fredag 16. mai 2014

Fredagsdiktet: Sommarnatt

Temaet i ukas fredagsdikt er et litt annet enn vi kanskje forventer av å lese tittelen.

Nettopp derfor bør vi lese det. Kvelden før selveste hurradagen kan vi gjerne koste på oss å være så inderlig takknemlig for hvordan vi ikke har det, og for alt som ikke er.

Gratulerer til alle oss som feirer i morgen. Vi er lottovinnere, hele gjengen.



SOMMARNATT
Den stille sommarkveld har ingenting med dette:
forbrende mannelik i dynger på ei slette.

Det raude fargespel på havets horisont
er ikkje atterskin av blodig krigar-dont.

Dei fredelege tre som lutar tungt mot kveld
blir ikkje rivne vekk av tunge bombesmell.

Den svale vindt som susar trygt omkring mitt hus
ber ikkje bod om stank i brende byars grus.

Og landet ligg og søv så blått og draumeslørt.
Den norske sommarnatt har inga blodhand rørt.

Min tanke klamrar seg til vind og jord og tre.
Ein gong kan alt vi reddast kome til å skje.

(Arnljot Eggen, trykt i Dagbladet 19.8.1950)

2 kommentarer:

Katrine sa...

Takk for dette Hanne, nå rant en tåre her.
Jeg tenker på sånne ting hver gang jeg leser om Lampedusa, og jeg syns avisoppslagene blir mindre og mindre, det er bare en notis med mindre det er tresifret antall som er gått ned/med av gangen. Desperate mennesker som flykter fra forhold vi ikke greier å forestille oss. Og så diskuterer det her på berget om vi har "råd" til å hjelpe.

Hanne sa...

Katrine: Ja, det er en skam.