Snapshot (25): Evil genius

Spektakulært regnvær som ferie-innledning er ikke noe problem, i hvert fall ikke når ferien er lang og fin. Dessuten klarer vi å underholde oss selv. Storebror (12) og jeg liker å se film sammen, og nå prøver vi å gjenskape noen klassiske scener.

Det viser seg at den mye brukte situasjonen "erkeskurk som klapper kjæledyr" fungerer atskillig bedre med katt. Lapphund blir rett og slett for jovialt. Men nå har vi i hvert fall prøvd.

Om å svelge kameler – og velge privatskole

Når Storebror denne uka avslutter sjuende klasse, tar han ikke bare farvel med barneskolen, men med offentlig skole som sådan. Det føles som et nederlag. Samtidig er det en stor lettelse.

Jeg har alltid tenkt at den offentlige skolen både er og må være god og romslig nok for alle, og jeg har snakka varmt om inkludering, individuell tilpasning og differensiering. Lenge før jeg begynte å jobbe som lærer selv har jeg vært opptatt av å være en skolepositiv forelder som ser etter løsninger og samarbeid, og som støtter opp under det som skjer på skolen. Dette mener jeg fremdeles.

Men for om lag to måneder siden kom jeg hjem fra jobben til Storebror som hadde en klar melding til meg:
– Nå er det nok. Nå vil jeg begynne på privatskole! sa han, og jeg kunne se at han var så dønn sikker som en ganske så reflektert tolvåring noensinne kan bli. Jeg ble egentlig ikke veldig overraska, for han har mistrivdes på skolen lenge.

For to år siden skrev jeg innlegget Elsker å lære, hater skolen, og lite har endra seg siden den gang. Eller, det er ikke helt sant. Misforholdet mellom læringsglede og skoleglede har blitt enda mer uttalt siden den gang. Jeg har en sønn som står opp ekstra tidlig i helgene for å se litt på CNN, som låner faktabøker i stort monn på biblioteket og som gjerne vil snakke om sammenhengen mellom kaffens ankomst til Europa og opplysningstiden. Da elevene i engelsktimen skulle holde foredrag om et idol, valgte han å snakke om Edward Jenner (og før du tror at noen av oss har tipsa ham: Vi måtte google Jenner selv for å skjønne hva sønnen snakka om).

Han er slett ikke noe geni. Han er bare veldig, veldig interessert i (og ditto kunnskapsrik om) en del temaer. Selvfølgelig er det emner og øvelser han sliter med, han også. Men det er så mange ting han faktisk kan – mye av det på høyt nivå. Og da er det sørgelig å se at han faller så utenfor i klasserommet.

I grunnskolen er det mange elever i hver klasse, og stor variasjon i elevmassen. Lærere må gjøre så mye mer enn å undervise i fag: De skal lytte, trøste og oppmuntre, de må fungere som sosialarbeidere, spesialpedagoger, trenere og ekstraforeldre. Det er nesten ikke grenser for hva som skal inn i lærernes ansvarsområde, for det vanlige mantraet som følger alle slags utfordringer og samfunnsproblemer er at det må inn i skolen. Jeg vet så altfor godt hvor lite tid det i praksis blir til å følge opp hver enkelt elev. Derfor har vi lenge tenkt at okei, det er ikke nok ressurser for alle, men heldigvis kan vi følge opp ganske brukbart selv – så får vi håpe at den tida som ikke brukes på barnet vårt, kommer andre til gode, kanskje noen som ikke har den muligheten hjemme.

Dette kan jeg leve med. Jeg kan leve med at sønnen min, som tross alt er ganske så heldig, ikke får noe skreddersydd opplegg.

Det jeg imidlertid ikke kan leve med, er å oppdage at han har gått rundt og følt seg dum. Jeg kan ikke leve med at det bare fokuseres på hva han ikke er flink til, og at vi knapt har hørt et ord om hva han faktisk mestrer. Jeg kan ikke leve med at læreren hans uttaler på et møte at ”problemet med (Storebror) er at han har så mange sære interesser”.  Ja, han sa problem og han sa sære interesser. Det er et direkte sitat. Og da jeg hørte det holdt jeg på å begynne å grine. For det avslører en holdning til elever som er så langt fra det ideelle at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. 

Jeg kan ikke leve med den holdningen.

De sære interessene læreren sikta til, er for øvrig fysikk, kjemi, astronomi, historie og politikk. Heldigvis begynte jeg ikke å grine. Jeg sa at på den videregående skolen der jeg jobber er ikke slike interesser det aller minste sære, de er tvert om temmelig vanlige. Og så sa jeg ganske mye mer. Det hjalp lite.

Så da Storebror en ettermiddag for to måneder siden sa at han ville begynne på privatskole, var jeg åpen for å undersøke alternativene. Det viste seg at den skolen han hadde i tankene var en kristen privatskole i en nabokommune. Riktignok er jeg kristen selv, mens Storebror tror bare på vitenskapen, som han selv uttrykker det. Jeg lufta dette med ham. Det viste seg at han var innforstått med det, og at han var villig til å svelge hvor mange salmevers det skulle være for å gå på en skole hvor han blir sett. 

Det viste seg dessuten at privatskolen det er snakk om har en elevmasse med stor variasjon både i livssyn og etnisitet, faktisk vel så mye som den offentlige skolen. Det var veldig viktig for oss, for jeg vil ikke ha barn som vokser opp i en homogen enklave. Og etter å ha lest utallige rapporter, snakka med tidligere elever og foreldrene deres og ikke minst besøkt skolen, ble vi enige om at Storebror skulle få begynne på privatskole fra høsten.

Jeg mener som sagt fremdeles at den offentlige skolen bør være god og romslig nok for alle. Jeg mener at den allerede er veldig god for veldig mange, men det er desto verre for de som av ulike årsaker ikke føler seg hjemme der. Jeg er villig til å kjempe for den offentlige skolen. Men jeg er ikke villig til å drive prinsipprytteri på vegne av barnet mitt. Jeg kan ikke ofre ham på noe ideologisk alter. Den kampen må vi ta på andre arenaer. Jeg er klar. 

I mellomtiden nyter jeg å ha en sønn som for første gang på årevis gleder seg over noe som har med skole å gjøre. 

Juni i en fei

Juni, altså. Raskeste måneden i året, riktignok i knivskarp konkurranse med desember. I mitt gamle liv, før jeg ble lærer, var juni en slaraffenmåned med lange fri-ettermiddager og få forpliktelser, bortsett fra de mange sommeravslutningene for ungene. Nå er juni høysesong: Standpunktkarakterer skal settes på alle elever, og det avholdes klasselærerråd i svimlende mengder.

Og så er det eksamensperioden, som strekker seg over nesten hele måneden. MK-elevene mine hadde tverrfaglig medieeksamen i begynnelsen av juni, alle som en. Det er en krevende eksamensform som strekker seg over tre dager, men sannelig jobba de godt og leverte flotte, solide produkter. Kanskje all gnålinga vår har hatt noe for seg?

I de andre fagene aner vi ingenting om hvem som eventuelt blir trukket ut, så for psykologiklassen min var det bare å forberede seg så godt som mulig, med repetisjon, muntlig trening og alle læringsstrategier i boka (bokstavelig talt, for psykologiboka har faktisk et helt kapittel med læringsstrategier).

Kreativt tankekart over de forskjellige retningene innen psykologi. 

I begynnelsen av forrige uke ble hele ni av dem trukket ut til muntlig eksamen, og jeg var så spent! Det er nervepirrende greier for eksaminator også, for jeg vil jo så gjerne at de skal få skinne og vise alt de kan. Heldigvis gikk det veldig bra! Jeg lurer på om elevene skjønner hvor stolt jeg blir av dem? Det tviler jeg på.

Nå er eksamen vel overstått for alle egne elever, og jeg har unnagjort et sensoroppdrag på en annen skole. Fremdeles gjenstår et eksternt sensoroppdrag denne uka, men så er vi ferdig. Vi får sett mye av fylket på denne måten, og det er ålreit å treffe kolleger på andre skoler.

Det er ikke bare elever som har eksamen, jeg tror ikke jeg vet om noen som studerer så mye som lærere. Jeg er ferdig med min aller siste eksamen i norskstudiet, og i midten av måneden fikk jeg sensur.

Nå skal jeg få bruke alt jeg har lært, hurra!

Det gikk alldeles storartet og praktfullt (jeg må jo få skryte litt, hva er ellers vitsen med å ha egen blogg?), og nå er jeg norsklærer også! Etter fire år med deltidsstudier ved siden av jobben skal det bli helt greit å bare konsentrere meg om å være lærer. En stund, i hvert fall. Man vet jo aldri hva man kan finne på etter hvert.

Men det har vært plass til mer enn jobb og eksamen i juni. Mannen og jeg har vært i Stavanger på KISS-konsert. Jeg vant to billetter i en radiokonkurranse, og vi syntes det var et perfekt påskudd for å ta en helg på Norges vestkant.

Rock on!

Rock'n roll-livet arter seg litt annerledes for førtiser, viser det seg. Vi benytta sjansen til å besøke gamle venner som bor i gangavstand fra Viking stadion, og kunne nyte et alldeles fantastisk sjuretters måltid og veldig hyggelig selskap, før vi mette og fornøyde rusla bort for å se de aldrende herrene. Musikalsk sett var ikke konserten noe høydepunkt, men underholdningsverdien var stor.

Storebror og jeg går fremdeles på skole med Hunden. En gang i uka møtes "klassen" forskjellige steder på Romerike, og så er det hjemmelekser.

Storebror og Hunden trener kontakt. 

Vi hadde fin framgang og lærte mye, men nylig fikk Hunden sin aller første løpetid. Og vips, så hadde vi en pubertetshund i huset, med alt som følger med. Hunden er usigelig fornærma over at hun ikke får lov til å løpe fritt i hagen lenger (vi kan jo ikke ta sjansen på at en hannhund finner veien inn), og vi prøver med svært vekslende stort sett sviktende hell å få henne til å huske alt hun har lært om å gå pent og komme på innkalling. Den gode nyheten er at elektronikk-gnaging tilsynelatende ikke er like spennende lenger.

Juni er også måneden for Byfest i Lillestrøm, med gratiskonserter og annen moro fra morgen til kveld i fire samfulle dager. Etter en lang sensordag på fredag passa det usedvanlig godt med lønningstreff og sushi med gode kolleger, og deretter fant vi et bord på en uterestaurant hvor vi kunne høre på musikk, skravle og fjase oss langt inn i sommernatta, som heldigvis og tilfeldigvis var usedvanlig mild.

Lørdag formiddag var det barnas tur, og Lillesøster og jeg sykla til sentrum for å høre på to av hennes store idoler: Markus og Martinus, kjent fra MGP junior. Torget var overraskende stappfullt av små fans og foreldrene deres, og Lillesøster ble engstelig for at hun ikke skulle få med seg noe som helst. Jeg ofra skuldrene mine (den musikalske integriteten var jo forlengst kompromittert), og ei lykkelig jente fikk synge med på kjente hits.

Litt sliten i skuldrene, men små konsertgjengere
må jo få se idolene sine. 

Fremdeles er det noe igjen av juni. Vi skal markere at Storebror er ferdig med barneskolen (hjelpe meg!). Og på jobben skal det som vanlig være aktivitetsdag og ryddedag og sommerlunsj og høytidelig avslutning for avgangselevene våre. Fine rutinene. Hvordan skulle vi ellers klart å opparbeide oss den rette sommerfølelsen?

Velsigna denne dag når lufta skin
og mild vind rører blomeeng og lin;
til rosa ropar nattergalen ør:
«No er det tida til å drikka vin!»

Omar Khayyam (1048–1122),
gjendikta frå persisk av Johannes Gjerdåker.