Sykdom var bedre før

I gamle dager var det koselig å være syk.
I gamle dager fikk vi ta med oss dyna ut i stua. Så satt vi der, rødkinnet og feberblank i blikket, mens mamma la en svalende hånd på panna og kneppet medfølende med tunga.
Da kunne vi la oss synke ned i den deilige, selvmedlidende luksusen det var å være syk, og ha fri, en helt vanlig skoledag. Ettersom vi stort sett var ved irriterende god helse, var det langt mellom slike godbiter. Dagen var vår, og vi brukte den klokt.
Vi så på Trim for eldre.

Konsentrert stirret vi på gamlingene i en gymsal inne i storbyen et sted. De hadde gymsokker og knallharde permanentkrøller, og de smilte mens de holdt seg fast i hver sin stolrygg og gjorde beherskede utfall.
"Rull med tærne, en-to-tre, strekk ut ryggen, en-to-tre", formante den bestemorautoritære damen på podiet. Vi rullet forsiktig med tærne under dyna og nøt forestillingen, så lenge den varte.
Deretter var det prøvebildeunderholdning. Mangefarget sirkel og lyder i forskjellig volum og toner. Etter en stund gikk vi som regel lei av å fantasere om at det var en fremmed planet, eller å gjette hvilken tone som kom neste gang.

Da gikk vi løs på stabelen med gamle Sølvpilen-blader, og drømte om at vi levde i Ville vesten og var indianernes sanne venn. Eller Tuppen og Lillemor-blader, og fantaserte om at vi fant en dagbok på loftet og på magisk vis ble transportert tilbake i tid, til et grufullt barnehjem i victoriatiden.
Eller en frynsete Donald-pocket, hvor bare annenhver dobbeltside var i farger. Favoritten var den hvor onkel Skrue flyttet hele pengebingen sin til en øy i internasjonalt farvann for å unngå skatt, og B-gjengen pumpet luft inn i hulrommene under øya og tauet den til sitt område. Onkel Skrue fikk selvsagt tilbake pengene igjen. B-gjengen hadde nemlig ikke tilgang på mat og drikke, og byttet til slutt hele pengehaugen mot kald brus. Typisk.

Vi hadde helt fri. Ingen krav, ingen oppgaver, bare omsorg og ekstravagant underholdning fra statskanalen. Med litt flaks og den rette typen sykdom (omgangssyke var uflaks selv på den tiden), kunne det sågar vanke noen OKO-ringer på en stakkar. Runde sjokoladekjeks med hull i midten, som ellers var så til de grader utilgjengelig.
Fremdeles kan jeg få en spontan lyst på OKO-ringer når feberen stiger og det klør i halsen.

Jeg prøvde det en gang, nå i voksen alder. Dro til butikken med feberverkende kropp og handlet for mine egne, surt tjente penger. Så dro jeg hjem til den rotete stua mi hvor jeg selv hadde ansvar for å rydde. Jeg åpnet pakka, tok en kjeks og prøvde å fortrenge tanken på alt jeg burde ha gjort i stedet for å være syk, og alt ekstraarbeidet som hopet seg opp til jeg ble frisk igjen. Det lyktes bare sånn passe. Jeg pakket dyna rundt meg selv og skrudde på TV-en, men det var ikke Trim for eldre på noen av de gudvethvormange kanalene.

Jeg hostet noen kjekssmuler (var de virkelig så tørre, eller hadde noen endret oppskriften siden sist) og nynnet forsiktig:

"Bedre og bedre dag for dag.
Det går bedre og bedre dag for dag.
Hm hm hm hm hm hm smiiiile
Nananananananana nana nananaaa
Selv om stillingen er svak, så syng med velbehag
Aaa aaa aa -aa
Det går bedre og bedre dag for dag."