Høsten i snapshots

Sommeren i år var så lang og fin og fullkommen at da ferien var over, var det i grunn helt greit. Jeg var sommermett og klar for hverdag igjen. Det er en skikkelig luksussituasjon.

Men selv om ferien tok slutt, fortsatte finværet – dag etter dag. Vi kunne ikke helt huske hvordan gråværshimmelen så ut. Regnjakka lå bortpakka så lenge at vi glemte hvor den var. Det ble noen fine, lange kveldssolturer med Hunden. Noen ganger var barna med. Hunden gikk pent ved siden av meg. Det gjorde ikke alltid barna. 

Lillesøster i kveldssol. Hun har aldri sett
Det lille huset på prærien, men det har jeg. 

Med skolestart fikk jeg nok å gjøre. To av fagene mine var helt nye for meg, det samme var alle elevene mine. De var ikke nye på videregående, for jeg har bare vg2- og vg3-elever, men jeg måtte pugge navn og feste dem til ansikter. Jeg insisterer på navneleker og fotografering, og så lager jeg klassekart med egne bilder som jeg kan studere og repetere. 

Elevene fyller dessuten ut skjemaer hvor de sier litt om hva de forventer av faget og læreren, beskriver hvordan de foretrekker å jobbe og nevner hva jeg som lærer bør vite om dem. Svarene er veldig varierte, men kjennetegnene på en god lærer er temmelig samstemte. En god lærer skal være: blid, forberedt, engasjert, variert, tydelig, tålmodig, trivelig, effektiv, oversiktlig, forståelsesfull – og holde et høyt akademisk nivå. Puh! 

Noen ganger dukker det opp kreative svar i bunken. 

Denne kompetansen må jo komme til nytte på et vis, tenker jeg. 

Etter å ha pønska på ny tatovering et par år, fant jeg endelig det motivet jeg skulle ha. Det kom som tips fra en venn på Facebook, og jeg visste med en gang at det var det rette. Skulle jeg liksom ikke ha Time Lord-språk på armen?

Circular Gallifreyan: Bow ties are cool!

I midten av september dro MK-avdelingen (medier og kommunikasjon, altså) ved skolen på tur til Nord-Koster, takket være en finfin kollega som inviterte oss med til sitt sted. Vi var der i fjor på samme tid, og det er så fint at jeg går med gladpipestemme på hundefløytenivå hele helga. 

Begeistra på tur. Björnsängen, Nord-Koster.

Vi gikk lang tur i forbløffende variert landskap, la spennende planer for kommende arrangementer på skolen, møtte hester, sauer og innfødte, spiste godt, sov godt og lo mye. Noen bada, noen fotograferte (på ordentlig, ikke sånn iPhoneknipsing som undertegnede driver med), noen spilte og sang og alle hadde det knakende fint.

Hyggelige naboer kom med plommer. Og vips,
så diska vår utmerkede vert opp med syltetøy og vafler til alle. 

Vi skjønte at vi hadde flaks som fikk med oss den siste skikkelige sensommerhelga. Vi kunne nemlig spise både frokost og lunsj utendørs, og vi brukte verandaen til langt på kveld. Riktignok trengte vi både ullgensere og pledd etter solnedgang, men det er uansett ingen selvfølge å nyte utelivet (nesten) døgnet rundt midt i september. 

Skumring over Basteviken. 

Dagene flyr og ukene gamper avgårde, og plutselig, i dag, er det siste fredag før høstferien. Litt over sju i morges var Hunden og jeg på den sedvanlige morgenturen, men noe var annerledes. Hunden snuste begeistra i lufta. Hva var dette? Det lukta jo ...vinter? Og da vi kom borti skogkanten, gikk hun fullstendig bananas: Hvitt, stivt gress! Rim! Endelig!

Må rulle meg i dette deilige, kalde!
Lapphundlykken stiger når temperaturen synker. 

Det er høst. Winter is coming. På tide å fyre i peisen – og kanskje blogge litt mer?