torsdag 15. november 2012

Grammatikknostalgi



Noen ganger blir jeg nostalgisk. På pluskvamperfektums vegne, for eksempel. Stakkars, fine pluskvamperfektum som ikke finnes lenger. I navnet, altså. Jeg var alltid litt ekstra glad i det navnet. Plus que parfait, som det heter på fransk: Mer enn fullført. Skikkelig ferdig, med andre ord. 
Jeg var et sånt rart barn som likte grammatikk og smakte på verbtidene som små drops, lærte dem utenat og sa dem for meg selv. Pluskvamperfektum, hviska jeg til meg selv. Første og andre kondisjonalis, sang jeg inni hodet mitt på vei hjem fra skolen. Jeg ble sterk av å kunne de ordene, jeg var Hermione Granger flere tiår før hun ble født i bokformat. 
Men nå! Nå er det plutselig nye navn som gjelder. Der de gamle var som knitrende, hemmelighetsfulle boksider, er de nye som sånne rene, sterile stålredskaper i et kjøkken. Jeg har ikke bruk for de gamle ordene lenger. Nei, det er skikkelig ferdig nå. Det er bare noe som kunne/ville ha vært. 

...og før jeg visste ordet av det var det eksamenstid igjen. Snart er tre fjerdedeler av det toårige norskstudiet mitt fullført. Begynte jeg ikke for omtrent to uker siden?




3 kommentarer:

Åshild i bestemors hage sa...

Er det nye navn på bøyningformene for verb?

Hanne sa...

Ja, Åshild - mange av bøyningsformene har fått nye navn (du kan se et eksempel her), og det er ikke bare verbterminologien som er ny, det har skjedd endringer i ordklasser også. Veldig uvant for en stakkar. ;)

Ragnhild B. sa...

Sånt barn var jeg og... Spennende, rare ord som pluskvamperfektum, også onomatopoietikon, da!