fredag 26. oktober 2012

Når man blir helt tom inni seg

I kveld fortalte Lillesøster (7) at en av sjuendeklassingene på skolen har plaga henne noen ganger. Han har dytta henne og sagt noe til henne som gjorde henne lei seg.
– Hva sa han for noe, da? lurte jeg på.
– Han sa …n…han sa neger, mumlet Lillesøster med nedslått blikk.

Lillesøster har aldri nedslått blikk, hun pleier å møte verden med knyttede never og et kjempestort smil, men nå så det ut som hun skammet seg over noe. Jeg kjente at det sank litt i meg, ikke først og fremst på grunn av n-ordet, men på grunn av Lillesøsters ukarakteristiske kroppsspråk. Men jeg svarte i samme tonefall som jeg vanligvis gjør når hun forteller om ting som har hendt, jeg prøvde å få alle kjensgjerninger på bordet før jeg reagerte.

– Vet du hva neger betyr, da? spurte jeg.
– Neei, måtte Lillesøster medgi. Så trakk hun pusten og kikka opp på meg:
– Men jeg skjønte at det var noe fælt!
– Hvorfor tenkte du det?
– Fordi han sa det på en sånn sinna ertemåte. Og fordi jeg ble helt tom inni meg.

Den beskrivelsen av å bli utsatt for nedsettende bemerkninger var så presis at jeg ble ganske tom inni meg, jeg også. Men Lillesøster satt der og venta på et svar og en forklaring. Jeg trakk pusten og prøvde å fortelle. At neger er et ord som blir brukt om de som er brune i huden, som kommer fra Afrika eller ser ut som de kommer fra Afrika.

– Sånn som meg, da? Så han får SI sånn? Hun sperret opp øynene og jeg følte det som å drukne en sekk med kattunger. Jeg forklarte videre. At ordet var vanlig i gamle dager, men at det ikke brukes så ofte nå lenger. At mange, særlig voksne og gamle mennesker, bruker det uten å mene noe galt med det, og uten å ville erte noen. De har bare ikke fulgt helt med.

Men at det også finnes noen som bruker det for å være slemme med vilje, og at hun nok hadde helt rett i at akkurat denne gutten tilhører den sistnevnte gruppa. Sånn kan man som regel merke.
Og jeg sa at ingen har rett til å kalle noen noe som gjør at de blir helt tomme inni seg, uansett hva det ordet betyr. Men at det allikevel finnes mange som sier forskjellige ting nettopp for å gjøre andre lei seg. Og noen ganger sier folk ting uten å ville gjøre andre lei seg, men så blir de det allikevel.

Vi hadde en ganske lang prat i sofakroken, og enda en etter at kveldens sengekant-lesestund var ferdig. Vi drøftet hva som er greit å si til andre og hva som ikke er greit, og hvorfor. Om hva vi skal si hvis vi har kommet i skade for å gjøre andre tomme inni seg, og hva vi skal si hvis andre gjør det med oss. Og om at det er verre hvis noen vi liker og er glad i, sier dumme ting til oss. For denne ukjente gutten var jo tross alt ikke en som Lillesøster hadde noe behov for å bli anerkjent av, men allikevel da, mamma.

Egentlig hadde jeg planer om å bruke voksentida mi i kveld på zombieserier og annen moro, men jeg endte opp med å gruble litt i stedet. Ganske løst og fragmentert, må jeg tilstå, for mentalt er jeg faretruende nært zombienivå, akkurat nå. Men la meg få tenke høyt uansett (det er tross alt min blogg, så jeg gjør som jeg vil): Alle er i prinsippet enige om at det ikke er lov å si ting for å være slem. Den konkrete episoden Lillesøster fortalte om, faller åpenbart i den kategorien. Men hvor tar de det fra, de som sier sånne ting? Og hvor går grensene for øvrig? Det er ingen enige om.

For ikke så lenge siden hadde jeg en prat med noen av elevene mine på videregående. De har en ganske tøff tone i klasserommet, og flere har reagert på at slengbemerkningene sitter løst i den gruppa. Blant annet skjer det litt for ofte at noe karakteriseres med nedsettende prefikser som pakkis-, hore- og homo- (til dømes homomusikk, altså musikk som enhver oppegående fyr med kjønnsidentiteten i orden burde holde seg for god til å høre på). Elevene selv kunne ikke helt skjønne at det var noe problem. Vi tuller jo bare! Vi sier det bare til de som tåler å høre det, de er med på spøken!

Det er klart det skal være lov å tulle med venner. Men humorens grenser er skjøre og utydelige. Ordene vi bruker har så mange valører. Den enes morosjargong kan være den andres mareritt. Jeg mener ikke noe vondt med det, geiper vi, og da skal det være greit. For all del; man vil jo ikke ha et jeg-føler-meg-krenket-tyranni, hvor enhver motstand noen måtte oppleve skal være normgivende for alle andres oppførsel. Men samtidig trenger vi å være gnistrende klar over at hver gang vi velger å si noe drøyt (eller ikke si noe fint) om eller til noen, tar vi et valg som påvirker alle rundt oss.

Hva med han som egentlig ikke er med på spøken? Han som ler anstrengt, for han vil ikke være gledesdreper og sutrepave? Og hva med han som tilfeldigvis deler klasserom (eller pauserom, eller middagsbord) med de to som spøkefullt bruker nedsettende betegnelser på hverandre? Han som ikke er direkte mottaker av fy faen, du er så jævla homo, asså!, han som egentlig ikke har noe med det å gjøre, men som sitter i det samme rommet, og plutselig blir helt tom inni seg. Og ingen andre sier noe til det.
Så han er helt tom helt alene.

Det er aldri greit at noen blir helt tomme inni seg.

14 kommentarer:

Jon Arnesen sa...

Veldig bra.
Det går an å kjøre nulltoleranse på slengbemerkninger, og at det er bare læreren som definerer om noe er det.
Det går bra på ungdomsskole, og vgs er ikke særlig mer modne i språket, ergo norskfaget. Eller andre språkfag for den del.
"Hvis du ikke skal såre noen, ikke bruk ord og uttrykk som kan såre noen. Lærere lærer deg hvilke uttrykk det gjelder. Det teller med i karakterene. End of discussion "

Hanne sa...

Jon:
Takk! Jeg kjører nulltoleranse på slengbemerkninger i mine klasserom, det er en av de tingene jeg gjør veldig klart allerede fra første stund, og jeg nøler ikke med å si ifra - når jeg hører det, vel å merke.

Men én ting er å slå ned på drittkommentarer, slengere og grums. Jeg er tydelig, så det er forsåvidt effektivt - akkurat der og da. En helt annen ting er i hvilken grad det er forståelse for hva som skjer og hvorfor, sånn at det blir en slags langsiktig effekt av det hele. Litt refleksjon og læring, rett og slett.

Stridsmann Steinland sa...

Det var fint å lese bloggen, Hanne. (
Jeg synes nulltoleranse er et skummelt ord. Meg om det.) Men en ting jeg tenkte på mens jeg leste om sjuåringen din var: Vi kan ikke ikke lære alle å ikke gjøre noe som sårer andre. Kanskje vi skal jobbe mer med at vi er OK som vi er, og det kan ingen ord fra andre forandre?

Merel sa...

Kan jeg anbefale boka "Rosas buss"? Den er nydelig oversatt fra italiensk av Guri Vesaas, og en av mange veldig fine ting med den boka er at den plasserer ordet "neger" i en kontekst som gjør det lekende lett å forklare barn hvorfor det ordet har havnet (eventuelt bør havne) på historiens skraphaug: Det er et ord som brukes for å utestenge og holde nede.

Jeg tror datteren din har fått med seg alt hun trenger av verktøy til å takle slengbemerkninger - men jeg unner alle barn en skolehverdag hvor akkurat den verktøykassa får samle støv i en krok.

Marion Mossing sa...

Jeg er så glad for at du blogger Hanne, for her har du virkelig satt ord på noe som jeg også sitter inne med. Bytter man ut n-ordet med mongo eller retard så blir jeg også helt tom inni meg. Men jeg føler det er enda vanskeligere å ha nulltoleranse for de ordene, for de er så veletablerte som ord for ablegøyer og tulleting. Da er det jo ikke noe farlig, når man bare fjaser sier folk. Signe er ihvertfall heldig som har en mor som deg, det er sikkert og visst! :)

Hanne sa...

Stridsmann Steinland:
Åh, der gikk du rett på en av kjepphestene mine, kanskje selve fanesaken. Jeg gnåler uforholdsmessig mye om mangfold, om at det er ålreit å være den man er og at vi må være forsiktige med å lage så snevre grenser for normalitet at alle må anstrenge seg for å falle innenfor dem. Enten det er snakk om hudfarge, legning, utseende, interesser eller andre variabler.

Jeg har ikke tenkt på nulltoleranse som et skummelt ord før, men jeg tror jeg skjønner hvorfor du synes det. Og jeg er enig i at det kan være et skummelt ord. For mitt vedkommende i denne saken handler det ikke om at jeg slår nådeløst ned på enhver stakkars tenåring som eksperimenterer med humor. Men jeg påpeker det alltid når kommentarene er nedsettende. Enten som et grunnlag for samtale, eller med et åpent spørsmål, eller ved den mer bastante "det er ikke ålreit at du sier slike ting".

Man må være litt lydhør for situasjonen når det gjelder HVORDAN det skal takles. Men AT det skal takles, må det aldri være noe tvil om.

Merel:
Takk for anbefaling, den kjente jeg ikke til i det hele tatt! Skal straks kjøpes inn, og så må jeg nok lese gjennom den et par ganger selv først.

Jeg blir nemlig så lett revet med når jeg leser for andre. Legg til ubegripelig lettrørt når jeg leser, så har du en spennende cocktail. ;)

Hanne sa...

Marion:
Tusen takk, fine du!
Ja, mongo-ordet og dets kompiser er også sånne som gjør folk tomme inni seg. Og du har selvfølgelig (og dessverre) helt rett i at det er ord ord som det virkelig er både utbredt og greit å tulle med. Jeg burde egentlig tatt med det i eksemplene mine, for mens det ofte er noen som reagerer på n-ordet, er det forsvinnende få som i det hele tatt løfter et øyenbryn over m-ordet.

Åshild i bestemors hage sa...

Akkurat derfor har Utdanningsdirektoratet valgt kap 9a i Opplæringslova som tilsynstema med skoleeier og skoler noen år nå. Nettopp for å sjekke gjennom samtaler og intervjuer med elever, foreldre, lærere og ledere at det er en felles forståelse for begrepet "krenket", og at tiltak blir satt igang for å sikre at læringsmiljøet til elevene er godt.

Anonym sa...

Hei,

takk for fint blogginnlegg. Jeg synes din datter er klok, som sier fra når hun føler at noe ikke er greit, snakker om det og skaffer seg kunnskap om hva som er greit, og hvor hennes grenser går. Da kan hun selv si fra neste gang, og skape bevissthet for folk rundt henne, om hva som er greit og ikke - for henne. Det igjen vil få andre rundt henne til å bli mer bevisste.

En slik klok oppførsel er nok i lengden bedre enn å prøve å styre folks oppførsel som utenforstående og autoritær kilde. Selv om jeg ikke prøver å si at vi ikke skal bry oss som utenforstående (eller autoritære kilder).

men jeg mener nok at det beste vi kan gjøre for barna våre er nettopp det du gjorde for din datter, tok deg tid til å gjøre henne bevisst på sine egne grenser.

Det er en fin mamma, det.

Hilsen Eva

Karen sa...

Hanne! Når jeg en dag blir lærer, og om jeg en dag blir mor, så håper jeg at jeg klarer å snakke med både elever og barn som du gjør.

Hanne sa...

Åshild:
Begrepsforståelsen er viktig. Noen vil kanskje mene at de blir "krenket" hvis de får beskjed om at det er viktig å komme tidsnok til timen (dette er ikke et eksempel jeg finner på, helt sant), mens jeg også har opplevd elever som beviselig blir kalt for skrekkelige ting, men som insisterer på at det går helt fint.

Eva;
Ja, jeg er helt enig i at det viktigste er å snakke med ungene og bygge opp bevissthet om egne grenser. Som forelder er det strategien min, i aller høyeste grad. Jeg verken kan eller vil detaljstyre barnas omgivelser, men jeg kan jobbe med måten de møter verden på.

Men som lærer skal jeg forholde meg til veldig manges grenser og følelser, og da må man kanskje jobbe på flere fronter samtidig. Og jeg tenker at for den som sliter med å si fra selv, kan det gi styrke å høre at andre påtaler uakseptabel ordbruk. Slik kan man få en bekreftelse på at følelsene ens er gyldige, og at det er lov å sette grenser.

Karen:
Åh, takk for veldig fin kommentar! Jeg er redd for at jeg bommer veldig ofte. Men jeg prøver hele tida.

Anonym sa...

Hei Hanne, Takk for kjempe fine ord, og en viktig sak! Jeg jobber i barnehage og er veldig opptatt av barns rettigheter. Jeg mner vi voksne bør alltid være gode rollemodeller. Våre syn og vår væremåte vil påvirke barna fra de er små. Det er viktig med bevisstgjøring og bruk av språk mellom voksne også.Jeg har tre barn, og er veldig opptatt av hvordan vi snakker til hverandre( også mannen min og meg). Dette er noe vi trener på hver dag,det handler om å respektere hverandre og språket påvirker faktisk våre holdninger og væremåte. Jeg forteller barna mine(som også er brune i huden...), at det er ikke alltid slik at de som sier stygge ting, vet hva det de sier betyr eller hva det gjør med deg inni deg. Jeg forteller de at noen ganger kanskje man kan fortelle personen hva som skjer inni deg når han/hun sier sånne ting til dem. Det krever selvfølgelig mot til å si noe sånt...men håper de en dag gjør det, og kanskje vil det gjøre noe med det barnet som mobber. Kjenner jeg kunne skrevet mye om dette temaet, så takk igejn for at du hjalp meg å sette ord på mine følelser også ;) hilsen meg

Anonym sa...

Viktig! Og godt skrive. Eg jobbar på ein barneskule, og får stadig nye anledningar til å snakke med born om språkbruk. Men eg hadde problem med å forklare då ein rasande gut med svært mørk hud kalte meg jævla neger. Eg vart nesten mest lattermild, men innsåg at han ikkje ante kva neger betydde. Det var berre eit at mange flotte banneord som han slengte rundt seg. Og jammen kunne han mange;)

Minerva sa...

Når jeg leste dette innlegget, var jeg plutselig sju år gammel, og sto og gråt i skolegården fordi en ukjent tredjeklassing hadde kalt meg en "japanesisk svenske".
Ikke at jeg skjønte hva det skulle bety (vel, SVENSK var jo innafor), men jeg skjønte at han sa det for å være slem.
Svenskefaen har ikke sans for musikk, vet du, og jag är inte sjuk, jag är bara svensk. :p
Selv har jeg i voksen alder gått gjennom en prosess hvor jeg har forsøkt å trene av meg nettopp et slikt vokabular av slengbemerkninger som "Å, det er bare SÅ GAY!" - eller "ghey", som gamere ofte brukte uttrykket. Men bare det å endre stavemåten gjør jo ikke at uttrykket oppleves som mindre kjipt for dem det gjelder. Retarded har gått samme vei.
Nei, jeg sa det ikke for å såre - men som voksent menneske har jeg innsett at det spiller ingen rolle hva intensjonen min var, så lenge mottaker fremdeles sto igjen og ble litt tom inni seg.