikke snakke eller noenting.”

”Jeg synes det er så flott at du klarer å være stolt av barnet ditt selv om det ligner veldig mye på deg!”

”Synes du ikke det er litt kjedelig at alle barna dine har samme hudfarge? Det blir vel litt … ja, jeg vet ikke helt jeg – ensformig for søsknene? Har du tenkt på at det kan bli vanskelig for dem?”

”Tenk at du har lagd alle barna dine selv! Kjempeimponerende! Det virker så tøft, synes jeg. Er det ikke veldig vanskelig å takle at du måtte gjøre alt selv? Nei? Men helt ærlig, det må jo være vanskelig for deg. Det er jo dritmye jobb og sikkert litt kjipt at du måtte bære dem fram på egenhånd!”

”Er du gravid? Så hyggelig! Men jeg håper dere ble testa for kjønnsykdommer og mulige genetiske sykdommer før dere bestemte dere for å lage barn? Ellers kan jo hva som helst skje. Og det kan bli en veeldig stor påkjenning for dere. Jeg tenker bare på deres eget beste, altså. Er dere helt sikre på at dere får et velskapt barn?”

”Så fine barn! De oppfører seg jo akkurat som vanlige søsken, selv om den ene er født i skyttens tegn og liker fotball, og den andre har ascendanten i bunntråleren og er glad i musikk. Det er nesten så man skulle tro de var helt ekte. Hæ, blir du sur? Er det feil å si ekte, nå også? Jeg må jo få si at det er litt rart at de skal være søsken, de har jo helt forskjellige interesser. Det kan jo alle se!”

”Oi, venter du barn? Så hyggelig! Men synes du ikke det er vanskelig når du ikke vet hvem du får?”

Dette siste utsagnet er ikke blitt snudd på hodet: Det gjelder nemlig uansett hvilken måte man får barn på – selv om jeg ikke kjenner noen gravide som har fått høre det, mens de fleste ventende adoptivforelder har fått nettopp dette spørsmålet. Som regel flere ganger.

Her er svaret: Ingen vet på forhånd hvem de får. Barn er ikke små foreldrekopier. De er unike, spennende mennesker som vi er så heldige å få støtte, hjelpe frem og elske betingelseløst. Uansett hvem eller hvor de kommer fra. Vi kjenner ikke barna våre selv om vi har født dem. Vi må gjøre oss kjent med dem, uansett hvor de kommer fra.

Kanskje blod er tykkere enn vann. Men kjærlighet er tykkere enn blod.

Familier er satt sammen på mange forskjellige måter. Majoriteten via egenfødte barn. Mange andre via adopsjon. Noen via adopsjon + egenfødte (som vår familie). Noen via fosterbarn. Noen med foreldre av samme kjønn. Det er mange varianter. Alle er familier.

Men noen av oss får flere spørsmål enn andre – og de kommer fra folk vi ikke kjenner særlig godt, ofte når vi venter det minst. På bussen hjem fra barnehagen, i køen på matbutikken, eller på restaurant. Eller fra klassekamerater av barna.

Jeg har altså tatt de vanligste kommentarene vi får, og snudd dem helt på hodet. Hvis du føler deg truffet, har du nettopp fått en gyllen mulighet. Du får lov til å tenke deg om.

Og hvis du lurer på noe mer, kan du gjerne spørre. Men gjør det utenom køen på matbutikken, og ikke gjør det via barna våre. Spør meg skikkelig, voksen til voksen, så lover jeg at du får et skikkelig svar,