Julelur i en fei

Nå skal jeg gi dere verdens lureste tips! Det er et skikkelig klask-meg-i-panna-at-jeg-ikke-visste-dette-før-tips. Ulempen er at det kommer nå, etter at alle skikkelige folk for lengst er ferdige med pepperkakebakestria. Ja, faktisk så seint at de fleste av bildene allerede er forsvunnet fra Facebook-feeden. Da får dere prøve å huske det til neste år (lykke til med akkurat det).

Når man er langt over snittet juleglad, langt under snittet huslig, middels travel og ellers ganske bedagelig anlagt, lærer man seg å prioritere. I denne sammenhengen er prioritere et fint ord som betyr å få maks ut av julekosen med et minimum av stress (jeg viser for øvrig til fjorårets festskriv om å velge de tradisjonene som gir glede, framfor de som stjeler energi).

Pynting av pepperkakehus er et av førsjulstidas høydepunkter her i huset, særlig for dessa som er små. Selve bakinga og monteringa av pepperkakehus er som regel en langt mindre barnevennlig aktivitet. Sant å si er den lite voksenvennlig, også. Jeg har lenge kjøpt ferdig byggesett for pepperkakehus, og det fungerer greit. Men man må fremdeles montere delene, og varm sukkermasse eller melis er standardmetoden. Det har sine ulemper. Melisen er skjør og svak og stivner sakte, mens sukkermassen er djevelens eget verk: Først er den så varm at den brenner fingrene av deg, og vips! så stivner den og blir beinhard før den har vært i nærheten av ei pepperkake-husnov. Dessuten er den nesten umulig å fjerne fra kjeler og sleiver etterpå.

Her er tipset: Bruk Smørbukk-karameller! Det er helt genialt, folkens. Deng en pose Smørbukk-karameller i gryta, smelt dem på lav varme, og voilà! Verdens aller beste lim til pepperkakehus¹. Karamellene smelter på lav temperatur, så selv små barnehender kan komme borti massen uten at fingre går tapt. Massen er snill og formbar, og stivner langsomt nok til at man faktisk rekker å bruke den, men raskt nok til at man slipper å støtte opp bygningsmassen i lange tider.

Man kan ta på det og leke med det
– så får det heller være at bildet ser litt ekkelt ut. 

Dessuten smaker det godt  bedre enn sukkermasse vidunderlig! Egentlig trenger man ikke en hel pose for å montere to hus, som vi gjorde i går. Men man trenger definitivt såpass for å få tilfredsstilt karamelltrangen. At ungene kan trille kuler og lage slanger og behandle karamellmassen helt som plastilina, kommer som en ren bonus på juleverkstedet.

Karamellmassen varmer seg dessuten opp igjen i en fei, noe som er kjekt hvis noen for eksempel (og dette rent hypotetisk) skulle komme til å stappe pipa så full av marshmallows, nonstop og seigmenn at den simpelthen sprekker. Om noe sånt (mot formodning) skulle skje, er det kjekt å kunne lunke litt på kjelen og ha fiks ferdig fugemasse klar på et blunk.

Naboskapet i pepperkakebyen tok seg betraktelig opp
etter at den nye bygningsnormen ble innført. 

Så kan glade pepperkakehuspyntere slå seg løs, helt uten skam, blygsel og voksenstyring. Less is a bore, heter det i pepperkakehusbyen. Og når glade småjenter pynter lystig og skråler julesanger av full hals, kommer julestemninga byksende på den voksne som sitter på sidelinja (og snufser glad, men diskret, fordi hun blir så rørt av det hele).




1 Jeg har ikke kommet på dette selv, altså. Jeg fant det et sted på internettet i fjor, og ble umiddelbart omvendt til smørbukkmodellen. Jeg kan bare ikke huske hvor jeg fikk det fra, så jeg får ikke kreditert rette vedkommende. Beklager, rette vedkommende!

Snørr og forviklinger

Disclaimer: Hvis du misliker bloggposter om a) sykdom og b) folks drømmer, kan du bare klikke deg bort fra denne med en gang, for eksempel til et fint dikt eller noe. 

Sånn, nå som det er unnagjort, kan jeg straks og med en gang syte over at i det øyeblikket jeg signerte for levert eksamensoppgave, kjente jeg feberen komme sigende, og den lille sesongarbeidende rivjern-alven klatret ned i halsen min og gjorde en helsikes jobb med å harve opp det området jeg trenger for å puste og snakke, blant annet. 

Jeg klarte forsåvidt å karre meg på jobb (det var ikke så vanskelig, for i går hadde vi førjulsforedrag med gløgg, og i dag har jeg hørt på praktfullt flinke psykologielever som holdt foredrag om egne forskningsprosjekter, så jeg kunne forsåvidt bare lene meg tilbake og nikke bifallende og klappe begeistret), men i går ettermiddag måtte jeg bare krype hutrende og sutrende til sengs mens jeg tenkte på den fine M-ruta du ser øverst i posten her. 

Og så begynte de intense og komplett utmattende feberdrømmene. Jeg skled rundt blant svette laken mens jeg måtte møte de skrekkeligste utfordringer. Som denne:

Jeg befant meg på den engelske landsbygda, og måtte megle i en veldig kompleks og delikat sak mellom forskjellige grupperinger innen det britiske aristokratiet. Det var min oppgave å finne ut hva som hadde skjedd og hvordan konflikten skulle løses, uten at noen ble pinlig berørt eller sinte. Det var veldig viktig! Og for å kunne gjøre dette, måtte jeg bøye norrøne verb. Jepp. Det var helt sentralt for oppgaven. 

Jeg hadde store skjemaer med norrøne verb, og de skulle flyttes og arrangeres i et sinnrikt system etter hvert som jeg snakket med de forskjellige gruppene. Gjorde jeg noe feil, risikerte jeg både mitt eget skinn og full borgerkrig (og alle vet jo hvor blodig det kan bli blant roser og gresskar på den engelske landsbygda). Og jeg som synes norrøne verb er så vanskelig! 

Det er ikke så rart at jeg var i England i natt. Det har blitt en del Downton Abbey i det siste, og dessuten er jeg midt i The Casual Vacancy av JK Rowling. Jeg blander ofte inn nylig konsumert populærkultur i febermarerittene mine. Så da jeg våkna, priste jeg meg lykkelig for at jeg ikke rakk å begynne på Tjärven av John Ajvide Lindqvist før jeg ble syk. Vi vet hvordan det kan gå. Og selv om Saw-Trygve-episoden er morsom å tenke på nå, var ikke den drømmen noen ...drøm, akkurat.