En liten mann og månen

”Jeg smiler alltid når jeg ser på stjernene. De er så fine.”
Min snart sju år gamle sønn satt i bilen og kikket ut på stjernehimmelen på vei hjem fra mormor og beste i kveld. Noen av våre beste samtaler har vært på litt lengre bilturer. Da deler han villig tanker, spørsmål og små fortellinger fra livet sitt, og som regel er jeg den mammaen jeg helst vil være når jeg svarer ham.
Lillesøster er et uvær å ha i bilen, men i kveld sovnet hun før vi hadde kjørt ut på hovedveien. Dermed fikk Storebror og jeg en flott samtalestund på nesten en time, mens vi kjørte gjennom mørket. En mor og sønn-lykkestund, rett og slett.

Utsagnet hans om stjerner var ikke særlig overraskende. Han har alltid vært glad i himmelen. Da han var tre-fire år gammel hadde han et nært forhold til månen, og snakket mye om den. I månen satt hans farfar, som døde før han ble født. En nydelig tanke, som gjorde oss voksne veldig rørt.

Mens Storebror satt og beundret nattehimmelen, kom jeg på et fint minne:
Det er vinter, guttungen er tre år gammel og sitter i bilen hjem fra barnehagen da han oppdager månen på himmelen. Han begynner å snakke til den, og mamma synes det høres ut som et dikt. Jeg stopper straks i en busslomme og skriver ned det han har sagt for å få det ordrett (og dette er viktig, dere: Skriv ned barnas gullkorn og milepæler med en gang. Det er skremmende hvor raskt man glemmer dem!). Her er det:



Månen min

Er du der,
du måne?
Langt oppe på himmelen
flyr du.
Hei på deg,
måne.
Vil du følge oss hjem?

(av Storebror, den gang 3 år)