Oslofolk!

-Oslofolk, fnøs gamle onkel John foraktelig og rettet på den velbrukte skyggelua si. Det ble mumlet samtykkende fra benken på brygga. Oslofolk, ja. Etter en sånn diagnose var det liksom ikke noe mer å si. Alt som var feil med noe som helst var ferdig oppsummert og forklart.
- Oslofolk, vrælte guttungene anklagende i sundet når en prangende båt kjørte forbi, litt for fort i forhold til max 5 knop-skiltet som er synlig plassert i begge ender av den smale leia mellom halvøya og Fyrholmen.
- Oslofolk, hvisket mamma megetsigende, nesten som en hemmelighet, når hun snakket om hvordan bestefaren til en hyttenabo pleide å bade naken hver morgen.
Mamma tilhører den skolen som snakker høyt, men som lar stemmen falle til en hvisking når hun ikke kommer utenom de ubehagelige ordene. Og oslofolk var definitivt ett av dem.
Naken derimot, sa hun med normalt volum.

Jeg er tredje generasjon hyttebruker på ei halvøy helt ytterst i skjærgården utenfor Fredrikstad. Her ligger vi, uten bilvei og innlagt vann, som en slags moderasjonens enklave mellom litt mer populære Hvaler og adskillig mer bekostede Hankø. Inntil for noen år siden hadde vi ikke strøm heller.
Ettersom de få hyttene som er her ute stort sett har gått i arv gjennom generasjonene, leker ungene mine med ungene til mine sommervenner fra bardommen, akkurat som våre foreldre lekte med hverandre som små. Besteforeldregenerasjonen vår bygde de første hyttene sammen, med rekved og granbar og ærlig arbeid rett etter krigen. Slik lyder i hvert fall soga.
Alle var vi i slekt på en eller annen finurlig, ofte fjern måte (tremenninger av tremenninger er det mange av her ute), og alle hadde vi en tilknytning til Fredrikstad. Familien min hadde riktignok bosatt seg i nærheten av Moss, men det var avvik som kunne tåles.

Det fantes åpenbart et eneste, skandaløst skår i denne skjærgårdslykken: Oslofolk. De var heldigvis ikke mange, men de fantes. Noen få hytter var overtatt av dem, og noen andre hyttefolk pleide omgang med dem. Da kom de trampende, struttende av selvtillit og normativt bokmålsspråk, og tok seg til rette i idyllen.
De var annerledes.
De sa hun i stedet for ho, de konverserte med folk de møtte i stedet for å nikke (inneforstått vennlig og) avmålt på stien, og de drakk vin.
Ikke hadde de greie på verken stedsnavn eller gamle nabofeider heller. De brøt rett og slett med alle uskrevne regler. Du verden, så fascinerende de var. Jeg vaket i utkanten av dem med skrekkblandet fryd, men tok sjelden direkte kontakt.

Etter hvert har jeg sett at enkelte kanskje tar seg litt vel mye til rette i østfoldskjærgården. Vi har bøttevis med historier om nyrike gærninger som går på grunn i sundet her med splitterny, enorm båt mens de er milevis fra sitt egentlige mål. Eller folk som kjøper hytte og nekter de lokale ungene å springe på den stien de alltid har brukt for å bade, fordi den plutselig befinner seg på privat og ukrenkelig grunn.
Men det er klart at oslofolk-fordommen er som mange andre fordommer:
Det dreier seg om et (i dette tilfellet tilsynelatende lite, men betydelig) kulturkræsj, om brudd på en mengde uskrevne regler og om en påfølgende følelse av usikkerhet og utilstrekkelighet. Da tviholder vi mennesker gjerne på det vi kjenner.

- Oslofolk, hvisket mamma megetsigende i hytteveggen her for et par år siden, som forklaring på et eller annet jeg har glemt, men som sannsynligvis dreide seg om en høyst tvilsom fortøyning av en båt.
– Du vet vel at Mannen regnes som oslofolk, ertet jeg. Hun elsker svigersønnen sin, og synes alt han gjør er storartet.
– Og du vet at både jeg og ungene regnes som oslofolk her ute nå, sånn rent geografisk, tilføyde jeg gladinfamt.
Hun så sjokkert ut:
- Det er jo ikke sånne som dere jeg snakker om, da!

Nei, nettopp. Det er aldri sånne hyggelige, integrerte man snakker om.
Det er de andre.
Vi er alle potensielle oslofolk, et eller annet sted.



-----------
Jeg kom til å tenke på dette med oslofolk da jeg leste en post i den brillefine bloggen Livet leker, hvor dette blir nevnt i en bisetning i blogginnlegget, og tatt opp i kommentarfeltet. Der finner du også en kommentar til en interessant domsavsigelse i Fredrikstad tingrett i 2004.