tirsdag 16. oktober 2012

Når ga du dine nærmeste en varig gave sist?

Det er mange fordeler med at barna begynner å bli store. En av dem er at Storebror (11) er i ferd med å bli en skikkelig gullgruve for meg. Ikke fordi han kan ta seg jobb og bli selvfinaniserende (vi er ikke helt der ennå), men fordi jeg heretter ikke har bare én, men to stykker å stjele låne sokker av.
Mannen har i mange år vekslet mellom å gneldre irritert, forklare tålmodig og sukke resignert når par etter par med fine, nyvaskede, nyparede sokker forsvinner fra skuffen hans og ender opp i skittentøyet igjen, etter å ha vært innom tærne mine på veien.

Men gjør det så mye, da? har jeg prøvd å argumentere. Jeg har jo også veldig mange sorte sokker, og vi bytter jo på å ta klesvasken, og dessuten har vi felleseie i dette ekteskapet. Jeg er temmelig sikker på at vi gikk inn i forholdet med omtrent like mange enkeltsokker hver, for eksempel. Like sikker er jeg på at det dreide seg om et oddetall for hver av oss. Det går nemlig ikke an å ha partall med sokker, det vet jo alle som noensinne har hatt tekstiler på føttene.
Men selv om Mannen er usedvanlig raus av natur, blir han ukarakteristisk eiesyk og gnien når det gjelder sokker.

Et år hadde jeg vært litt slapp med julegaver til Mannen, og da fikk jeg en genial idé: Jeg lagde et kort som høytidelig erklærte at min gave til ham var at jeg skulle la være å stjele sokkene hans i ett helt år. The gift that keeps on giving, hver eneste dag! Genialt, tenkte jeg, og følte meg både uselvisk og oppofrende. Som følge av den kjærlighetserklæringen måtte jeg tross alt tenke meg om hele 365 morgener på rad, og alle som kjenner meg, vet at det ikke er lett.

Mannen var forsåvidt glad for å få ha sokkene i fred, men han mente at den derre jeg-bare-oppfører-meg-anstendig-og-presenterer-det-som-en-kostelig-gave-retorikken var lite imponerende, og at den på lang sikt kunne slå uheldig ut hvis den bredte om seg i familien.
Han så for seg gavescenarier av typen:

Gratulerer med 75-årsdagen, tante Tulla! 
Ingen skal spenne bein på deg i hele år! 
Klem fra oss på Skjetten
   ...

Tillykke med dåpen, lille venn – 
jeg skal aldri gi deg verken buksevann, 
kokos eller franske mansjetter. 
Kjærlig hilsen din fadder.

Jeg er forsåvidt enig i at vi bør utvise en viss edruelighet i bruk av sånne gaver. Det er tross alt fort gjort å angre seg når tante Tulla (75 1/2) blir litt for nesevis, eller når dåpsbarnet etter noen år ligger hylende på gulvet og ikke er så bedårende lenger. Men allikevel, da! Jeg synes ikke vi skal være så redde for langsiktige forpliktelser i dette bruk-og-kast-samfunnet vårt.

Og mens jeg sitter og skriver denne bloggposten, kommer Storebror og kikker meg over skulderen. Han leser litt, sperrer opp øynene og retter en anklagende pekefinger mot meg: Håh. Håh! NÅ skjønner jeg hva som har skjedd med sokkene mine!

Og vips, så er sønnens julegave i boks. Gjett om han kommer til å bli overraska!

7 kommentarer:

Beate sa...

He he :) Herlig!
Har akkurat hatt høytlesing for mannen her. Tror vel igrunnen han var like skeptisk som mannen din :)

Hanne sa...

Menn, altså. De er så redde for å tenke utenfor boksen!

Helga Marie sa...

Mannen min har så digre bein så det er ingen vits å låne sokker av ham som en fast ordning. Men de er gode og varme, så han kan ikke føle seg helt trygg... Veldig godt skrevet, Hanne! Som vanlig! :)

Hege sa...

Du vet Tiger? Der hvor de selger barter og andre nødvendighetsartikler? Der selger de sokker i pakker på tre: To par til deg og ett til vaskemaskinen! Genialt!

Hanne sa...

Helga Marie:
Her i huset har Mannen ikke så mye større føtter enn meg, og Sønnen er i ferd med å få samme størrelse som meg - men jeg tror sistnevnte har myye voksing igjen, så jeg må utnytte denne luka mens jeg har den.
Men store, gode raggiser er jo tipptipp, da.

Hege:
Ja, Tiger er jo det reneste apoteket! Kanskje jeg må ta meg en tur innom der igjen snart. Høres veldig lurt ut med et offerpar til den umettelige vaskemaskinen.

Merel sa...

Jeg bruker ikke sånne sokker som mannen min bruker, så han får ha sine i fred. Likevel forsvinner sokkene hans (rettere sagt: De blir liggene usortert i en kjempehaug fordi det er for god plass på vaskerommet). Men akkurat som alle andre vil han gjerne kle på seg om morgenen uten for mye tenking og unødvendige turer til vaskerommet, så det ergrer ham jo at det er tomt for sokker i skapet. En gang ble han så revet med at han kjøpte 72 (siger og skriver syttito - åtte nipakninger) par svarte sokker i en bod på et marked. Kjempetilbud, vettu. Skikkelig kupp. Det kuppet ble han ertet for i mange år (det hender i grunnen det nevnes fremdeles, som i "du trenger ikke tilfeldigvis 72 par sokker?"), så han gjør nok ikke det igjen. Det beste av alt er at de sokkene var såpass suboptimale at de ble liggende innerst i skapet som nødsokker, mens de andre parene kom og gikk. Syttito par nødsokker! Ja ja. Jeg har sikkert tretti strømpebukser, så jeg bør vel holde munn.

Hanne sa...

Merel:
Hahaha, 72 par sokker - og attpåtil var det reservesokker! Det var sannelig et spektakulært dårlig kjøp! :D

Vi har for øvrig en hel kommodeskuff full av enkeltsokker. Innimellom prøver jeg å pare dem, men det blir aldri noe særlig dreis på det.