Her forleden plukka jeg følgende fangst ut av postkassa. Du verden, tenkte jeg. Det er visst ingen fare for papirmangel i heimen med det aller første. For selv om vi ikke får dagsaviser inn i stua lenger, har postmannen fremdeles litt å pusle med.
Jeg leser knapt papiraviser lenger. Vi kom til et punkt hvor de bare fylte opp postkassa og fløt utover stuebordet, og jeg rakk aldri skikkelig gjennom dem. Så lå de der og geipa til meg med fete typer som stadig oftere viste seg å tilhøre prangende annonsebilag. Jeg måtte kutte ned for å bevare sinnsroen. Det var ikke et enkelt brudd. Jeg har alltid vært glad i aviser, helt på grensen til sykelig avhengig (i mange år tjente jeg sågar til livets opphold ved å levere stoff til dem, så vi kan godt si at forholdet vårt var codependent, som det heter på godt norsk). Men vi fikk forskjellige prioriteringer, vi vokste fra hverandre, vi ville ikke det samme med forholdet vår lenger, og da er det like greit å gjøre det slutt.
Jeg har slett ikke slutta å lese aviser fullstendig, men jeg får de helgebilagene jeg ønsker meg via iPaden, og de nyhetsfeedene jeg trenger via internettet (fine internettet gir meg dessuten kloke bloggere og interessante diskusjoner – for de finnes også). Der kan jeg lese artikler fra hele verden, og slipper å fylle en sånn kjempestor, rød ICA-pose med papiravfall hver tredje dag. Så får det heller være at jeg av og til må undertrykke en vag følelse av å være en utro sviker.
Fagblader og nisjetidsskrifter har vi altså ikke kutta ut, snarere tvert i mot – dette er på langt nær hele bladparken vår, det er bare et eksempel. Forskjellen er at alt dette faktisk blir lest, av en eller flere i husstanden. Av og til snakker vi sågar om det vi leser, og vi bruker det i jobb og skole. Så vidt jeg vet har det vært en tendens i noen år allerede at fagpressen øker, mens avisenes opplagstall synker. Jeg aner ikke hvordan det kommer til å se ut framover, eller hvorvidt familien min er i nærheten av å være representative for noe som helst, men skal jeg dømme ut fra forsidene jeg har sett i avisstativene i det siste, har fagpressen fremdeles gode tider foran seg. Når jeg skal sette meg ned med en kaffekopp og lesestoff, vil jeg lese om noe jeg interesserer meg for, noe som kan underholde meg, noe jeg jeg kan lære noe av, noe som gir meg en aha-opplevelse. Ikke kjendisdietter, reality-romper og det-du-ikke-vet-kan-ta-livet-av-deg-når-som-helst-BØH! Livet er for kort til sånt, avisene.
Jeg leser knapt papiraviser lenger. Vi kom til et punkt hvor de bare fylte opp postkassa og fløt utover stuebordet, og jeg rakk aldri skikkelig gjennom dem. Så lå de der og geipa til meg med fete typer som stadig oftere viste seg å tilhøre prangende annonsebilag. Jeg måtte kutte ned for å bevare sinnsroen. Det var ikke et enkelt brudd. Jeg har alltid vært glad i aviser, helt på grensen til sykelig avhengig (i mange år tjente jeg sågar til livets opphold ved å levere stoff til dem, så vi kan godt si at forholdet vårt var codependent, som det heter på godt norsk). Men vi fikk forskjellige prioriteringer, vi vokste fra hverandre, vi ville ikke det samme med forholdet vår lenger, og da er det like greit å gjøre det slutt.
Jeg har slett ikke slutta å lese aviser fullstendig, men jeg får de helgebilagene jeg ønsker meg via iPaden, og de nyhetsfeedene jeg trenger via internettet (fine internettet gir meg dessuten kloke bloggere og interessante diskusjoner – for de finnes også). Der kan jeg lese artikler fra hele verden, og slipper å fylle en sånn kjempestor, rød ICA-pose med papiravfall hver tredje dag. Så får det heller være at jeg av og til må undertrykke en vag følelse av å være en utro sviker.
Fagblader og nisjetidsskrifter har vi altså ikke kutta ut, snarere tvert i mot – dette er på langt nær hele bladparken vår, det er bare et eksempel. Forskjellen er at alt dette faktisk blir lest, av en eller flere i husstanden. Av og til snakker vi sågar om det vi leser, og vi bruker det i jobb og skole. Så vidt jeg vet har det vært en tendens i noen år allerede at fagpressen øker, mens avisenes opplagstall synker. Jeg aner ikke hvordan det kommer til å se ut framover, eller hvorvidt familien min er i nærheten av å være representative for noe som helst, men skal jeg dømme ut fra forsidene jeg har sett i avisstativene i det siste, har fagpressen fremdeles gode tider foran seg. Når jeg skal sette meg ned med en kaffekopp og lesestoff, vil jeg lese om noe jeg interesserer meg for, noe som kan underholde meg, noe jeg jeg kan lære noe av, noe som gir meg en aha-opplevelse. Ikke kjendisdietter, reality-romper og det-du-ikke-vet-kan-ta-livet-av-deg-når-som-helst-BØH! Livet er for kort til sånt, avisene.
5 kommentarer:
Det ser jo ut som bladhylla på Narvesen det der. Mye interessant...:)
Jeg leser papiraviser, men det blir sjukt mye papir av det. Og vi trenger jo ikke aviser for nyheter lenger. Dem får vi på nett, radio og TV. Kommentarstoffet derimot, politske debatter, kronikker - alt det der, det vil jeg gjerne ha på papir. Men det hadde holdt med to ganger i uka eller sånn.
Jeg slo opp med tabloidene for mange år siden, men abonnementsavisene, det går ikke. Vi har jevnlige diskusjoner om å bare beholde én. Jeg er veldig glad i Dagsavisen, og den er befriende fri for Tone, Ksel og Paradise hotel. Men jeg starter alltid dagen med fødsels- og dødsannonser i Aftenposten, så..... Nei, kommer ikke. Mål med den, så da fortsetter vi med begge. *sukk*
Fran:
Ja, det er veldig mye godt lesestoff bak forsidene på bildet der. Jeg koser meg skikkelig med fagbladene, og ikke rent sjelden dukker det opp saker jeg kan bruke i undervisninga, enten direkte eller indirekte.
Hege:
Ja, det blir så sjukt mye papir! Jeg er også glad i kommentarer, debatter, kronikker og annet snadder, men for meg var det ikke verdt det - altfor mye tullball i forhold til lesegleden. Men jeg har prøvd ut et rent helgeabonnement på Aftenposten, for eksempel. Ganske ålreit, men fremdeles veldig mye papir. Og annonser.
Katrine:
Dagsavisen er slett ikke verst, og skal jeg abonnere igjen, vil nok den komme høyt på lista. Der dukker det også opp alternative kilder av og til (alternativ som i "noen andre enn de vanlige, hvite, mannlige, middelaldrende rikssynserne", ikke som i engleskole). Og jeg har jo en heftig soft spot for dødsannonsene, det har jeg alltid hatt. Men jeg klarer meg.
Lokalavisa mi har jeg vekselsvis abonnert på, sagt opp i sinne, abonnert på, sagt opp i sinne, abo (...ja, du ser tegninga) siden jeg flytta hit for snart tretten år siden.
Legg inn en kommentar