Havsnød og handikap

Dette er en bloggpost om havsnød og handikap.

Jeg tilbragte altså den første uka på hytta med Storebror (10), Lillesøster (5) og Nabokusinebestevenninna (4), mens den stakkars Mannen var hjemme og holdt samfunnshjulene igang. Hytta ligger langt, langt uti oslofjorden og mangler både vei og vann, og vi nyter tilværelsen.
Forrige mandag skulle vi inn til båthavna for å plukke opp en kanne vann, min Kusine A og hennes sønn, tremenning H (10). Båtturen pleier å være grei og raskt unnagjort. Ikke slik denne gang: Omtrent halvveis, altså cirka midtfjords, skjedde det noe.
Porom-pom-pssh, sa motoren, og så ble det stille. Helt stille, bortsett fra måkeskrikene. Motoren stoppa, og der lå vi i fri flyt.

Et kort overblikk ga meg følgende situasjonsbeskrivelse:

• tre småbarn
  
• ei tom vannkanne
  
• to padleårer, av typen spinkel plast
  
• sør-sørvestlig vind, styrke 9 m/sek
  
• en Yamarin som ikke er velegnet som robåt

Men det måtte padles, og det litt brennkvikt og kraftig, for vi drev mot ugjestmilde trakter, i form av steile fjellvegger. Ikke var det andre båter i sikte, heller. Vi var helt alene med bølgene. Jeg sjekka de mest åpenbare tingene (bensin, koblinger, choc, dødmannsknapp, splint osv), men uten hell.

Heldigvis er jeg gammel speider og attpåtil hadde jeg friluftsliv valgfag på ungdomsskolen, så jeg er ikke tapt bak ei padleåre. Jeg fikk oss på rett kurs mens jeg sang oppbyggelige temasanger for småjentene: Ro, ro, ro din båt og Hvem kan seile foruten vind, hvem kan ro uten årer. Sistnevnte likte Nabokusinebestevenninna så godt at hun ville høre den hele tre ganger. Planen fungerte med andre ord så godt at jeg ble skikkelig lei av de sangene, men småjentene koste seg i hvert fall. Storebror hadde noen tilløp til panikk (vi kommer til å knuses mot klippene!), men han hørte på fornuft, så det ordnet seg også.

Men tida gikk og alene var vi. Jeg ringte det kjekke nummeret 02800, som gjør at du automatisk settes over til det politidistriktet du befinner deg i. Der møtte jeg en hyggelig og behjelpelig kar, som tok kontakt med redningssentralen og kunne opplyse om at en redningsbåt kom til å dukke opp innen tjue minutter, og at vi måtte ta kontakt igjen hvis situasjonen endret seg til det mer dramatiske. Det gjorde den jo ikke, annet enn at jeg begynte å bli skikkelig sliten i armene og skikkelig drittlei av å synge båtrelaterte barnesanger. Den like hyggelige mannen fra redningssentralen ringte meg uansett opp to ganger underveis for å høre hvordan det gikk med oss. Jevnt over følte jeg meg skikkelig godt ivaretatt, uten at det løste motorsituasjonen min noe særlig.

Omlag et kvarter senere hadde vi padlet både langt og lenger enn langt (kors på halsen, jeg var en skikkelig rohelt), og jeg var trett og trengte hvile. Som en åpenbaring, som et fata morgana på østfoldbølgene, kom ei hvit plastsnekke tøffende i vår retning. Aldri har jeg sett noe vakrere! Paret i båten lurte på om vi ville taues til båthavna, og jeg nikket på meg en lett whiplash i pur glede. Jeg ringte sporenstreks redningssentral-mannen og avblåste redningsaksjonen. Båten tauet oss inn til til båthavna vår, hvor han som driver båthavna forbarmet seg over meg og tok en titt på motoren. Han kunne ikke skjønne annet enn at det var batteriet, og ganske riktig – med nytt batteri startet båten finfint og gikk som ei klokke (litt rart uttrykk egentlig, ettersom alle vet at klokker kan stoppe både titt og ofte, men den gikk i hvert fall bra).

Og dermed kunne vi legge ut til vår forblåste øy igjen, nå med full vannkanne, Kusine A og tremenning H ombord. Det ble svømmetur i kveldssol med to frydefulle småjenter som passasjerer på ryggen, grilling og skravling og alt som hører med til en suveren sommerkveld.

Men så!
Neste dag våknet jeg ukristelig tidlig til infernalske smerter i høyre skulder og arm. En rødglødende, spent ståltråd gikk ned fra skulder til ytterste fingertupp. Det gikk pokker ikke over. En sånn type vondt som er vanskelig å overse, for den står og skriker inn i øret ditt hele tida, døgnet rundt. Vi har vanligvis et velutstyrt hjemmeapotek på hytta (da bør det vel egentlig hete hytteapotek), noe som er en dyd av nødvendighet når nærmeste apotek og legevakt ligger en oppdagelsesreise unna. Men nå var det ikke så mye som en Paracet å oppdrive. Gnagsårplaster, sterile kompresser, flåttpinsett, hydrokortison og alskens remedier - men ikke én eneste smertestillende tablett. Du vet du har vondt når du er B-menneske, men står opp kl 06 i ferien og vasker opp, bare for å ha noe annet å tenke på.

Jeg er vant til at ting går over av seg selv, bare man ikke tenker så mye på det. Dessuten måtte jeg bære vannbøtter og gjøre denlags ting uansett, for det var jo ingen andre voksne her ute. Men etter ei uke med hysterisk vond skulder og minimalt med søvn, holdt jeg på å tilte, til tross for at jeg hadde fått selskap av andre voksne som kunne gjøre arbeidsoppgavene. Jeg var rett og slett ikke særlig sosial.

Det ble til slutt en tur på legevakten, hvor jeg fikk flust av smertestillende og muskelavslappende og betennelsesdempende piller, og beskjed om at dette kom nok til å ta sin tid. Jeg var uansett yr av lykke over å bli behørig dopa ned, men noen dager senere var desperasjonen til å ta og føle på igjen. Jeg hadde akkurat like vondt, jeg var bare sløva ned i tillegg. Det var så ille at jeg vurderte å reise hjem.

Jeg krøp til korset og fikk tak i en akupunktør på denne siden av Fredrikstad (nærmere bestemt i Gressvik). Hun ble valgt utfra et googlesøk, og jeg er i utgangspunktet enormt skeptisk til sånne alternativgreier, så forhåpningene var ikke allverdens store – men jeg var villig til å prøve det meste, inkludert den kraftige vedkløyveren vi har stående under uthuset.
Vi fant fram til huset hennes i et boligfelt, hun klemte litt her, spurte litt der, holdt på med en pendeldings og satte noen nåler i armen min. Det virket forsåvidt helt greit. Så satte hun en nål i øret mitt, og jeg kvakk til, for det gikk en strøm nedover skulderen og armen. Der satt den, ja, sa hun fornøyd. Og jeg kjente virkelig at den rødglødende ståltråden hadde løsnet grepet. Tre dager senere kan jeg konstatere at ja, jeg har riktignok vondt i armen, men det er bare litt murring sammenliknet med skrikesmerten jeg hadde.

Det er godt mulig at det er placeboeffekt vi snakker om, men herlighet – jeg tar imot en hvilken som helst effekt med åpne armer. Venninne Rikke fjaser med at jeg kommer jeg til å skrive elleville bloggposter om min helsereise, og erter meg med at jeg heretter bør hete helse-Hanne, men det er ingen fare for sånne tilstander. Jeg registrerer bare at jeg ble veldig mye bedre, og er ubegripelig sjeleglad for at jeg får sove helt til ungene våkner og kan gjøre sånne ting som å taste noen ord på Mac-en og pusse tennene selv. Ikke minst at jeg klarer å like å være sammen med folk igjen, og at jeg kan være tilstede i de ubegripelig fine sommerdagene og sommerkveldene vi har nå. Juhu!