– Duu, kone?
– Mmm (mens jeg fikler med noen arbeidsoppgaver).
– Uhm…jeg er invitert med på noe VM-greier etter jobb i morgen, jeg. Hele ettermiddagen og kvelden. Det virker veldig, veldig, veldig gøy.
– Det skjønner jeg godt at du vil være med på. Kos deg, du.
– Åh, så bra! Men..uhm..du husker at jeg er borte i kveld også, ikke sant?
I det derre fagrådet jeg nevnte?
– Jepp. Men det gjør ikke noe, så lenge du kan komme tidlig hjem onsdagen. Da skal jeg nemlig på varemessa for å hjelpe elevene å rigge til fylkesmesse for ungdomsbedrifter.
– Åkei, joa, det går vel bra.
– Og den fylkesmessa varer til godt utpå kvelden torsdag, og så har jeg litt oppgaveskriving og sånt. Så torsdag er også hjemmekveld for deg.
– Ikke problem.
– Fine greier!
– Jah…
– Sååå…
– …
– Da ses vi på fredag, da.
– Ses! Gleder meg.
Og der gikk startskuddet for hverdagsstafetten. Publikum er i ekstase.
mandag 28. februar 2011
fredag 25. februar 2011
Fredagdiktet: Hvis du vil
HVIS DU VIL
Har du varme
nok?
Du har.
Søvnen, tankene
er gitt deg gratis.
Men varmen i deg
må du gi
og gi igjen.
Også du kan si et ord om glede.
Du har en hånd
varm,
hvis du vil.
(Rolf Jacobsen)
tirsdag 22. februar 2011
Urettferdighet - eller hvordan femåringer stopper kjeften på de fleste
– Jeg vi ikke at pappa skal legge meg i kveld! Jeg vil at mamma skal gjøre det! brøler Lillesøster (5).
Når den lille damen setter i gang, kan Machiavelli bare ta seg ei bolle. Leggetid skal trekkes ut, og man bruker hvilke argumenter eller midler som helst, særlig splitt-og-hersk-taktikk (akkurat det har hun nok til felles med flere jevnaldrende, og det er således mulig vi kan konkludere med at Machiavellis geni var at han beholdt femåringen i seg. Nok om det, tilbake til kveldens gjenvordigheter).
– Det er pappa som skal legge deg i kveld, sånn er det.
– Neeeeeiiiheeei!
– Vi har vært sammen i hele dag, men pappa har nesten ikke sett deg. Stakkars pappa, han må jo få være litt sammen med deg, han også.
– Mmmmnjaaa…., tenker Lillesøster høyt.
Jeg tenker også. Slam-dunk, tenker jeg. Og bestemmer meg for å ta seieren hjem:
– Pappa må jo også få lov til å legge deg. Ellers blir det urettferdig.
Jeg lener meg tilfreds tilbake, men Prinsessa snur seg fra høyt oppe på pappas skuldre og verdiger mora si et kort, strengt blikk:
– Nei, det er IKKE urettferdig. Urettferdig, det er når folk ikke har mat og de er fattige. Herregud, mamma!
Slam-dunk, du lissom.
Og med himlende øyne over den innskrenka mora si duver Prinsessa allernådigst opp trappa, trygt plassert på pappas skuldre.
Når den lille damen setter i gang, kan Machiavelli bare ta seg ei bolle. Leggetid skal trekkes ut, og man bruker hvilke argumenter eller midler som helst, særlig splitt-og-hersk-taktikk (akkurat det har hun nok til felles med flere jevnaldrende, og det er således mulig vi kan konkludere med at Machiavellis geni var at han beholdt femåringen i seg. Nok om det, tilbake til kveldens gjenvordigheter).
– Det er pappa som skal legge deg i kveld, sånn er det.
– Neeeeeiiiheeei!
– Vi har vært sammen i hele dag, men pappa har nesten ikke sett deg. Stakkars pappa, han må jo få være litt sammen med deg, han også.
– Mmmmnjaaa…., tenker Lillesøster høyt.
Jeg tenker også. Slam-dunk, tenker jeg. Og bestemmer meg for å ta seieren hjem:
– Pappa må jo også få lov til å legge deg. Ellers blir det urettferdig.
Jeg lener meg tilfreds tilbake, men Prinsessa snur seg fra høyt oppe på pappas skuldre og verdiger mora si et kort, strengt blikk:
– Nei, det er IKKE urettferdig. Urettferdig, det er når folk ikke har mat og de er fattige. Herregud, mamma!
Slam-dunk, du lissom.
Og med himlende øyne over den innskrenka mora si duver Prinsessa allernådigst opp trappa, trygt plassert på pappas skuldre.
Tirsdagslyd: Free fallin'
I dag har Storebror (10) fått æren av å velge en tirsdagslyd. Det er ikke annet enn rett og rimelig, så mye som vi henger sammen nå i vinterferien. Den unge mannen syntes oppdraget var litt overveldende, for det er jo så mange fine sanger!
Dessuten har jo mora hans allerede brukt opptil flere av hans åpenbare alternativer (Thåström og K'naan, for eksempel).
Etter å ha tatt en kjapp gjennomgang av (den mildt sagt eklektiske) spillelista si på Spotify, falt han imidlertid ned på Free fallin' med Tom Petty.
Storebror har nemlig hatt en Tom Petty-periode i det siste. Han hørte Free fallin' på radio, og etter det har han sett veldig, veldig mange Petty-musikkvideoer på Youtube.
– Det er en fengende sang. Og den gir meg liksom... en frihetsfølelse, sier han selv.
Han liker videoen også, selv om han synes folk ser litt rare ut.
– Fordi det er på åttitallet, og da var de jo ganske rare, slår han fast.
Så her kommer altså en fengende sang med en dertilhørende musikkvideo featuring rare folk fra åttitallet (nærmere bestemt 1989) - verste tida for mote, vettu, ifølge Storebror.
Dessuten har jo mora hans allerede brukt opptil flere av hans åpenbare alternativer (Thåström og K'naan, for eksempel).
Etter å ha tatt en kjapp gjennomgang av (den mildt sagt eklektiske) spillelista si på Spotify, falt han imidlertid ned på Free fallin' med Tom Petty.
Storebror har nemlig hatt en Tom Petty-periode i det siste. Han hørte Free fallin' på radio, og etter det har han sett veldig, veldig mange Petty-musikkvideoer på Youtube.
– Det er en fengende sang. Og den gir meg liksom... en frihetsfølelse, sier han selv.
Han liker videoen også, selv om han synes folk ser litt rare ut.
– Fordi det er på åttitallet, og da var de jo ganske rare, slår han fast.
Så her kommer altså en fengende sang med en dertilhørende musikkvideo featuring rare folk fra åttitallet (nærmere bestemt 1989) - verste tida for mote, vettu, ifølge Storebror.
fredag 18. februar 2011
Fredagsdiktet: Et kjærlighetsdikt
Et kjærlighetsdikt
Jeg lengter etter deg med lim i hjertet
når du vikler deg ut av mitt favntak
for å bo i fremmede byer, synge
andalusisk eller bretonsk i en tom spotlight,
maile meg dine drømmer sent på natten
når månen er en bue uten pil
Jeg lengter etter å sløse min kjærlighet bort
til den brenner i håndflatene dine
som en medisin mot ensomme kvelder
uten vin til nattverden, uten en bønn
på din tunge til en Gud eller et barn
dansende på et sted vi aldri skal møtes
(Øystein Wingaard Wolf)
onsdag 16. februar 2011
Mobbing er teit - i teorien
"Jeg lover at jeg skal mobbe så mye og grundig som jeg kan."
Dette er en statusoppdatering jeg har hatt lyst til legge inn på Facebook-profilen min.
Ikke fordi jeg så gjerne vil mobbe, men fordi jeg er så pisselei av å se folk som ellers har vært fulle av dritt, legge inn høytidelige løfter om at de ikke vil mobbe noen. For det er veldig lite kontroversielt å være imot mobbing, men det er ikke så trendy å definere dette og dermed ta avstand.
For jada, jeg hater mobbing, men han derre teitingen på jobben gjelder ikke, for han snakker jo ikke med en sjel. Eller javisst skal vi inkludere alle, bortsett fra hun som ler så rart og dessuten har så pussige interesser, det får da være grenser – det er jo ikke sånt folk mener når de snakker om mobbing.
Jeg har lest mange svært gode saker om om mobbing. Jeg har lest mange middels gode mobbesaker hvor relativt kjente folk har uttalt seg om mobbing. Det varierer hvor mye de har vært utsatt for sånt, men de er alle skjønt enige i at de aldri, aldri har sett noen blitt mobbet, og langt mindre vært med på å mobbe. Jeg har en melding mange av dere:
TREKK HUE UT AV RÆVA ET ØYEBLIKK!!!
Jeg vet at mange av dere har deltatt som bare pokker.
Noen av dere vet jeg om fordi jeg kjenner historiene, resten av rein statistikk. Det går nemlig ikke an at 0,01 prosent av landets befolkning står bak systematisk mobbing av mer enn 50 prosent av landets befolkning mens sånn omtrent 40 prosent av landets befolkning er totalt og lykkelig uvitende om at det foregår ufin oppførsel.
Eller noe sånt. Jeg er ingen matematiker, men uansett går ikke dette regnestykket opp, på en sosial arena.
Herregud, er det ikke på tide at vi tar oss sammen? Jeg kan godt begynne:
Jeg har aldri blitt mobbet. Jeg har sannsyligvis vært med på å mobbe.
Nye undersøkelser viser at femti prosent av befolkningen er mobbeofre. Heldigvis er jeg ikke såpass trendy (sagt med kjip bismak og ironisk vri på leppa). For jeg har aldri blitt regelrett mobbet. Klart jeg har opplevd å følge meg utenfor. Klart jeg har opplevd å være på den kjipe siden av en vits. Klart jeg har fått en snøball i bakhodet. Klart jeg har opplevd å at noen har såkalt spurt på meg uten at det er tilfelle. Klart jeg har vært livredd for ikke å ha noen å snakke med på skoletilstelninger. Klart jeg har hatt folk jeg har grudd meg for å møte. Klart jeg har opplevd negativ oppmerksomhet, i form av nedsettende betegnelser.
Men jeg har aldri, aldri blitt mobbet. Det var ikke systematisk, det var ikke organisert, jeg var ikke alene. Dette er ikke mobbing, det er vanlig, smertefull oppvekst, av typen Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Jeg har derimot bidratt til mobbing. Det er jeg skikkelig sikker på.
Jeg har himlet med øynene når noen har snakket om andre. Jeg har fnist når noen har sagt ting om andre. Jeg har latt være å forsvare jenter når de har blitt snakket stygt om. Jeg har videreført ufine kallenavn og vage rykter. Jeg har smilt overbærende når noen har sagt noe stygt om andre. Jeg har latt være å gripe inn. Jeg har prist meg lykkelig over å være den som unnslipper de kjipe, vonde tingene.
Jeg har bistått, rett og slett. Store deler av barne- og ungdomsskoletiden min gikk med til sånt. Det var et spørsmål om posisjonering og overlevelse. Jeg snudde ryggen til og håpet at ingen skulle se akkurat meg, for jeg klarte ikke være den tøffe, flotte personen. Jeg var glad for all positiv oppmerksomhet, for det plasserte meg ett trinn nærmere den trygge kjernen.
Uansett hvor mye jeg vil det annerledes, uansett hvor gjerne jeg vil at historien min skal handle om de gangene jeg har protestert og ropt RETTFERDIGHET, så inneholder altså historien min en mengde hendelser hvor jeg har latt ting skje, hvor jeg har latt folk kalle andre folk stygge ting, hvor jeg har ledd i stedet for å si ifra, og noen stygge, mørke flekker hvor jeg har vært den som deltok med liv og lyst. En gang spente jeg sågar bein på en gutt som var yngre enn meg. Med vilje. For å tøffe meg. Jeg blir fremdeles kvalm av å tenke på det, men jeg gjorde det. Jeg gikk i sjette klasse, og jeg tenker på det fremdeles.
Æsj. Det er helt forferdelig å tenke på.
Så hva er poenget i dette lange innlegget? Kanskje det er at jeg ble voksnere etter hvert, og skjønte at den som ikke protesterer, er med på overgrepet. At jeg på et tidspunkt tok et standpunkt om at jeg aldri skulle la nedsettende handlinger og ytringer få stå uimotsagt. At jeg rett og slett bestemte meg for hvem jeg ville være, og at det var en enorm lettelse. Men at jeg fremdeles, med mange års trening, sannsynligvis bommer av og til. Viljen er der. Og hukommelsen. Men jeg vet ikke om jeg klarer å se alt. Det er forferdelig å være lærer, kjenne til alle mekanismene, og samtidig vite at jeg ikke fanger opp alt.
Jeg driter i mobbeløfter og "liker"-knapper på Facebook, så lenge sånne ting kan brukes som hellig avlat for folk som burde vite bedre. Det holder ikke å legge antimobbelogoen på profilen din, du må faktisk mene det.
Og dersom du er voksen, bør du ikke bare være redd for at barnet ditt kan bli mobbet – du bør være vettskremt ved tanken på at ungen din kan være en mobber.
Jeg vet at jeg er det.
Dette er en statusoppdatering jeg har hatt lyst til legge inn på Facebook-profilen min.
Ikke fordi jeg så gjerne vil mobbe, men fordi jeg er så pisselei av å se folk som ellers har vært fulle av dritt, legge inn høytidelige løfter om at de ikke vil mobbe noen. For det er veldig lite kontroversielt å være imot mobbing, men det er ikke så trendy å definere dette og dermed ta avstand.
For jada, jeg hater mobbing, men han derre teitingen på jobben gjelder ikke, for han snakker jo ikke med en sjel. Eller javisst skal vi inkludere alle, bortsett fra hun som ler så rart og dessuten har så pussige interesser, det får da være grenser – det er jo ikke sånt folk mener når de snakker om mobbing.
Jeg har lest mange svært gode saker om om mobbing. Jeg har lest mange middels gode mobbesaker hvor relativt kjente folk har uttalt seg om mobbing. Det varierer hvor mye de har vært utsatt for sånt, men de er alle skjønt enige i at de aldri, aldri har sett noen blitt mobbet, og langt mindre vært med på å mobbe. Jeg har en melding mange av dere:
TREKK HUE UT AV RÆVA ET ØYEBLIKK!!!
Jeg vet at mange av dere har deltatt som bare pokker.
Noen av dere vet jeg om fordi jeg kjenner historiene, resten av rein statistikk. Det går nemlig ikke an at 0,01 prosent av landets befolkning står bak systematisk mobbing av mer enn 50 prosent av landets befolkning mens sånn omtrent 40 prosent av landets befolkning er totalt og lykkelig uvitende om at det foregår ufin oppførsel.
Eller noe sånt. Jeg er ingen matematiker, men uansett går ikke dette regnestykket opp, på en sosial arena.
Herregud, er det ikke på tide at vi tar oss sammen? Jeg kan godt begynne:
Jeg har aldri blitt mobbet. Jeg har sannsyligvis vært med på å mobbe.
Nye undersøkelser viser at femti prosent av befolkningen er mobbeofre. Heldigvis er jeg ikke såpass trendy (sagt med kjip bismak og ironisk vri på leppa). For jeg har aldri blitt regelrett mobbet. Klart jeg har opplevd å følge meg utenfor. Klart jeg har opplevd å være på den kjipe siden av en vits. Klart jeg har fått en snøball i bakhodet. Klart jeg har opplevd å at noen har såkalt spurt på meg uten at det er tilfelle. Klart jeg har vært livredd for ikke å ha noen å snakke med på skoletilstelninger. Klart jeg har hatt folk jeg har grudd meg for å møte. Klart jeg har opplevd negativ oppmerksomhet, i form av nedsettende betegnelser.
Men jeg har aldri, aldri blitt mobbet. Det var ikke systematisk, det var ikke organisert, jeg var ikke alene. Dette er ikke mobbing, det er vanlig, smertefull oppvekst, av typen Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Jeg har derimot bidratt til mobbing. Det er jeg skikkelig sikker på.
Jeg har himlet med øynene når noen har snakket om andre. Jeg har fnist når noen har sagt ting om andre. Jeg har latt være å forsvare jenter når de har blitt snakket stygt om. Jeg har videreført ufine kallenavn og vage rykter. Jeg har smilt overbærende når noen har sagt noe stygt om andre. Jeg har latt være å gripe inn. Jeg har prist meg lykkelig over å være den som unnslipper de kjipe, vonde tingene.
Jeg har bistått, rett og slett. Store deler av barne- og ungdomsskoletiden min gikk med til sånt. Det var et spørsmål om posisjonering og overlevelse. Jeg snudde ryggen til og håpet at ingen skulle se akkurat meg, for jeg klarte ikke være den tøffe, flotte personen. Jeg var glad for all positiv oppmerksomhet, for det plasserte meg ett trinn nærmere den trygge kjernen.
Uansett hvor mye jeg vil det annerledes, uansett hvor gjerne jeg vil at historien min skal handle om de gangene jeg har protestert og ropt RETTFERDIGHET, så inneholder altså historien min en mengde hendelser hvor jeg har latt ting skje, hvor jeg har latt folk kalle andre folk stygge ting, hvor jeg har ledd i stedet for å si ifra, og noen stygge, mørke flekker hvor jeg har vært den som deltok med liv og lyst. En gang spente jeg sågar bein på en gutt som var yngre enn meg. Med vilje. For å tøffe meg. Jeg blir fremdeles kvalm av å tenke på det, men jeg gjorde det. Jeg gikk i sjette klasse, og jeg tenker på det fremdeles.
Æsj. Det er helt forferdelig å tenke på.
Så hva er poenget i dette lange innlegget? Kanskje det er at jeg ble voksnere etter hvert, og skjønte at den som ikke protesterer, er med på overgrepet. At jeg på et tidspunkt tok et standpunkt om at jeg aldri skulle la nedsettende handlinger og ytringer få stå uimotsagt. At jeg rett og slett bestemte meg for hvem jeg ville være, og at det var en enorm lettelse. Men at jeg fremdeles, med mange års trening, sannsynligvis bommer av og til. Viljen er der. Og hukommelsen. Men jeg vet ikke om jeg klarer å se alt. Det er forferdelig å være lærer, kjenne til alle mekanismene, og samtidig vite at jeg ikke fanger opp alt.
Jeg driter i mobbeløfter og "liker"-knapper på Facebook, så lenge sånne ting kan brukes som hellig avlat for folk som burde vite bedre. Det holder ikke å legge antimobbelogoen på profilen din, du må faktisk mene det.
Og dersom du er voksen, bør du ikke bare være redd for at barnet ditt kan bli mobbet – du bør være vettskremt ved tanken på at ungen din kan være en mobber.
Jeg vet at jeg er det.
tirsdag 15. februar 2011
Tirsdagslyd: The Muppets -Bohemian Rhapsody
Jeg skal ikke syte over at snøen bare laver ned og det er glatt og kaldt og våren virker milevis unna. Jeg skal bare spørre om noen av dere har gode oppkvikkingstips å dele med en grågusten stakkar, sånn på tampen av denne fimbulvinteren. Noen?
For nå trenger vi noe muntert og fjasete, dere. Jeg begynner liksågodt med ukas tirsdagslyd. Værsågod – ei lita, animert gladpille. Klassiker på mange måter:
For nå trenger vi noe muntert og fjasete, dere. Jeg begynner liksågodt med ukas tirsdagslyd. Værsågod – ei lita, animert gladpille. Klassiker på mange måter:
Abonner på:
Innlegg (Atom)
