Eg er ein hai. Ein ekstremsport-hai.

Tenk at folk tror at det ikke er noe action i rekkehus-stasjonsvogn-og-lærerjobb-tilværelsen. Hah! I frown in your general direction. Hvis ikke dette er ekstremsport, så vet ikke jeg.

Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at jeg hadde en innleveringsoppgave med frist i dag tidlig (ja, mange lærere driver med ting på si' – vi er ellevillere enn dere tror, og jeg studerer altså norsk).
I går kveld skulle jeg legge siste hånd på oppgaven min. Riktignok hadde jeg prokrastinert en del, men jeg opplevde full kontroll. Jeg hadde til og med kjøpt bøker! Jeg var åpenbart bedre forberedt enn de fleste. Etter noen timer i dyp konsentrasjon nærmet jeg meg et fullendt mesterverk. Jeg hadde noen praktfulle formuleringer, veldig briljante og bokmålsaktige. Klokka 01 om natta kastet jeg et ekstra blikk på oppgaveteksten for å dobbeltsjekke de formelle kravene, for de hadde jeg ikke brydd meg så mye om. Jeg kjenner jo høyskolens krav om fontstørrelse og linjeavstand og sånn. Dette leste jeg:

Formelle krav: tekststørrelse 12, linjeavstand 1,5, sidemål.

Sidemål. Sidemål? SIDEMÅL???

Når man er ferdig med oppgaven sin, bare skal se over en ekstra gang, og oppdager sidemålkravet.
Den kjensla.

Da var det bare å oversette (omsetje/omsette). Jeg er faktisk glad i nynorsk, men jeg har ikke skrevet nynorsk siden 1991. Jeg måtte slå opp hvert eneste ord. Hvert eneste! Etter det første avsnittet slo nynorskordboka opp også – med meg. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde nådd grensa for antall søk i løpet av et døgn. Det finnes altså en grense for sånt på nettet, hvem visste det?

Men for all del, jeg kom i mål. Klokka 05.30 kunne jeg sette punktum og stavre meg i seng for en hel times ren og ubesudlet kvalitetssøvn før jeg dro på jobben. Der tilbragte jeg to finfine timer med å kommandere elever til å skrive refleksjonsnotater (og litt til å snakke med meg, for det var så stille i klasserommet), og så bar det rett på høyskolen for norsksamling. 

Syntaktisk setningsanalyse! KAL-prosjekt og tekstkulturer! Diktanalyse! 

Og man skulle tro at jeg hadde besvimt av søvnmangel, men jeg var høy som en drage på spontanjobbing og mestring (og bittelitt på setningsanalyse, for det er skikkelig moro!). 

I hele dag har jeg vært en hai. Jeg har holdt meg oppe og i bevegelse – og glefset dårlig ånde til alle som har kommet for nære. Attpåtil har ikke kontaktlinsene mine kommet i posten som de burde, så i dag tidlig måtte jeg krafse rundt i toalettveska mi og bruke de to restelinsene jeg fant der: Den ene var vanlig, den andre var med farge. Jeg har altså trampa runt hele dagen med ett grønt og ett blått øye. Eg er Noregs svar på David Bowie. Og ingen la merke til det. Selv ikke på lønningspilsen med kolleger. Hva er greia med det?

Folk som påstår at det ikke er noe action i livet til arbeidende og studerende småbarnsforeldre i forstaden må altså ta seg ei bolle. Nå. Vi lever nemlig livet, skikkelig på kanten, flørter med grensene. Herlighet, jeg var jeg SÅ nære å levere oppgaven etter tidsfristen.