Tirsdagslyd og mammablogging fra helvete

Når man er pisslei av vinter og dårlig vær og glattføre og kommer litt stressa og litt sliten fra jobb og blir møtt i barnehagen av en unge som slett ikke vil hjem, å nehei, ikke pokker, og en får høylytt og gjentatt beskjed om at hun er verdens aller teiteste mamma som attpåtil er slem og lukter promp, prompemamma!

og man har planlagt å dra innom butikken for å kjøpe egg og melk for sine aller siste penger, for man er åpenbart ikke noen særlig voksen og fornuftig person som klarer dette med budsjetter og middagsplanlegging og sånt, så man er nesten blakk elleve dager før lønningsdag, men flink allikevel, for man skal altså kjøpe egg og lage fiskegrateng av fiskerestene fra søndagsmiddagen

men en illskrikende, ildsprutende unge med klissvåte sokker setter en definitiv stopper for butikkplanene, for man orker bare ikke tanken på å trekke den lille forsterkeren fra helvete gjennom en fullstappa butikk for å kjøpe egg, så drit i hele hele fiskegratengen, der røyk siste snev av illusjon om den kompetente hverdagskokken som bruker restene og ikke lar noe gå til spille, og man manøvrerer seg gjennom en overfylt parkeringsplass foran huset

for heldigvis har borettslaget funnet ut at det er superdupert å rive alle garasjene nå i vinter, nå som det allikevel er masse snø som skal måkes bort og brøytekanter som tar plass og bunnfrossen bakke som skaper forsinkelser i arbeidet for oi, du verden, det er kaldt i Norge om vinteren ja, sånn var det! hvem skulle ha trodd det?, og den store ungen ringer og ringer og lurer på ting, stadig nye ting som lures på og må finnes ut av med en eneste gang,

mens den andre ungen fremdeles skriker på refrenget om hvor inni gamperæva teit og slem og prompete mamma hun har og i postkassa er det regninger og ei våt avis, for postbudet tok seg ikke bryet med å lukke postkassa, hvorfor skulle h*n det, alle vet jo at det ikke kommer nedbør her til lands, og avisene skal sikkert bli til papirmasse igjen uansett, så egentlig gjør postbudet oss en tjeneste, og vi har ikke tid til å lese avisa uansett

og i entreen får man prøvd seg som oppdagelsesreisende, baner seg vei gjennom en jungel av støvler, sekker, gymbager, hjelmer og opptil flere poser med papir som skal til resirkulering, for man er da flink og resirkulerer for pokker, men jaggu kunne man trengt en machete eller ei snøskuffe eller noe for å komme seg helskinnet gjennom den entreen, men det er lys i den andre enden, der er den forgjettede stua, og man vasser gjennom hybelkaniner, de er myke og gode,
velkommen hjem
hvisker hybelkaninene mens de stryker seg langs voksenbeina og den ene ungen danser rundt en og lurer på hva det er til middag mens den andre ungen straks går i gang med å pakke sakene sine i en Meny-pose, Noddy-filmer og hårbånd og julekort og andre livsnødvendigheter havner i posen for nå skal det rømmes hjemmefra, på flekken, ikke pokker om ungen skal bo sammen med en sånn kjempeteit prompemamma. Men først skal de ha middag. Nå! Middag?

Det er hybelkaniner til middag, selvplukk! har en lyst til å skrike, men det gjør en ikke, for en er da ikke noe monster heller, men til slutt, mens en rydder og rydder og den ene ungen maser og den andre er i ferd med å rømme hjemmefra, er det akkurat som det går en liten sikring et sted og en ringer til mannen som heldigvis, heldigvis er på vei hjem fra jobb og en hikster jeg er en ubrukelig voksen akkurat nå, jeg er drittlei, nå er det nok, og det blir ikke noe fiskegrateng heller! Grateng, my old nemesis.

Og en tenker at nå, nå skulle det vært fint med en liten hybel, en ganske liten hybel med helt rene flater og sterile farger og plass til bare én eneste person og ingen andre, ingen andre skulle fått komme inn på den hybelen, den skulle vært så ensom og fin.

Men det finnes ingen sånn hybel, så en velger det nest beste, en lager seg en bitteliten hybel av høretelefoner og ren lyd – og en setter på en sang som er stappfull av energi og når sangen når sitt klimaks skriker en så høyt en kan inni seg sammen med vokalisten

Fuck you, I won't do what you tell me.
Fuck you, I won't do what you tell me.
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!

mens en tenker at det er da helt urimelig at unger skal få ha monopol på trass. De får lære seg å dele.