Liverpool's number nine

Akkurat nå gjør jeg noe jeg ikke trodde var mulig: Jeg griner fordi en viss Liverpool-spiller scorte mål på Ullevål.
Riktignok har jeg latt meg bevege av fotball tidligere (den som for eksempel kan minnes Rekdals mål mot Brasil i -98 uten å få så mye som tårer i øynene må jo ha et hjerte av stein). Men nå sitter jeg altså rørt som en tulling fordi Fernando Torres scorer mål mot Vålerenga.

Grunnen er enkel: Storebror.
Min store, lille snart-tredjeklassing som elsker Liverpool og forguder Fernando Torres. Som synger Torres-sangen fra han våkner om morgenen til han legger seg om kvelden. Som under finalen i fotball-EM gledesstrålende uttalte "Dette kommer jeg til å huske resten av livet!".
Og som sirlig la frem Liverpool-trøye i går kveld før han la seg, for å være sikker på at den var klar til han skulle på kamp i dag. Han sovnet sent i går. Det siste jeg så da han og pappaen gikk hjemmefra i ettermiddag, var at han danset og spratt ned mot bussholdeplassen.
Nå vet jeg at han sitter der på tribunen og får se sitt store, store idol score mål.

Det er så fint for en liten mann, og det er vel så fint for hans lettrørte mor, som sitter hjemme i stua og ser for seg de tindrende øynene hans.
Derfor nynner jeg altså halvkvalt for meg selv: "You'll never walk alone it said, Torres, Torres".
Sånn kan det gå når man er fotballfan by proxy.