Hundedager

I løpet av den siste uka har jeg trampa stolt rundt i borettslaget hver eneste dag, flere ganger om dagen, mens jeg har lagd rare pludrelyder som ellers ville fått meg til å skamrødme. Splitternye og knuseskjønne familiemedlemmer kan gjøre rare ting med folk.

Det aller minste og nyeste tilskuddet i husholdningen kom hit sist lørdag, flybåren fra Helsinki. Da hun ble båret inn i huset var hun både engstelig og tommelomsk, stakkars liten, og ville helst sitte musestille i en armkrok. Men hun tinte raskt opp, og familiens ordforråd har gradvis blitt erstattet med beundrende aaaawww-lyder. For hun er så søt!

Søt? Hvem, jeg? Det vet jeg vel!

Den lille voffen er en åtte uker gammel finsk lapphund, og vi er fôrvertene hennes. Det betyr i grove trekk at hun bor hos oss hele livet, men at oppdretter (som er en kollega av meg) stiller henne ut og skal bruke henne i avl (her kan du se kennelklubbens forslag til fôrvertavtale).

Storebror (11) har ønska seg hund siden han visste hva en hund var. Han er usedvanlig glad i både dyr og babyer, og i hunder aller mest. Men han hadde nesten gitt opp håpet om en firbeint kompis. Det er ikke en forpliktelse man inngår uten å tenke seg grundig om, og det var først i våres jeg ble sikker på at vi hadde både motivasjon og overskudd til å følge opp en hund slik den fortjener. Det tok enda litt lenger tid å overtale Mannen, for han var skikkelig skeptisk til det hele.

Altfor mye jobb, sa Mannen lenge, uten at han noensinne har bodd sammen med et dyr, så egentlig har han ikke peiling. Akkurat den typen aktiviteter vi trenger! Og dessuten skal jeg mate den og gå tur med den og leke med den, parerte jeg entusiastisk, godt hjulpet av både nær og fjernere familie. Og jeg har bodd sammen med hund både i oppveksten og i studietida, så jeg har et brukbart grunnlag for å vurdere det.

Endelig kom du!
Kjærlighet ved første kos. 

Storebror går tur, godsnakker, trøster og klapper. Han tørker uoppfordret opp både små og store valpeuhell fra gulvet, uten å fortrekke en mine. Og han er dønn motivert for sju timers teorikurs om hund (på en lørdag), så han kan lære mer om hvordan han kan være en god og fornuftig hundevenn.

Og hva med Mannen, da? Det tok ikke mange timene før Mannen tidligere kjent som herr Skeptisk lå langflat på gulvet og fniste. Og riktignok hadde vi ingen planer om å ha hund i sofaen, men for all del – noen ganger endrer visst planene seg. Så til de grader, faktisk. Hvis noen hadde prøvd å antyde for noen år siden at Mannen skulle bli hjemmeværende med valpepermisjon, ville vi ledd rått, hele gjengen. Det virker imidlertid ikke som om noen lider noen nød av endringene.

Det er jo hyggelig med litt selskap i sofakroken.

Vi er for øvrig veldig spent på hva vi kommer til å få ut av dressurkurset, for sånne lapphunder er visst veldig lærevillige. Og vi har jo noen beskjedne mål, ikke for mange. Selv håper jeg at hun kan lære seg å anmelde film, mens Mannen gjerne vil ha hjelp til å vakuumpakke kjøtt. Men kanskje er vi helt på jordet. Det kan jo hende at talentene hennes ligger i en helt annen retning. Sekkepipe eller korsstingsbroderi, for eksempel. Vi får se hva det blir til, man vil jo være åpen.