fredag 10. juli 2009

Oslofolk!

-Oslofolk, fnøs gamle onkel John foraktelig og rettet på den velbrukte skyggelua si. Det ble mumlet samtykkende fra benken på brygga. Oslofolk, ja. Etter en sånn diagnose var det liksom ikke noe mer å si. Alt som var feil med noe som helst var ferdig oppsummert og forklart.
- Oslofolk, vrælte guttungene anklagende i sundet når en prangende båt kjørte forbi, litt for fort i forhold til max 5 knop-skiltet som er synlig plassert i begge ender av den smale leia mellom halvøya og Fyrholmen.
- Oslofolk, hvisket mamma megetsigende, nesten som en hemmelighet, når hun snakket om hvordan bestefaren til en hyttenabo pleide å bade naken hver morgen.
Mamma tilhører den skolen som snakker høyt, men som lar stemmen falle til en hvisking når hun ikke kommer utenom de ubehagelige ordene. Og oslofolk var definitivt ett av dem.
Naken derimot, sa hun med normalt volum.

Jeg er tredje generasjon hyttebruker på ei halvøy helt ytterst i skjærgården utenfor Fredrikstad. Her ligger vi, uten bilvei og innlagt vann, som en slags moderasjonens enklave mellom litt mer populære Hvaler og adskillig mer bekostede Hankø. Inntil for noen år siden hadde vi ikke strøm heller.
Ettersom de få hyttene som er her ute stort sett har gått i arv gjennom generasjonene, leker ungene mine med ungene til mine sommervenner fra bardommen, akkurat som våre foreldre lekte med hverandre som små. Besteforeldregenerasjonen vår bygde de første hyttene sammen, med rekved og granbar og ærlig arbeid rett etter krigen. Slik lyder i hvert fall soga.
Alle var vi i slekt på en eller annen finurlig, ofte fjern måte (tremenninger av tremenninger er det mange av her ute), og alle hadde vi en tilknytning til Fredrikstad. Familien min hadde riktignok bosatt seg i nærheten av Moss, men det var avvik som kunne tåles.

Det fantes åpenbart et eneste, skandaløst skår i denne skjærgårdslykken: Oslofolk. De var heldigvis ikke mange, men de fantes. Noen få hytter var overtatt av dem, og noen andre hyttefolk pleide omgang med dem. Da kom de trampende, struttende av selvtillit og normativt bokmålsspråk, og tok seg til rette i idyllen.
De var annerledes.
De sa hun i stedet for ho, de konverserte med folk de møtte i stedet for å nikke (inneforstått vennlig og) avmålt på stien, og de drakk vin.
Ikke hadde de greie på verken stedsnavn eller gamle nabofeider heller. De brøt rett og slett med alle uskrevne regler. Du verden, så fascinerende de var. Jeg vaket i utkanten av dem med skrekkblandet fryd, men tok sjelden direkte kontakt.

Etter hvert har jeg sett at enkelte kanskje tar seg litt vel mye til rette i østfoldskjærgården. Vi har bøttevis med historier om nyrike gærninger som går på grunn i sundet her med splitterny, enorm båt mens de er milevis fra sitt egentlige mål. Eller folk som kjøper hytte og nekter de lokale ungene å springe på den stien de alltid har brukt for å bade, fordi den plutselig befinner seg på privat og ukrenkelig grunn.
Men det er klart at oslofolk-fordommen er som mange andre fordommer:
Det dreier seg om et (i dette tilfellet tilsynelatende lite, men betydelig) kulturkræsj, om brudd på en mengde uskrevne regler og om en påfølgende følelse av usikkerhet og utilstrekkelighet. Da tviholder vi mennesker gjerne på det vi kjenner.

- Oslofolk, hvisket mamma megetsigende i hytteveggen her for et par år siden, som forklaring på et eller annet jeg har glemt, men som sannsynligvis dreide seg om en høyst tvilsom fortøyning av en båt.
– Du vet vel at Mannen regnes som oslofolk, ertet jeg. Hun elsker svigersønnen sin, og synes alt han gjør er storartet.
– Og du vet at både jeg og ungene regnes som oslofolk her ute nå, sånn rent geografisk, tilføyde jeg gladinfamt.
Hun så sjokkert ut:
- Det er jo ikke sånne som dere jeg snakker om, da!

Nei, nettopp. Det er aldri sånne hyggelige, integrerte man snakker om.
Det er de andre.
Vi er alle potensielle oslofolk, et eller annet sted.



-----------
Jeg kom til å tenke på dette med oslofolk da jeg leste en post i den brillefine bloggen Livet leker, hvor dette blir nevnt i en bisetning i blogginnlegget, og tatt opp i kommentarfeltet. Der finner du også en kommentar til en interessant domsavsigelse i Fredrikstad tingrett i 2004.

6 kommentarer:

Tonita sa...

Åh som jeg kjenner meg igjen, - ikke fra Østfold (selv om jeg er født der), - men fra en øy i Aust-Agder. Det var et begrep der "sommergjester", - men alle som var østlendinger var oslofolk. Jeg er ikke fra Oslo - jeg er fra et sted en halv time utenfor Oslo, - det er stor forskjell - sa jeg, - for oslofolk ville man ikke være.

Kjempefin post - skal dele den med alle venner fra Fredrikstad, - folk med hytte på Hvaler og tilliggende herligheter.
hilsen @tonegu

Hanne sa...

Haha, hvis man bor en halvtime utenfor Oslo, da er man oslofolk og vel så det mange steder. Jeg hørte en gang en bergenser omtale Fredrikstad som Oslo, for å si det sånn. ;o)
Takk for hyggelig kommentar!

Bente sa...

Hihi, dette er veldig vittig :-)

I skrivende stund er vi på farta ned til vårt sommerparadis, som er Farsund.

Der er det helt trygt å være Oslofolk, for der er det Rogalendingene som blir "uglesett".

De elsker å feriere i Farsund og omegn, og har nok kjøpt opp endel sommersteder rundtforbi i distriktet.

Ja, de har til og med fått tilnavnet Pissemaur, fordi de drar mange sammen og alltid går i flokk.

Fortsatt god sommer! :-)

livetleker sa...

Morsomt. I gamle dager, på Hvaler i hvert fall, kalte de dem Badegjester, - så fikk de med alle utenforstående enten de var fra Oslo eller ikke.

Har du undervist på en barneskole i Fredrikstad, Hanne? Da jeg laget sommerblogg til elevene mine og underviste dem om blogging, brukte jeg din som ett av eksemplene. Ei av jentene i klassen min fortalte at hun hadde hatt deg på skolen.

Hanne sa...

Bente: Pissemaur,altså? Haha, så kjipt. I Farsund er det altså rogalendingene som er oslofolk. Just goes to show.

Livet leker: Badegjester er et veldig greit og samlende begrep, så diskriminerer man ingen (eller alle, da, alt etter som).
Men jeg har nok aldri undervist i Fredrikstad, det må nok være et typisk tilfelle av dobbeltgjenger. Hyggelig allikevel, at du brukte meg som ett av eksemplene. Forhåpentligvis ikke et skrekkens. ;o)

9na sa...

Ja, ja, så har man noe å prate om da, altså "Oslofolka"... :)