For drøyt tre måneder siden skrev jeg en bloggpost om hvordan Storebror (12) mistrivdes på skolen og hvorfor vi valgte privatskole etter sjuende klasse. Jeg har snakka med Storebror, og vi er enige om at de som leste det forrige innlegget fortjener å få vite hvordan det går. Storebror synes dessuten det er viktig at flere får høre at det finnes alternativer. Så her er en foreløpig rapport.
Nå, derimot. Fra første dag på den nye skolen har han kommet hjem og skrudd skravlekrana på fullt. Han forteller om diskusjoner de har hatt i timen, hva lærerne har sagt og gjort, prosjekter de skal ha framover og hva han har snakket med klassekamerater om. Han snakker! Helt av seg selv! Jeg lytter og nikker og kommenterer og slår hjul innvendig. Går det virkelig an at så mye endrer seg på så kort tid, nærmest over natta? Det er nesten så jeg må klype meg i armen.
I september var vi på åpen skole og foreldremøte. Jeg var nysgjerrig på å treffe alle som Storebror fortalte så mye om, men erfaring har lært meg at jeg ikke akkurat bør holde pusten mens jeg venter på konstruktive tilbakemeldinger. Jeg fikk en helt ny erfaring.
Etter bare tre uker på nyskolen hadde Storebror blitt sett bedre enn på de fire siste årene til sammen.
Vi snakka blant annet med en matte- og naturfaglærer som lyste opp da vi fortalte hvem som var sønnen vår, og som med stor entusiasme og flere konkrete eksempler la ut om Storebrors mange ferdigheter og særegenheter. Han snakka dessuten varmt og engasjert om hele elevgruppa og forklarte hvordan han har lyst til å jobbe med akkurat den gjengen. Det var nesten så jeg fikk lyst til å begynne i åttende klasse selv. Og alt dette skjedde før selve foreldremøtet, som også var både informativt og lovende på alle måter.
Jeg ble så glad at jeg måtte gråte en skvett i bilen etterpå. Endelig!
Storebror selv har fått en skole-iver jeg aldri har sett hos ham før. Han står opp av seg selv i grålysninga (halvannen time tidligere enn om han hadde gått på lokalskolen, og tidligere enn han strengt tatt trenger nå også), tar ansvar for både matpakke og skolesekk, tar to busser for å komme til skolen og to busser hjem igjen, og gjør lekser på eget initiativ. Sågar med en god porsjon glede, og noen ganger i helga.
Det begynner rett og slett å ligne et slags samsvar mellom læreglede og skoleglede hos min førstefødte. Jeg kan nesten ikke tro det er sant, men jeg ser jo tilbakemeldingene, vurderingene og karakterene han får (de er skikkelig gode, og jeg mener ikke bare karakterene, men kvaliteten på vurderingene, man er ikke lærermamma for ingenting). Men ikke minst ser jeg hvor mye rettere han er i ryggen, hvor mye gladere han er – og hvor mye mer han er til stede i seg selv.
Og jeg blir så glad på hans vegne at jeg må slutte å skrive med en gang, for jeg har ikke de ordene som kan beskrive det skikkelg.
7 kommentarer:
Gratulerer til Storebror. Sånn skal det jo være å gå på skolen, - og i hvert fall for den som i utgangspunktet er interessert i sånt man driver med på skolen. Bare synd at han måtte helt til 8. klasse og skolebytte for at det skulle løsne.
Her om dagen foreslo jeg for rektoren min at vi skulle ta oss en turne rundt på de populære privatskolene. Hva kan de lære oss? Hva kan vi gjøre bedre?
Takk for det, Hege. Ja, det er synd at det måtte så lang tid og et skolebytte til, men nå er vi i hvert fall jublende glade (og ikke så rent lite letta).
Jeg må bare understreke nok en gang, akkurat som i den forrige bloggposten, at jeg på ingen måte tror at sånne gode skoleopplevelser er forbeholdt friskoler. Jeg kjenner jo så mange, mange gode eksempler fra alle trinn av offentlige skoler - og jeg både mener og ønsker at den norske skolen skal ha rom for alle. Jeg blir for eksempel veldig begeistra av å lese dine skildringer fra klasserommet.
Problemet vårt (og enkelte andres også, skal jeg dømme etter forrige kommentarfelt) er at når det først ikke fungerer, er det et veldig tungrodd system. Det er ikke greit å ikke føle seg verken sett eller hørt, og et skoleår er veldig, veldig lang tid i et barns liv.
Du behøver ikke å forklare for meg. Vi har også en gang tatt en lignende skritt i forhold til en av ungenes skolegang. I åttende klasse søkte vi om å få flytte sønnen vår fra naboskolen til en annen skole litt lenger unna. Riktig nok en annen offentlig skole, - men likevel et bytte. Sånt skjer.
Når jeg er imot privatskoler, så er det på generelt grunnlag og ut fra et samfunnsperspektiv. Det perspektivet er imidlertid noe helt annet enn individperspektivet, - og det må vi noen ganger ta når det gjelder våre egne barn.
Godt du oppdaterte oss. Jeg har tenkt en del på sønnen din i høst. Jeg har en sønn som er like gammel, og som opplever at han får for lite utfordringer på skolen. Han gremmes også over manglende engasjement fra medelever...
Jeg viste ham bloggen din for omtrent en måned siden der du skrev om din sønn, og han grunnet veldig på det. Når blir det nok ikke skolebytte for ham, men forhåpentligvis får vi til 10. klasse matte nå i 9., og vg matte neste år. Og kanskje melder han seg inn i et politisk parti for å treffe andre som er samfunnsengasjert.
Takk for oppdateringen, og lykke til videre for sønnen!
Hege:
Ja, nettopp: Selv om jeg ønsker meg et samfunn hvor den offentlige skolen er nok for alle, kan jeg ikke ofre sønnens skoleopplevelser for min ideologi. Den kampen må jeg kjempe på andre arenaer.
Kirsten:
Veldig bra hvis sønnen din får mulighet til å ta matte på andre nivåer. Og artig at du skulle nevne det med politisk ungdomsparti, for akkurat det har sønnen her snakket om også i det siste. Det er jo en ypperlig idé, synes jeg. De får god trening i organisasjonsliv og retorikk (nesten uansett hvilket parti de velger), og møter andre engasjerte ungdommer.
Jeg ønsker sønnen din lykke til videre!
Det er voksent gjort av storebror å ta et sånt valg. Hurra for at det var riktig!
Fran:
Jeg må tilstå at jeg er ganske imponert over at sønnen tok det valget, ja. Jeg håper han fortsetter å ta modige valg. Og jeg er veldig, veldig glad for at det ble så riktig.
Legg inn en kommentar