Quo vadis, bloggen?

I år er det sannelig ti år siden denne bloggen så dagens lys, og hele tolv år siden jeg oppretta min aller første blogg (et nokså famlende forsøk på en yahoo-plattform, av alle ting). Ti år med Hannes hjørne! Da kan en fort gripe til klisjeer som at tida flyr i godt selskap, gitt. Men sannheten er vel snarere at partyformen er i ferd med å dabbe litt av. Når jeg ser på oversikten i høyremargen her, var nemlig 2009 mitt mest aktive år, med 172 innlegg, mange kommentarer og gode samtaler. 

Det var på den tida vi snakka om bloggosfæren, det myldret av bloggere i alle aldre og mangfoldet var stort. Rosabloggerne var på langt nær det fenomenet i de er i dag, i stedet var det bloggere i alle regnbuens farger, vi dannet nettverk, kommenterte og anbefale hverandre. 

Jeg er ikke nødvendigvis noen tilhenger av å sette folk i bås, men hvis vi først skal gjøre det, sånn for moro skyld, var det for eksempel feministbloggere, minoritetsbloggere, skolebloggere, trosbloggere, musikkbloggere, humorbloggere, bokbloggere og litt-av-hvert-bloggere. Blant annet. Mye annet, altså! 

Hver dag sjekka jeg Google reader (R.I.P) for å holde meg oppdatert på de mange bloggene jeg fulgte. Aktiviteten var høy på hvert blogginnlegg, vi kommenterte og delte hverandres ting. Etter hvert dalte kommentaraktiviteten inne på selve bloggene, i takt med at blogginnlegg i økende grad ble delt på Facebook og Twitter, og diskusjonene ble tatt der i stedet. Og gradvis ble også selve meningsytringene flyttet over til FB og Twitter. Noen av de aktive bloggerne fra den tida holder det fremdeles gående, men mange har også gått mer eller mindre i dvale, undertegnede inkludert.

I fjor skrev jeg bare ett eneste innlegg på denne bloggen. Det ligger ikke noen dramatisk avgjørelse bak dette – det var en helt naturlig, gradvis nedgang fordi jeg ikke hadde den samme trangen til å blogge lenger. Samtidig ville jeg ikke erklære bloggen for ferdig og avslutta. Det kan jo hende at jeg får lyst til å øke frekvensen igjen. 

Denne bloggen er en litt-av-hvert-blogg. Jeg tar utgangspunkt i mitt yndlingstema meg selv, men jeg skriver også om jobb, fag, film, språk og annet jeg måtte være interessert i. Jeg tok tidlig avgjørelsen om at jeg ikke skulle avgrense den til bare ett tema, for da måtte jeg ha lagd så mange forskjellige blogger for å få sagt det jeg ville. I stedet bruker jeg etiketter for å skille mellom de forskjellige typene innlegg. Jeg har for eksempel en etikett for skolerelaterte innlegg, en annen for adopsjon og en tredje for dikt.

Jeg bestemte meg også for at jeg ikke ville ha reklameinntekter eller andre bindinger. Bloggen skulle utelukkende være der for skriveglede, kommunikasjon og eget uttrykksbehov – og litt som en ventil for ting som måtte ropes høyt ut i cyberspace. Kanskje jeg bør begynne å rope litt her inne igjen, også, ikke bare i hurtigversjonene (som Facebook og Twitter), for bloggmåten å skrive på er annerledes fra FB-måten. Jeg liker jo å skrive. Jeg organiserer hodet mitt ved å skrive. Jeg pleier å gnåle om at jeg ikke kan vite hva jeg mener før jeg leser hva jeg skriver. Så det er kanskje på tida at jeg tar rede på hva jeg mener igjen? 

Dette blogginnlegget er skrevet i forbindelse med et kurs jeg deltar på: Smart læring ved NTNU. 

I en alternativ verden

”Men det må jo være veldig vanskelig å bli kjent med barnet ditt når du møter det helt nyfødt? Hvordan kan du vite noe om det? Barnet kan jo ikke snakke eller noenting.”

”Jeg synes det er så flott at du klarer å være stolt av barnet ditt selv om det ligner veldig mye på deg!”

”Synes du ikke det er litt kjedelig at alle barna dine har samme hudfarge? Det blir vel litt … ja, jeg vet ikke helt jeg – ensformig for søsknene? Har du tenkt på at det kan bli vanskelig for dem?”

”Tenk at du har lagd alle barna dine selv! Kjempeimponerende! Det virker så tøft, synes jeg. Er det ikke veldig vanskelig å takle at du måtte gjøre alt selv? Nei? Men helt ærlig, det må jo være vanskelig for deg. Det er jo dritmye jobb og sikkert litt kjipt at du måtte bære dem fram på egenhånd!”

”Er du gravid? Så hyggelig! Men jeg håper dere ble testa for kjønnsykdommer og mulige genetiske sykdommer før dere bestemte dere for å lage barn? Ellers kan jo hva som helst skje. Og det kan bli en veeldig stor påkjenning for dere. Jeg tenker bare på deres eget beste, altså. Er dere helt sikre på at dere får et velskapt barn?”

”Så fine barn! De oppfører seg jo akkurat som vanlige søsken, selv om den ene er født i skyttens tegn og liker fotball, og den andre har ascendanten i bunntråleren og er glad i musikk. Det er nesten så man skulle tro de var helt ekte. Hæ, blir du sur? Er det feil å si ekte, nå også? Jeg må jo få si at det er litt rart at de skal være søsken, de har jo helt forskjellige interesser. Det kan jo alle se!”

”Oi, venter du barn? Så hyggelig! Men synes du ikke det er vanskelig når du ikke vet hvem du får?”

Dette siste utsagnet er ikke blitt snudd på hodet: Det gjelder nemlig uansett hvilken måte man får barn på – selv om jeg ikke kjenner noen gravide som har fått høre det, mens de fleste ventende adoptivforelder har fått nettopp dette spørsmålet. Som regel flere ganger.

Her er svaret: Ingen vet på forhånd hvem de får. Barn er ikke små foreldrekopier. De er unike, spennende mennesker som vi er så heldige å få støtte, hjelpe frem og elske betingelseløst. Uansett hvem eller hvor de kommer fra. Vi kjenner ikke barna våre selv om vi har født dem. Vi må gjøre oss kjent med dem, uansett hvor de kommer fra.

Kanskje blod er tykkere enn vann. Men kjærlighet er tykkere enn blod.

Familier er satt sammen på mange forskjellige måter. Majoriteten via egenfødte barn. Mange andre via adopsjon. Noen via adopsjon + egenfødte (som vår familie). Noen via fosterbarn. Noen med foreldre av samme kjønn. Det er mange varianter. Alle er familier.

Men noen av oss får flere spørsmål enn andre – og de kommer fra folk vi ikke kjenner særlig godt, ofte når vi venter det minst. På bussen hjem fra barnehagen, i køen på matbutikken, eller på restaurant. Eller fra klassekamerater av barna.

Jeg har altså tatt de vanligste kommentarene vi får, og snudd dem helt på hodet. Hvis du føler deg truffet, har du nettopp fått en gyllen mulighet. Du får lov til å tenke deg om.

Og hvis du lurer på noe mer, kan du gjerne spørre. Men gjør det utenom køen på matbutikken, og ikke gjør det via barna våre. Spør meg skikkelig, voksen til voksen, så lover jeg at du får et skikkelig svar,