Det har vært ei lang og travel og litt bratt uke, men heldigvis har det vært flere fine små hverdagsting, også. Som noen turer i de aller fineste høstfargene langs Nitelva til hundejordet, hvor lapphundfrøkna boltrer seg noe så alldeles ellevilt sammen med andre firbeinte.
I dag begynte jeg morgenen med forkjøla kraksestemme og bomull i hodet, og kom helt til andre økt før jeg sølte kaffe på den eneste lyse genseren jeg har.
Men så tok det seg kraftig opp: Et knippe framifrå elevframføringer med egenproduserte tegneserier som holdt et imponerende høyt nivå. En splitterny MacBook som endelig var klar til å erstatte den kjempestore låne-PC-en jeg har slitt med i tre uker (jada, det er både overflatisk og irriterende ilandsaktig å klage over en stor og klønete PC, men når man skal dra den med seg rundt hele skolen fra økt til økt, den nekter å koble seg til nettet hjemme så jeg knapt får gjort brøkdelen av det jeg skulle ha gjort – og den attpåtil er så tung at bilen insisterer på at den må ha på seg sikkerhetsbelte når jeg legger den i passasjersetet, da er det lov å bli glad for at det problemet løser seg).
Og i kveld har jeg vært på åttendeklassefest med Storebrors nye klassekamerater og foreldrene deres. Det var quiz, kaker og mange smil. Makan til hyggelig gjeng! Og nå er Mannen hjemme igjen fra Stavanger, og i morgen kommer det hyggelige folk på middag. Nå legger jeg beina på bordet, den nye laptopen i fanget og knotter ned ukas fredagsdikt. Fine ord av selveste Halldis Moren Vesaas. Bilde fra en av ukas hundeturer.
God helg, dere.
Bladrik grein
Eit nytt hjarte - er det så rart?
Det får vi da rett som det er!
Det får vi kvar gong vi møter
ein som vi rett får kjær.
Da brest det fram i vår bringe
under hans varme ord
eit hjarte til, som er berre for han
og vil han alt godt på jord.
Slik veks vi med hjarte ved hjarte
som greiner med blad kvar vår,
meir indereleg fast til livsens tre
for kvart eit nytt som vi får.
Det svid til mergen når eitt av dei blir
i utide rykt frå si kvist.
Eg veit ikkje kva for eit av mine
eg nødig ville ha mist. -
Å jo, dette leande, store, som gløder
for deg, venn, må losne sist!
(
Halldis Moren Vesaas)
