Å leve med en gamer

Min sønn, trettenåringen, er en gamer. Han sparte bursdagspenger, lommepenger og andre surt ervervede midler i noen år (!) for å kunne kjøpe seg en skikkelig kraftig, stasjonær gaming-PC. Den er nå innstallert på rommet hans, som sist høstferie gjennomgikk den delvis smertefulle overgangen fra barnerom til ungdomsrom. På dette promperommet sitter han i timesvis bak (halv)lukkede dører – dersom har får lov. Og det får han faktisk rett som det er. Riktignok blir han sendt ut jevnlig for å lufte hunden og unngå D-vitaminmangel, men vi lar ham holde på ved dataskjermen i ganske stor grad.

Noen mener at det er skrekkelig usosialt og stusselig å holde på sånn. Kan ikke kidsa heller være sammen med andre folk, lissom? De som hevder det har neppe vært tilhører til en trettenåring som gamer med kompiser. Der sitter Storebror i sitt eget hus på Skjetten, og skravler uavbrutt med en skolekompis som befinner seg på Høybråten, Lørenskog eller Jessheim, samtidig som de samhandler i en spillverden. Vitser, tyning, latter, ordspill og strategiprat lekker ned til oss i underetasjen, og noen ganger må vi hysje på dem fordi de er så høylytte.

Realitetsorientering: Det er ikke usosialt bare fordi man ikke henger ved den lokale kiosken. Ting foregår på arenaer som ikke eksisterte da du var tretten. Det må du prøve å leve med.

Det hjelper imidlertid fint lite at gaming er sosialt, hvis det samtidig fører til at ungene våre blir psykopatiske kjeltringer og voldtektsforbrytere. Alle vet jo at dataspill inneholder massive oppfordringer til voldsbruk, og ellers legger til rette for grovt blaserte holdninger til menneskelig lidelse. Det kan hvem som helst lese i (nett)avisa.

Heldigvis har jeg fått et unikt innblikk i hva dette dreier seg om hos oss, og jeg er klar for å dele det med verden, koste hva det koste vil. Her er ett av favorittspillene til min sønn, et han gjerne bruker tre-fire timer på av gangen dersom ingen stopper ham. Det er helt sjukt avhengighetsskapende. La meg gi dere et screenshot:

Skummelt.
Klikk på bildet for større utgave. 

Spillet heter Democracy 3, og handler i korte trekk om å være en statsleder og fordele ressurser, innkreve skatter og sørge for ting som helseomsorg, transport og undervisning. Samtidig skal du forholde deg til velgere (inndelt i demografiske grupper, mange av dem overlappende), som blir fornøyde eller misfornøyde med deg alt ettersom du tilgodeser dem, eller velger å bruke pengene på noen andre.

Curb banking bonuses? Ohnoo!

Som om ikke det er nok, blander mediene seg inn i smørja, og publiserer harmdirrende saker om hvordan du som statsleder fullstendig ignorerer ymse velgergrupper (kollektivtrafikken er en skandale!)  – og du må bestemme deg for hva du skal gjøre. Skal du handle, og i så fall hvordan? Eller skal du bare overse det og håpe at folk roer seg ned? Uansett må du ta et standpunkt, og det vil få konsekvenser.

Ja, og nevnte jeg at du må velge partinavn og kampsaker, og etter at du har tatt en del beslutninger og gjort en del tøffe prioriteringer blir ideologien din basert på de valgene du har tatt?

Jepp, denslags skrekkelige saker holder altså tenåringen på med her i huset. Huttetu.

Vi burde snarest innføre skjermforbud og sende ham utendørs, så han kan henge oppe på kjøpesenteret sammen med de som virkelig får ting gjort.

Hverdag. Akkurat sånn.

I gamle dagers bloggosfære var det ikke helt uvanlig med sånne "et bilde i timen"-poster hvor man dokumenterte en typisk dag. Jeg gjorde det en gang for nesten fire år siden (hjelp! det føles som det var i går!). Så kanskje det kunne la seg gjøre med en ny versjon nå? Det blir nesten litt retro, bare at dagsaktuelt. Dessuten gnåler jeg jo en hel del om at hverdager er undervurdert.

Kl 07.00: Jeg er nyvaska, påkledd, velstelt nok og nesten i ferd med å våkne. Storebror (13) har vært oppe en time allerede. Han liker å få litt alenetid med tekoppen sin før han skal ta to busser til nabokommunen, hvor han har valgt å gå på ungdomsskole. Lillesøster (8) skal ha havregrøtfrokost og matpakke, og Hunden (1) skal luftes før alle menneskene forlater huset – mens den firbeinte står i vinduet med et blikk som gir oss store hjerter og dårlig samvittighet. I dag passer det sånn at jeg skal samkjøre med Mannen (43) til jobben. Han slipper av meg på Lillestrøm før han drar videre til Helsfyr.

Kl 08.05: Det er fem minutter til skolen begynner (det ringer ikke inn eller ut hos oss, så alle må passe klokka selv), og elever og lærere siger jevnt og langsomt mot inngangene. Noen har allerede vært her en stund, andre virker mer nyvåkne og desorienterte. Jeg har ikke undervisning i første økt i dag, så jeg setter kursen mot arbeidsrommet mitt, som jeg deler med 15 andre. Det har nok aldri skjedd at vi har vært der samtidig, og i dag tidlig er det stille.

Jeg klasker derfor neve med meg selv i pur begeistring over at internett fungerer igjen (det var borte i timesvis i går, helt krise), og går i gang med å sjekke mail, ta notater til undervisning og skrive ut ymse dokumenter jeg kommer til å trenge.

Kl 09.50 begynner andre økt, og da har jeg norskundervisning med 30 vg2-elever fra MK.
I dag skal vi ha analyse, yay!, annonserer jeg med begeistra utestemme og ditto solo-applaus. Det kommer et unisont sukk fra klassen. Elever generelt (og yrkesfagelever spesielt) er ikke overvettes hekta på denslags, og lar seg slett ikke forføre av min entusiasme sånn helt uten videre.

Men det er greit, jeg elsker analyse og virkemidler og rim og rytme og snedig terminologi, så jeg kjører på med egne virkemidler og eksempler. Og ettersom klassen består av nydelige elever, våkner de etter hvert til liv og bidrar med både gode spørsmål og praktfulle eksempler.

Dessuten har jeg et ess i ermet. Vi skal analysere denne teksten:

Den er så stappfull av fiffige allusjoner og enderim og assonans og kontrast og metaforer og andre virkemidler at det nesten blir litt for mye for en stakkars norsklærer, som piper med hundefløytestemme i begeistring for hvert tredje ord. Og elevene liker både låta og teksten (det er ikke tilfeldig, jeg kjenner jo elevene mine og har valgt ut teksten deretter), og glemmer nesten at de egentlig ikke liker analyse.

Når klokka er 11.20 og jeg annonserer at økta er slutt, blir jeg møtt med: Åh nei, er det ferdig allerede? Men dette var jo skikkelig morsomt! 
Det er mulig at jeg nådde toppen av min lærergjerning der og da. Jeg ble i hvert fall overvelda av eufori, for ingenting kan måle seg med sånne øyeblikk. Neveklask med meg selv igjen, nå.

Kl 11.20 begynner midttimen, som varer (ja, nettopp) en time. Da er det lunsj og fritime for elevene, og lunsj og møter eller jobbing for lærerne. Jeg er alltid litt engstelig for at jeg har oversett en møteinnkalling, så jeg bruker ofte de første minuttene til å sjekke sånt. Det er jeg ikke alene om. Men i dag er det (så vidt jeg kan se) ingen møter for meg, og dermed kan jeg lage kaffe og hente en grov baguette med ost og skinke fra kantina og jobbe ved pulten min.

Innimellom ringer det på døra. Det er elever som vil låne eller levere kamera på utstyrsrommet, snakke om fraværet sitt, spørre om råd for videre utdanning, dobbeltsjekke fristen for en innlevering eller gråte litt på en skulder fordi noe er tungt og vanskelig. Det siste kan by på praktiske problemer, for vi har ikke så mange ingen grupperom i bygningen vår. Men vi får det som regel til allikevel, ved å ta tomme øvingsrom og redigeringsrom til hjelp.

Kl 12.20 har jeg mediekommunikasjon med MK-klassen min. Temaet er reklame. Dette har de hatt om før, så vi gjennomgår hovedlinjene temmelig kjapt. AIDAS-modellen, opinionsledere, merkevarer, målgruppeprofiler, virkemidler. Jepp, de husker ganske mye. Da kan jeg hente fram den praktiske oppgaven jeg har lagd (og som jeg selv synes er uhyre morsom). Elevene deles inn i små grupper, og trekker to lapper per gruppe: En med produkt, og en med målgruppe. Deretter skal de klare å selge inn produktet til den aktuelle målgruppa.

Det fiffige her er selvsagt at produktene har et visst retropreg, for å si det mildt. Dermed kan de få i oppdrag å selge skrivemaskiner til mammabloggere, eller faxmaskiner til unge, eventyrlystne menn. For eksempel. Økta blir så morsom at jeg nesten glemmer å ta bilder, men jeg får streng beskjed av elevene om å skrive at de er de beste elevene som finnes. Det er ikke vanskelig å love. Og vips, så er klokka 13.50 og vi må pakke sammen.

Kl 14.00 har jeg brukt de ti minuttene mellom øktene på å gå innom arbeidsrommet for å legge fra meg noe, hente noe annet, gå en snartur på do og forflytte meg fra den ene enden av skolen til den andre. I tredje etasje i hovedbygget har jeg psykologi 2, et programfag (det som før het linjefag) som hører til samfunnsfagene. Flesteparten av de 30 elevene i klassen er vg3-elever, men det er noen vg2-elever der også. Det er en sterk og faglig engasjert klasse. Folk som snakker om at alt var så mye bedre før kan bare ta seg ei bolle, for nivået vi opererer på her møtte ikke jeg da jeg gikk på videregående – det kom ikke før jeg begynte på universitetet.

Vi bruker først litt tid på å gå gjennom undervisningsevalueringen. Hvert skoleår får vi lærere trukket ut to klasser som skal evaluere oss (anonymt, selvsagt) på en rekke punkter. Vi skal graderes på en skala fra 1-5 på punkter som: Læreren er flink til å hjelpe meg når jeg står fast, læreren er lederen når vi har undervisning, læreren bidrar til å skape et godt miljø blant elevene, læreren viser et høyt faglig engasjement, jeg får tilbakemeldinger fra læreren om hvordan jeg kan bli bedre i faget og så videre. Resultatene skal vi gjennomgå i en utviklingssamtale med vår nærmeste leder og med elevene i klasserommet. Dette er en nyttig øvelse, synes jeg (i motsetning til en del andre undersøkelser som måler gjennomsnittselevens mening om det samlede snittet av alle lærere). Dette kan jeg faktisk bruke til noe. Jeg får gode, konstruktive innspill på flere av punktene.

Så er det tid for praktisk arbeid. Jeg har kjøpt et knippe klikkere (sånne som brukes til hundetrening) på Biltema, og deler inn klassen i grupper på tre. Hver gruppe består av en hund, en instruktør og en observatør. Instruktørene skal få hundene til å gjøre en bestemt øvelse, kun ved hjelp av positiv forsterkning i form av klikk. Det favner to relevante temaer i psykologi: operant betinging og kommunikasjon. Dessuten er det både frustrerende og underholdende – to elementer som gjør at man husker bedre. Og før vi vet ordet av det, er klokka 15.30 og skoledagen er over.

Klokka 16.30 kommer jeg hjem til verdens gladeste hund. Åh, så innmari glad! Selv om Storebror har vært hjemme en stund, oppfører hun seg som om jeg var det eneste mennesket på jorda. Vi legger ut på tur, og hunden får løpe og base og hoppe og grave og snuse i all den vidunderlige snøen. Hurra! Man leker tross alt ikke finsk lapphund, sier hunden i en kort kommentar. Før hun pløyer seg ned i snøen igjen.

Klokka 17.30 spiser jeg middag. Her burde jeg selvsagt kline til med noe kortreist, økologisk og nøye planlagt, men slik blir det ikke i dag. Mannen dro avgårde på hyttetur med kompiser i 16-tida, Storebror har allerede lagd seg middag, og Lillesøster er hos en kompis for lekselesing og mat. Dermed er det bare meg igjen. Jeg har litt kjøttsaus igjen fra gårsdagens middag, og denger den på et pitabrød, strør på ost, steker herligheten og kaller det pizza. Det ser stusselig ut, men det smaker greit.

Klokka 19.00 har jeg egentlig satt meg til for å jobbe litt, men så kommer Lillesøster hjem fra kompisbesøk. Hun vil så veldigveldigveldig gjerne ordne håret mitt, og det får hun selvfølgelig lov til. Jeg må visst se kulere ut, mener Lillesøster. Det løser seg med ei hjertespenne i panneluggen og to assymetriske musefletter. Lillesøster er fornøyd med kreasjonen, betror meg noen hemmeligheter, leker litt med hunden og går aller nådigst med på å legge seg. Nattasangen er Jeg folder mine hender små, med meg på vokal og energisk beatboxing fra Lillesøster.

Klokka 21.20 har jeg rukket å jobbe en stund, selv om det til stadighet er noe galt på internett som jeg må blande meg inn i. I mellomtiden har Storebror lest litt i boka si (Vredens dag, Kurt Aust) og gått en tur med hunden. Han har også rukket å game en hel del med en skolekompis som han kommuniserer med på Skype samtidig. De snakker skravler sammen konstant mens de spiller, og all kommunikasjon foregår på engelsk. Jeg vet ikke helt hvorfor de velger å snakke sammen på et fremmedspråk, men nøyer meg meg å tenke at det er språktrening. Etter hvert kommer tenåringen ned for å veksle noen ord (på norsk) med mora si. Man skal være takknemlig for at tenåringssønner gidder å snakke med mora si. Særlig når sånne sønner er så interessante å snakke med.


Det finnes en statusgenerator for Facebook. Den tar for seg statuser du har skrevet før, og genererer nye oppdateringer basert på de gamle. Jeg synes den er ubegripelig underholdende, og her har den jaggu klart å avrunde for meg.

Ferdaminne fra Danmark, del 2: Vi bor i en skrekkfilm

Etter en lang og innholdsrik skoledag dro de spente elevene våre hjem med vertselevene sine, hvert til sitt. Våre danske kolleger skulle ha informasjonsmøter for foreldre om kvelden, og tilbød oss å bli på skolen sammen med dem. Det var hyggelig, men vi hadde vært på reisefot siden klokka fem om morgenen, og tenkte at det var like greit å installere oss der vi skulle bo, slappe av litt og kanskje finne et sted å spise etter hvert.

Egentlig skulle vi bo i sentrum av Roskilde, men ettersom det var fullt i samtlige herberger, hadde vi blitt booka inn på noe som ble omtalt som en enkel bed & breakfast litt utenfor sentrum. Vi fikk tilsendt lenke til stedet på forhånd, og tenkte at joda, dette ser trivelig og greit ut. Enkel, landlig sjarm. Dette blir bra. Lite visste vi at vi nettopp hadde blitt casta i en skummel film.

Danmark er et lite land med kort vei til alt, det er noe alle nordmenn vet. Men da vi satt i bilen til vår danske kollega og det var flere kilometer siden vi hadde sett hus eller gatebelysning, begynte vi å stusse litt på beliggenheten til dette stedet. Det gjorde kollegaen også, men ifølge adressen var vi på rett vei. Videre bar det, på en landevei som snirkla seg forbi øde åkre og bladløse trær.

Lite er så mørkt som en nordisk januarkveld uten snø og belysning (eller bebyggelse i det hele tatt). Mens vi kjørte stadig lenger ut i det store intet kunne vår danske kollega fortelle oss at stedet vi skulle bo på hadde vært sosialistisk internatskole og kurssted for noen årtier siden, men at det gikk konkurs. Artig, tenkte vi. 

Avkjøringa fra hovedveien landeveien dukka opp så plutselig at vi holdt på å kjøre rett forbi, men omsider var vi der. Billysene sveipa over en håndfull mer eller mindre figurative skulpturer (heldigvis ingen weeping angels, så vidt jeg kunne se) blant nakne trær på vei opp til to gigantiske murbygninger. Begge de ruvende bygningene var påfallende mørke, og det var verken skilt eller ringeklokker på noen av de til sammen seks inngangsdørene.
Kunne dette virkelig være riktig sted? Kollegaen gikk ut av bilen for å ringe noen og sjekke, og plutselig dukka det opp ei dame. Fra vår plass i baksetet så det ut som hun kom rett ut av skogen.

– Jada, her er det, smilte den plutselige dama. Det var bare å bli med. Og mens baklysene på skyssbilen forsvant mellom trærne, gikk vi inn i den ene av de seks dørene og tok fatt på de til sammen 104 steintrappetrinnene opp til øverste etasje (jeg telte dem senere). Riktignok fantes det en gitterheis i oppgangen, men den hadde nok ikke virka på lenge – tatt i betraktning av at heisdøra i første etasje var dekka over med et stort maleri som så ut til å ha hengt der en stund.

I toppen av trappeoppgangen. Sparsomt belyst. 

Vel oppe i etasjen vår kunne vi ha skua ut over halve Sjælland – i hvert fall hvis det hadde vært lyst, og den øverste etasjen hadde hatt noe annet enn skråstilte takvinduer som regnet piska beinhardt på.

Vår vertinne viste oss det lille kjøkkenet og tok oss med på en vandring gjennom de lange korridorene for å peke ut toalettene (til venstre, ved siden av kjøkkenet), baderommene (helt i den ene enden av bygningen, rett ved loftstrappa), dagligstua (helt i den andre enden av korridorene) og rommene våre (ved siden av dagligstua). Lysbryterne fant vi aldri riktig ut av. 

På vei fra rommet mitt til do. Eller badet. Eller kjøkkenet.
Det var ikke så lett å vite. 

Omvisninga vår endte opp på det lille kjøkkenet igjen. Det var tid for oppsummering.  
– Morgenmad er inkludert, og den er her, sa vår vertinne, og pekte på en halvfull pose med ferdig oppskåret brød på kjøkkenbenken.
– Og hvis strømmen går igjen, eller noe annet skjer (SIC!), kan dere prøve å ringe meg på dette nummeret. Og så forsvant hun også. Ut døra og borte vekk.

Kollega Åse og jeg var alene tilbake i den store murbygningen, påfallende langt ute på landsbygda i Danmark.Her kunne vi satt oss ende ned for å vente på den skumle musikken og vårt uunngåelige endelikt, men vi var skikkelig, skikkelig sultne. Tullete å gå i døden på tom mage, tenkte vi. Og etter litt leting fant Åse popcorn i et skap. Vi spiste brødskiver og popcorn i dagligstua (den som lå helt i enden av korridoren) mens vi fniste nervøst og trakk pleddene (to hver!) tettere rundt oss. Når vi pusta dypt ut, kom det frostrøyk.

– Åse, pep jeg. 
– Åse, vi har sett nok skumle filmer til å vite hvordan dette ender, ikke sant?
– Mhm, nikka Åse kort. Hun underviser i film. 
Til sammen hadde vi tilstrekkelig kompetanse til å fastslå, med solid faglig grunnlag, at vi befant oss midt i en krysning mellom The Shining og Riget, med en dæsj nordic noir.

Selvportrett med pledd og skummel korridor. 

Heldigvis hadde vi internett. Vår venn i nøden, vårt signal til omverdenen. Jeg brukte nettet for å finne ut om det var noen butikker eller noe annet som kunne minne om sivilisasjon i nærheten av oss. Det bekrefta hva jeg allerede mistenkte: Vår nærmeste nabo var den vi kjørte forbi på veien, nemlig noen enda større murbygninger et par kilometer unna. Psykiatrisk Center Sct. Hans var det, og bidro ikke betraktelig til vår sinnsro akkurat da (annet enn vissheten om at det sannsynligvis befant seg fagfolk der som etter hvert kunne behandle traumene våre).

For øvrig var det ikke mye sympati å møte på den delen av internettet som heter Facebook. Nødropet vårt resulterte i en mengde råd om å gjennomsøke bygningen hver for oss, hint om Kim Bodnia som nattevakt og beskjed om at det ikke var annet å vente når man overlater planlegginga til Lars Von Trier. Vi følte oss ikke helt tatt på alvor, for å si det sånn. 

I korridoren hang et bilde tatt i dagslys, om sommeren. Det er sikkert pent.
Trekk fra alt som kan minne om lys og løv på trærne, legg til vind og regnvær, så får du vår opplevelse.
Vinduet til rommet mitt ser du øverst, på det røde taket, til høyre for midtpartiet.

Til vår store forbløffelse overlevde vi den første natta, og grytidig neste morgen ble vi henta av en annen dansk kollega. Det var fremdeles mørkt (både ute og inne) da vi satt oss inn i bilen hans og fortalte hvordan vi hadde tilbragt natta i noe som mest av alt kunne minne om en dogmeskrekkfilm. Hans respons:
– Nåh, men så var jo også dette et tuberkulosesanatorium i gamle dager.
Visste vi det ikke. Stakkars tuberkuløse krek.

Det er rart med dagslys og skolehverdag – da virker ingenting skummelt eller kjipt. Vi hadde vi i hvert fall vett nok til å bunkre opp store mengder mat, drikke, godteri og snacks før vi ble kjørt tilbake, og vi inntok dermed sanatoriet med nye krefter og en god porsjon fandenivoldskhet. Dessuten hadde det blitt såpass varmt innendørs at Åse omsider kasta ytterjakka.

Sett i bagspejlet (som de sier lokalt) var det nok allikevel ikke noe sjakktrekk å zappe innom The Walking Dead på TV, særlig ikke fordi sånne gamle, store bygninger lager veldig mange rare lyder. Da jeg la meg om kvelden var det allikevel det elektriske anlegget jeg frykta mest.

Det eneste støpselet på rommet mitt. Jeg vet ikke helt hva som hang sammen med hva. 

Først på fredag (den femte dagen) så vi omsider stedet i dagslys. Før den tid var det noen av oss som ymta frampå om at stedet kanskje ikke eksisterer i dagslys (det ville jo vært typisk, sånn skrekkfilmmessig, det vet jo alle). Dette var imidlertid et kontroversielt utsagn som viste seg å være feil. Se bare her:

Dag fem (exhibit A): Kollega Åse ved inngangsdøra. 

Det viste seg at stedet også har en skulpturpark. Nok en ting som er tipptopp og superdupert i dagslys, men ikke så greit når man bare får glimt av skapningene i mørket, for eksempel ved at et billys bare såvidt sveiper over skapningene når man ankommer stedet. Men for all del, fint med kunst. Ikke skummelt i det hele tatt.

Kunst. Om det så er det siste du ser.