Når ga du dine nærmeste en varig gave sist?

Det er mange fordeler med at barna begynner å bli store. En av dem er at Storebror (11) er i ferd med å bli en skikkelig gullgruve for meg. Ikke fordi han kan ta seg jobb og bli selvfinaniserende (vi er ikke helt der ennå), men fordi jeg heretter ikke har bare én, men to stykker å stjele låne sokker av.
Mannen har i mange år vekslet mellom å gneldre irritert, forklare tålmodig og sukke resignert når par etter par med fine, nyvaskede, nyparede sokker forsvinner fra skuffen hans og ender opp i skittentøyet igjen, etter å ha vært innom tærne mine på veien.

Men gjør det så mye, da? har jeg prøvd å argumentere. Jeg har jo også veldig mange sorte sokker, og vi bytter jo på å ta klesvasken, og dessuten har vi felleseie i dette ekteskapet. Jeg er temmelig sikker på at vi gikk inn i forholdet med omtrent like mange enkeltsokker hver, for eksempel. Like sikker er jeg på at det dreide seg om et oddetall for hver av oss. Det går nemlig ikke an å ha partall med sokker, det vet jo alle som noensinne har hatt tekstiler på føttene.
Men selv om Mannen er usedvanlig raus av natur, blir han ukarakteristisk eiesyk og gnien når det gjelder sokker.

Et år hadde jeg vært litt slapp med julegaver til Mannen, og da fikk jeg en genial idé: Jeg lagde et kort som høytidelig erklærte at min gave til ham var at jeg skulle la være å stjele sokkene hans i ett helt år. The gift that keeps on giving, hver eneste dag! Genialt, tenkte jeg, og følte meg både uselvisk og oppofrende. Som følge av den kjærlighetserklæringen måtte jeg tross alt tenke meg om hele 365 morgener på rad, og alle som kjenner meg, vet at det ikke er lett.

Mannen var forsåvidt glad for å få ha sokkene i fred, men han mente at den derre jeg-bare-oppfører-meg-anstendig-og-presenterer-det-som-en-kostelig-gave-retorikken var lite imponerende, og at den på lang sikt kunne slå uheldig ut hvis den bredte om seg i familien.
Han så for seg gavescenarier av typen:

Gratulerer med 75-årsdagen, tante Tulla! 

Ingen skal spenne bein på deg i hele år! 

Klem fra oss på Skjetten
   ...

Tillykke med dåpen, lille venn – 

jeg skal aldri gi deg verken buksevann, 

kokos eller franske mansjetter. 

Kjærlig hilsen din fadder.

Jeg er forsåvidt enig i at vi bør utvise en viss edruelighet i bruk av sånne gaver. Det er tross alt fort gjort å angre seg når tante Tulla (75 1/2) blir litt for nesevis, eller når dåpsbarnet etter noen år ligger hylende på gulvet og ikke er så bedårende lenger. Men allikevel, da! Jeg synes ikke vi skal være så redde for langsiktige forpliktelser i dette bruk-og-kast-samfunnet vårt.

Og mens jeg sitter og skriver denne bloggposten, kommer Storebror og kikker meg over skulderen. Han leser litt, sperrer opp øynene og retter en anklagende pekefinger mot meg: Håh. Håh! NÅ skjønner jeg hva som har skjedd med sokkene mine!

Og vips, så er sønnens julegave i boks. Gjett om han kommer til å bli overraska!