Skuffa!

Det snakkes en del om at unger må lære seg å håndtere skuffelse og nederlag og sånn. Jeg skal ikke terpe så mye på det, for jeg innser at jeg har en del å hente på området selv. Man har vel det når man er trettini og tilbringer brorparten av tirsdagsettermiddagen gråtende på soverommet mens man synes skikkelig, skikkelig synd på seg selv, samtidig som man skammer seg inderlig over å være så selvsentrert at man sutrer putevaret vått over et åpenbart ilandsproblem.

Vel, tydeligvis takler jeg skam på samme måte som så mange av mine ilandskamerater, ved å blogge fullstendig skamløst om det. So here goes.

Saken er den at jeg sjelden er på tur. Jeg mener ikke sånn friskustur med termos i nærmeste skogbryn, men sånn tur som involverer museer, rent hotellsengetøy og ingen deltakere under konfirmasjonsalder, minst. Det er faktisk fire år siden sist jeg var på tur for meg selv.

Nå skulle jeg altså være med på London-tur med jobben til Mannen. Fra torsdag til søndag denne uka. Det skulle være hotellrom og program med middager og forestillinger. Og det aller beste: Hele fredagen hadde jeg til fri avbenyttelse, skinnende ren og blank. Jeg planla museer og gallerier, en kaffe-date med en tidligere elev som studerer der – og kanskje sågar en spasertur innom noen obskure bokhandlere jeg hadde fått tips om. Åh, så fint det skulle bli.

Det var ikke helt enkelt å få det til. Barnevakt fra torsdag til søndager vokser ikke på trær, det tok tid å pønske ut en løsning. Heldigvis hadde greie venninne Rikke både lyst og mulighet til å bo her i fire dager for å passe barna. Griseflaks!
Og ikke minst måtte ordne med fri fra jobben. Heldigvis hadde jeg opparbeidet meg to avspaseringsdager, og til slutt falt alt på plass med skjemaer og vikartimer og planlegging av undervisning mens jeg var borte. Sånt er nemlig ikke gjort i en håndvending. Skikkelig ikke.

Og i dag kom altså beskjeden om at det ikke blir noen tur allikevel. Eller rettere sagt, den blir sannsynligvis utsatt til mars.
Og jeg ble altså så helt alldeles urimelig lei meg. Jeg hadde gle-he-he-he-eeda meg så veldig. Nå sitter jeg altså igjen med to fullstendig meningsløst tomme fridager (og jeg som ikke har noe imot å være på jobb i første omgang!) som jeg kan bruke på å vasse rundt i lego, klesvask og hybelkaniner i stedet for å slange meg på et rent og ryddig hotellrom.

Ja, og så kan jeg se fram til å være hjemme alene med ungene en hel langhelg i mars en gang, når Mannen skal på tur (Igjen. Han reiser nemlig relativt ofte. Det gjør ikke jeg. Skikkelig ikke). For i mars en gang kan jo ikke jeg være med, ettersom jeg brukte opp avspaseringsdagene mine på ingenting nå og ikke jobber i et sted hvor jeg kan ta meg fri akkurat når det passer meg.

Kjempedeal, med andre ord. 

Så internettet, beklager at jeg sutrer så fælt. Jeg vet at dette egentlig ikke er noe stort problem. Jeg liker jo egentlig hverdager, jeg. Men det har vært så mye hverdag de siste åra, med jobb, studier, leksehjelp, matpakker, gymbager, planlegging, rydding og andre må-ting, og dessuten har det vært noen tunge ting oppå hverdagene igjen.

Nå hadde jeg sett fram til et bittelite avbrekk. Noe annet. Og jeg ble altså så inn i margen skuffa. Og litt skyldbetynget oppå der igjen, bare for å sette en ekstra spiss på det hele.

Blæh.