tirsdag 1. februar 2011

Tirsdagslyd og mammablogging fra helvete

Når man er pisslei av vinter og dårlig vær og glattføre og kommer litt stressa og litt sliten fra jobb og blir møtt i barnehagen av en unge som slett ikke vil hjem, å nehei, ikke pokker, og en får høylytt og gjentatt beskjed om at hun er verdens aller teiteste mamma som attpåtil er slem og lukter promp, prompemamma!

og man har planlagt å dra innom butikken for å kjøpe egg og melk for sine aller siste penger, for man er åpenbart ikke noen særlig voksen og fornuftig person som klarer dette med budsjetter og middagsplanlegging og sånt, så man er nesten blakk elleve dager før lønningsdag, men flink allikevel, for man skal altså kjøpe egg og lage fiskegrateng av fiskerestene fra søndagsmiddagen

men en illskrikende, ildsprutende unge med klissvåte sokker setter en definitiv stopper for butikkplanene, for man orker bare ikke tanken på å trekke den lille forsterkeren fra helvete gjennom en fullstappa butikk for å kjøpe egg, så drit i hele hele fiskegratengen, der røyk siste snev av illusjon om den kompetente hverdagskokken som bruker restene og ikke lar noe gå til spille, og man manøvrerer seg gjennom en overfylt parkeringsplass foran huset

for heldigvis har borettslaget funnet ut at det er superdupert å rive alle garasjene nå i vinter, nå som det allikevel er masse snø som skal måkes bort og brøytekanter som tar plass og bunnfrossen bakke som skaper forsinkelser i arbeidet for oi, du verden, det er kaldt i Norge om vinteren ja, sånn var det! hvem skulle ha trodd det?, og den store ungen ringer og ringer og lurer på ting, stadig nye ting som lures på og må finnes ut av med en eneste gang,

mens den andre ungen fremdeles skriker på refrenget om hvor inni gamperæva teit og slem og prompete mamma hun har og i postkassa er det regninger og ei våt avis, for postbudet tok seg ikke bryet med å lukke postkassa, hvorfor skulle h*n det, alle vet jo at det ikke kommer nedbør her til lands, og avisene skal sikkert bli til papirmasse igjen uansett, så egentlig gjør postbudet oss en tjeneste, og vi har ikke tid til å lese avisa uansett

og i entreen får man prøvd seg som oppdagelsesreisende, baner seg vei gjennom en jungel av støvler, sekker, gymbager, hjelmer og opptil flere poser med papir som skal til resirkulering, for man er da flink og resirkulerer for pokker, men jaggu kunne man trengt en machete eller ei snøskuffe eller noe for å komme seg helskinnet gjennom den entreen, men det er lys i den andre enden, der er den forgjettede stua, og man vasser gjennom hybelkaniner, de er myke og gode,
velkommen hjem

hvisker hybelkaninene mens de stryker seg langs voksenbeina og den ene ungen danser rundt en og lurer på hva det er til middag mens den andre ungen straks går i gang med å pakke sakene sine i en Meny-pose, Noddy-filmer og hårbånd og julekort og andre livsnødvendigheter havner i posen for nå skal det rømmes hjemmefra, på flekken, ikke pokker om ungen skal bo sammen med en sånn kjempeteit prompemamma. Men først skal de ha middag. Nå! Middag?

Det er hybelkaniner til middag, selvplukk! har en lyst til å skrike, men det gjør en ikke, for en er da ikke noe monster heller, men til slutt, mens en rydder og rydder og den ene ungen maser og den andre er i ferd med å rømme hjemmefra, er det akkurat som det går en liten sikring et sted og en ringer til mannen som heldigvis, heldigvis er på vei hjem fra jobb og en hikster jeg er en ubrukelig voksen akkurat nå, jeg er drittlei, nå er det nok, og det blir ikke noe fiskegrateng heller! Grateng, my old nemesis.

Og en tenker at nå, nå skulle det vært fint med en liten hybel, en ganske liten hybel med helt rene flater og sterile farger og plass til bare én eneste person og ingen andre, ingen andre skulle fått komme inn på den hybelen, den skulle vært så ensom og fin.

Men det finnes ingen sånn hybel, så en velger det nest beste, en lager seg en bitteliten hybel av høretelefoner og ren lyd – og en setter på en sang som er stappfull av energi og når sangen når sitt klimaks skriker en så høyt en kan inni seg sammen med vokalisten

Fuck you, I won't do what you tell me.
Fuck you, I won't do what you tell me.
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!

mens en tenker at det er da helt urimelig at unger skal få ha monopol på trass. De får lære seg å dele.

30 kommentarer:

Astrid Velle sa...

Fantastsk underholdende lesning, Hanne... Befriende deilig at også andre har det sånn... :-)

Anniken Koldberg sa...

Jeg smiler og ler min kjære kusine! Du skriver så fantastisk bra. Når kommer boka? Klem fra Anniken

Rikke sa...

Glemte helt å puste da jeg leste dette, sikkert for å opparbeide meg sympatiserende hyperventilering.

Ps: du har en hybel er i byen, da - selv om det bor noen her fra før. Og snart får du au pair/hushjelp :)

Lothiane sa...

Herlig!!! Akkurat sånn er det... I hvert fall innimellom. :-)

plosiv sa...

Du er jo helt fantastisk til å skrive! Fikk ikke lyst på barn med det første, men dersom det er noen trøst, er det hybelkaniner og rot her også - og her bor det bare to voksne mennesker og en hund.

Hanne sa...

Astrid:
Takk - og takk for at vi er flere om sånne prompedager av og til. Felles trøst osv.

Anniken:
Takk, kjære kusine. Spørs om det blir bok, gitt. Bloggformatet passer så veldig mye bedre når man har noen øyeblikks pusterom her og der. Og trenger å lufte ut litt..

Rikke:
Jeg pusta ikke så veldig mye mens jeg skrev det heller, tror jeg satte ny rekord i hurtigtasting. God terapi også, bedre å spre edder og galle på internettet enn å ruge på det sjæl.

Lothiane:
Ja, innimellom er det sånn. Men det går over.

plosiv:
Jeg tenkte faktisk på det da jeg trykket send: Dette må da fungere preventivt for folk. Hihi. Men jeg vet jo at jeg hadde prompedager før jeg fikk barn, også.

Etiopia + India = sant:-) sa...

Hva???? En kan da aldri tenke slik om våre etterlengtede barn??? Ha,ha,ha! Kjenner meg godt igjen. Er evig takknemmelig for at jeg ikke er alene Mamma og kan ringe min mann når jeg får hetta av to aktive sutrete unger og når hybelkanin formeringen når nye høyder og ikke for å glemme når jeg trenger hans visakort;-)

Merel sa...

Felles skjebne, felles trøst – dette gjorde godt å lese. Bare at min sånne dag var i går, da egen omgangssyke og nesten-fireårings 45 minutters skriketokt kulminerte i spying i veikanten før jeg slengte seifiletene tilbake i fryseren og ga ungene corn flakes til middag … Fint å ha en mann å ringe til, men det hjelper ikke når han også er syk.

Jonas sa...

Jaaa!!

Det funker forresten enda bedre å reise til Mexico, altså.

Hilsen Jonas (:

Hanne sa...

E+I:
Ja, kan du skjønne at unger som er både planlagte og svært ønskede kan frambringe sånne følelser? Arghh. Sånn er det når de er hele, små personer. :)

Merel:
Uhu, din kjipemandag hørtes fælere ut enn min dustetirsdag. Du har min dypeste medfølelse.

Jonas:
Færra te Mexico? Og la ungene smøre hybelkaninene sine sjøl? En besnærende tanke.

Mariannes blogg sa...

Haha! Fantastisk lesing:)
Bittelitt synd at din dag måtte være så fæl for å redde min;))
Varme gode tanker fra meg:)))

9na sa...

Yeah!

ELINE LUND FJÆREN sa...

Tirsdag - ukas mest overflødige dag. Det blir faktisk holdt flere begravelser på tirsdager enn andre dager i uka. Det sier vel sitt.

Sirkus Kjersti sa...

Åh, flere som har hatt en shitty dag...?

Jeg kapitulerte på sofaen etter middag. Guttungen gjorde lekser på rommet, og Datra var ute og akte i to timer og kom smørblid inn igjen - da var hennes elendige humør forduftet som dogg for sola. Det ble lesing på senga på god overtid, og en ok slutt på dagen, tross alt.

Du skriver drivende godt, Hanne! Du leker med ord og syntaks, så lett og elegant - det er nesten som at du danser :)

Det blir en bra vår. Det bare må det etter en så kald og ekkel vinter. Men nå er det lysere om morran, HURRA! :)

Hanne sa...

Marianne:
Hvis det hjelper på din dag, hjelper det uansett (gneldret hun uselvisk). ;p

9na:
*klaske neve*

Eline:
Er det sant? Begravelsesdagen, altså. Hm. Sett i det aspektet virker ikke min dag fullt så fæl. Men tirsdag er en litt prompete dag, uansett.

Kjersti:
Godt at dagen din tok seg opp. Det gjorde forsåvidt min også, da frøkna mykna opp såpass at hun leste André Bjerke-dikt for meg på sengekanten ved leggetid (hennes leggetid, altså).

Takk for fine ord om teksten. Det var nok mer snakk om ilter marsjering i dette tilfellet, for jaggu gikk det fort. ;)

Elisabeth, innerst i veien sa...

....og puuuuust.
Fornøyelig, ja om det er lov å flire litt av annens mor frustrasjon....for man kjenner seg jo igjen forståss.

ohlalacestlavie sa...

Hoho! Klarer lett å sette meg inn i situasjonen, og har ofte sett for meg drømmehybel med bare plass til én - helst i Paris ;) Har selv hatt en håpløs mammadag i dag hvor en annen mamma hvis sønn skal overnatte hos oss til helgen, ville ringe mannen min for å avtale nærmere..?! Men jeg da, var min umiddelbare tanke, jeg er jo mammaen, er ikke det slikt mammaer seg imellom avtaler liksom - ivhertfall når vi likevel står der og snakker..?!?! Neida, "jeg bare ringer pappaen til Junior jeg, så avtaler vi hvordan og nårdan og slikt" kunne hun fortelle meg der vi ventet på våre respektive barn foran skolen. Jeg klarte ikke annet en gape og nikke i rent sjokk og følte meg som den gebrokne au-pairen i familien, og kom til å tenke at det er kanskje de tror jeg er???

Joda, jeg fikk da bekreftet fem minutt senere hvor rett denne damen hadde da sønnen min falt og slo seg på vei hjem fra skolen, og jeg iler til for å trøste. Hvorpå junior setter i et vræl og hyler etter, ja, hvem tror du? Pappa selvfølgelig.

Anyway, fikk meg en god latter da jeg leste din dag, du skriver veldig morsomt!

Hanne sa...

Elisabeth:
Puster nå, ja. Det er utrolig hva man kan skrive av seg. ;)

C'est la vie:
Du fikk faktisk en au pair-beskjed! *gisp* Men du får se det fra den lyse siden: Hun tør jo å la barnet sitt besøke dere, i hvert fall. Det må da være godt for noe. Eller? Hæ?

Anonym sa...

Dette tror jeg er det mest effektive prevansjonsmiddelet jeg har vært innom i det siste. LOL

Elisabeth sa...

Fantastisk velskrevet! :)

Merel sa...

Ser at min forrige kommentar kanskje var i overkant selvmedlidende … Nå (frisk og rask og med blide barn) kan jeg le av det hele. Og dessuten (noe jeg burde gjort med det samme) istemme koret: Teksten var innmari godt skrevet, særdeles underholdende å lese og svært gjenkjennelig.

Ang. "prevensjonsfaktoren": Heldigvis er de færreste dager så ille. Selv om noen er det, og noen svært få til og med verre. Men unger lager gull av gråstein (ev. fest av hverdag) og er et latterlig lukrativt prosjekt sånn livskvalitetmessig.

:)

livetleker sa...

Jeg husker at jeg og ei venninne planla en hybel i Moss. Dit skulle vi dra når alle de andre i familien drev oss til vanvidd. Ser ut til at du også kunne trenge en sånn av og til.

Dagens beste blogginnlegg. Takker og bukker.

Lekenhverdag.com sa...

Herlig skrevet! Heldigvis er det ikke alt for mange av de dagene ;-)

Klem fra Carina

Hanne sa...

Anonym:
Greit å være helt sikker, for å si det sånn.

Elisabeth:
Takk!

Merel:
Takk for det. Og du har helt rett i det du skriver om gull av gråstein og fest av hverdag. Nydelig!

Livet leker:
Hybel - ja. Men kanskje ikke i Moss, for jeg har ikke noe ønske om å regregere til tenåringstida igjen, heller. ;)

Carina:
Nei, heldigvis er de fine dagene absolutt i flertall. Som i dag, for eksempel, hvor det var silkeføre og kos.

Anonym sa...

Herrlig!

Toril sa...

Veldig høy gjenkjennelsesfaktor og godt skrevet!

Veldig godt låtvalg også, passende! Men jeg er ikke så glad i høretelefoner og erfaringen tilsier at det ikke er SÅ lurt å introdusere den type tekster for de små! Ungene mine er for tiden indoktrinert med "fan fan fan", men det verste var egentlig da jeg og Storebror sang Lady Gaga singstar og for meg, som ikke egentlig hører på tekstene, ble det litt sjokkartet å høre sønnen synge om noe med stick og rear window... Urk!

Hanne sa...

Anonym:
Takker...tror jeg.


Toril:
Hahaha, det er enkelte sangtekster som IKKE høres bra ut når de kommer ut av ungene våre, ja.:D

Helene sa...

Så befriende lesning! :D Godt formulert. Takk!

Kristina sa...

Aaah, så godt å finne en soul mate. Av og til lurer jeg på hvorfor det ikke er åpen retur på trassige unger... Forrige dagen satt jeg på (jepp du leste riktig...) 2-åringen for å få på bleia. For hun skulle bare ha truuuuuuseeeee under strømbukse, bukse og utedress (yeah right liksom) og halte og dro i den papirfilla som for noen øyeblikk siden var en flott pampersbleie med Elmo på. Til slutt kastet jeg meg over henne, wrestling style, satt meg overskrevs på henne bakfram, og fikk vrengt på bleie og klær, mens hun hamret løs på ryggen min og desibelnivået steg til ny personlig rekord. The joy of parenting.

Hanne sa...

Helene:
Ingen årsak og selv takk. :)

Kristina:
Det er godt å høre at flere svetter over tilsynelatende små oppgaver i hverdagen som blir til de skrekkeligste kamper. Felles skjebne, felles trøst.