Disclaimer: Hvis du misliker bloggposter om a) sykdom og b) folks drømmer, kan du bare klikke deg bort fra denne med en gang, for eksempel til et fint dikt eller noe.
Sånn, nå som det er unnagjort, kan jeg straks og med en gang syte over at i det øyeblikket jeg signerte for levert eksamensoppgave, kjente jeg feberen komme sigende, og den lille sesongarbeidende rivjern-alven klatret ned i halsen min og gjorde en helsikes jobb med å harve opp det området jeg trenger for å puste og snakke, blant annet.
Jeg klarte forsåvidt å karre meg på jobb (det var ikke så vanskelig, for i går hadde vi førjulsforedrag med gløgg, og i dag har jeg hørt på praktfullt flinke psykologielever som holdt foredrag om egne forskningsprosjekter, så jeg kunne forsåvidt bare lene meg tilbake og nikke bifallende og klappe begeistret), men i går ettermiddag måtte jeg bare krype hutrende og sutrende til sengs mens jeg tenkte på den fine M-ruta du ser øverst i posten her.
Og så begynte de intense og komplett utmattende feberdrømmene. Jeg skled rundt blant svette laken mens jeg måtte møte de skrekkeligste utfordringer. Som denne:
Jeg befant meg på den engelske landsbygda, og måtte megle i en veldig kompleks og delikat sak mellom forskjellige grupperinger innen det britiske aristokratiet. Det var min oppgave å finne ut hva som hadde skjedd og hvordan konflikten skulle løses, uten at noen ble pinlig berørt eller sinte. Det var veldig viktig! Og for å kunne gjøre dette, måtte jeg bøye norrøne verb. Jepp. Det var helt sentralt for oppgaven.
Jeg hadde store skjemaer med norrøne verb, og de skulle flyttes og arrangeres i et sinnrikt system etter hvert som jeg snakket med de forskjellige gruppene. Gjorde jeg noe feil, risikerte jeg både mitt eget skinn og full borgerkrig (og alle vet jo hvor blodig det kan bli blant roser og gresskar på den engelske landsbygda). Og jeg som synes norrøne verb er så vanskelig!
Det er ikke så rart at jeg var i England i natt. Det har blitt en del Downton Abbey i det siste, og dessuten er jeg midt i The Casual Vacancy av JK Rowling. Jeg blander ofte inn nylig konsumert populærkultur i febermarerittene mine. Så da jeg våkna, priste jeg meg lykkelig for at jeg ikke rakk å begynne på Tjärven av John Ajvide Lindqvist før jeg ble syk. Vi vet hvordan det kan gå. Og selv om Saw-Trygve-episoden er morsom å tenke på nå, var ikke den drømmen noen ...drøm, akkurat.
5 kommentarer:
Høres ut som du allerede er på bedringens vei? Fortsatt god bedring, du rekker å bli frisk som en fisk før jul!
Da kan jeg fortelle at jeg drømte om deg en natt. Var på besøk hos deg, og det ble dessverre ingen suksess. Du var nemlig så forferdelig ivrig på å diskutere dyptgående temaer som gjorde at jeg kom til kort hele tiden. Ja, du var rett og slett krevende å forholde seg til. Da jeg skulle hjem fant jeg ikke togstasjonen og surret rundt og rundt uten å komme frem. Jeg møtte mange mennesker på veien, men ingen visste hvor togstasjonen lå. Men, megler i det britiske aristokratiet, det var saker... hoho! Eller koko! God bedring til deg:)
Merel:
Jeg er fremdeles ikke bra, men nå kan jeg bruke hele helga på å slappe av og bli frisk som en fisk. Og det er jo godt at jeg slapp å få det midt i jula.
Fran:
Haha, det var sannelig ikke særlig hyggelig av meg, og det beklager jeg virkelig. Veldig rart at togstasjonen skulle være så vanskelig å finne også. Jeg håper at et besøk i virkeligheten ville blitt mer vellykka. :)
Paracet? Kald klut på pannen? Begge deler er kjent som gode remedier mot norrøne verb og engelsk aristokrati.
God bedring!
Hege:
Jeg sverger til det britiske remediet Lemsip for tilfeller hvor jeg må på møter el.l selv om jeg er syk (men egentlig skal man visstnok ikke medisinere en ellers "sunn" feber, men heller la den virke i kroppens favør?).
Verken Lemsip eller feber hjelper imidlertid mot aristokrati. Eller norrøne verb. I sistnevnte tilfelle er kald klut det eneste kjente som lindrer.
Legg inn en kommentar